Societas Europaea - SE-selskapet
Forfatter:
Tore Bråthen
Publisert:
5/2003
Fra 8. oktober 2004 skal det være mulig å opprette Societas Europaea - SE-selskaper. Europeiske virksomheter får dermed helt nye muligheter for omstrukturering og internasjonalisering. SE-selskapet kan nok i en viss utstrekning også brukes til å velge jurisdiksjon, slik at man kan unngå nasjonal lovgivning som vurderes som uhensiktsmessig. Societas Europaea utgjør et første skritt mot en komplett europeisk selskapsform. Det gjenstår likevel en del før SE-selskapet blir et fullstendig supranasjonalt selskap. Hvor stor utbredelse SE-selskapet vil komme til å få, gjenstår å se.
av Tore Bråthen
SE-selskapet er et grenseoverskridende europeisk kapitalselskap av ASA-typen. Det er særlig tre grunner til at selskapsformen blir innført.
SE-selskapet skal for det første imøtekomme behovet for en selskapsform som er mest mulig ensartet innenfor EU- og EØS-området. Det skal være lett gjenkjennelig for alle europeiske næringsdrivende som selv ønsker å bruke selskapsformen eller kontrahere med et slikt selskap. Det ligger store fordeler i dette. Blant annet kan et konsern med datterselskaper i flere land få samme selskapsform å forholde seg til, uansett hvilken EU- eller EØS-stat datterselskapet ligger i.
For det annet skal SE-selskapet gjøre det mulig for et selskap å skifte nasjonalitet uten at det må oppløses i staten det flytter fra, og nystiftes der det flytter til.
For det tredje skal SE-selskapet forenkle organiseringen av et samarbeid mellom selskaper som er hjemmehørende i ulike EU- og EØS-stater. Opprettelsen av et SE-selskap kan være en måte å gjennomføre en grenseoverskridende fusjon på. Dermed slipper man å gå veien om oppløsning og nystiftelse ved opprettelse av felles datterselskap, noe som i hvert fall i nordisk rett hittil har vært de eneste mulige fremgangsmåtene.
GAMMELT ØNSKE
Det er mer enn 50 år siden det første gang ble fremsatt et forslag om et europeisk selskap med begrenset deltakeransvar. Innenfor EU (EF) ble det første forslaget om et slikt selskap fremmet i 1970. Utover i 1970-, 80- og 90-årene ble forslaget fulgt opp av flere reviderte forslag. Virkelig fart i prosessen ble det imidlertid først etter EU-toppmøtet i Nice i 2000. EU-toppmøtet førte frem til vedtakelsen av forordning 2157/2001 av 8. oktober 2001. Sammen med det tilhørende direktiv 2001/86 om ansattes medbestemmelsesrett (bedriftsdemokrati) utgjør SE-forordningen den grunnleggende rettslige reguleringen av SE-selskapet.
SE-forordningen og det tilhørende direktivet er likevel bare en del av den totale rettslige reguleringen av SE-selskapene. For det enkelte SE-selskap gjelder i tillegg blant annet lovgivningen om SE-selskaper i den EU- eller EØS-stat hvor selskapet har sitt vedtektsbestemte forretningskontor, samt selskapets vedtekter.
Videre skal nasjonale regler gjelde på viktige områder som regnskap, oppløsning og avvikling, insolvens og konkurs, skatt samt konkurranse. På noen av disse feltene har EU imidlertid allerede gjennomført et omfattende harmoniseringsarbeid, mens det på andre områder fortsatt pågår eller planlegges slik harmonisering.
Det beror også på nasjonale regler om SE-selskapers aksjer kan noteres og omsettes på børs.
På grunn av den nasjonale rettens betydning for SE-selskapet er det ikke er mulig å snakke om ett SE-selskap for alle EU- og EØS-stater. Den enkelte EU- og EØS-stat vil få hver sin variant av SE-selskapet. Variasjonsmulighetene er likevel noe begrenset, ettersom de nasjonale regler vil være utformet innenfor de rammer EUs selskapsrett («Selskapsdirektivene» mv.) setter.
Ettersom nasjonale regler skal spille en viss rolle for SE-selskaper, må det også i norsk rett utvikles egne regler for SE-selskaper. Hvordan den norske varianten av SE-selskapet vil bli, er imidlertid ennå ikke kjent. Stortingets justiskomité har tilrådd at SE-forordningen blir gjennomført i norsk rett ved en egen lov. Men forslag til norske regler om SE-selskapet er ennå ikke fremsatt.
På bakgrunn av SE-forordningen og det tilhørende direktivet om bedriftsdemokrati er det likevel mulig å slå fast en del grunnleggende trekk ved SE-selskapet.
MINST TO LAND
Selskapsformen kan bare brukes dersom det skal skje virksomhet i minst to EU- eller EØS-stater. Nasjonale selskaper uten virksomhet i utlandet kan ikke organiseres som SE-selskap.
Bakgrunnen for kravet om grenseoverskridende virksomhet er at stater med en restriktiv selskapslovgivning, for eksempel Tyskland, har vært redde for at en for vid adgang til å stifte et SE-selskap ville gjøre selskapsformen til et komplett alternativ til de nasjonale selskapsformer og dermed til et redskap til å omgå restriktive nasjonale regler.
Selv om nasjonale selskaper uten virksomhet i utlandet ikke kan organiseres som SE-selskap, kan det nasjonale selskapet likevel komme i posisjon til å bruke SE-selskapsformen ved å etablere virksomhet i en annen EU- eller EØS-stat. Dette har sammenheng med reglene om hvordan SE-selskaper kan stiftes (se nærmere nedenfor).
I SE-selskapets vedtekter skal det angis i hvilken stat selskapet skal ha sitt hjemsted. Selskapets faktiske hovedkontor skal ligge der det har sitt hjemsted. Kravet skal begrense muligheten for at SE-selskapet får hjemsted i en stat med gunstige SE-regler samtidig som det driver sin virksomhet i en helt annen stat («Delaware-effekten»). Det er varslet en gjennomgang av reglene på dette punktet, slik at det kan bli endringer som løsner på bindinger mellom hovedkontor og hjemsted.
Reglene om SE-selskapet åpner for at selskapet kan flytte sitt hjemsted over grensen til en annet EU- eller EØS-stat. Hittil har selskaper bare kunnet flytte hjemsted fra én EU- eller EØS-stat til en annen ved å oppløse selskapet der det opprinnelig hadde hjemsted, samtidig som det blir stiftet et nytt i den nye hjemstedsstaten.
Regelen om at SE-selskapet kan flytte hjemsted, innebærer at det vil være samme juridiske person som fortsetter. Dermed kan selskapets eksisterende kontraktsforhold mv. videreføres. SE-forordningen har nærmere regler om beslutningsprosessen når selskapet skal treffe beslutningen om å flytte hjemsted. Flyttingen fra én stat til en annen får virkning så snart SE-selskapet er opptatt i foretaksregisteret i den nye hjemstedsstaten. Deretter skal registreringen i den opprinnelige staten slettes.
Reglene om SE-selskapet tar imidlertid ikke stilling til skattemessige sider ved flytting av hjemsted. Dette begrenser reglenes betydning. På bakgrunn av nasjonale skatteregler kan det i realiteten være vanskelig å flytte hjemsted fra én stat til en annen.
ETABLERING AV SE-SELSKAP
SE-selskapet er et selskap med begrenset deltakeransvar. Hver aksjonær hefter bare med det beløp vedkommende har tegnet seg for som aksjekapital.
SE-forordningen inneholder en uttømmende regulering av hvordan et SE-selskap kan etableres.
Et SE-selskap kan for det første etableres ved fusjon mellom to eller flere selskaper fra forskjellige EU- eller EØS-stater. Både fusjon ved overtakelse og fusjon ved nystiftelse kan skje. Fusjonsprosessen ligger tett opp til den som gjelder etter norske regler.
For det annet kan et SE-selskap etableres ved opprettelsen av et SE-holdingselskap. Forutsetningen er at minst to av de involverte selskapene i mer enn to år har hatt et datterselskap med hjemsted i en annen EU- eller EØS-stat. Både selskaper av ASA- og AS-typen kan stifte et SE-holdingselskap. De involverte selskapers aksjonærer må i så fall helt eller delvis skyte inn sine aksjer i det nye SE-holdingselskapet mot vederlag i aksjer i dette selskapet.
For det tredje kan et SE-selskap etableres ved stiftelse av et nytt SE-datterselskap. Både selskaper av ASA- og AS-typen samt andre offentligrettslige eller privatrettslige juridiske enheter kan stifte et SE-datterselskap. Det må være minst to stiftere som må være hjemmehørende i to forskjellige EU- eller EØS-stater, eller hver av stifterne må i minst to år enten ha hatt et datterselskap i en EU- eller EØS-stat eller en filial hjemmehørende i en slik stat. SE-datterselskapet kan gis hjemsted i en hvilken som helst EU- eller EØS-stat. Det stilles ingen krav til størrelsen på eierandelen til hver av stifterne. Betegnelsen SE-datterselskap betyr således noe annet enn datterselskap etter norsk rett.
For det fjerde kan et SE-selskap stiftes ved at et nasjonalt selskap av ASA-typen blir omdannet. Forutsetningen er at selskapet i minst to år har hatt et datterselskap i en annen EU- eller EØS-stat. Datterselskapet kan være av en hvilken som helst selskapstype. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at selskapet har hatt en filial i en annen EU- eller EØS-stat.
SELSKAPETS KAPITAL
SE-selskapet skal ha en aksjekapital på minst 120 000 euro fordelt på aksjer. Gjelder det nasjonale regler om strengere kapitalkrav på avgrensede områder, slår imidlertid nasjonale spesialregler igjennom. Den alminnelige regelen i norsk rett om at allmennaksjeselskaper skal ha en minste aksjekapital på 1 million kroner, er ikke en slik spesialregel.
Uansett om staten der selskapet har sitt hjemsted, er deltaker i EUs valutasamarbeid eller ikke, kan SE-selskapets aksjekapital alltid angis i euro.
Når det ellers gjelder SE-selskapets kapital, kapitalens opprettholdelse og kapitalforhøyelse og kapitalnedsettelse, kommer de samme regler som for vedkommende EU- eller EØS-stats selskaper av ASA-typen til anvendelse. Det samme er tilfellet med de nasjonale reglene om årsregnskapet.
ORGANISERING
Organisatorisk skiller SE-selskapet seg fra den modellen som blant annet er kjent som obligatorisk for organisering av AS og ASA. SE-forordningen åpner for to ulike modeller for selskapsorganisasjonen i SE-selskaper.
Etter den ene modellen kan et SE-selskaps organisasjon bestå av en generalforsamling og dessuten både et tilsynsorgan og et ledelsesorgan (the two tier system). Ledelsesorganet skal ivareta ledelsen av selskapet, mens tilsynsorganet skal føre tilsyn med ledelsen. Ledelsesorganet skal minst hver tredje måned underrette tilsynsorganet om selskapets anliggender og forventede utvikling. Det skal i tillegg rapportere om alle viktige forhold som kan tenkes å få vesentlig innflytelse på selskapets stilling. Ledelsesorganets medlemmer velges og avsettes av tilsynsorganet, mens tilsynsorganets medlemmer velges og avsettes av generalforsamlingen. Antallet medlemmer i ledelses- og tilsynsorganet fastsettes i vedtektene, men det kan fastsettes nasjonale regler om et minimums- og maksimumsantall.
Den andre muligheten er at selskapet har en generalforsamling og et administrasjonsorgan (the one tier system). Det kan imidlertid bestemmes i nasjonale regler at selskapet skal ha én eller flere administrerende direktører med ansvaret for den daglige ledelsen. Administrasjonsorganets medlemmer velges av generalforsamlingen. Antallet medlemmer av administrasjonsorganet fastsettes i selskapets vedtekter, eventuelt innenfor de rammer som fastsettes nasjonalt. Har selskapets ansatte rett til representasjon i administrasjonsorganet i henhold til direktivet om ansattes medbestemmelsesrett i SE-selskaper, skal administrasjonsorganet alltid ha minst tre medlemmer.
Den tradisjonelle norske modellen for selskapsorganisasjonen i AS og ASA ligger tettest opp til the two tier system, mens for eksempel den engelske modellen er et one tier system. Som utgangspunkt skal imidlertid samtlige EU- og EØS-stater åpne for valgmulighet mellom modellene, slik at et norsk SE-selskap skal kunne velge et one tier system, mens et engelsk SE-selskap skal kunne velge et two tier system. Den enkelte EU- eller EØS-stat har imidlertid en viss mulighet til å begrense valgfriheten. Det gjenstår å se hvordan denne muligheten blir brukt.
Et viktig element i reglene om SE-selskapet har vært sikring av ansattes innflytelse (bedriftsdemokrati). På grunn av forskjellen mellom EU- og EØS-statene på dette punktet er det ikke gjort noe forsøk på å etablere en felles modell. Hovedprinsippet er at de samme prinsipper for bedriftsdemokrati som de ansatte tidligere har vært undergitt, også skal danne grunnlaget for ansattes medbestemmelse i SE-selskapet. Dette omtales gjerne som et før og etter-prinsipp.