Erfaringer etter to årsregnskap med IFRS (Del II)
Forfatter:
Anfinn Fardal
Publisert:
6/2007
Regnskapsprodusenter, revisorer og brukere har lagt bak seg to årsregnskap som er utarbeidet etter internasjonale regnskapsstandarder (heretter IFRS). I skrivende stund er man i full gang med forberedelsene av det tredje årsregnskapet som skal avlegges i samsvar med IFRS.
Første del av artikkelen om erfaringene med IFRS ble publisert i forrige nummer av Magma. I dette nummeret vil jeg avslutte presentasjonen av noen av erfaringene, samt knytte enkelte kommentarer til den pågående diskusjonen om Kredittilsynets regnskapstilsyn og kritikken som har vært reist mot dets arbeid.
Noteopplysninger
Et av særtrekkene med IFRS er at det stilles store krav til hvilke tilleggsopplysninger som skal gis i noter til regnskapet. Omfanget av tilleggsopplysninger er et av de områdene hvor det er størst forskjeller fra norsk god regnskapsskikk (heretter GRS), og dette har representert en betydelig utfordring for mange regnskapsprodusenter. Forskjellen fra GRS skyldes både en reell økning i omfanget, men også at praksis ikke har oppfylt alle kravene etter GRS, slik at forskjellen oppleves som større enn det en sammenligning av standarder og lov kan gi inntrykk av.
Utfordringene har vært knyttet både til kartlegging av opplysningskravene for å sikre at all pliktig informasjon blir gitt i årsregnskapet, og til å tilrettelegge for en hensiktsmessig innsamling av nødvendig grunnlagsinformasjon. Videre har mange av foretakene opplevd å bli stilt overfor krav om å gi opplysninger som vurderes å være forretningssensitive, og som man i utgangspunktet ikke har ønsket å offentliggjøre.
Regnskapsprinsipper
Regnskapstilsynet har i brev til flere foretak tatt opp foretakenes beskrivelse av regnskapsprinsippene. Regnskapstilsynet har påpekt manglende og ufullstendige prinsippbeskrivelser samt at prinsippbeskrivelsene er for generelle og for lite tilpasset det aktuelle foretakets virksomhet. For at brukerne skal få et godt nok grunnlag til å forstå foretakenes regnskapsføring og hvordan bestemmelsene i IFRS operasjonaliseres, er det ikke tilstrekkelig kun å referere den aktuelle teksten fra standardene. Prinsippene må tilpasses slik at de er dekkende for foretakenes behandling av de enkelte postene i regnskapet.
Estimeringsusikkerhet og ledelsens vurderinger ved anvendelsen av regnskapsprinsippene
IFRS legger til grunn at flere eiendeler og forpliktelser skal regnskapsføres til virkelig verdi, samt at det på enkelte andre områder gis mulighet til å anvende virkelig verdi. Siden virkelig verdi også skal anvendes på områder hvor det ikke foreligger observerbare markedsverdier, innebærer det at balanseført verdi må estimeres. For brukerne er det viktig å få informasjon om hvilke forutsetninger som er lagt til grunn ved utarbeidelsen av disse estimatene. Dette er bakgrunnen for at foretakene i noter skal gi opplysninger om de viktigste forutsetningene om fremtiden og andre viktige kilder til estimeringsusikkerhet på balansedagen. Slike opplysninger skal imidlertid kun gis når disse innebærer en betydelig risiko for en vesentlig justering av den balanseførte verdien av eiendeler og forpliktelser i løpet av neste regnskapsår. Eksempler på områder hvor slik informasjon vil være viktig, er fiskeoppdrett og investeringseiendommer hvor virkelig verdi i stor utstrekning må estimeres.
Videre skal det gis opplysninger om de av ledelsens vurderinger vedrørende anvendelse av regnskapsprinsipper som har størst innvirkning på beløpene som innregnes i regnskapet. Dette kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med prinsippene for inntektsføring, behandling av utsatt skatt og immaterielle eiendeler.
Både når det gjelder estimeringsusikkerhet og vurderinger i forbindelse med anvendelsen av regnskapsprinsippene, har Regnskapstilsynet i flere saker konkludert med at foretakene ikke har oppfylt alle opplysningskravene i IFRS. Foretakene har i stor grad vært enige i Regnskapstilsynets vurderinger.
Oppkjøp av datterselskap
Et annet område som har voldt foretakene bekymring, er opplysningene som skal gis om oppkjøp av andre selskaper. I slike situasjoner skal det blant annet gis opplysninger om hvilket selskap som er kjøpt, overtakelsestidspunktet, overtatt eierandel, anskaffelseskost og sammensetningen av anskaffelseskost. Disse opplysningene oppfattes ofte som lite problematiske. I tillegg stilles det også krav om andre opplysninger som foretakene som regel ikke ønsker å gi. Dette gjelder spesielt kravet om at det skal gis opplysninger om balanseført verdi på overtakelsestidspunktet for hver klasse av det overdragende foretakets eiendeler, forpliktelser og betingede forpliktelser, og størrelsen på den balanseførte verdien av hver av disse klassene beregnet i samsvar med IFRS rett før oppkjøpet. Kravet medfører at kjøper må gi opplysninger om virkelig verdi av de eiendelene, forpliktelsene og betingede forpliktelsene som er overtatt, samt merverdien utover bokført verdi for disse postene. Dette oppleves i praksis som lite ønskelig, da det i realiteten innebærer at kunder, konkurrenter og andre får informasjon om de vurderingene kjøper har lagt til grunn. Det er imidlertid ikke anledning til å unnlate å gi disse opplysningene under henvisning til at dette er sensitiv informasjon.
Immaterielle eiendeler
Foretak som har innregnet immaterielle eiendeler i balansen, skal gi utfyllende opplysninger om disse. Det skal for eksempel gis informasjon om avskrivningsmetoder, avskrivningssatser, brutto balanseført verdi og eventuell akkumulert avskrivning. I tillegg skal det også gis enkelte opplysninger om enkeltstående immaterielle eiendeler som er vesentlige for regnskapet. For slike eiendeler skal det gis en beskrivelse av eiendelen, balanseført verdi og gjenstående avskrivningsperiode. Kravet om å gi opplysninger om enkelteiendeler oppleves for enkelte foretak som byrdefullt. Dette er særlig begrunnet med at det antas å medføre at man må gi opplysninger om sensitiv informasjon som for eksempel gir konkurrenter viktig informasjon om fremtidige satsinger med videre.
Regnskapsføring av beholdningen av levende fisk i oppdrettsnæringen
Anvendelsen av IFRS i oppdrettsnæringen er et av de områdene hvor utfordringene har vært tydeligst, samt at det også er her det har vært størst diskusjon om den regnskapsmessige løsningen. Utgangspunktet er at beholdningen av levende fisk skal vurderes til virkelig verdi. Etter nærmere definerte kriterier skal imidlertid beholdningen regnskapsføres til anskaffelseskost. Bransjen la i utgangspunktet til grunn at levende oppdrettslaks med rund vekt over 4 kg skulle vurderes til virkelig verdi, mens levende oppdrettslaks med lavere vekt enn 4 kg skulle vurderes til det laveste av virkelig verdi og historisk kost.
Regnskapstilsynet tok spørsmålet om regnskapsføringen av levende fisk opp til vurdering. Regnskapstilsynet mente at bransjens forståelse og anvendelse av IAS 41 var uriktig og påla bransjen å endre regnskapsføringen av levende oppdrettslaks under 4 kg. Etter Regnskapstilsynets syn skulle levende oppdrettslaks helt ned til 1 kg vurderes til virkelig verdi. Regnskapstilsynets vedtak ble anket til Finansdepartementet, men departementet gav i hovedtrekk sin tilslutning til Regnskapstilsynets vedtak.
Regnskapsføringen av levende fisk er diskutert i en egen artikkel i dette nummeret av Magma, og jeg viser til denne for utfyllende beskrivelse av den aktuelle standarden og saken mellom bransjen og Regnskapstilsynet.
Kritikken mot Regnskapstilsynet
Det har den siste tiden vært rettet til dels kraftig kritikk mot Regnskapstilsynet og deres gjennomføring av kontrollen med de børsnoterte foretakenes anvendelse av IFRS. Kritikken har omhandlet innholdet i kontrollen, forholdet til revisortilsynet og forholdet til offentligheten.
Innholdet i kontrollen
Regnskapstilsynet skal kontrollere at foretakenes etterlevelse av IFRS er tilfredsstillende, og at kravene i IFRS implementeres på en lojal måte. Det er likevel slik at regnskapskontrollen ikke skal gi bindende retningslinjer, og den skal heller ikke opptre som et fortolkningsorgan. Det er opprettet et eget fortolkningsorgan, IFRIC, underlagt IASB, som skal avgi tolkningsuttalelser om standarder med videre. Vesentlige og kontroversielle regnskapsspørsmål skal forelegges enten standardsetter eller fortolkningsorganet.
Kritikerne hevder at Regnskapstilsynet går for langt i å fortolke standardene, og sakene mot oppdrettsnæringen og GGS fremheves som eksempler på dette. Grensedragningen mellom det å kontrollere anvendelsen av reglene og det å fortolke reglene vil alltid være vanskelig, da det alltid vil være nødvendig med et visst element av tolkning når man skal anvende en standard. Det er likevel grunn til å anta at Regnskapstilsynet bør være varsomme med å pålegge et foretak å endre regnskapsføringen på områder der standarden er uklar, der det ikke foreligger internasjonal praksis på området, og der regnskapsprodusentene har vurdert det aktuelle spørsmålet grundig. I slike tilfeller synes det nærliggende at spørsmålet bringes inn for IFRIC eller IASB.
Forholdet til revisortilsynet
Regnskapstilsynet er rent organisatorisk plassert i samme avdeling som Revisortilsynet. Kritikerne påpeker at dette kan medføre at revisorene blir tilbakeholdne med å rette kritikk mot Regnskapstilsynet av frykt for sanksjoner fra Revisortilsynet.
Forholdet til offentligheten
Regnskapstilsynet publiserer de avsluttende brevene til foretakene på sin hjemmeside. I disse brevene gis det ofte en detaljert beskrivelse av faktum, og kritikerne mener dette er unødvendig offentliggjøring av sensitiv informasjon om eksempelvis oppkjøpstilbud. Regnskapstilsynet hevder de kun forholder seg lojalt til offentlighetsloven, men det kan likevel stilles spørsmål om det er nødvendig å gi en så detaljert beskrivelse av sensitiv informasjon i de avsluttende brevene.
Oppsummering
Erfaringene med anvendelsen av IFRS så langt er at dette er et krevende regelverk å forholde seg til. Det har stilt både produsenter og revisorer overfor en rekke utfordringer, og det har også medført at brukerne av regnskapene har måttet vurdere konsekvensene av overgangen. I disse to artiklene har jeg gitt noen eksempler på områder som har vært vanskelige.
Debatten om Regnskapstilsynet og deres rolle er blitt forsterket det siste halvåret. Debatten er på ingen måte avsluttet, og det blir interessant å følge den videre utviklingen.