Erfaringer etter to årsregnskap med IFRS (Del I)
Forfatter:
Anfinn Fardal
Publisert:
5/2007
Børsnoterte konsern har siden 2005 hatt plikt til å utarbeide konsernregnskapet etter internasjonale regnskapsstandarder (heretter IFRS) og har nå brukt IFRS i to årsrapporter. I denne artikkelen vil jeg beskrive noen av utfordringene med å bruke IFRS, samt hvordan kontrollen med selskapenes overholdelse av IFRS gjennomføres. Artikkelen er delt i to deler, og den andre delen av artikkelen kommer i neste nummer av Magma.
Bakgrunn
IFRS ble innført som en følge av Norges forpliktelser i EØS-avtalen. På grunn av til dels betydelige forskjeller mellom IFRS og god regnskapsskikk (heretter GRS) har både overgangen til og videre anvendelse av IFRS representert en utfordring for regnskapsprodusenter, revisorer, investorer og andre. De viktigste forskjellene er diskutert i en tidligere artikkel i Magma (nr. 3/2007), og jeg viser til denne for en nærmere gjennomgang av forskjellene.
EØS-reglene medførte også krav om etablering av et nasjonalt håndhevingsorgan som skal kontrollere at selskapenes anvendelse av IFRS er tilfredsstillende. Formålet med håndhevingsorganet er å øke tilliten til de avlagte regnskapene. I Norge har Stortinget vedtatt at Kredittilsynet skal ivareta denne kontrollfunksjonen, og i Kredittilsynet er oppgaven tillagt seksjon for regnskapstilsyn (heretter Regnskapstilsynet). Videre har Finansdepartementet oppnevnt et regnskapsfaglig ekspertutvalg som bistår Kredittilsynet i denne kontrollen.
Kredittilsynet velger ut selskap for kontroll på bakgrunn av konkrete signaler og innrapporteringer fra aktører i markedet, risikoanalyser gjennomført med utgangspunkt i informasjon fra selskapene, og etter rotasjon, for å sørge for at alle selskap dekkes innenfor gitte tidsperioder.
Etter gjennomført kontroll oppsummerer Kredittilsynet saken i et avsluttende brev til det kontrollerte selskapet. Disse brevene er som hovedregel offentlige og publiseres på Kredittilsynets nettsted. Regnskapstilsynet har i perioden fra 2005 behandlet ca. 25 saker hvorav enkelte av disse har omhandlet vanskelige faglige spørsmål. Selv om hoveddelen av sakene gjelder relativt klare avvik fra standardene, har Regnskapstilsynet i flere saker vært henvist til å tolke standardteksten. Enkelte av de sistnevnte sakene har vært kontroversielle, og det har blitt stilt spørsmål ved om Regnskapstilsynet går for langt i sin tolkning av standardene.
I fortsettelsen av denne artikkelen vil jeg, med utgangspunkt i de offentlig tilgjengelige brevene, skissere hva som har vært og er noen av de viktigste utfordringene ved anvendelsen til IFRS.
Investeringer i datterselskap
Regnskapstilsynet tok i et brev publisert 19. juni 2007 stilling til hvorvidt et selskap må utarbeide konsernregnskap når ingen av selskapets datterselskaper driver virksomhet. Det var selskapets oppfatning at datterselskapene var uvesentlige sammenlignet med morselskapet, slik at en eventuell konsolidering av disse ikke ville påvirke vurderingen av konsernets stilling og resultat. Selskapet mente derfor at det ikke var nødvendig å konsolidere datterselskapene, og følgelig at det ikke var plikt til å utarbeide konsernregnskap.
I sin vurdering viste Regnskapstilsynet til IAS 27 «Konsernregnskap og separat finansregnskap», hvor det fremgår at konsernregnskapet skal omfatte alle datterselskapene til et morselskap. Fra dette utgangspunktet er det enkelte nærmere definerte unntak, men uvesentlige datterselskap omfattes ikke av disse. På denne bakgrunnen var det Regnskapstilsynets konklusjon at datterselskapene skulle konsolideres selv om de var uvesentlige. I et regnskap avlagt etter GRS ville konklusjonen blitt motsatt ettersom GRS gir anledning til å utelate datterselskaper som samlet sett kan anses som uvesentlige for konsernregnskapet.
Investeringer i tilknyttede selskaper
Regnskapstilsynet har også vurdert spørsmålet om når en investering i et annet selskap skal regnskapsføres som en investering i et tilknyttet selskap. I det ene tilfellet eide selskapet 25 % av aksjene i et annet selskap, mens to andre aksjonærer til sammen eide 62 % av aksjene. Spørsmålet reguleres av IAS 28 «Investeringer i tilknyttede foretak». Hvis en investor har betydelig innflytelse over et annet selskap, så er dette selskapet et tilknyttet selskap for investor som da skal regnskapsføre investeringen etter egenkapitalmetoden. Betydelig innflytelse er definert som makt til å delta i de finansielle og driftsmessige prinsippavgjørelsene til det selskapet man har investert i. Videre gir standarden enkelte konkrete retningslinjer for når det antas å foreligge slik betydelig innflytelse. Dersom en investor kontrollerer 20 % eller mer av stemmene i selskapet som det er investert i, antas det at investor har betydelig innflytelse, med mindre det klart kan godtgjøres at dette ikke er tilfellet. Investor hevdet i denne aktuelle saken at selskapet ikke skulle behandles som et tilknyttet selskap siden investor ikke var representert i styret og derfor ikke hadde utøvd innflytelse.
Det avgjørende for vurderingen av om et selskap er et tilknyttet selskap er imidlertid ikke om investor faktisk har utøvd betydelig innflytelse, men om investor har mulighet til å utøve betydelig innflytelse. Det vil si om investor har mulighet til delta i de finansielle og driftsmessige prinsippavgjørelsene til selskapet som det har investert i. I denne saken hadde investor mer enn 20 % av stemmene i selskapet, og han hadde mulighet til å sikre seg styrerepresentasjon gjennom en aksjonæravtale. Konklusjonen til Regnskapstilsynet var følgelig at investeringen oppfylte vilkårene for å klassifiseres som et tilknyttet selskap.
Regnskapsføring av oppkjøp
Generelt om regnskapsføring av oppkjøp
Regnskapsføringen av et oppkjøp av et selskap stiller regnskapsprodusenter og revisorer overfor mange utfordringer. Disse utfordringene måtte man også forholde seg til etter GRS, men detaljreglene i IFRS 3 «Virksomhetssammenslutninger» gjør dette på mange områder mer krevende ved rapportering etter IFRS.
Når et selskap har kjøpt alle aksjene i et annet selskap, skal man i konsernregnskapet regnskapsføre alle eiendelene og forpliktelsene til dette datterselskapet. Av IFRS 3 fremgår det at et selskap som har kjøpt opp et annet selskap, som hovedregel skal regnskapsføre det overtatte selskapets identifiserbare eiendeler, forpliktelser og enkelte betingede forpliktelser til virkelig verdi. Dette innebærer at man må gjennomgå det oppkjøpte selskapet og identifisere hvilke eiendeler og forpliktelser dette selskapet har, samt at man må fastsette den virkelige verdien som eiendelene og forpliktelsene skal regnskapsføres til i konsernregnskapet. De største utfordringene er normalt knyttet til arbeidet med å identifisere og verdsette såkalte immaterielle eiendeler, det vil si identifiserbare, ikke-monetære eiendeler uten fysisk substans. I IFRS 3 er det tatt inn en liste med eksempler på immaterielle eiendeler som oppfyller kriteriene for identifikasjon og separat regnskapsføring. Listen er lang, men det er likevel presisert at den ikke er uttømmende. Merkenavn, kundelister, kundekontrakter, kundeforhold, lisenser og byggetillatelser er eksempler på immaterielle eiendeler som kvalifiserer for separat regnskapsføring.
Immaterielle eiendeler og oppkjøp
Regnskapstilsynet har i flere saker vurdert regnskapsføringen av oppkjøp, og det er spesielt regnskapsføringen av immaterielle eiendeler som har vært gjenstand for diskusjon. I ett tilfelle hadde det oppkjøpende selskapet tilordnet hele merverdien utover fysiske eiendeler og gjeld til goodwill, og ikke identifisert og tilordnet verdi til andre immaterielle eiendeler. Regnskapstilsynet mente at det oppkjøpte selskapet hadde en kundeliste og en spesialutviklet software som oppfylte definisjonen av en immateriell eiendel. Videre ble det påpekt at det normalt antas at man kan fastsette virkelig verdi av immaterielle eiendeler som er anskaffet ved oppkjøp med videre. Saken endte med at selskapet endret regnskapsføringen av oppkjøpet og allokerte deler av anskaffelseskostnaden til kundelister og spesialutviklet software. Goodwill ble redusert tilsvarende.
Regnskapstilsynet har i en annen sak vurdert avskrivningsprofilen for regnskapsførte kundekontrakter og relaterte kundeforhold. Det aktuelle selskapet hadde kjøpt virksomheten til et annet selskap og identifisert immaterielle eiendeler som relaterte seg til spesifikke kundekontrakter. Beløpet som ble allokert til kundekontraktene, bestod av to elementer: 1) beregnet verdi av løpende kontrakter og 2) beregnet verdi av forventet fornyelse av kontraktene. IAS 38 «Immaterielle eiendeler» angir at kundekontrakter og det relaterte kundeforholdet er to ulike immaterielle eiendeler. Selskapets identifisering av immaterielle eiendeler var følgelig i samsvar med standarden. Videre hadde selskapet lagt til grunn at både kundekontraktene og kundeforholdet hadde ubestemt økonomisk levetid, og av den grunn ble disse eiendelene ikke avskrevet, men vurdert for verdifall ved hver periode. Selskapets vurdering var gjort med den begrunnelse at det var vanskelig å estimere forventet levetid.
I sin vurdering av kundekontraktene viste Regnskapstilsynet til at en immateriell eiendel som oppstår som følge av kontraktsmessige rettigheter, ikke kan overstige perioden for de kontraktsmessige rettighetene når det er kunden som har rett til å fornye kontrakten. Regnskapstilsynet konkluderte dermed med at kundekontraktene skulle vært avskrevet over gjenværende kontraktstid på oppkjøpstidspunktet.
I vurderingen av kundeforholdet tok Regnskapstilsynet utgangspunkt i at usikkerhet knyttet til levetid ikke er et argument for at levetiden er ubestemt. Derfor skulle selskapet estimert forventet levetid av kundeforholdene og avskrevet kundeforholdene over forventet levetid fra oppkjøpstidspunktet.
Nedskrivning på immaterielle eiendeler
IFRS stiller detaljerte krav til når et selskap skal vurdere å nedskrive verdien på en immateriell eiendel, samt hvordan vurderingen skal gjennomføres. I et nylig publisert brev har Regnskapstilsynet vurdert om et selskap har foretatt nedskrivning i samsvar med IFRS.
Det skal på hvert rapporteringstidspunkt vurderes om det foreligger indikasjoner på om en immateriell eiendel har falt i verdi. Dersom det foreligger slike indikatorer, skal eiendelens såkalte gjenvinnbare beløp beregnes. IFRS beskriver nærmere hvordan en slik beregning skal foretas. Hvis konklusjonen er at det gjenvinnbare beløpet er lavere enn bokført verdi av eiendelene, skal eiendelen nedskrives. I denne saken var det Regnskapstilsynets vurdering at selskapet ikke hadde foretatt en nedskrivningsvurdering i samsvar med bestemmelsene i standarden. Selskapet ble derfor pålagt å foreta en ny nedskrivningsvurdering.
I den samme saken vurderte Regnskapstilsynet om selskapets reversering av en tidligere nedskrivning var gjennomført i samsvar med kravene i standarden. For å reversere en allerede gjennomført nedskrivning må nærmere angitte vilkår være oppfylt. Det første vilkåret for å kunne reversere en nedskrivning er at det foreligger indikatorer som tilsier at verdifallet ikke lenger finnes eller er redusert. Videre kan ikke utgifter til forskning og utvikling som allerede er kostnadsført, regnskapsføres som en immateriell eiendel på et senere tidspunkt, samt at gjenvinnbart beløp skal beregnes etter nærmere angitte retningslinjer. Etter å ha vurdert den aktuelle saken, var det Regnskapstilsynets konklusjon at det ikke forelå grunnlag for å fastsette gjenvinnbart beløp med tilstrekkelig grad av pålitelighet, og at man derfor ikke kunne reversere en tidligere nedskrivning på de immaterielle rettighetene. Selskapet måtte som en følge av dette korrigere regnskapet.
Oppsummering av første del av artikkelen
I denne delen av artikkelen har jeg beskrevet et utvalg av de sakene som Regnskapstilsynet har behandlet. I neste del av artikkelen vil jeg blant annet beskrive den regnskapsmessige behandlingen av fiskeoppdrett som er den mest kontroversielle saken Regnskapstilsynet har behandlet, knytte noen kommentarer til kravene om noteopplysninger, samt trekke enkelte konklusjoner på bakgrunn av erfaringene fra Regnskapstilsynet så langt.