Magma topp logo Til forsiden Econa

Jan Roar Beckstrøm er forsker ved Statens institutt for forbruksforskning, med distribusjon og varehandel som forskningsfelt. Beckstrøm er utdannet sosiolog fra Universitetet i Bergen.

Auksjonen - en effektiv omsetningsform?

Auksjoner er i mange situasjoner ansett som en effektiv omsetningsform, spesielt der man har et begrenset og ettertraktet gode, og hvor markedsprisen er usikker. Samtidig kan auksjoner i visse tilfeller ha negative konsekvenser for andre enn kjøper og selger. Denne artikkelen omhandler slike eksternaliteter og er basert på forskningsprosjektet «Å sette pris på hylleplassen» ved Statens institutt for forbruksforskning.1

Auksjoner som omsetningsform, har opplevd fornyet interesse blant forskere de senere årene. Grunnen til dette er først og fremst moderne kommunikasjonsteknologi som gjør det mulig å gjennomføre auksjoner uten at interesserte kjøpere samles på samme sted. Nettauksjoner er således i ferd med å få et betydelig omfang. For eksempel ble det på eBAY, som er verdens største nettauksjon, lagt ut 1,4 milliarder gjenstander for salg i 2004. Den samlede verdien av auksjonerte varer var på 34,2 milliarder dollar (eBAY, rapport for fjerde kvartal 2004). I tillegg har auksjoner av offentlige goder blitt mer vanlig. For eksempel ble det i 2000–2001 gjennomført auksjoner av lisenser for tredje generasjons mobilnett i en rekke europeiske land (se Klemperer 2002). Et eksempel fra Norge på en auksjon av et offentlig gode er tildelingen av importkvoter for landbruksvarer. Slike kvoter blir tildelt av myndighetene via nettauksjoner administrert av Statens Landbruksforvaltning.2

I og med denne renessansen for auksjoner er det viktig å være klar over at auksjoner i en del markeder kan ha visse uheldige virkninger for en tredjepart. Det innebærer at auksjonen ikke er et avgrenset transaksjonsforhold mellom kjøper og selger, men har virkninger også for andre enn transaksjonspartene. Det er dette som i økonomisk terminologi går under betegnelser eksternaliteter. Auksjoner kan blant annet bidra til å redusere konkurransen i visse markeder, noe som kan ha negative konsekvenser for forbrukerne. Formålet med artikkelen er således å belyse denne typen konsekvenser med utgangspunkt i to eksempler. Det første eksempelet omhandler auksjoner av avgangstider ved flyplasser og er således en auksjon av et offentlig gode. Det andre eksempelet omhandler betaling for hylleplass i norske dagligvarebutikker og er en auksjon av et privat gode. Først er det imidlertid nødvendig å si litt om auksjoner generelt.

Auksjoner kan begrense konkurransen

Generelt kan man si at auksjoner er velegnet som omsetningsform i situasjoner der man har et begrenset og ettertraktet gode, og hvor markedsprisen er usikker (Cramton 1998). Auksjon av kunst er et klassisk eksempel ettersom man da har en unik vare, og av den grunn finnes det ikke noen etablert markedspris. Selger ønsker nødvendigvis at varen skal tilfalle den som er villig til å betale mest. En auksjon kan sikre nettopp dette ved at det budet som vinner auksjonen, per definisjon er markedsprisen.3 En auksjon vil således være effektiv i den forstand at den vil kunne maksimere inntekten til selger.

Auksjoner kan imidlertid ha visse konkurransemessige ulemper ettersom de blant annet er velegnet til å monopolisere et begrenset gode. Dersom tilgangen til et begrenset gode er nødvendig for å kunne konkurrere, og sterke aktører får anledning til å kjøpe opp dette godet gjennom en auksjon, kan dette føre til begrensninger i konkurransen. En begrenset konkurranse vil igjen kunne gi et velferdsmessig tap gjennom høyere priser og begrenset valgfrihet for forbrukerne. Slike virkninger for forbrukerne vil være typiske eksternaliteter.

Det er her viktig å være klar over at det finnes ulike typer auksjoner, med ulike fordeler og ulemper i forhold til å maksimere inntektene for selger på den ene siden, og å unngå uheldige eksternaliteter for forbrukerne på den andre. Den vanligste auksjonsformen er at man starter med en minstepris, og så har interessenter mulighet til å gradvis øke prisen gjennom åpne budrunder. Fordelen med åpne budrunder er at de er egnet til å maksimere inntektene til selger ettersom den økonomisk sterkeste budgiveren normalt vil vinne auksjonen. En ulempe med denne auksjonsformen er at den kan avskrekke potensielle budgivere. Dette kan skje dersom en potensiell budgiver på forhånd vet at han må konkurrere med sterkere konkurrenter som vil være i stand til å overby ethvert bud han måtte komme med. Den potensielle budgiveren vil da muligens avstå fra å delta i auksjonen. Dette kan gi negative konsekvenser for forbrukerne i form av redusert konkurranse dersom tilgang til godet som blir auksjonert bort, er nødvendig for å konkurrere på et marked.

Alternativt kan man ha en auksjon med lukkede bud hvor man ikke har budrunder. Denne praksisen er svært lik en anbudsprosess. En slik auksjonsform vil kunne tiltrekke seg flere budgivere ettersom økonomisk svakere aktører vet de vil ha en større sjanse til å vinne. Logikken er som følger: En økonomisk sterk budgiver vet ikke hvor mye han må by for å vinne. Samtidig vil han gjerne slippe å by mer enn nødvendig ettersom han ønsker størst mulig overskudd dersom han vinner. Svakere aktører får dermed en mulighet til å vinne auksjonen til en pris som den sterkere aktøren kunne vært villig til å overby, men som den sterkere aktøren faktisk ikke bød over. Dette kan være fordelaktig for forbrukerne ettersom en økonomisk svakere budgiver har en mulighet til å komme inn på markedet, noe som vil styrke konkurransen. Ulempen med denne typen auksjoner er at inntektene for selger kan bli mindre enn ved åpne budrunder, nettopp fordi økonomisk svakere aktører har en sjanse til å vinne auksjonen.

Konkret hvilke regler som gjelder for en gitt auksjon, vil også ha stor betydning både for å maksimere inntektene fra auksjonen og for å unngå eksternaliteter. Dersom objektet som skal auksjoneres bort, er et offentlig og begrenset gode, kan man sette et tak på hvor mye en enkelt aktør får lov til å kjøpe (se for eksempel Cramton 2001). Dette for å hindre monopoltendenser. Et slikt tak er blant annet satt av Statens Landbruksforvaltning ved auksjoner av importkvoter for landbruksvarer. Der er regelen at et enkelt selskap maksimalt kan få tildelt 50 % av importkvoten.

Auksjon av offentlige goder

Eksternaliteter er spesielt interessante der selger av et begrenset gode er staten, ettersom myndighetene må (i alle fall bør?) ta utgangspunkt i hva som er best for samfunnet totalt sett, og ikke kun hva som gir høyest inntekt til staten. Det er altså ikke nødvendigvis slik at høyest mulig inntekt for staten er lik høyest mulig samfunnsmessig nytte. Vi vil nå illustrere dette med utgangspunkt i auksjoner av avgangs- og landingstider (såkalte sloter) ved travle flyplasser. Jeg vil deretter utvide diskusjonen til å omfatte auksjoner av private goder, og jeg vil her bruke kampen om hylleplassen i dagligvarebutikkene som eksempel.

Auksjon av landings- og avgangstider ved flyplasser

Auksjoner av landings- og avgangstider (sloter) ved travle flyplasser har vært gjenstand for betydelig interesse i auksjonslitteraturen (Smith 2004, Rassenti, Smith & Bulfin 1982). En slik auksjon handler om at et lands luftfartsmyndigheter auksjonerer bort rettighetene til å lande eller ta av på et bestemt tidspunkt på en bestemt flyplass. Kjøperne er da flyselskapene som ønsker å fly til den gitte flyplassen. Slike sloter er ofte et begrenset gode ettersom kapasiteten på mange flyplasser er sprengt. I tillegg er noen sloter mer attraktive enn andre. Særlig er sloter i rushtiden på morgenen og ettermiddagen ettertraktet ettersom antallet flypassasjerer er høyest på disse tidene av døgnet. En auksjon er her ansett som en effektiv allokeringsmekanisme, ettersom det kan sikre at de flyselskapene som verdsetter de ulike slotene høyest, og som er villig til å betale mest, faktisk får tildelt de aktuelle landings- og avgangstidene (Smith 2004).4

Imidlertid er disse slotene også svært viktige for konkurransen flyselskapene imellom, og de vil således ha stor betydning for flypassasjerene, som her vil være en viktig tredjepart. En slik auksjon vil derfor ikke være et avgrenset transaksjonsforhold mellom et lands luftfartsmyndigheter og flyselskapene. Målet for auksjonen vil derfor ikke kun være å maksimere inntekten for luftfartsmyndighetene som selger. Effektiviteten må også knyttes til hvorvidt auksjonen sikrer en virksom konkurranse mellom flyselskapene og på den måten ivaretar flypassasjerenes interesser (Rassenti, Smith & Bulfin 1982, Matthews & Menaz 2003). Dette er således et spørsmål om å maksimere den sosiale velferden, ikke om å maksimere inntektene fra salget (Smith 2004).

Å ivareta hensynet til en tredjepart innebærer noen viktige utfordringer i denne typen auksjoner. For det første har man et problem dersom sterke aktører kjøper opp mer kapasitet enn de trenger for å hindre konkurrenter i å tre inn på markedet. Dette kan skje hvis kostnaden ved å kjøpe opp kapasitet man ikke trenger, er mindre enn de ekstra inntektene som følger av begrensninger i konkurransen (Bulow, Geanakoplos & Klemperer 1985). Også i litteraturen omkring auksjoner av flyplass-sloter har dette vært et viktig tema. Det er her en reell fare for at de store flyselskapene, med tilsvarende dype lommer, kan kjøpe opp flyplasskapasitet på bekostning av mindre konkurrenter. Dette kan igjen bidra til begrenset konkurranse med høyere billettpriser som et mulig resultat.

Det har vært foreslått flere måter å unngå at auksjoner av landings- og avgangstider fører til begrenset konkurranse (Smith 2004). For det første kan en viss prosentandel av tilgjengelige sloter reserveres flyselskaper som ønsker å komme inn på markedet. Disse flyselskapene kan da konkurrere om disse prosentene gjennom en egen auksjon. Eventuelt kan man bare ha én auksjon hvor det gis fordeler for små flyselskaper i budgivningen. For eksempel ved at flyselskaper under en gitt størrelse får et påslag på 25 øre for hver krone de byr for en bestemt slot (Cramton 1995). Som en tredje mulighet kan det settes et tak på hvor mange sloter et enkelt flyselskap kan vinne. Disse tre tiltakene kan således bidra til å opprettholde konkurransen mellom flyselskapene.

Auksjon av private goder

Nå er det en stor forskjell mellom auksjoner av offentlige goder, som flyplass-sloter, og auksjoner av private goder. Dette gjelder hvem som er selger. I det første tilfellet er selger staten i form av luftfartsmyndighetene, hvor hensynet til flypassasjerene er det viktigste. Eventuelle negative eksternaliteter som har betydning for forbrukerne, er derfor et viktig poeng.

Det finnes riktignok også eksempler på begrensede private goder hvor tilgang er nødvendig for å kunne konkurrere på et marked. Dersom en auksjon av slike goder fører til monopolisering, kan det ha negative konsekvenser for forbrukerne på samme måte som auksjoner av offentlige goder. Et eksempel er kjøp og salg av hylleplass i dagligvarebutikkene. Et lite poeng her er at hylleplass og flyplass-sloter er sammenlignbare størrelser, ettersom begge handler om plass som et begrenset gode. På samme måte som det er begrenset plass for landinger og avganger på en flyplass, er det begrenset plass i hyllene i en dagligvarebutikk. På samme vis kan det ofte være vanskelig å øke kapasiteten ved å bygge ut henholdsvis flyplassen og butikken.

Kjøp og salg av hylleplass

Norsk dagligvarebransje er i dag dominert av fire store aktører (Norgesgruppen, Coop, ICA, Rema 1000) som til sammen har hatt en stabil markedsandel på rundt 99 % de siste årene.5 Disse fire aktørene har hver for seg en markedsandel på mellom 17 og 35 % (AC Nielsen 2005). Dette innebærer at det for leverandører til dagligvarebransjen i praksis bare finnes fire mulige kunder. Disse fire aktørene vil da kontrollere markedsadgangen til leverandørene. I tillegg til dette er det begrensninger med hensyn til plass i butikkene, noe som særlig gjelder lavprisbutikker som for eksempel Rema 1000, Rimi, Kiwi og Prix. Dette såkalte lavprissegmentet står for rundt 50 % av omsetningen i dagligvarehandelen. Kombinasjonen av få kjedegrupperinger og lavprisbutikkenes dominans gjør at hylleplass kan betraktes som et begrenset og ettertraktet gode for leverandørene.

Omsetningen av hylleplass kan i en viss forstand betraktes som en auksjon med viktige eksternaliteter. Jeg sier «i en viss forstand» siden omsetningen av hylleplass ikke kan plasseres under en bestemt auksjonstype. Den er ikke en åpen auksjon med åpne budrunder. Den er heller ikke en auksjon med lukkede bud uten budrunder. Den kan kanskje best betraktes som en lukket auksjon med budrunder der leverandørene gis anledning til å posisjonere seg i forhold til konkurrentenes bud. Slik sett er det også et viktig element av forhandlinger i dette. Det som imidlertid er klart, er at kampen om hylleplassen har visse karakteristika som gjør det mulig å betrakte dette som en auksjon. Dette er som følger:

  • Hylleplass er et begrenset og ettertraktet gode som leverandørene må ha tilgang til dersom de skal få solgt varene sine.
  • Leverandørene må vanligvis betale for tilgang til hyllene.
  • Det er en sammenheng mellom vareplassering i butikkhyllene og størrelsen på betalingen – den leverandøren som betaler mest får best plass.
  • Kjedenes allokering av hylleplass i forhold til leverandører og varegrupper har viktige virkninger for en tredjepart, her forbrukerne.

Konsekvenser for forbrukerne?

Som for flyplass-sloter kan på denne måten en auksjon av hylleplass bidra til å begrense konkurransen dersom sterke leverandører får anledning til å kjøpe opp all hylleplass. Samtidig, når man som dagligvarekjede er eier av et begrenset og ettertraktet gode, er det rimelig at man ønsker å tjene penger på å selge dette til interesserte kjøpere.

En dagligvarekjede er således ikke bare en kjøper av varer fra leverandørene, men også en selger av hylleplass som er interessert i å maksimere inntektene fra dette salget. Sterke leverandører har på sin side interesse av å monopolisere hylleplassen for å holde konkurrentene ute, og disse kan være villige til å betale godt for å opprettholde sin posisjon i butikkhyllene. Slik sett er det et interessefellesskap mellom kjeder og økonomisk sterke leverandører.

Derfor, om en kjede tror de vil tjene mest penger på å la noen få store aktører monopolisere hylleplassen, er det rimelig å tro at dette kan skje. Monopolisering av hylleplass kan være uheldig for forbrukerne på flere måter. For det første kan det bety redusert valgfrihet og et mer begrenset vareutvalg ettersom mindre leverandører med små midler som regel vil være tapere i auksjonen. Dersom dette fører til at alternative leverandører ikke får tilgang til butikkhyllene, kan det påvirke både vareutvalg og tilgjengelighet og således ha negative virkninger for forbrukerne.

Når det gjelder effekten av hylleplassauksjoner på dagligvareprisene, så er dette mer usikkert. For det første kan man tenke seg at kjedene sparer penger på bare å ha én leverandør i en gitt varegruppe. Dette argumentet har fra tid til annen vært brukt av kjedene for å forklare hvorfor de bare ønsker en leverandør av for eksempel ost. I utgangspunktet er dette et valid argument ettersom det er mer ressurskrevende for en kjede å administrere to leverandører enn kun én. Det kan således tenkes at slike kostnadsbesparelser kommer forbrukerne til gode i form av lavere priser.

For det andre, dersom konkurransen er tilstrekkelig høy mellom dagligvarekjedene, vil det ikke være mulig for en kjede å ta ut inntektene fra auksjonen av hylleplass som et overskudd.

Noe av disse inntektene vil rimeligvis måtte brukes til å holde konkurransedyktige priser, og det er derfor ikke gitt at en auksjon av hylleplass gir høyere priser ut til forbruker. I forskningsprosjektet «Å sette pris på hylleplassen» er det imidlertid nettopp et sentralt funn at inntektene fra salg av hylleplass representerer et overskudd som har stor betydning for størrelsen på kjedenes driftsresultat. Det har også vært hevdet, både i våre intervjuer og i media, at det finnes kjedeprofiler6 i Norge i dag som kun tjener penger på å auksjonere bort hylleplass, og som ikke tjener penger på å faktisk selge varer til forbrukerne.

Denne betydningen av hylleplassinntekter kan også mer indirekte ha negative konsekvenser for forbrukerne. Flere av våre informanter antydet at de store inntektene fra auksjonene av hylleplass hadde ført til at fokuset på å drive butikkene på en god måte hadde blitt mindre viktig. Fokuset lå der kjedene tjente penger, og det var således på salg av hylleplass til leverandørene, ikke på salg av varer til forbrukerne. Dersom butikkdrift blir mindre viktig, er det en mulighet for at dette går ut over forbrukerne i form av butikker av lavere kvalitet. Enkelt sagt: Hvorfor skal en kjede investere i butikkleddet dersom det er auksjon av hylleplass man tjener penger på?

Konkurransetilsynets dilemma

Ettersom hylleplass er et privat gode, er det for kjedene ingen grunn til å bekymre seg om uheldige eksternaliteter. Det er hva som gir høyest inntekt som er interessant for kjedene, ikke hva som er best for samfunnet totalt sett. For kjedene er det derfor ingen grunn til å iverksette tiltak for å sikre små leverandører markedsadgang, i motsetning til det som er tilfelle i forbindelse med luftfartsmyndighetenes auksjon av avgangs- og landingstider. Dette er i utgangspunktet uproblematisk ettersom det ikke kan være kjedenes oppgave å sikre konkurransen i markedet. Dette er Konkurransetilsynets område. Det er derfor Konkurransetilsynets oppgave å se til at auksjoner av hylleplass ikke får negative virkninger for forbrukerne.

Som vi har sett ovenfor kan auksjoner ha effektivitetsmessige gevinster ettersom de er egnet til å maksimere inntektene for selger, samtidig som de kan virke monopoliserende og dermed konkurransebegrensende. Dette er i stor grad en avveining mellom økonomisk effektivitet og samfunnsmessig velferd og er ofte et dilemma i konkurransepolitikken. Som omtalt ovenfor kan auksjon av hylleplass gjerne være effektivt for kjedene både i form av økte inntekter og kostnadsmessige besparelser i form av et redusert antall leverandører. Samtidig kan slike auksjoner ha viktige negative eksternaliteter i form av dårligere valgfrihet og høyere priser for forbrukerne. Hva som gir høyest samfunnsmessig velferd samlet sett, kan derfor være vanskelig å svare på.

Det som er klart, er at den nye konkurranseloven av 1. mai 2004 slår fast at «Ved anvendelse av denne lov skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser» (§ 1). Ved auksjoner som kan ha både effektivitetsmessige gevinster og uheldige eksternaliteter for forbrukerne, skal således det siste veie tyngst.

Noter

  • 1: Se Dulsrud, A. & Beckstrøm, J.R (2005) «Å sette pris påhylleplassen» Fagrapport nr. 2 - 2005. Oslo: SIFO.
  • 2: Se https://auksjon.slf.dep.no/
  • 3: En forutsetning her er at aktuelle kjøpere har mulighet til å delta iauksjonen, og dette er et viktig poeng i auksjonsteorien (se foreksempel Klemperer 2004). Hvordan man skal sikre deltakelse fraaktuelle interessenter, ligger imidlertid utenfor denne artikkelenssiktemål og vil derfor ikke bli nærmere diskutert.
  • 4: Et analogt eksempel er auksjon som allokeringsmekanisme for laste- oglossetider for skip som anløper travle havner. For en diskusjon avdette se Strandenes & Wolfstetter 2004.
  • 5: Dette kan komme til å endre seg på sikt siden den tyskedagligvarekjeden Lidl etablerte seg i Norge i 2004. Imidlertid ermarkedsandelen til Lidl foreløpig neglisjerbar ettersom de kun har24 butikker per april 2005.
  • 6: Vi gjør her et skille mellom «kjede» og «kjedeprofil». Med kjedemener vi de store grupperingene Norgesgruppen, ICA, Coop ogRema 1000. De tre første kjedene har imidlertid flere «profiler» iform av ulike underliggende kjeder. Eksempelvis, for ICAs del vildette blant annet dreie seg om Rimi, ICA Nær og Maxi.

Litteratur

  • AC Nielsen 2005. «Dagligvarerapporten 2004»
  • Bulow, J., Geanakoplos, J. og Klemperer, P. 1985. Holding IdleCapacity to Deter Entry, The Economic Journal95:178-182
  • Cramton, P. 1995. Money Out of Thin Air: The NationwideNarrowband PCS Auction, Journal of Economics &Management Strategy, 4: 267-343
  • Cramton, P. 1998. Ascending Auctions, European EconomicReview, 42:745-756
  • Cramton, P. 2001. Spectrum Auctions. I: Cave, M., Majumdar, S. ogVogelsang, I. (ed.) Handbook of TelecommunicationsEconomic. Amsterdam: Elsevier Science B.V. 14.
  • Dulsrud, A. og Becktrøm, J.R. 2005. Å sette pris påhylleplassen, Fagrapport nr. 2 - 2005, Oslo:SIFO
  • Klemperer, P. 2002. How (Not) to Run Auctions: the European 3GTelecom Auctions, European Economic Review, 46,829-845
  • Klemperer, P. 2004. Auctions: Theory andPractice, Princeton University Press
  • Matthews, B. og Menaz, B. 2003. Airport Capacity: TheProblem of Slot Allocation, working paper,Institute for Transport Studies University of Leeds, November2003
  • Rassenti, S.J., Smith, V.L. og Bulfin, R.L. 1982. A Combinatorial Mechanism for Airport Slot Allocation, BellJournal of Economics 13:402-417
  • Smith, A.D. 2004. LaGuardia Slot Allocation: A -Proxy Auction Approach, working paper,University of Maryland, April 2004
  • Strandenes, S.P. og Wolfstetter, E. 2004. Efficient(Re-)Scheduling: An Auction Approach, Bergen: NHH Paper 13/2004

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS