Magma topp logo Til forsiden Econa

Hans Stenberg-Nilsen er advokat i advokatfirmaet Stenberg-Nilsen, Christophersen & Lyngtveit ANS. Han har vært formann i Den Norske Advokatforening. For tiden er han leder av et oppnevnt utvalg som skal behandle advokatetiske regler.

Advokatetikk

Advokatyrket er omgjerdet av et stort regelverk med utgangspunkt i domstolsloven. Reglene tar bl.a. sikte på å føre kontroll med advokatvirksomheten og gir betydelige yrkesetiske retningslinjer. Gjennom reglene er det fastsatt et detaljert disiplinærsystem med myndighetsorganer som kan ekskludere advokater fra yrket.

En rekke honnørord ligger i bunnen for den etiske side. Allerede som nyuteksaminerte kandidater må kandidatene avgi et såkalt kandidatløfte om at de aldri med vitende og vilje vil vike fra rett og rettferdighet, mindre råde noen til urettvis dåd eller idrett.

Advokater skal også fremme rett og hindre urett, noe som er nedfelt i foreningens etiske regler inntatt i advokatforskriften og således gjeldende ikke bare for Advokatforeningens medlemmer, men for alle som har advokatbevilling.

Det skal vises respekt for retten slik at man også på en måte er rettens tjener. Man skal ha for øye hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett og selvsagt overholde den meget viktige taushetsplikten.

Kanskje det aller viktigste krav er at advokaten skal være uavhengig ikke bare i forhold til motparten og myndigheter, herunder domstolene, men også i forhold til egen part.

Men først og fremst skal advokaten være klientens hjelper, rådgiver og talsmann. Dette er den egentlige oppgaven, og det er særlig i krysningspunktet mellom klientens interesser og andres interesser at etiske holdninger kan bli satt på prøve.

PROSEDYRE KONTRA FORRETNINGSJUS (RÅDGIVNING)

Advokatarbeid kan grovt sett deles i to hovedområder - prosedyre og forretningsjuridisk praksis. De etiske regler gjelder for alle sider ved advokatens virksomhet, men er kanskje vanskeligst å praktisere når det gjelder den forretningsjuridiske del av yrket, eller kanskje riktigere: den rådgivningsmessige del.

Prosedyre gjelder forhold der alle vesentlige kort er lagt før tvisten oppstår. Den etterfølgende rettssak er på mange måter et opprydningsoppdrag. Den forretningsjuridiske side er av mer konstruktiv art der advokaten ved sin rådgivning og bidrag ellers er med på å bygge opp et resultat.

Prosedyre faller i to hovedområder - straffesaker og sivile saker. I straffesaker er advokatene i ekstrem grad sin parts hjelper. Taushetsplikten gjelder fullt ut - også omklienten har tilstått overfor advokaten, men ikke vil gjøre det overfor retten. Advokaten kan i slike tilfeller frasi seg oppdraget, men bare hvis det kan gjøres uten at klientens tilståelse blir røpet.

Forsvarerens opplysningsplikt er begrenset i straffesakene. Han kan nøye seg med å opplyse det som er i klientens favør, og er berettiget til å tilbakeholde negative bevis. Bevisbyrden påhviler påtalemyndigheten.

I sivile rettstvister er stillingen annerledes. Edisjonsplikten - plikten til å opplyse saken og fremlegge bevis - pålegger egentlig advokaten å opplyse om all den informasjon klienten har om saken, også den negative. Om ikke alt fremlegges, kan motparten provosere fremlagt avgjørende bevis - dersom han er oppmerksom på at det foreligger bevis utover det som allerede er påberopt, eller har en mistanke om det.

Både innenfor prosedyre og den forretningsjuridiske virksomhet (rådgivning) gjelder advokatens plikt til uavhengighet. Ved siden av taushetsplikten er dette kanskje den mest sentrale side ved advokatetikken. Advokaten skal som nevnt være uavhengig også - og ikke minst - i forhold til egen klient. Han skal kunne tale sin egen klient imot med frimodighet.

NÆRMERE OM UAVHENGIGHET

Advokaten har et selvstendig ansvar for å holde seg innenfor de etiske rammer. Uavhengighet i forhold til egen klient innebærer ikke at de vanlige inhabilitetsregler (nært slektskap eller nær tilknytning for øvrig) gjelder mellom advokat og klient. For nær tilknytning vanskeliggjør imidlertid uavhengigheten. De fleste advokater ønsker derfor distanse til klienten, noe som kan være nødvendig for ikke å bli identifisert med klienten og klientens interesser. I alminnelighet skal advokaten ikke identifiseres med klienten og oppdraget, men det hender at omverdenen her har vansker med å skille partsrollen fra advokatrollen.

Økonomiske tilknytningspunkter mellom klient og advokat kan underminere uavhengigheten. Det gjelder der part og advokat har felles økonomiske interesser, eller der advokaten for eksempel er låntager hos parten.

Et dilemma kan oppstå der klienten tilfører advokaten langvarig og omfattende oppdrag som kan ha stor eller avgjørende betydning for advokatens forretning. Det er ikke satt noen bestemte grenser for hvor stor del av advokatforretningens omsetning som kan representere en enkelt klient eller en gruppe klienter før man vil anse advokaten for utilstrekkelig uavhengig. Advokaten må her selv overfor sin aller største klient utvise advokatmot og objektivt og uavhengig utrede og ta stilling til klientens sak før sin rådgivning.

I den senere tid har det vært reist spørsmål om advokaters deltagelse i bedriftsstyrer. Advokatene er i utgangspunktet ikke avskåret fra å være med i styrer på samme måte som yrkesgrupper ellers. Advokatene kan tilføre styrene en av mange dimensjoner som et styre bør ha, for eksempel trening i bevisvurdering, dokumentasjon og innsikt i det aktuelle regelverk.

Noe annerledes blir situasjonen der advokaten både er styremedlem og advokatrådgiver i en sak styret skal behandle. På mindre steder og i mindre foretagender er det lang praksis for at en advokat kan være både styremedlem og advokatrådgiver for saker som skal avgjøres i styret, men situasjonen kan være slik at man i enkelte saker bør unngå denne dobbeltposisjonen.

Advokatenes uavhengighet overfor motparten tilsier at de vanlige inhabilitetsregler her får full gjennomslagskraft. Spesielle situasjoner kan oppstå i forholdet mellom storforbrukere av juridiske tjenester, for eksempel et forsikringsselskap, og en enkelt klient som har en tvist gående med vedkommende selskap. Advokaten kan selvsagt ikke opptre på begge sider i samme sak, men det er praksis for at advokater med omfattende og langvarige oppdrag for en storforbruker enkelte ganger kan ha oppdrag mot sin store klient, i alle fall dersom oppdragene gjelder helt forskjellige områder. I disse tilfeller må advokaten redegjøre for situasjonen overfor klientene på begge sider før han eller hun påtar seg oppdraget.

Overfor myndighetene, da særlig domstolene, innebærer advokatuavhengighet at myndighetene, og da ikke minst domstolene, må kunne stole på advokaten. Man skal føle seg trygg på at advokaten ikke er kjøpt og betalt i den forstand at det advokaten fremfører er fullt troverdig. Advokaten skal helst ha både positiv og negativ troverdighet. Dette betyr at det han fremfører skal være korrekt, både i faktisk og juridisk henseende. Det som ikke anføres av faktum eller jus, skal helst være overflødig, betydningsløst eller irrelevant.

I prosedyre henviser ofte advokaten til juridiske fremstillinger og fremlegger kopi av de avgjørende sider i litteraturen. En dommer sa at han gjerne ville se også sidene både foran og bak, da det jo kunne tenkes at det der forelå reservasjoner eller nyanser. Uavhengighet tilsier at fremstillingen og bevisunderlaget er fullstendig. Graveplikten for advokaten kan her variere noe etter sakens art og omfang. Det kan ikke forlanges at det foreligger «doktorgradsunderlag» i enhver liten sak. Graveplikten kan også variere ut fra hvilken oppdragsgiver man har. Dersom advokaten representerer en offentlig myndighet som besitter spesialkompetanse på området, og med et ganske fullstendig historisk dokumentunderlag, pliktes en større grad av fullstendighet enn ellers praktisk mulig.

INTERESSEKONFLIKTER

Den etiske situasjonen for advokater ved mulige interessekonflikter er i noen grad berørt foran. Et særlig spørsmål oppstår med utgangspunkt i samarbeidet mellom advokater i eget firma, da spesielt i store advokatfirmaer. Men også mindre firmaer kan havne i problemer med mulige interessekonflikter hvis man ikke følger nøye med på hvilke oppdrag de øvrige advokater i firmaet har. Med dagens datatekniske registrering av oppdragsmassen er det forholdsvis enkelt selv for store firmaer å finne ut om det kan tenkes å være interessekonflikt ved et nytt oppdrag mellom den nye oppdragsgiver og firmaets oppdragsmasse eller klienter for øvrig. Advokatfirmaene forsøker gjennom samvittighetsfulle kontrollsystemer å fange opp mulige interessekonflikter. Like fullt kan det etter noen tid vise seg at det kan oppstå motsetningsforhold som ikke kunne oppdages så lett i første omgang. Det kan gjelde tilfeller der en klientforbindelse utvikler seg både i tid og omfang, og etter hvert kommer i konflikt med andre av advokatfirmaets klienter. Da må situasjonen klarlegges i forhold til de berørte klienter, noe som kan resultere i at advokatfirmaet må frasi seg oppdraget for begge parter.

ADVOKATERS OPPTREDEN OVERFOR OMVERDENEN

Advokater arbeider under tiden med oppdrag som har betydelig medieinteresse. Sett fra klientenes side er det av stor betydning at advokaten kan håndtere media. Lenge skjulte advokatene seg bak taushetsplikt og nøyde seg med «ingen kommentarer».

Klientene kan selv ønske at media belyser deres sak, og gå aktivt ut, eventuelt ved advokatens hjelp. I disse tilfeller må det komme klart frem om det er partens syn advokaten fremfører. Et slikt aktivt fremstøt kan særlig gjelde i forhold til forvaltningsmyndigheter. I forhold til domstolene er det i utgangspunktet utilstedelig å drive forhåndsprosedyre i rettstvister. Forholdet til media blir i slike tilfeller av mer defensiv karakter - også der hvor det i en straffesak for eksempel ennå bare verserer etterforskning. Også der - og kanskje ikke minst der - kan det være et betydelig behov for korrigerende og balanserende informasjon fra advokatens side i forhold til den informasjon som allerede kan være gitt fra politiet og påtalemyndighet.

Både for den aktive og den defensive mediekontakt er det imidlertid et ufravikelig krav at advokatens forhold til media utelukkende skal ha basis i klientens interesse og - hvis mulig - også ha klientens samtykke. Egen fokusering for advokaten i mulig konkurranseøyemed anbefales ikke og er utilstedelig hvis den ikke faller sammen med klientens interesser.

AVSLUTNING

Advokatetikk har i den senere tid vært fremme i media, hos myndighetene og i advokatenes egne rekker. De advokatetiske retningslinjer man har, herunder også retningslinjer for forsvarere, er langt på vei både hensiktsmessige og respektert. Noen ganger kniper det med den advokatetiske holdning. I alle fall innen advokatenes rekker er det et ytret ønske om at denne holdning skjerpes.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS