Banner top Til forsiden Econa

Rune Dahl Fitjar er seniorforsker ved International Research Institute of Stavanger og tilknyttet Stavanger Centre for Innovation Research. Han har ph.d. i statsvitenskap fra London School of Economics fra 2007 og var i 2011/2012 gjesteforsker ved University of California Los Angeles. Fitjar forsker på regional utvikling og innovasjon.

Martin Gjelsvik er forskningsleder ved International Research Institute of Stavanger, professor II ved Universitetet i Stavanger og tilknyttet Stavanger Centre for Innovation Research. Han er dr.oecon. fra Norges Handelshøyskole fra 1998 og forsker på innovasjonsprosesser i bedrifter, regional utvikling, strategi og ledelse.

Innovasjonsnettverk i norske storbyklynger

magma1207_fagdel-20_img_026magma1207_fagdel-20_img_026magma1207_fagdel-20_img_027magma1207_fagdel-20_img_027

Sammendrag

Norsk innovasjonspolitikk har i den senere tid lagt stor vekt på å stimulere til samarbeid mellom bedrifter i geografisk konsentrerte klynger. Samtidig ser vi at bedriftene i stadig større grad konkurrerer på et internasjonalt marked og er avhengige av et bredt tilfang av ideer, også fra kilder som befinner seg utenfor regionens og landets grenser. Denne studien av bedrifter i de fem største norske storbyregionene viser at selv om bedriftene oftest samarbeider med lokale og regionale partnere, er det også mange bedrifter som har utviklet samarbeid med utenlandske partnere. Det er imidlertid regionale forskjeller i bedriftenes samarbeidsmønstre. Særlig skiller bedrifter i Oslo-regionen seg ut ved å samarbeide mindre regionalt og mer internasjonalt enn hva tilfellet er i de øvrige byregionene. Oslo-bedriftene samarbeider også i mindre grad med konkurrenter enn det vi ser i resten av landet, mens bedrifter i Trondheim-regionen skiller seg ut ved en betydelig høyere grad av samarbeid med forskningsmiljøer. Betydningen av ulike typer samarbeid varierer også mellom byregionene: For bedrifter i Oslo-, Bergen- og Stavanger-regionen er det bedrifter med bredt internasjonalt samarbeid som har størst innovasjonsevne. Kun for bedrifter i Trondheim-regionen ser regionalt og nasjonalt samarbeid ut til å bidra i betydelig grad til innovasjon. Disse funnene tyder på at tette regionale klynger med utstrakt internt samarbeid i liten grad bidrar til å fremme innovasjonsevnen i bedriftene, med mindre man også klarer å knytte kontakter med internasjonale partnere enten ved direkte samarbeid eller gjennom kontakt med internasjonalt orienterte forskningsmiljøer.

 

Når nærhet blir et problem for innovative virksomheter

Introduksjon

Storbyregionene er den primære drivkraften i norsk økonomi. Innpå halvdelen av den norske befolkningen bor i de fem storbyregionene Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand (Blomgren, Gjelsvik og Holmen 2007). Det er liten tvil om dynamikken i disse regionene, idet 80 prosent av befolkningsveksten i perioden 1991–2006 har kommet her. Storbyregionene tilbyr i gjennomsnitt sine innbyggere et inntektsnivå som ligger nesten 20 prosent over landet for øvrig. Med denne bakgrunnen er det interessant å studere hvilke faktorer som fremmer vekst i de respektive regionale økonomiene. Verdiskapingsevnen varierer mellom storbyregionene, den er størst i Oslo-regionen, med Stavanger på andreplass. Dernest følger Trondheim, Bergen og Kristiansand (Blomgren mfl. 2007).

En vedvarende høy verdiskapingsevne er avhengig av innovasjonsevnen i regionenes bedrifter. I denne artikkelen stilles spørsmålet om innovasjonsevnen stimuleres best gjennom et geografisk konsentrert klyngesamarbeid eller ved at bedriftene strekker seg lenger ut for å skaffe seg nye ideer og kunnskaper. Vi viser at bedriftenes innovasjonsevne øker med antall internasjonale partnere. Tallene sår således tvil om betydningen av tette regionale klynger som et effektivt virkemiddel for innovasjon. Videre beskrives omfanget av innovasjoner i virksomhetene i de respektive regionene, hvordan de innoverer, samt årsaker til at innovasjonsevnen er forskjellig. Med utgangspunkt i globaliseringen og oppstykkingen av verdikjedene geografisk er det viktig å få innsikt i om foretakene primært samarbeider innen egen region eller med nasjonale eller internasjonale partnere. Innovasjonsevnen måles ved faktisk gjennomførte produkt- og prosessinnovasjoner.

Vi fortsetter med en gjennomgang av to alternative teorier for å forklare regional verdiskaping og innovasjonsevne. Dernest følger et kort metodekapittel før presentasjonen av resultatene fra en bred spørreundersøkelse av innovasjonsevnen i de fem storbyene.

Tette regionale klynger eller internasjonale forbindelser?

Troen på næringsklynger (Porter 1990, 1998) har stått og står sterkt i Norge (Onsager, Aslesen, Gundersen, Isaksen og Langeland 2010, Reve og Jakobsen 2001). Enkelte tar klyngenes fordeler for innovasjonsevne nærmest for gitt, slik det framgår av en nylig publisert rapport med hensikt å «gjøre klynger til enda mer effektive næringspolitiske virkemidler» (Normann og Isaksen 2009). Klyngeteori ligger typisk til grunn for regionale næringsutviklere som Greater Stavanger, Business Region Bergen og Oslo Teknopol, og for nasjonale aktører som Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge. Dette virkemiddelapparatet finansierer to nasjonale program som har til hensikt å styrke regionale nettverk: Arena og Norwegian Centres of Expertise (Jakobsen og Onsager 2008). Næringslivsledere, utviklingsaktører og det offentlige virkemiddelapparatet legger til grunn at klynger kan skapes eller videreutvikles gjennom bevisst planlegging og koordinering. Det dreier seg om å «konstruere regionale fortrinn» (Asheim, Coenen, Moodysson og Vang 2007). Det stilles sjelden spørsmål ved om utvikling av næringsklynger er det beste virkemiddelet for innovasjon i bedrifter og regioner. Utfordringen er heller hvordan klynger kan stimuleres og styres.

Ifølge Porter er næringsklynger «geographic concentrations of interconnected companies and institutions in a particular field» (Porter 1998). Deres konkurransedyktighet avhenger av faktor- og etterspørselsforhold, relaterte næringer og konkurranseforhold (Porter 1990). Porters klyngeteori er i hovedsak basert på konkurranse. Dynamikken og innovasjonsevnen i klynger drives fram av rivalisering. Reve og Jakobsen (2001) påpeker imidlertid at vi også finner utstrakt samarbeid i næringer som kjennetegnes av hard konkurranse.

I denne artikkelen rettes søkelyset mot samarbeid i innovasjonsprosesser. Vi utfordrer forestillingen om at samarbeid med regionale partnere mest effektivt fremmer innovasjon. Konkret undersøker vi mangfoldet i samarbeidspartnere (kunder, leverandører, forskningsinstitusjoner) og hvor de er lokalisert (regionalt, nasjonalt, internasjonalt).

Teoriene om klynger har sitt utspring i økonomisk geografi (Asheim 1996, Maskell, Eskelinen, Hannibalsson, Malmberg og Vatne 1998, Storper og Venables 2004), økonomi (Marshall 1920), nettverksteori (Powell 1990) og strategi (Porter 1990, Reve og Jakobsen 2001). Felles for alle disse teoriene er hypotesen om at bedrifter i klynger oppnår mer nyskaping og innovasjon (Reve og Jakobsen 2001, Sølvell 2009). I akademia pågår en debatt om det er spesialiserte klynger som er mest effektive (Porter 1990, Romer 1990), eller om det er mangfoldet av ferdigheter, holdninger, politiske og akademiske institusjoner i byregionene som best fremmer innovasjon (Florida og Gates 2003, Jacobs 1961).

Parallelt med globaliseringen har betydningen av nettverk og åpne innovasjonsprosesser fått stor oppmerksomhet i foretaks- og næringslivslitteraturen (Chesbrough 2003, Powell 1990, Powell, Koput og Smith-Doerr 1996). Samarbeid med regionale partnere er ikke nødvendigvis det mest effektive virkemiddelet for å fremme innovasjon i norske byregioner (Fitjar og Rodríguez-Pose 2011). Både multinasjonale selskaper og SMB-er omgir seg med et stadig større mangfold av spesialiserte klynger over hele verden (Wolfe og Gertler 2003). Bathelt, Malmberg og Maskell (2004) bruker analogien rørledninger (pipelines) for å peke på at bedrifter og regioner er avhengige av å etablere relasjoner til ledende kunnskapsmiljøer i andre land og frakte kunnskap fra disse tilbake til regionen. Disse tankene oppstår som en naturlig følge av at innovasjonsprosessene blir åpnere (Chesbrough 2003, Herstad, Bloch, Ebersberger og van de Velde 2010) og mer nettverkbaserte (Moen og Korhonen-Sande 2010, Powell mfl. 1996). Betydningen av internasjonale (Bathelt, Malmberg og Maskell 2004, Doloreux og Parto 2005) og/eller nasjonale forbindelser (Gertler og Wolfe 2006, Isaksen 2009, Onsager, Isaksen, Fraas og Johnstad 2007) blir sterkere understreket som alternativ til regional samhandling.

Kun et fåtall ideer viser seg å være gode, og bedrifter trenger derfor et mangfold av ideer for å kunne velge de som antas å ha størst muligheter for å lykkes. Nelson og Winter (1982) hevder at potensialet for innovasjon er større jo flere valgmuligheter virksomheten utsetter seg for. Dette skyldes blant annet at ulike samarbeidspartnere tjener forskjellige formål i ulike faser av innovasjonsprosessen (Normann og Isaksen 2009). Den iboende tendensen til å overse informasjon fra lengre distanse må overvinnes (Levinthal og March 1993). Herstad (2010) hevder at bedrifter bør supplere den informasjonen de rutinemessig eksponeres for, med søk utenfor sitt umiddelbare regionale eller nasjonale innovasjonssystem. Denne litteraturen antyder altså at bedrifters innovasjonsevne styrkes både ved et høyere antall samarbeidspartnere og at partnerne er lokalisert utenfor egen region. Asheim og Isaksen (2002) antyder på sin side at regionale innovasjonssystemer integrerer regional og ikke-regional kunnskap. Globaliseringen eksponerer all regional økonomisk aktivitet fordi den regionale verdiskapingen innveves tettere i internasjonale produksjons-, kunnskaps- og markedsnettverk.

Flere teorier kunne vært nevnt, men de to alternative forklaringene om styrken i regionale klynger versus mangfold og internasjonale rørledninger illustrerer den akademiske uenigheten om hva som er mest effektivt for å styrke innovasjonsevnen. Dette er spørsmål som ikke bare har akademisk interesse, men også stor betydning for hvordan det offentlige retter inn virkemiddelapparatet, og for den enkelte bedrifts valg av strategi for konkurransedyktighet og vekst.

Metode

Studien er basert på data fra en spørreundersøkelse av daglig leder i 1 604 bedrifter i de fem storbyregionene i Norge. Dataene ble samlet inn gjennom telefonintervjuer våren 2010. Bedriftene ble tilfeldig valgt fra Brønnøysundregistrene fra en populasjon av bedrifter med mer enn ti ansatte, fordelt slik: 400 i Oslo, Bergen og Stavanger, 300 i Trondheim og 100 i Kristiansand. En byregion består av byen selv og omkringliggende kommuner hvor ti prosent eller mer av innbyggerne arbeider i bykommunen. 1 Utvalg og intervjuer ble gjennomført av Synovate. I alt 5 887 bedrifter ble invitert til å delta, noe som gir en svarandel på 27,2 prosent. Spørreskjemaet ble utviklet av forfatterne og består av indikatorer fra Eurostats Community Innovation Survey (CIS), World Values Survey samt egenutviklede spørsmål skreddersydd for vårt formål. SSBs innovasjonsundersøkelser er basert på og en del av CIS, og vi benytter kategoriene herfra som indikatorer på bedriftenes innovasjonsaktivitet. Lederne ble spurt om bedriften i løpet av de tre siste årene hadde introdusert nye eller betydelig forbedrede produkter (produktinnovasjon). Lederne i disse innovative bedriftene ble så spurt om produktene var nye i markedet (radikal produktinnovasjon) eller nye for bedriften. De samme spørsmålene ble gjentatt for prosessinnovasjoner.

Regionale forskjeller i innovasjon

Tabell 1 viser andelen av bedrifter som har gjennomført innovasjoner innen de fire kategoriene presentert over, fordelt på de fem storbyregionene. Produktinnovasjoner er gjennomført i over halvdelen av bedriftene (53,4 prosent), prosessinnovasjoner i like under halvdelen (47 prosent). Nesten hver tredje bedrift, 30,6 prosent, har introdusert produkter som var nye i markedet, mens nesten hver femte bedrift, 18,8 prosent, hevdet å ha utviklet prosesser som var nye i vedkommende næring (henholdsvis radikale produkt- og prosessinnovasjoner). Hver tredje bedrift, 33 prosent, har gjennomført både produkt- og prosessinnovasjoner, og nesten like mange, 32 prosent, har verken introdusert produkt- eller prosessinnovasjon.

Oslo har flest innovative bedrifter innenfor samtlige kategorier, mens bergensbedriftene er minst innovative innen alle innovasjonskategoriene. Imidlertid er forskjellene kun signifikante 2 når det gjelder produktinnovasjon. Stavanger, Trondheim og Kristiansand innehar en mellomposisjon, og det er små forskjeller dem imellom. Resultatene for Oslo er ikke overraskende. De stemmer godt overens med undersøkelsene om storbyregionenes verdiskapingsevne, hvor Oslo-regionen i ti år har tronet øverst (Blomgren mfl. 2007). Disse rapportene, som bygger på et bredt sett av registerdata, viser at hovedstadsregionen også scorer høyt på nyskapings- og innovasjonsevne.

Tabell 1 Innovasjon i norske storbyregioner, prosent innovative foretak.
 OsloBergenStavangerTrondheimKristiansandTotalt
Produkt-innovasjon 59,6(2,4) 46,4(2,5) 54,0(2,5) 52,3(2,9) 58,0(4,9) 53,4(1,2)
Radikal produktinnov. 34,0(2,4) 25,2(2,2) 33,8(2,4) 29,0(2,6) 30,0(4,6) 30,6(1,2)
Prosess-innovasjon 50,4(2,5) 42,4(2,5) 46,8(2,5) 48,7(2,9) 47,0(5,0) 47,0(1,2)
Radikal prosessinnov. 20,4(2,0) 16,5(1,9) 18,8(2,0) 19,7(2,3) 20,0(4,0) 18,8(1,0)
N 403 401 400 300 100 1 604
Det øverste tallet viser prosentvis andel bedrifter med innovasjon, mens tallet i parentes viser standardfeilen.

De innovative bedriftene ble i neste omgang bedt om å angi om innovasjonene hovedsakelig ble utviklet av bedriften selv, av andre, eller i samarbeid med andre bedrifter/institusjoner. Tabell 2 viser svarfordelingen for henholdsvis produkt- og prosessinnovasjoner. Nær halvdelen (47 prosent) av bedriftene utviklet nye produkter selv, drøyt en tredjedel (36,5 prosent) i samarbeid med andre, mens 15 prosent hadde introdusert nye produkter som var utviklet av andre bedrifter eller organisasjoner. For prosessinnovasjoner er forholdet noe annerledes. De gjennomføres i større grad som samarbeidsprosjekter (40 prosent) og i noe mindre grad i egen organisasjon (36 prosent). En noe mindre andel (22 prosent) hadde også lansert nye prosesser som var utviklet av andre. Disse to forholdsvis høyere tallene henger formodentlig sammen med større bruk av konsulenter knyttet til prosessinnovasjoner.

Tabell 2 Utvikling av innovasjoner.

 OsloBergenStvgr.Tr.heimKr.sandTotalt
Produktene ble i hovedsak utviklet …
i egen organisasjon 52,9(3,2) 40,9(3,6) 51,4(3,4) 44,6(4,0) 36,2(6,4) 47,3(1,7)
i samarbeid med andre bedrifter/institusjoner 32,9(3,0) 39,3(3,6) 33,8(3,2) 39,5(3,9) 44,8(6,6) 36,5(1,6)
av andre bedrifter/institusjoner 13,3(2,2) 18,3(2,8) 13,4(2,3) 14,7(2,8) 15,5(4,8) 14,8(1,2)
Vet ikke 0,8(0,6) 1,6(0,9) 1,4(0,8) 1,3(0,9) 3,5(2,4) 1,4(0,4)
N 240 186 216 157 58 857
Prosesser ble i hovedsak utviklet …
i egen organisasjon 43,4(3,5) 31,8(3,6) 38,0(3,6) 28,1(3,7) 36,2(7,1) 36,0(1,8)
i samarbeid med andre bedrifter/institusjoner 35,0(3,4) 39,4(3,8) 40,6(3,6) 48,6(4,2) 40,4(7,2) 40,4(1,8)
av andre bedrifter/institusjoner 19,2(2,8) 28,8(3,5) 20,9(3,0) 22,6(3,5) 23,4(6,2) 22,7(1,5)
Vet ikke 2,5(1,1) 0,0(N/A) 0,5(0,5) 0,7(0,7) 0,0(N/A) 0,9(0,0)
N 203 170 187 146 47 753
Det øverste tallet viser prosentvis andel, mens tallet i parentes viser standardfeilen.

Bedriftene i de fem storbyregionene organiserer sine innovasjonsprosesser noe ulikt. Foretak lokalisert i Oslo og Stavanger kjører oftere sine produktinnovasjoner internt, til forskjell fra virksomheter i Bergen, Trondheim og Kristiansand, som i større grad samarbeider med andre. Dette henger kanskje delvis sammen med at Oslo og Stavanger huser flere hovedkontorer (Blomgren mfl. 2007). Norsk næringsliv har etablert sterke internasjonale kontakter gjennom flernasjonale konsern med hovedkontorer i Norge (Herstad 2010). At innovasjoner gjennomføres i egen organisasjon, betyr altså ikke nødvendigvis at de foregår i egen region. Oslo-bedrifter strekker også flere prosessinnovasjoner på egen kjøl, i motsetning til de andre byene, hvor samarbeid med andre bedrifter og organisasjoner er vanligere. Bergen har høyest andel av foretak som setter ut både produkt- og prosessinnovasjoner til andre. I tillegg til at regionen har færrest innovative bedrifter, er det altså også færre av de innovative bedriftene i Bergen som selv deltar i innovasjonsprosessene. Dette gir ytterligere grunn til bekymring for den langsiktige næringsutviklingen i Bergen, ettersom utkontrahering av produkt- og prosessinnovasjoner til andre, for eksempel til forskningsinstitusjoner eller universiteter, kan gi mindre læringseffekt i egen organisasjon (Herstad 2010).

Hvem samarbeider bedriftene så med i utviklingen av produkt- og prosessinnovasjoner? Vi spurte bedriftene om de i løpet av de siste tre årene hadde samarbeidet med noen av følgende typer partnere: andre bedrifter i konsernet, leverandører, kunder, konkurrenter, konsulenter, universiteter og/eller forskningsinstitutter. Figur 1 viser hvor ofte de ulike typene partnere benyttes i hver av de fem byregionene. Leverandører og kunder er de to viktigste samarbeidspartnerne i alle regionene. Trondheim-bedriftene skiller seg ut ved at de samarbeider atskillig 3 mer med universiteter enn bedrifter i Oslo, Bergen og Stavanger, og også signifikant oftere enn bedrifter i Bergen og Stavanger med forskningsinstitutter. Tallene bekrefter at innovasjonssystemet i Trondheim er mer forskningsdrevet enn i andre regioner. Mer overraskende er det kanskje at bedriftene på Sørlandet oftere jobber sammen med sitt nye universitet, enn bedriftene i de veletablerte universitetsbyene Oslo og Bergen, og langt mer enn i den andre ferske universitetsbyen Stavanger. Datagrunnlaget for Kristiansand er imidlertid noe tynnere enn for de andre byregionene, slik at det knytter seg større usikkerhet til dette funnet. Hovedstadsbedriftene samarbeider tilsynelatende i noe mindre grad med konkurrenter og konsulenter enn de andre byregionene, men disse forskjellene er ikke signifikante.

Figur 1 Innovasjonssamarbeid fordelt på samarbeidspartnere og byregion.

figur

Bedriftslederne ble videre spurt hvor de respektive partnerne var lokalisert: innen samme region, andre steder i Norge og/eller i utlandet? Figur 2 viser hvor stor prosentandel av bedriftene som samarbeider med partnere lokalisert i regionen, andre steder i landet og utenlands for hver av de sju typene av partnere. Innenfor samtlige kategorier forekommer samarbeid med regionale partnere hyppigst, fulgt av nasjonale partnere og til sist internasjonale partnere. Norske bedrifters internasjonale samarbeid er i hovedsak knyttet til samarbeid med leverandører (drøyt 30 prosent), og til en viss grad med kunder og andre bedrifter innenfor konsernet (i underkant av 20 prosent). Derimot er det svært få bedrifter som samarbeider med konkurrenter, konsulenter eller forskningsmiljøer i utlandet. Samarbeid med kunder og leverandører er også de vanligste formene for regionalt samarbeid, men vi ser også at nesten 40 prosent av bedriftene samarbeider med regionale konsulenter og nesten 30 prosent med konkurrerende bedrifter i regionen.

Figur 2 Innovasjonssamarbeid fordelt på samarbeidspartnere og geografisk avstand.

figur

Over så vi at det var visse forskjeller i byregionenes innovasjonsevne og i hvilke typer samarbeidspartnere de allierer seg med i sine innovasjonsprosesser. Er det også forskjeller i hvor samarbeidspartnerne er lokalisert? Ved å summere antall ulike typer partnere som ble benyttet innenfor hver lokalisering, utarbeidet vi en indeks som viser betydningen av geografisk distanse, det vil si viktigheten av regionalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Figur 3 viser gjennomsnittlig antall regionale, nasjonale og internasjonale partnertyper for hver storbyregion. I samtlige regioner brukes regionale partnere mest og internasjonale minst. Foretak i Oslo bruker imidlertid betydelig færre regionale partnere enn foretak i de fire mindre byregionene, med et gjennomsnitt på 1,8 partnere mot 2,5 partnere i de andre regionene til sammen. Dette må kunne sies å være overraskende med tanke på at Oslo-regionen er betydelig større enn de øvrige og dermed i større grad kunne forventes å besitte relevant kunnskap internt i regionen. En Oslo-bedrift har langt flere mulige regionale samarbeidspartnere enn en bedrift i en av de mindre byregionene. Hovedstadbedriftene benytter derimot oftere internasjonale partnere, indikert ved et gjennomsnitt på 1,3 partnere i forhold til de øvrige byregionenes bruk av mer beskjedne 0,8 partnere. Når det gjelder bruken av nasjonale partnere, er forskjellene små og ikke signifikante. Vestlandsbyene Bergen og Stavanger tiltrekkes minst av nasjonale partnere (1,3 i gjennomsnitt), mens Kristiansand bruker nasjonale partnere mest (1,7).

Figur 3 Gjennomsnittlig antall partnertyper fordelt på region.

figur

Bedrifter i hovedstadsregionen har mer internasjonalt orienterte innovasjonsstrategier. Spørsmålet er om en slik strategi fremmer innovasjonsevnen. Er for eksempel lokal samhandling et mindre egnet virkemiddel for innovasjonsevnen i Oslo enn i de andre regionene? I så fall vil bruken av færre regionale partnere i Oslo-baserte foretak være en fornuftig respons til et mindre effektivt regionalt innovasjonssystem.

Tabell 3 viser resultatene av en logistisk regresjonsanalyse som forklarer omfanget av de fire innovasjonstypene i de respektive regionene, slik de ble vist i tabell 1 (produktinnovasjon, radikal produktinnovasjon, prosessinnovasjon og radikal prosessinnovasjon). Analysen er gjennomført separat for hver region, og for hver av de fire innovasjonstypene, det vil si i alt 16 regresjonsanalyser 4. De sentrale forklaringsvariablene er antall typer partnere innen regionen (regionalt samarbeid), i Norge (nasjonalt samarbeid) og i utlandet (internasjonalt samarbeid). Modellen kontrollerer også for andre faktorer som antas å påvirke både samarbeid og innovasjonsevne: lederens alder, lederens utdanningsnivå, antall styremedlemskap i andre selskaper, antall ansatte, andel utenlandsk eierskap og bransjetilhørighet. Koeffisientene for disse variablene er ikke vist i tabellen, men kan fås ved henvendelse til forfatterne.

Regresjonsanalysen tar dermed følgende form:

logit(π) = α + β Partnere + γ Kontrollvariabler + ε

hvor π viser sannsynligheten for at bedrift i de tre siste år har introdusert en innovasjon innen den relevante kategorien. Partnere refererer til de tre variablene som måler omfanget av regionalt, nasjonalt og internasjonalt samarbeid, mens kontrollvariabler viser til de kontrollvariablene som er skissert over, og ε representer feilmarginen.

Tabell 3 Logistisk regresjonsanalyse av betydningen av samarbeid for innovasjon.
 OsloBergenStavangerTrondheim
Produktinnovasjon
Regionalt samarbeid 0,06(0,07) –0,03(0,07) –0,01(0,07) 0,19***(0,07)
Nasjonalt samarbeid –0,12(0,08) 0,06(0,08) 0,05(0,09) 0,19**(0,09)
Internasjonalt samarbeid 0,24**(0,09) 0,29**(0,11) 0,12(0,10) 0,05(0,13)
N 402 401 400 299
Pseudo R2 0,13 0,13 0,07 0,11
Radikal produktinnovasjon
Regionalt samarbeid –0,06(0,08) 0,04(0,08) 0,05(0,07) 0,20**(0,08)
Nasjonalt samarbeid –0,12(0,09) 0,09(0,09) 0,01(0,09) 0,16(0,10)
Internasjonalt samarbeid 0,26***(0,09) 0,34***(0,11) 0,23**(0,10) 0,13(0,12)
N 402 401 400 299
Pseudo R2 0,15 0,12 0,07 0,16
Prosessinnovasjon
Regionalt samarbeid 0,06(0,07) 0,03(0,07) 0,02(0,07) 0,07(0,07)
Nasjonalt samarbeid 0,02(0,08) 0,08(0,08) 0,08(0,09) 0,01(0,09)
Internasjonalt samarbeid 0,14*(0,08) 0,05(0,11) 0,14(0,10) 0,15(0,12)
N 402 401 396 299
Pseudo R2 0,06 0,09 0,09 0,10
Radikal prosessinnovasjon
Regionalt samarbeid 0,07(0,08) –0,17*(0,09) –0,01(0,09) 0,12(0,09)
Nasjonalt samarbeid –0,01(0,09) 0,23**(0,10) 0,26***(0,10) –0,21*(0,12)
Internasjonalt samarbeid 0,20**(0,09) 0,02(0,12) 0,19*(0,11) 0,10(0,14)
N 372 372 396 299
Pseudo R2 0,05 0,10 0,11 0,13
Note: * = P < 0,10 ** = P < 0,05 *** = P < 0,01Parentesene viser standardfeil.

Analysen viser et klart mønster for Oslos del. Innovasjonsevnen til hovedstadsbedriftene – for alle typer innovasjoner – styrkes signifikant gjennom internasjonalt samarbeid. Oddsen for å innovere øker med mellom e0,14 = 15 % (prosessinnovasjon) og e0,26 = 30 % (radikal produktinnovasjon) for hver ny type utenlandsk partner bedriften samarbeider med. Nasjonalt og regionalt samarbeid har derimot ingen signifikant effekt. For de andre byregionene er bildet mindre entydig. Bergen og Stavanger har atskillige fellestrekk med Oslo, idet innovasjonsevnen også her drar fordeler av internasjonale samarbeidsrelasjoner. Sammenhengen er signifikant for inkrementelle og radikale produktinnovasjoner i Bergen, hvor oddsen for innovasjon øker med henholdsvis e0,29 = 34 % og e0,34 = 40 % for hver ny type internasjonal partner. Den er også signifikant for radikale produkt- og prosessinnovasjoner i Stavanger, med en økt odds for innovasjon på henholdsvis e0,23 = 26 % og e0,19 = 21 % for hver ny type utenlandsk partner. Det geografiske tilholdsstedet for samarbeidspartnerne ser dermed jevnt over ut til å spille større rolle for radikale enn for inkrementelle innovasjoner. Det virker også logisk. Det vi her kaller radikale innovasjoner, er nye for markedet, ikke bare nye for bedriften. Sannsynligheten for å få gjennomslag i markedet øker gjennom internasjonalt samarbeid. Radikale innovasjoner vil påskyndes av et større mangfold av kunnskapskilder og flere mekanismer for å overføre kunnskaper og teknologi. Internasjonalt samarbeid gir et bredere blikk for globale behov, og det gir åpnere tilgang til utenlandsk spisskompetanse som kan brukes i innovasjonsprosesser hjemme.

Som for Oslo har heller ikke Bergen og Stavanger spesiell nytte av regionalt og nasjonalt samarbeid. Unntaket er radikale prosessinnovasjoner, hvor nasjonalt samarbeid har en signifikant positiv virkning. Foretakene i Trondheim-regionen utviser imidlertid et annet mønster. Her har regionalt samarbeid en signifikant positiv effekt både på inkrementelle og radikale produktinnovasjoner, og bidrar også positivt – om enn ikke signifikant – til prosessinnovasjoner. Oddsen for å introdusere nye produkter stiger med e0,19 = 21 % – og for radikal produktinnovasjon med e0,20 = 22 % – for hver ny type regional partner bedriften samarbeider med. Trønderbedriftene drar også fordeler av å samarbeide med nasjonale partnere når det gjelder produktinnovasjon.

Med unntak av Trondheim har regionalt samarbeid liten betydning for innovasjonsevnen. Disse funnene tyder på at regionalt tette klynger er lite effektive for å stimulere innovasjonsaktivitetene i bedriftene. Norske storbyregioner er relativt små i en europeisk eller global sammenheng. De er tette, men med begrenset mangfold. Tette regionale klynger kan skape en innlåsningseffekt slik at søkeflatene blir for smale. Mulighetene for å koble kunnskaper fra ulike felt blir begrenset. Innovasjoner består ofte av originale kombinasjoner, og større mangfold gir muligheter for flere nye kombinasjoner. Bedrifter som samarbeider med internasjonale partnere, oppdager raskere at egen kunnskap og egne produkter blir utdaterte.

Oslo-bedriftene synes å framstå med en effektiv og konsistent praksis, i den forstand at de har den høyeste innovasjonsevnen kombinert med hyppigst bruk av det mest effektive virkemiddelet: internasjonalt samarbeid. Trondheim framstår også med et konsistent mønster. Trønderbedriftene samarbeider mest regionalt, og tabell 3 viser at det gir størst effekt i deres region.

Hovedstadsregioner tiltrekker seg typisk hovedkontorene til multinasjonale selskaper, og slik er det også med Oslo. En større konsentrasjon av hovedkontorfunksjoner kan ses som gravitasjonspunkt for flyt av kunnskaper og teknologi i og mellom multinasjonale nettverk. Hovedkontorene har flere strategiske funksjoner og samler og koordinerer både kodifisert og taus kunnskap, slik at de kan fungere som en oase for egne innovasjoner med smitteeffekter til andre bedrifter. Lokalisering av hovedkontorfunksjoner i en region skaper dermed en potensiell kanal for informasjonsutveksling mellom regionen og nettverk utenfor (Herstad og Pålshaugen 2010).

Stavanger har liknende kjennetegn, med en stor andel hovedkontorer for virksomheter knyttet til oljeindustrien. Oljenæringen er blant de mest kapital- og teknologiintensive næringene, og innovasjon har spilt en avgjørende rolle for å oppdage og hente ut olje- og gassressursene. Da det første store feltet, Ekofisk, ble funnet, var utvinningsgraden anslått til 17 prosent. Nå – 30 år senere – er anslagene 50 prosent. Samtidig er næringen blant de mest globale. Både oljeselskapene og de store oljeserviceselskapene opererer over hele verden. I vår sammenheng kan de oppfattes som brohoder mellom den regionale olje- og gassklyngen og resten av verden; de forbinder den omfattende regionale leverandørindustrien med omverdenen. Disse faktorene ser ut til å ha stor betydning for innovasjonsaktiviteten i Stavanger-regionen, og de bidrar kanskje også til at Stavanger-bedriftene samarbeider noe mer med utenlandske partnere enn bedrifter i Bergen, Trondheim og Kristiansand. Disse forskjellene er likevel mindre enn man kanskje kunne forvente, særlig sett i forhold til den betydelig høyere graden av internasjonalt samarbeid i Oslo. Dette kan tyde på at den høye internasjonale aktiviteten i oljebransjen kun i begrenset grad påvirker bedrifter i øvrige næringer i Stavanger-regionen.

Situasjonen er annerledes i Trondheim. Den positive effekten av regionalt samarbeid i Trondheim skyldes trolig den sterke tilknytningen til forskningsmiljøene ved NTNU og Sintef. Det trønderske næringslivet bruker universiteter og forskningsmiljøer hyppigere som partnere enn bedriftene i de andre regionene, og disse synes ofte å være lokalisert i regionen. Dette samspillet kan også gi trønderbedriftene tilgang til kompetanse og ideer, ettersom forskningsmiljøene er koblet til internasjonale nettverk.

Bergen har færrest produktinnovasjoner blant storbyregionene. Bergen-bedriftene samarbeider mindre internasjonalt enn Oslo og Stavanger. Likevel ser vi av tabell 3 at nettopp internasjonalt samarbeid er mest effektivt for både inkrementelle og radikale innovasjoner i Bergen-regionen. Tallene tyder altså på et lite konsistent samarbeidsmønster for innovasjon i Bergen, noe som kan forklare den lave innovasjonsgraden i regionen. En årsak til dette mønsteret kan være at Bergen har få hovedkontorer.

Konklusjon

Norske storbyregioner har forskjellig innovasjonshyppighet, og bedriftene i de respektive regionene organiserer sine innovasjonsprosesser ulikt. Bedriftene i Oslo og Stavanger driver sine prosesser oftere i egen organisasjon, noe som antakelig henger sammen med deres større andel av multinasjonale hovedkontorer. I Kristiansand utføres innovasjonsprosessene oftere i samarbeid med andre foretak og institusjoner, mens Bergen-bedriftene oftere enn i andre regioner setter ut sitt utviklingsarbeid til andre. For alle regioner bortsett fra Trondheim øker innovasjonsevnen mest gjennom internasjonalt samarbeid.

I innovasjonslitteraturen brukes begrepet åpen innovasjon som motsats til lukket innovasjon for å peke på at bedrifter i økende grad innoverer i nettverk og partnerskap utenfor bedriftens vegger. Denne studien trekker også inn den geografiske dimensjonen og dokumenterer at bedriftenes innovasjonsevne øker med antall internasjonale partnere. Tallene sår tvil om betydningen av tette regionale klynger som et effektivt virkemiddel for økt innovasjon. Det er mulig norske storbyregioner er for små til å tilby bedriftene tilstrekkelig mangfold og internasjonal eksponering. I så fall får vi en uheldig innlåsningseffekt. Entreprenørskap handler om å se muligheter før andre. Det er mulig utsynet fra norske regioner kan bli for smalt.

  • 1: For Stavanger-regionen gjelder dette pendling til Stavanger eller Sandnes kommune. Definisjonen av storbyregioner samsvarer med regjeringens definisjon i Storbymeldingen (St.meld. nr. 31, 2002–2003), men er oppdatert med data fra 2009 om arbeidspendling, hentet fra Statistisk sentralbyrå.
  • 2: På 95-prosentsnivå.
  • 3: Signifikant ved 95 prosent.
  • 4: I tabellen er Kristiansand utelatt fordi utvalget er for lite til å gi robuste resultater i en logistisk regresjonsanalyse.

Litteratur

  • Asheim, B. 1996. Industrial districts as «learning regions»: A condition for prosperity. European Planning Studies, 4(4): 379–400.
  • Asheim, B., L. Coenen, J. Moodysson og J. Vang. 2007. Constructing knowledge-based regional advantage. International Journal of Entrepreneurship and Innovation Management, 7: 140–155.
  • Asheim, B. og A. Isaksen. 2002. Regional innovation systems: The integration of local «sticky» and global «ubiquitous» knowledge. Journal of Technology Transfer, 27: 77–86.
  • Bathelt, H., A. Malmberg og P. Maskell. 2004. Clusters and knowledge: Local buzz, global pipelines and the process of knowledge creation. Progress in Human Geography, 28(1): 31–56.
  • Blomgren, A., M. Gjelsvik og A.K. Holmen. 2007. Verdiskapingsevnen i norske storbyer. Stavanger: IRIS.
  • Chesbrough, H. 2003. Open Innovation: The New Imperative for Creating and Profiting from Technology. Boston, MA: Harvard Business School Press.
  • Doloreux, D. og S. Parto. 2005. Regional innovation systems: Current discourse and unresolved issues. Technology in Society, 27: 133–153.
  • Fitjar, R.D. og A. Rodríguez-Pose. 2011. When local interaction does not suffice: Sources of firm innovation in urban Norway. Environment and Planning A, 43(6): 1248–1267.
  • Florida, R. og G. Gates. 2003. Technology and tolerance: The importance of diversity to high-technology growth. Research in Urban Policy, 9: 199–219.
  • Gertler, M.S. og D. Wolfe. 2006. Spaces of knowledge flows: Clusters in a global context. I B. Asheim, P. Cooke og R. Martin (red.), Clusters and Regional Development: Critical Reflections and Explorations: 218–235. London og New York: Routledge.
  • Herstad, S. 2010. Bedrifter, globale nettverk og nasjonal innovasjonspolitikk. I O.R. Spilling (red.), Innovasjonspolitikk: Problemstillinger og utfordringer. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Herstad, S. og Ø. Pålshaugen. 2010. Decoupled diversity: On innovation in the Norwegian capital region. The 5th International Seminar on Regional Innovation Policies. Grimstad.
  • Herstad, S.J., C. Bloch, B. Ebersberger og E. van de Velde. 2010. National innovation policy and global open innovation: exploring balances, tradeoffs and complementarities. Science and Public Policy, 37(2): 113–124.
  • Isaksen, A. 2009. Innovation dynamics of global competitive regional clusters: The case of the Norwegian Centres of Expertise. Regional Studies, 43: 1155–1166.
  • Jacobs, J. 1961. The Death and Life of Great American Cities. New York: Random House.
  • Jakobsen, S.E. og K. Onsager. 2008. Innovasjonspolitikk for regional næringsutvikling. I A. Isaksen, A. Karlsen og B. Sæther (red.), Innovasjoner i norske næringer – et geografisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Levinthal, D.A. og J.G. March. 1993. The myopia of learning. Strategic Management Journal, 14: 95–112.
  • Marshall, A. 1920. Principles of Economics. London: Macmillan.
  • Maskell, P., H. Eskelinen, I. Hannibalsson, A. Malmberg og E. Vatne. 1998. Competitiveness, Localised Learning and Regional Development: Specialization and Prosperity in Small Open Economies. London: Routledge.
  • Moen, E. og S. Korhonen-Sande. 2010. Globalt konkurransedyktige bedrifter – nye krav til innovasjonspolitikken. I O. Spilling (red.), Innovasjonspolitikk: Problemstillinger og utfordringer. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Nelson, R.N. og S.G. Winter. 1982. An Evolutionary Theory of Economic Change. Cambridge, MA: The Belknap Press of Harvard University Press.
  • Normann, R. og A. Isaksen. 2009. Klyngegovernance: Perspektiver på styrt utvikling av regionale næringsklynger. Kristiansand: Agderforskning.
  • Onsager, K., A. Isaksen, M. Fraas og T. Johnstad. 2007. Technology cities in Norway: Innovating in glocal networks. European Planning Studies, 15(4): 549–566.
  • Onsager, K., H. Aslesen, F. Gundersen, A. Isaksen og O. Langeland. 2010. City regions, advantages and innovation. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning
  • Porter, M.E. 1990. The Competitive Advantage of Nations. New York: Free Press.
  • Porter, M.E. 1998. On Competition. Cambridge: Harvard Business Review Books.
  • Powell, W.W. 1990. Neither market nor hierarchy: Network forms of organization. Research in Organizational Behavior, 12: 295–336.
  • Powell, W.W., K.W. Koput og L. Smith-Doerr. 1996. Interorganizational collaboration and the locus of innovation: Networks of learning in biotechnology. Academy of Management Journal, 41(1): 116–145.
  • Reve, T. og E.W. Jakobsen. 2001. Et verdiskapende Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Romer, P. 1990. Endogeneous Technological Change. Journal of Political Economy, 98: 71–102.
  • Storper, M. og A. Venables. 2004. Buzz: Face-to-face contact and the urban economy. Journal of Economic Geography, 4: 351–370.
  • Sølvell, Ø. 2009. Clusters – Balancing Evolutionary and Constructive Forces. Stockholm: Ivory Tower Publishers.
  • Wolfe, D.A. og M.S. Gertler. 2003. Clusters from the inside and out: Local dynamics and global linkages. Urban Studies, 41(5/6): 1071–1093.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS