Magma topp logo Til forsiden Econa

Alexander W. Cappelen er siv.øk. fra NHH og M.Phil in Economics fra Oxford. Han arbeider i dag som doktorgradsstipendiat ved institutt for samfunnsøkonomi, Norges Handelshøyskole.

Allmenningens allmenninteresse

Siden Garrett Hardin skrev «The Tragedy of the Commons» i 1968, har begrepet «allmenningens tragedie» symbolisert de farer som ligger i uregulert utnyttelse av knappe naturressurser. Selv om det er innenfor miljødebatten Hardin har hatt størst innflytelse, er det fenomenet han diskuterer, avgjørende for forståelsen av en rekke samfunnsproblemer. Artikkelen føyer seg også inn i en klassisk debatt om forholdet mellom egeninteresse og allmenninteresse, og om legitimering av statsmakt.

«Det er muligheten til å være gratispassasjer på andres innsats som forhindrer effektivt samarbeid.»

«Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan vi kan sikre at individer handler på en måte som er til fellesskapets beste.»

Hardin var ikke den første til å beskrive allmenningens tragedie; den grunnleggende ideen bak Hardins artikkel kan spores tilbake til Aristoteles, som observerte at «what is common to the greatest number has the least care bestowed upon it. Everyone thinks chiefly of his own, hardly at all of the common interest» (Politics, Book II, ch. 3). Thomas Hobbes diskuterer det samme problemet i bokenLeviathan når han beskriver mennesket i naturtilstanden. Heller ikke anvendelsen på befolkningsproblemet, som er Hardins primære anliggende, er originalt. Allerede i 1833 utviklet William F. Lloyd en liknende teori om allmenningen for å belyse nettopp dette spørsmålet. Grunnen til at artikkelen allikevel er så mye referert, ligger primært i at Hardin med sin gode formuleringsevne, og ikke minst med selve begrepet allmenningens tragedie, klarte å formidle dette tankegodset til et bredt publikum i en tid hvor problemene med overutnyttelse av jordens ressurser var kommet på den offentlig agenda. Hans tankevekkende og provoserende forslag til løsning ga også opphav til mye debatt.

FRIHETENS TRAGEDIE

Hardins fokus i artikkelen er overbefolkning, og han hevder at teknologisk utvikling og økonomisk vekst ikke kan løse dette problemet. Frihet til å forfølge sin egeninteresse fører ifølge Hardin uunngåelig til katastrofe. For å illustrere strukturen som ligger til grunn for dennefrihetens tragedie, ber Hardin leseren om å tenke seg en allmenning som er åpen for alle. Landsbyens gjetere, som alle antas å forfølge sin egeninteresse rasjonelt, har sine dyr på allmenningen. Så lenge det totale antallet dyr er under kapasiteten på beitemarken, kan en gjeter øke antallet dyr i flokken sin uten at det går ut over de andre gjeterne. På et tidspunkt setter imidlertid allmenningens tragedie inn. En gjeter som vurderer å øke sin flokk etter at det totale antallet dyr har nådd beitemarkens kapasitet, vet at gevinsten med å ha et ekstra dyr (melk, kjøtt, ull etc.) tilfaller ham alene, mens kostnadene i form av redusert kvalitet på beite bæres av alle gjeterne i fellesskap. En gjeters beslutning om å ha et ekstra dyr på beite har med andre ord negative konsekvenser for de andre som bruker allmenningen, men disse effektene tas ikke hensyn til av beslutningstakeren. Dette er et eksempel på det økonomer kallernegative eksternaliteter. Det kan virke uromantisk å sammenlikne mennesker med sauer og kyr, men Hardin argumenterer for at jorden må betraktes som en allmenning, og at uregulert bruk av dens ressurser stiller oss overfor de samme strukturelle problemene. Frihet gir overbefolkning, forurensing og overutnyttelse av felles ressurser.

Her hjemme er allmenningens tragedie velkjent fra overbeskatning av viktige fiskeressurser og fra hvalfangsten, som nesten førte til utryddelse av enkelte hvalarter. Det grunnleggende problemet er også i disse sammenhengene at hver ny bruker av allmenningen mottar en gjennomsnittlig avkastning, og ikke den marginale avkastningen. Liknende fenomener er velkjente innenfor næringslivet. Uformelt samarbeid mellom bedrifter mht. pris eller produksjonskontroll kan være viktig for å bevare lønnsomheten i en bransje, men muligheten til å være gratispassasjer på andres innsats undergraver ofte slikt samarbeid.

KOLLEKTIVE HANDLINGSPROBLEMER

Kollektive handlingsproblemer kan sies å eksistere når individuelt rasjonelle handlinger har resultater som er strengt dårligere for alle parter enn minst ett annet alternativ. Allmenningens tragedie representerer en viktig gruppe av slike problemer. Det kollektive handlingsproblemet som er mest kjent i den økonomiske litteraturen, er det såkaltefangens dilemma-spillet. Allmenningens tragedie kan beskrives som et fangens dilemma-spill med mange spillere. Strukturen på dette spillet er som følger: Alle individene kan velge mellom to strategier - å samarbeide eller ikke å samarbeide. Det beste for et individ er at de andre samarbeider, mens hun selv er gratispassasjer. Den verste situasjonen er å væresucker; å samarbeide når ingen andre gjør det. Hver av spillerne vet med andre ord at uansett hva de andre gjør, så er det beste for ham eller henne å velge å ikke samarbeide. Resultatet er at ingen samarbeider. Imidlertid fortrekker alle en situasjon hvor alle samarbeider, framfor en situasjon hvor ingen samarbeider.

Her ligger det paradoksale med fangens dilemma og sosiale situasjoner med samme underliggende struktur; individuelt rasjonelle strategier fører til resultater som er irrasjonelle for kollektivet som helhet. Et liknende problem er diskutert i forbindelse med produksjon av såkaltekollektive goder. Kollektive goder har to egenskaper: Én persons konsum av godet reduserer ikke mengden av gode som er tilgjengelig for andre, og det er ikke mulig å ekskludere noen fra å nyte godt av godet. Det er lett å vise at et uregulert marked ikke vil sikre optimal produksjon av slike goder.

I bokenThe Logic of collective actions (1965) presenterer Mancur Olson et perspektiv på kollektive handlingsproblemer som minner mye om det man finner hos Hardin. Han hevder at

«unless the number of individuals is quite small, or unless there is coercion or some other special device to make individuals act in their common interest,rational self-interested individuals will not act to achieve their common or group interests.» En gruppe vil med andre ord ikke nødvendigvis samarbeide selv om samarbeid er til det felles beste. Det er muligheten til å væregratispassasjer på andres innsats som forhindrer effektivt samarbeid, og gratispassasjerproblemet oppstår fordi man ikke kan hindre at personer nyter godt av andres innsats. I slike situasjoner vil man ha et insentiv til ikke å bidra selv, og resultatet blir at ingen bidrar til å fremme fellesskapets interesse.

FRIVILLIG TVANG

Det kanskje mest interessante spørsmålet Hardin adresserer, er hvordan man kan løse kollektive handlingsproblemer av den typen allmenningens tragedie representerer. Hardin har blitt trykket til brystet av mange som er opptatt av å verne miljøet, fordi han påpeker at disse problemene ikke har noen teknologisk løsning. Mye av den påfølgende debatten har allikevel kritisert Hardins analyse av hvordan tragedien best kan unngås.

Hardins løsning minner mye om Hobbes' forsvar for staten. Hobbes hevder at et samfunn hvor alle har full frihet - et samfunn i naturtilstanden - vil være en alles kamp mot alle, hvor livet er kort og trist. Den eneste løsningen på denne frihetens tragedie ligger i at alle individene oppgir sin frihet til en suveren stat som kan tvinge alle samfunnsmedlemmene til å samarbeide. Hardin argumenter for at frihet i en allmenning fører til katastrofe, og hevder i likhet med Hobbes at den eneste utveien er frivillig å underlegge seg statlig tvang. I en senere artikkel skriver han at dersom «ruin is to be avoided in a crowded world, people must be responsive to a coercive force outside their individual psyches, a 'leviathan', to use Hobbes's term» (Hardin 1978:314). Hvorvidt dette resonnementet er riktig og eksistensen av allmenninger og kollektive handlingsproblemer krever bruk av tvang fra sentrale myndigheter, har vært et sentralt punkt i debatten som har fulgt etter Hardins artikkel. Enkelte økonomer, som James Buchanan, har argumentert mot at statlig styring er nødvendig for å unngå allmenningens tragedie og andre kollektive handlingsproblemer. Disse teoretikerne støtter seg på det såkalte Coase-teoremet, som sier at dersom eiendomsrettigheter er fullstendig definert i en økonomi, kan man forvente effektiv ressursutnyttelse, vel å merke under forutsetning av at kommunikasjon er kostnadsfritt, og at avtaler kan håndheves effektivt. Statlig engasjement bør derfor begrenses til å etablere privat eiendomsrett og å håndheve frivillig inngåtte avtaler.

ALLMENNINGENS KOMEDIE

Et avgjørende spørsmål når man skal diskutere mulige løsninger på allmenningens tragedie, er om Hardins beskrivelse av problemet er riktig. Begrepet allmenningens tragedie henspeiler på en situasjon som uvegerlig leder til katastrofale resultater. Mange har kritisert denne beskrivelsen av selve problemsituasjonen og hevdet at individer vil klare å samarbeide om bruk av felles ressurser selv uten ekstern tvangsmakt og uten å endre den underliggende insentivstrukturen individene står overfor. Fenomenet Hardin diskuterer, kunne derfor muligens bedre karakteriseres som enallmenningens komedie.

Hardin forutsetter i sin artikkel at det er fri tilgang for alle til allmenningen. Historisk sett er dette åpenbart feil. De fleste allmenninger var i virkeligheten åpne bare for en begrenset gruppe, og disse gruppene regulerte ofte bruken hos sine medlemmer. Grupper kan eie ting i fellesskap, og i slike mindre grupper er ikke nødvendigvis statlig kontroll og styring nødvendig for å sikre effektiv ressursbruk. Nyinstitusjonalister som Elinor Ostrom og Daniel Bromley, har lagt vekt på dette og argumenterer for at individer i slike situasjoner selv kan komme sammen og etablere institusjoner eller regler som regulerer bruken av felles ressurser. Mye empirisk og eksperimentell forskning synes å støtte en slik mulighet.

Andre teoretikere som har hevdet at samarbeid kan oppnås i allmenningssituasjoner uten å endre den grunnleggende insentivstrukturen, har lagt vekt på at fangens dilemma ofte spilles gjentatte ganger. Ifølge teoretikere som Robert Axelrod og Michael Taylor er det hobbesianske argumentet muligens riktig i et «single shot»-spill, men ikke når spillet gjentas over tid. Dersom de samme individene møter hverandre gjentatte ganger, vil man ha mulighet til å straffe spillere som ikke samarbeider, ved selv å slutte å samarbeide. I slike situasjoner kan universelt samarbeid derfor være en stabil strategi. Teorien om betinget samarbeid i gjentatte fangens dilemma-spill har ikke minst vært viktig for å forklare uformelt samarbeid mellom konkurrenter i næringslivet.

Hardins avvisning av sosiale normer som en mulighet til å unngå allmenningens tragedie, har også blitt kritisert. Han argumenterer spesielt for at måtehold vil være evolusjonært selvutslettende. Det er imidlertid tvilsomt om Hardins darwinistiske argument er holdbart utover spørsmålet om befolkningsvekst, og selv i den sammenhengen er det meget kontroversielt. Evolusjonær spillteori (bl.a. i arbeidene til Peyton Young og Brian Skyrms) har i de senere årene studert hvordan samarbeid i gjentatte fangens dilemma-spill kan forklares som resultatet av sosiale normer som utvikles gjennom en interaktiv læringsprosess hvor aktørene er begrenset rasjonelle. Normer om rettferdighet og måtehold kan med andre ord være evolusjonært stabile.

Dette er ikke stedet for å ta stilling til disse ulike alternativene, men det skulle være klart at Hardins diskusjon av ulike løsningsalternativer i beste fall er mangelfull. Artikkelen må derfor sies ikke bare å ha oppklart, men også til en viss grad tildekket problemet han ønsket å belyse.

EGENINTERESSE OG ALLMENNINTERESSE

Forholdet mellom egeninteressen og allmenninteressen ligger i kjernen av mange moralske spørsmål. Adam Smith hevdet i bokenThe Wealth of Nations (1776) at det var et naturlig sammenfall av individers interesser, og at dersom hver og en forfulgte sin egeninteresse, ville deres virksomhet blir styrt av enusynlig hånd, slik at resultatet ble en fornuftig bruk av samfunnets ressurser. Smith hevdet ikke at dette alltid var tilfelle, og mye av økonomisk velferdsteori har dreid seg om å studere hvilke forutsetninger som må være til stede for å oppnå et slikt sammenfall mellom egen- og allmenninteressen. Hardin beskriver med allmenningens tragedie en situasjon hvor forfølgelse av egeninteresse leder til resultater som er katastrofale for gruppen som helhet. Det avgjørende spørsmålet blir derfor hvordan vi kan sikre at individer handler på en måte som er til fellesskapets beste. De ulike løsningsforlagene som er diskutert ovenfor, representerer på mange måter ulike politiske svar på dette spørsmålet. Noen hevder at grupper overlatt til seg selv kan snu tragedie til komedie, andre mener at etablering av privat eiendomsrett er tilstrekkelig, mens enkelte som Hardin hevder at statlig styring er eneste løsning.

Selv om det ikke alltid er i ens egeninteresse å handle til fellesskapets beste, kan det fremdeles være det moralsk riktige å gjøre. Det er en viktig politisk oppgave å sikre et best mulig sammenfall mellom egeninteresse og allmenninteresse, men det fratar ikke det enkelte individ eller den enkelte bedrift et moralsk ansvar i situasjoner hvor det er konflikt mellom disse to.

  • Aristotle (1981):The Politics. Penguine.
  • Axelrod, R. (1984):The Evolution of Cooperation. Basic Books.
  • Bromley, D. (1991):Environment and Economics. Blackwells.
  • Lloyd, W.F. (1832): «On the Checks to Population». In: Hardin and Baden (1977).
  • Hardin, G. (1968): «The Tragedy of the Commons».Science 162.
  • Hardin, G. (1978): «Political requirements for Preserving our Common Heritage». In: Bokaw, H.P. (ed.):Wildlife and America.
  • Hardin, G. and Baden, J. (1977):Managing the Commons. W.H. Freeman and Company.
  • Hobbes, T. (1909):Leviathan. Pogson Smith, W.G. (ed.). The Clarendon Press.
  • Olson, M. (1965):The Logic of collective actions. Harvard University Press.
  • Ostrom, E. (1990):Governing the Commons. Cambridge University Press.
  • Smith, A. (1776): An inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations.
  • Skyrms, B. (1996):Evolution of the social Contract. Cambridge University Press.
  • Taylor, M. (1987):The Possibility of Cooperation. Cambridge University Press.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS