Magma topp logo Til forsiden Econa

Tekst: Håvar Kvande

Koblet av fra NHH med fallskjermhopping

figur

Vel på bakken starter den kjedeligste delen av hobbyen, å pakke skjermen for et nytt hopp. Foto: Privat.

Mari Lind Aronsen bruker mye tid og penger på å hoppe i fallskjerm, mens Randi Skaug er hjemme når hun er på tur, og har kjøpt en egen øy hvor hun lokker bedrifter og grupper med fredfulle naturopplevelser. Møt to siviløkonomer som lever og ånder for friluftsliv.

En fallskjermhoppende venn, en ledig plass på årets siste fallskjermhoppkurs og mangel på impulskontroll var det som skulle til for å gjøre Mari Lind Aronsen til en lidenskapelig fallskjerm­hopper.

– Jeg meldte meg på uten å tenke noe særlig over hva jeg gikk til, forteller Aronsen, som meldte seg på kurs i Bergen høsten 2016. – Jeg elsket det fra første hopp. I starten var det skrekkblandet fryd, mye spenning og adrenalin, ispedd en liten dose dødsangst.

Siden har hun gjort over hundre fallskjermhopp. Dødsangsten er borte, men hoppene gir fortsatt spenning, mestringsfølelse, adrenalin, glede og mye energi.

figur

I starten var det å hoppe i fallskjerm skrekkblandet fryd, mye spenning og adrenalin, ispedd en liten dose dødsangst. I dag er dødsangsten borte, sier Mari Lind Aronsen. Foto: Privat.

Investering i livskvalitet

Aronsen bruker mye tid på sporten. Tiden går ikke minst med til å besøke flyplasser, vente på gode nok værforhold for å hoppe, pakke skjerm («som er det kjedeligste med sporten»), og så vente til det blir ledig for nytt hopp.

– Har økonomiutdanningen og -erfaringen betydd noe for hobbyen?

– Svært lite, ler Aronsen og innrømmer at det går med en del penger.

– Hadde jeg tatt en rent økonomisk vurdering, hadde jeg nok ikke hoppet. Fallskjermhopping er en dyr hobby. Det er ikke så dyrt å hoppe én gang, cirka 250 kroner, men man hopper ikke bare én gang. Det blir fort fem–seks hopp i slengen. I tillegg kommer lisens, forsikring og utstyr.

– Men jeg ser på hoppingen som en investering i livskvalitet og vil heller hoppe fallskjerm enn å bytte ut garderoben ofte eller ta lange reiser.

Avkobling fra NHH

Aronsen forteller at hobbyen også betydde mye mens hun studerte.

– NHH er en skole med mange flinke studenter som leser mye og jobber hardt. Og det er litt høyt press. Fallskjermhoppingen var nok det eneste som fikk meg til å koble helt av. Der var det ingen som pratet om studier, jobb eller politikk. Det ble et fristed som balanserte hverdagen.

– Har du hatt nytte av hobbyen din i jobben du har til daglig i Ishavskraft?

– Ja, man utvikler mange egenskaper som man kan dra veksler på i arbeidslivet. Man lærer seg å ta sjanser, utfordre egne grenser og å holde hodet kaldt i vanskelige situasjoner. Når man begynner med fallskjermhopping, må man bli fullt ut trygg på seg selv. Dette er egenskaper som det er fint å ta med seg inn i arbeids livet, svarer Aronsen, som jobber med markedsføring i Ishavskraft i Tromsø.

Samtidig trekker hun frem at energibransjen gjennomgår store omstillinger for tiden. Da hjelper det å være vant med å holde hodet kaldt i stressende situasjoner.

Første norske kvinne på Mount Everest

– «Hva i helvete skal folk oppe der å gjøre», sa faren min, mens jeg tenkte: «Hvorfor ikke? Hvor kult er det ikke å bestige verdens høyeste fjell?»

Året er 1980, og Randi Skaug hører på radio sammen med foreldrene på familiegården på Ringerike. Nyheten er at Reinhold Messner har besteget Mount Everest (8 848 moh.), som førstemann uten medbragt oksygen.

Hun skulle fortsette å høre på seg selv. Den 20. mai 2004 sto Skaug på toppen av verdens tak som første norske kvinne.

– Det handlet ikke om å være først, men om å greie å komme seg opp, men det at jeg ble først, åpnet mange dører i ettertid med hensyn til å leve av å være ute, sier Skaug i dag.

Når ute er hjemme

«Home, Sweet Home» sa alltid Skaugs samboer da paret kom hjem etter å ha vært på tur. Randi, derimot, følte det ikke på samme måte:

– Jeg spurte meg selv: Når føler jeg meg mest hjemme? Svaret var: Så lenge jeg får være ute i frisk luft, da føler jeg meg hjemme, sier Skaug.

Hun forteller at hun som barn var ute hele tiden og klatret i trær, og at friluftslivsinteressen ikke bare handler om å være på tur, men om det å være ute.

Opprinnelige så Skaug for seg å bli bonde, men broren hadde odelen, og på 1970-tallet var det dyrt å kjøpe gårdsbruk. Å gifte seg og bli bondekone fristet heller ikke. Det fjerde alternativet, å bli siviløkonom, kom fra en veileder på gymnaset som fortalte at om man ble siviløkonom, kunne man bli sjef. Selv om karriereforslaget egentlig var myntet på gutter, skjønte Skaug at hun kunne komme i en posisjon der hun selv hadde styringen med en siviløkonomutdanning. Etter studiene på Lillehammer jobbet hun blant annet i IBM og KPMG, mens friluftslivet tok mer og mer plass.

figur

Turer og ekspedisjoner i naturen har lært Randi å sette seg høye mål og nå dem. Her fra en tur i Steigen, hvor hun også har kjøpt seg en egen øy. Foto: Privat.

Fra fjells til havs

Etter Everest skjøt friluftslivskarrieren virkelig fart, med kurs og foredrag, bedriftsledermøter med joggesko på beina («Walk the talk»), og etter hvert begynte innlandsjenta med lange padleturer langs Nordlandskysten.

Skaug forteller at de første lange padleturene var stressende.

– Som siviløkonom er jeg vant med at ting skal kvantifiseres. Man måler noe fordi det er lett å måle, ikke nødvendigvis fordi det gir verdi. Så jeg målte opp kysten og delte strekningen opp i dagsetapper, for å rekke å komme frem i henhold til min plan. Det ga mye stress.

– Etter hvert lærte jeg meg å se på turene med et annet blikk. Hele livet hadde jeg brukt ord som produktiv og effektiv. Jeg måtte endre filosofi. Å padle en lang tur tar den tiden det tar, sier Skaug, og forteller at i stedet for å bokføre dagsetapper og tider begynte hun å logge gylne øyeblikk.

figur

Randi Skaug har levd som profesjonell eventyrer de siste 15 årene. Nå kan hun skue utover havet fra sin egen øy. Foto: Marte Stensland Jørgensen.

Ble væreier med egen nordlandsøy

For fem–seks år siden kom Skaug over Naustholmen i Steigen i Nordland. Hun kjøpte øya, og i 2016 åpnet Naustholmen som et konferanse- og overnattingssted, som en fredelig eventyrøy med sterke naturopplevelser og vennlige fellesskap.

– Jeg mestret livet som eventyrer og foredragsholder, og hadde behov for å utvikle meg videre. Det var mye jeg måtte lære ved å drive et slikt senter, men også mye jeg kunne, sier Skaug og trekker frem å drive forretning, logistikk og ledelse.

– Jeg er veldig glad for at jeg har siviløkonomutdanningen. Sammen med erfaringen fra næringslivet er jeg godt skodd til å drive et slikt sted.

Skaug synes at øya er et så godt sted å være at hun ikke tenker så mye på hva hun tjener, men understreker at hun har drevet med sorte tall siden starten.

– Jeg kjøpte Naustholmen som 56-åring, en fase der mange mener at man skal trappe ned og forberede seg på pensjonisttilværelsen. Men det blir veldig mange år på sofaen om man lever til man blir 90. Det kan jeg ikke utholde, fortsetter Skaug.

– Hva har du tatt med deg fra friluftslivet inn i arbeidslivet?

– Det ene er å være i form. Orker man mer, klarer man mer. Og det å tåle og holde på til man er kommet helt frem. I friluftslivet setter man seg mål, og evne til å sette seg mål og å nå dem er også en god egenskap i arbeidslivet, svarer Skaug.

figur

Som ringeriksjente hadde Randi knapt sett havet før hun var godt oppi tenårene. I dag er hun en dreven padler, som blant annet har padlet gjennom Moskenesstraumen og på kryss og tvers langs hele den nordnorske kysten. Foto: Privat.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS