Du besøker nå den gamle nettsiden for Magma. Du finner nye Magma-artikler her

Magma topp logo Til forsiden Econa

Anne Welle Strand er professor ved Handelshøyskolen BI og leder for Senter for Utviklingsstudier og Mikrofinans (MICRO).

Lars Molden er masterstudent i politisk økonomi ved Handelshøyskolen BI.

Mikrofinans med makroutfordringer

Omfanget av mikrofinans er økende. Samtidig vokserkommersielle krefters interesse for fattige lånekunder. I en offensiv herhjemme har UD, Norad og Norfund nylig gått sammen med Ferd Invest,Storebrand og DnB NOR om satsingen på Norsk Mikrofinans Initiativ. Samtidiggår flere mikrofinansinstitusjoner på børs. Virkningene er omdiskuterte.Nylig ble det lansert nok et rating-system for slike institusjoner. Mangespør seg om dette er å gå i riktig retning. Kompetansemessig oppstår et merpresserende behov: Hvordan skape en syntese av tidligere atskiltekompetanser om business og utvikling?

Denne artikkelen diskuterer den økende kommersialiseringen av mikrofinans og den medfølgende målforskyvningen. Forskyvningen vil kunne ha direkte implikasjoner for mikrofinans som middel til å nå ulike mål. Målforskyvningen kan også ha bestemte konsekvenser for hvordan mikrofinans håndteres og evalueres. I et forskningsperspektiv sees økende behov for en syntese av kunnskap om finans/næringsliv og utvikling/bistand. Dette behovet antas å gi handelshøyskolene en særlig utfordring. Denne artikkelen er et forsøk på å synliggjøre problematikken og få øye på utfordringer.

Målet med mikrofinans

Mange hevder at det overordnede målet med mikrofinans er, og må være, å bidra til global fattigdomsbekjempelse. Dette har blant annet vært postulatet til nestoren Muhammad Yunus (Yunus 2003). Men mikrofinans kan åpenbart ha flere mål. For det første kan mikrofinansinstitusjoner (MFI) bruke ordningen til å utvikle lokale talenter til gründere og entreprenører. Slike aktører ble av Schumpeter (1934) betraktet som selve drivkraften i økonomisk utvikling. En kan derfor hevde at entreprenøren indirekte bidrar til økt velstand, og at slik virksomhet derfor faller sammen med målet om fattigdomsbekjempelse. På den annen side er det problematisk å hevde at økonomisk vekst alene fører til utvikling; én rik entreprenør behøver ikke nødvendigvis bidra mye til global fattigdomsreduksjon.

Strukturene i lånemarkedene i fattige land kan ha stor innvirkning på hensikten med mikrofinans. Marginene kan være store og rentene høye på grunn av kortsiktige, små lån, høy risiko og mange kunder. Dette har skapt en arena for profittmotiverte kommersielle krefter. Dette forholdet synes å indikere et interessefellesskap mellom fattigdomsbekjempelse og business. Dermed utvides målet om fattigdomsbekjempelse med målet om god avkastning på investeringer i MFI-er. En tredje måldimensjon som kommer inn, skyldes behovet for å bli en akkreditert finansinstitusjon. Akkrediteringen kommer som en følge av at nasjonale reguleringer av finansnæringen ofte legger sterke begrensninger på handlingsalternativene til MFI-er.

Mikrofinans som økonomisk virkemiddel

Mikrofinans er i korte trekk små lån som gis til individer og grupper uten konvensjonell sikkerhet. Kravet til sikkerhet erstattes av gruppemekanismer eller egen sparing. Ideen er å tilby kapital til prosjekter som ellers ikke ville blitt gjennomført. Penger tilbys i all hovedsak til entreprenører, men benyttes også i mellomperiodisk konsum. Behovet for mikrofinans knytter seg derfor i stor grad til begrepet om kredittfrihet.

Økonomiske lærebokmodeller forutsetter ofte fri tilgang på kreditt (Birch Sørensen og Whitta-Jacobsen 2005). Kredittfrihet sikrer blant annet tilgang på lån til utdanning, etablering og, mer generelt, konsum-glatting. Gjennom tilgang på kreditt oppnår den representative konsumenten en optimal allokering av sitt konsum gjennom et livsløp. Gitt nødvendig rasjonalitet, kan en samfunnsmessig optimal løsning tre frem. Dermed bidrar fri tilgang på kreditt til et stabilt tilbud av arbeidskraft og muligheter for investeringer i teknologi og humankapital. Dette er viktige komponenter i neoklassisk vekstteori (Barro og Sala-i-Martin 2004).

I praksis holder ikke forutsetningen om fri tilgang på kreditt. Storparten av verdens fattige kan ikke få den kreditten som er nødvendig for optimalt konsum gjennom et livsløp. Dette vanskeliggjør investeringer og hemmer dermed individuell og aggregert økonomisk utvikling. Mikrofinans møter denne markedssvikten ved å tilby kreditt til dem som ikke er kredittverdige for lån i vanlige kommersielle foretak. Tilgangen på kapital muliggjør investeringer og legger derfor grunnlaget for økonomisk vekst og utvikling.

Utover det å tilby kreditt har mange MFI-er også utvidet virksomheten til andre finansielle tjenester, som forsikring. Et teoretisk argument er at et slikt sikringselement skaper nødvendig trygghet for entreprenøren, som er den som gjør jobben med å skape verdier. Empirien for dette argumentet er imidlertid i beste fall tvetydig (Ward og Zurbruegg 2000).

Sammenfattet kan det hevdes at mikrofinans er et middel for å korrigere en klar markedssvikt, gjennom å skape tilgang på finansielle tjenester for fattige mennesker.

Utfordringene

Omfanget i mikrofinans har økt kraftig. I løpet av de siste seks årene har det skjedd mer enn en seksdobling, fra å nå ni millioner mennesker i 2000 til over seksti millioner i 2006 (Microcredit Summit Campaign 2006). Det er imidlertid verdt å merke seg at disse tallene dreier seg om antall lånekunder. De sier lite om effekten. Videre finnes det trolig store andeler klienter som har lån i flere banker, og derfor er registrert flere ganger. I utgangspunktet ble MFI-er i hovedsak støttet av bistandsorganisasjoner. Dette er i ferd med å endre seg.

Selv om tidligere studier viser at utenlandske private investeringer utgjør mindre enn 25 % av totalen (CGAP 2005), har vi grunn til å anta at denne andelen har økt kraftig gjennom 2006 og 2007 (Moore 2007). Trolig vil veksten fortsette. Flere større konsortia er inne med betydelige midler (Lapper 2007; Morgan Stanley 2007). Analytikere skjerper interessen for mikrofinans (Chung 2007). Også forskere har vist økende interesse for mikrofinans, og flere forsknings- og undervisningsprosjekter leveres nå fra anerkjente universiteter1.

Mange er ambivalente til den økte tilgangen på kapital (CGAP 2007; Labie 2005). På den ene side vil flere penger i utgangspunktet kunne bety at flere mennesker får tilbud om finansielle tjenester, og dermed gi et positivt bidrag til utvikling. På den annen side vil nye grupper av investorer med kommersielle motiver kunne bidra til målforskyvning. Sammenlignet med idealet med et mål om å bekjempe fattigdom, vil en profittmaksimerende investor søke å minimere sannsynlighet for tap og maksimere gevinsten. Dette er ikke bare investorens rolle, men også det han kan best.

En viss målforskyvning fra kamp mot fattigdom til god avkastning i MFI-er vil trolig øke lønnsomheten og bidra til et strammere og mer effektivt marked. Dette vil videre føre til at ineffektive organisasjoner ikke vil få midler. De vil bli utradert. Men samtidig kan dette føre til en atferds- og målendring hos den enkelte MFI i den hensikt å tiltrekke seg investeringer. Dette vil kunne føre til at trengende lånekunder ikke blir funnet kredittverdige, og MFI-er vil dermed bevege seg i retning av å bli en kommersiell bank.

Et annet fenomen som vil kunne lede til målforskyvning, er social hazard. Dette oppstår når en MFI prioriterer sitt sosiale mål fremfor tillagte mål om effektivitet og lønnsomhet. I egne øyne har en MFI da ingen incentiver til å betale lån tilbake, bortsett fra prospektet om refinansiering fra samme institusjon. Dette kan skje når ledelsen prioriterer sitt sosiale mål. For de kommersielle interessene er dette et disincentiv, da ingen MFI-er med sikkerhet kan garantere fravær av social hazard (Matthäus-Maier og Pischke 2006). Social hazard er derfor en indikator på konsekvensen av divergerende mål.

Sammenfattet kan det hevdes at kommersialisering av mikrofinans vil lede til større tilgang på midler og muligens til målforskyvning. I Latin-Amerika har en sett tendenser til slik forskyvning, uten at empirien er entydig (CGAP 2001).

Farene med kommersialiseringen

Finansinstitusjoner som Morgan Stanley og Storebrand har omfattende og solid kompetanse på finansfeltet. Etter all sannsynlighet vil også anerkjente MFI-er ha gode ledere og en kompetent stab. De er imidlertid ulike når det gjelder antatte mål for investeringen, og har dermed ulikt fokus. Mens finansinstitusjonene fokuserer på risiko og avkastning, er lederen i en MFI opptatt av påvirkning og forbedring. De to aktørene måler dermed suksess og måloppnåelse på forskjellige måter. De snakker ikke nødvendigvis samme språk. Konsekvensene av dette vil kunne være betydelig målforskyvning og dermed vansker med å vurdere resultatoppnåelse for de enkelte partene. Kommunikasjonen mellom investor og investeringsobjekt kan bli vanskelig, og behovet for ny kompetanse hos begge parter vil kunne melde seg. Spørsmålet er så hvordan business best møter utviklingsperspektivet, for å skape en syntese av fattigdomsbekjempelse og profitt? Og hvordan kan vi få mer kunnskap om hvorvidt investeringen faktisk medfører redusert fattigdom hos mottakerne på sikt?

Syntesen «blåruss» og bistand

Med tanke på det varierende synet på måloppnåelse mellom ulike kunnskapsleverandører er det viktig å synliggjøre eventuelle kompetansegap. To hovedaktører har ulikt syn på kompetanse. Den norske bistandsverdenen, bestående av politikere, statsbyråkrati og frivillige organisasjoner, har en virkelighetsoppfatning som er forskjellig fra næringslivet når det gjelder oppfatningen av relevant kompetanse.

Bistands-Norge

Både Norad og enkelte frivillige organisasjoner har i større og mindre grad arbeidet med mikrofinans. Disse aktørene sitter med erfaring om virkningen av mikrofinans på grasrota, selv om deres måloppnåelse og virkning i det siste har vært gjenstand for kritisk debatt (Gulli 2006; Aftenposten 2006). Denne debatten indikerer manglende forskning på mikrofinans (Berg 2006), men også organisasjonenes vilje til å absorbere erfaringer fra internasjonalt hold. Noe annet som har vært i fokus i debatten, er bistandssfærens manglende effektivitet (Østerud 2006; Toje 2007) og manglende vilje til satse på forskning samt ta konsekvensene av forskningsresultater (Tvedt 2007; Skard 2007).

Norsk bistandsideologi har i hovedsak vært styrt av to verdiaktører, først av misjonærene, så videreført av ikke-offentlige organisasjoner i veldedighets-tradisjonen. I etterkrigstiden overtok statlig bistand mer og mer, sterkt influert av sosialistisk ideologi. I begge tradisjonene har utvilsomt ønsket om å hjelpe de svake stått sentralt. Dette er godt ment, men det er mye som tyder på at mer enn femti år med omfattende norsk bistand knapt har bidratt til økonomisk vekst hos mottakerne, snarere tvert imot. Kritikk av ineffektivitet har vært gjennomgangsmelodi i mange år – uten å ha medført særlig forandring i hvordan pengene brukes (Tvedt 2003; Øyhus 1989; Riksrevisjonen 2007).

For åtte år siden ble det gjennomført en større undersøkelse av ledelse og evaluering innen norske bistandsprosjekter for utdanning og kompetanseutvikling. Praktisk talt alle norske bistandsaktører hadde slike prosjekter (Welle-Strand 1998). Funnene var dramatiske. Det manglet kompetanse i ledelse og evaluering. Data fra UD, Norad, 69 private organisasjoner og åtte av Norges samarbeidsland i det sørlige Afrika indikerte en ensrettet ideologisk orientering. Rasjonell planlegging, evaluering og regnskapsplikt ble ikke oppfattet som viktig. Og det ble funnet begrenset kunnskap om fagområder og lokalkultur. Det ble avslørt en alvorlig mangel på «bestillerkompetanse» i bistandsbyråkratiet.

Med de identifiserte begrensningene ved norsk bistandspolitikk som bakteppe kan det vel tenkes at kunnskap og tankegang fra business vil kunne styrke effektiviteten til norsk bistand. I forlengelsen av dette resonnementet kan handelshøyskoler bidra til å øke den kompetansen som trengs for å gjøre norske bistandsinvesteringer effektive.

Næringslivet

På den annen side har vi det norske næringslivet, som nå ser ut til å posisjonere seg mer internasjonalt, og som har stigende kommersielle interesser for mikrofinans. Næringslivet har basert seg på annen type kunnskap enn de offentlige og veldedige bistandsaktørene. Som aktører i egne industrier er mange norske foretak vellykkede og erfaringstunge. Kunnskapen og kompetansen deres om blant annet finansiell økonomi, makroøkonomi og corporate governance er god og har gitt resultater. Det er derfor ingen grunn til å tro at investeringer i mikrofinans skulle hemmes av mangel på den typen kompetanse. Tvert imot. Men en kan imidlertid stille spørsmål om hvorvidt næringslivet har tilsvarende kunnskaper om mikrofinans på grasrotnivå og om den risikoen som hører med i de geografiske områdene der mikrofinans er utbredt. I hvilken grad er næringslivet opptatt av måloppnåelse hos sluttbruker? Utfordringen næringslivet står ovenfor i denne sammenhengen, kan dermed sees som todelt.

For det første, hvordan skal selektering av gode investeringsobjekter foretas? I en industri der sosiale og finansielle mål flyter inn i hverandre, og hvor det endelige idealet er fattigdomsbekjempelse, kan det være vanskelig for investorer å orientere seg. En mulighet er å basere seg på ett av de mange rating-systemene som finnes. Mange av disse er imidlertid utført av finansielle institusjoner uten nevneverdig erfaring med frivillige organisasjoner. Et annet aspekt med selekteringen er å ta høyde for politisk risiko spesifikk til geografisk område. Dette krever ifølge International Monetary Fund (IMF) ny kunnskap og samhandling blant finansielle institusjoner 2. Dette argumentet blir ytterligere forsterket av utfordringen med «doble agent-problemer», hvor lokale investorer og myndigheter anpasser sin aktivitet slik at den skader utenlandske investorer (Stulz 2005).

For det andre, hvordan skal en best håndtere investeringer over tid? Dette henger spesielt sammen med social hazard. Et vesentlig poeng blir hvordan investoren kan skape incentiver for tilbakebetaling hos organisasjoner med stor tilbøyelighet til å fravike finansielle mål til fordel for sosiale mål. Dette blir en særlig utfordring i et nasjonalt system uten nevneverdige reguleringer og med konkurranse mellom offentlige og private investorer. Hvordan kan en best sikre investeringer dersom MFI-er opptrer sosialt hasardiøst (Matthäus-Maier og Pischke 2006)?

MFI utgjør et nytt marked for mange investorer. De har potensielt høy avkastning med dertil hørende høy risiko. For å kunne håndtere disse utfordringene trengs ny kunnskap, og det kan tenkes at nettopp handelshøyskoler her vil kunne spille en betydelig rolle. Som høyere utdanningsinstitusjoner har de et særlig ansvar for at det gjennomføres uavhengig forskning om resultatoppnåelse i mikrofinansinvestering og prosjekter.

Syntesen

På den ene siden finner man en statlig og veldedig bistandssektor uten vesentlig kompetanse på finans, og på den andre en finansnæring uten vesentlig kompetanse på sosial effekt av mikrofinans. Den kommende satsingen på mikrofinans trenger samtidig igangsetting av forskning på effekter, samt opplæring til kompetanse som kan implementere strategier og prosjekter i syntesen av det sosiale og kommersielle. Per i dag finnes praktisk talt ingen slik norsk forskning.

Handelshøyskolens rolle og plikt

Økonomi, ledelse og læring er handelshøyskolenes spesiale. Når norskinitierte mikrofinansprosjekter øker, kan en anta at handelshøyskolene vil se en viktig nisje for å utvide sin faglige radius. Med basistyngde i sin regulære faglige portefølje vil de måtte utvide sin visjon med overordnet oppmerksomhet på bærekraftig utvikling. Dette vil i neste omgang få konsekvenser for etableringen av spesielle forsknings- og utdanningsprogrammer for kunnskaps- og kompetanseproduksjon.

For at satsingen på mikrofinans skal utvikle seg slik at både sosiale og kommersielle mål nåes, er det antakelig avgjørende å sørge for å få troverdig viten om effekten av mikrofinans samt produsere profesjonell kompetanse til å gjennomføre prosjektene. Operasjonalisert betyr det bygging av faglige kompetansemiljøer hvor det drives uavhengig forskning, utviklingsarbeid og undervisning på næringslivsrettet bistand. I undervisningen er det fokus på utvikling, økonomi, mikrofinans, læring og ledelse. Foruten nye forskere med nødvendig kunnskap om mikrofinans på mikro- og makronivå vil slike miljøer levere utdanningsprogrammer for eksperter i offentlig administrasjon, frivillige organisasjoner og det private næringsliv. Slik forskningsbasert kompetanse vil antakelig være avgjørende for å oppnå den vellykkete syntesen mellom kommersielle og sosiale mål i mikrofinansprosjekter. Syntesen ansees som nødvendig for å nå det helt overordnede norske bistandspolitiske målet: utryddelse av fattigdom.

Noter

  • 1: MIT (Poverty Action Lab), Johns Hopkins (Paul Nitze School of AdvancedInternational Studies) og Harvard (Center for International Development)(MIT 2007; Johns Hopkins University 2007; Harvard University 2007).

Litteratur

  • 2: Michael Camdessus i tale til Per Jacobsson Foundation 25. september2005.
  • Aftenposten (2006). Mye tull når amatører leker bank. Aftenposten, 16.10.2006.
  • Barro, R.J., og X. Sala-i-Martin (2004). Economic Growth. Cambridge, Mass.: The MIT Press.
  • Berg, E. (2006). Mikrofinans: Hva vet vi? Dagens Næringsliv, 07.12.2006.
  • Birch Sørensen, P., og H.J. Whitta-Jacobsen (2005). Introducing Advanced Macroeconomics: Growth and Business Cycles. Maidenhead: McGraw-Hill.
  • CGAP (2001). Commersialisation and Mission Drift. I Occasional Paper, edited by CGAP. Washington: CGAP.
  • CGAP (2005). The Market for Foreign Investments in Microfinance. I CGAP Focus Note. Washington: Consultative Group to Assist the Poor.
  • CGAP (2007). CGAP reflections on Comparatmos IPO. I CGAP reflection. Washington: Consultative Group to Assist the Poor.
  • Chung, J. (2007). Calls for Ratings Framework amid Surge in Microfinance. Financial Times.
  • Gulli, H. (2006). Mikrofinans – et av flere tiltak. Bergens Tidende, 17.10.2006.
  • Harvard University (2007). Center for International Development at Harvard University. Harvard University 2007 [cited 16.07 2007].
  • Johns Hopkins University (2007). JHU Official Web Page. Johns Hopkins University 2007 [cited 16.07 2007].
  • Labie, M. (2005). The Commercial Model for Microfinance and Its Effects on Social Inclusion. I Zoom Microfinance. Brussels: SOS FAIM.
  • Lapper, R. (2007). Big Business in Small Loans MICRO-FINANCE. Financial Times, 2007.06.07.
  • Matthäus-Maier, I., og J.D. v. Pischke (eds.) (2006). Microfinance Investment Funds. Heidelberg: Springer.
  • Microcredit Summit Campaign (2006). State of Microcredit Summit Campaign Report 2006. Washington: Microcredit Summit Campaign.
  • MIT (2007). MIT Offician Web page. MIT 2007 [cited 16.07 2007].
  • Moore, E. (2007). When Philanthropy Meets Profitmaking MICROFINANCE: A Wave of Altruism is Hitting Investors Who have Discovered a Charitable Way to Generate Reliable Returns. Financial Times, 17.02.07.
  • Morgan Stanley (2007). Microfinance: On the Road to Capital Markets. Morgan Stanley 2007 [cited 16.07 2007].
  • Riksrevisjonen (2007). Dokument 1: Ekstrakt av Norges statsregnskap og regnskap for administrasjonen av Svalbard for budsjetterminen 2006. I Dokument 1. Oslo: Riksrevisjonen.
  • Schumpeter, J.A. (1934). The Theory of Economic Development: an Inquiry into Profits, Capital, Credit, Interest, and the Business Cycle. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
  • Skard, T. (2007). Hvem etterlyser fakta? Klassekampen, 25.05.2007.
  • Stulz, R.M. (2005). The Limits of Financial Globalization. The Journal of Finance 60(4):1595–1638.
  • Toje, A. (2007). Bistandslobbyens makt. Aftenposten, 09.03.2007.
  • Tvedt, T. (2003). Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt: den norske modellen. Oslo: Gyldendal akademisk.
  • Tvedt, T. (2007). Lastebilhjelp må stoppes. Aftenposten, 22.03.2007.
  • Ward, D. og R. Zurbruegg (2000). Does Insurance Promote Economic Growth? Evidence from OECD Countries. The Journal of Risk and Insurance 67(4):489–506.
  • Welle-Strand, A. (1998). Educational Evaluation in Norwegian Developmen Aid. Stockholm: University of Stockholm.
  • Yunus, M. (2003). Banker to the Poor: The Story of the Grameen Bank. London: Aurum Press.
  • Østerud, Ø. (2006). Lite land redder verden. Nytt Norsk Tidsskrift 4.
  • Øyhus, A.O. (1989). Biståeren og det gåtefulle. I Hvor mange hvite elefanter?, redigert av T. H. Eriksen. Oslo: Ad Notam forlag.

Econa er foreningen for høyt utdannede innen økonomi og administrasjon. Er du ikke medlem?
Sjekk medlemstilbudene og meld deg inn i dag.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS