Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Ansvar for søsterselskapets gjeld

Muligheten for å se bort fra den formelle selskapskonstruksjonen ved et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap og isteden holde et morselskap, en annen aksjonær eller et søsterselskap ansvarlig, er nokså omdiskutert. Emnet har ofte vært diskutert under rubrikken «ansvarsgjennombrudd» (piercing the corporate veil). En høyesterettsdom fra tidligere i år, hvor et selskap ble holdt ansvarlig for et søsterselskaps gjeld, gir et bidrag til å belyse problemstillingen.

av Tore Bråthen

Det sikre utgangspunkt har tradisjonelt vært at hvert enkelt selskap i et konsern selv er ansvarlig for egne forpliktelser. Normalt kan det ikke kreves at verken aksjonærene eller andre selskaper i samme konsern oppfyller forpliktelsene. Dette er en konsekvens av ansvarsbegrensningen som knytter seg til aksje- og allmennaksjeselskapsformen.

Unntaksvis stiller det seg likevel annerledes. Et mulig grunnlag for et utvidet ansvar for aksjonærer foreligger ved erstatningsbetingende uaktsomhet. Hvorvidt ansvarsbegrensningen som er knyttet til det enkelte selskap, også kan tenkes tilsidesatt uten at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet, ble bl.a. vurdert i midten av 1990-årene i høyesterettsdommene om Kongeparken og Minnor (Rt. 1996, s. 672 og Rt. 1996, s. 742). Høyesterett ville her ikke utelukke at aksjonærer kan hefte på objektivt grunnlag, men dommene gir inntrykk av at det skal svært mye til.

Høyesterettsdommen i Rt. 1999, s. 353 gjaldt spørsmålet om et aksjeselskap som deltok i et konsern, hadde påtatt seg forpliktelse til å betale for varer som var levert til et søsterselskap. Problemstillingen var altså en litt annen enn i sakene om Kongeparken og Minnor. Men i alle tilfeller har det vært spørsmål om å se bort fra den formelle selskapskonstruksjonen når ansvaret skulle plasseres.

I saken fra 1999 var både selskapet og søsterselskapet heleide datterselskaper i et konsern. Samtlige aksjer i morselskapet var eid av NN, som også var daglig leder i selskapet. I tillegg var han styremedlem både i morselskapet og i de to datterselskapene. NN hadde spilt en sentral rolle og utvilsomt medvirket til at det ble inngått en avtale om at søsterselskapet skulle kjøpe et vareparti for videresalg. Spørsmålet var om NNs forhold kunne medføre en forpliktelse for selskapet til å betale for søsterselskapets varer.

Høyesterett la enstemmig til grunn at det å pådra et selskap et betalingsansvar for et annet selskaps innkjøp regelmessig vil være en disposisjon som faller utenfor daglig leders myndighet. I det aktuelle tilfellet stilte det seg likevel annerledes. Høyesterett kom til at NN ikke gikk utover sin kompetanse da han som daglig leder i selskapet bekreftet betalingstilsagnet for søsterselskapets forpliktelse. NN var her i en spesiell stilling siden han var både daglig leder i selskapet og eneeier av konsernet. Det ble ansett å være av sentral betydning at NNs betalingstilsagn gjaldt vareleveranser til et søsterselskap, og at det ble gitt i en situasjon hvor selgeren forhandlet samtidig om leveranser til begge selskapene. Videre ble det lagt vekt på at det var et omfattende mellomregnskap mellom selskapene, hvor selskapet i betydelig omfang dekket fakturaer vedrørende søsterselskapet mot senere oppgjør. Dette skyldtes at søsterselskapet ikke hadde den nødvendige likviditet. Det ble lagt til grunn at denne betalingsordningen heller ikke i andre tilfeller var styrebehandlet i selskapet. Et ytterligere moment var at lønnsutbetalingene til daglig leder i søsterselskapet etter ansettelseskontrakten skulle dekkes av selskapet. Og søsterselskapet hadde foretatt omfattende pantsettelser for sine betalingsforpliktelser overfor selskapet, noe som medførte at risikoen ved betalingstilsagnet ble redusert.

Ved at selskapet ble ansvarlig for søsterselskapets forpliktelse, viser høyesterettsdommen at det formelle skillet mellom søsterselskaper i et konsern kan bli satt til side. Forholdet var likevel såvidt spesielt at det ikke tilsier noe annet utgangspunkt enn at hvert selskap i et konsern fortsatt må betraktes for seg. Men dommen gir en påminnelse om at sammenblanding mellom selskaper i et konsern kan føre til at det formelle skillet mellom selskapene mister sin betydning i forhold til kreditor. Spesielt gjelder dette i et tilfelle som her, hvor søsterselskapets økonomi var svak.

Sammenblanding mellom selskapene ble også i sakene om Kongeparken og Minnor trukket frem som et mulig grunnlag for ansvarsgjennombrudd. Men her ble det ikke ansett å foreligge tilstrekkelig sammenblanding. I saken om Kongeparken påpekte Høyesterett at det stort sett var separat regnskapsførsel mellom selskapene, og at inntekter og utgifter stort sett var henført der de hørte hjemme. Og sammenblandingen var først og fremst i favør av selskapet og i disfavør av aksjonærene. Det ville da gi et underlig resultat om en sammenblanding til skade for aksjonærene skulle ha til følge at aksjonærenes ansvar ble utvidet.

Et spørsmål blir hvordan man kan unngå at ansvarsbegrensningen bortfaller som følge av sammenblanding mellom selskaper i samme konsern. De nye aksjelovenes strengere krav til formaliteter ved bl.a. styrebehandling er her betydningsfulle. Aksjelovene krever dessuten at

«Transaksjoner mellom selskaper i samme konsern skal grunnes på vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Vesentlige avtaler mellom konsernselskaper skal foreligge skriftlig. [...] Kostnader, tap, inntekter og gevinster som ikke kan henføres til noe bestemt konsernselskap, skal fordeles mellom konsernselskaper slik god forretningsskikk tilsier».

Respekteres ikke de formelle spilleregler og de spesielle regler om konserninterne transaksjoner, øker faren for at det anses å foreligge sammenblanding. På den annen side vil den som nøye respekterer aksjelovenes krav til formaliteter ved styrebehandlign mv. og dessuten iakttar kravene til avtaler mellom konsernselskaper, stå sterkt i forhold til påstander om sammenblanding med bortfall av ansvarsbegrensningen som resultat.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS