Magma topp logo Til forsiden Econa

Stéphanie Tamagno er seniorrådgiver i KPMG, Bærekraftige Verdier , Oslo. Hennes spesialområde er rådgivning i miljø- og bærekraftighetsrapportering. Hun har erfaring fra samfunnsansvar-avdelingen i Norsk Hydro. Sin utdannelse som statsviter har hun fra Institut dEtudes Politiques i Paris. I tillegg har hun en mastergrad i internasjonal økonomi fra London School of Economics.

Bærekraftighetsrapportering i Norge

«Kommunikasjon og dokumentasjon er vinduene til en virksomhet. Interessentenes forventninger har økt: Det er ikke lenger tilstrekkelig å formidle bare hva vi gjør. Vi må også forklare hvorfor og hvordan vi gjør det. Åpenhet, dialog og utveksling gjør en virksomhet mer pålitelig, og vil hjelpe til å drive frem en optimal drift av andre selskaper også.»

Peter Hartz, styremedlem i Volkswagen

Selv om Milton Friedman påsto at «bedriftens eneste ansvar er å gi aksjeeierne maksimalt utbytte», er virkeligheten mer kompleks. Et økende antall interessegrupper hever stemmen når forretningsvirksomhet viser seg å ha negative påvirkninger på miljø og samfunn. Det aksepteres i stigende grad at årsresultatet ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å bedømme en organisasjon, siden miljømessige og sosiale faktorer kan få dramatiske følger for bedriftens renommé.

Norske selskaper begynte med miljørapportering på et tidlig tidspunkt sammenliknet med andre land, og da miljørapportering ble obligatorisk i 1999, legger stadig flere bedrifter større vekt på det. Etter hvert som virksomheter globaliseres, kommer sosiale og etiske spørsmål også på dagsordenen. Som i resten av verden ser man nå en ny trend, der miljøspørsmål sammen med økonomiske og sosiale spørsmål integreres i bærekraftighetsrapporter.

Påinternasjonaltnivåutviklesdetflereretningslinjerforikke-finansiellrapportering.Detteøkerfokuseringenpåbærekraftighetogbidrartilutviklingenaven«bestepraksis».

IKKE-FINANSIELL RAPPORTERING PÅ INTERNASJONALT NIVÅ

Beslutningsprosesser i næringslivet begrenser seg ikke lenger til å ta velfunderte økonomiske avgjørelser og å følge lovgivningen. Nå må man i tillegg ta stilling til etiske og moralske dilemmaer og ta sosialt ansvar for interessentene 1 som påvirkes av driften. Globaliseringen av virksomheter har flerdoblet næringslivets utfordringer, mens Internett gir tilgang på informasjon om etiske og miljømessige problemstillinger. Med Internett har også interessegrupper fått større spillerom enn noensinne for å diskutere visjoner og sanksjoner. Samtidig krever interessentene at næringslivet opptrer somgode samfunnsborgere og «lever som man lærer». Som Shell påpeker, har vi gått fra en «stol på meg»-kultur via en «fortell meg»-kultur til en «vis meg»-kultur. Selskaper har begynt å innse at en større grad av kommunikasjon utad og mer åpenhet om deres drift og politikk kan forbedre forholdet deres til investorer og kunder, og bidra til økonomisk suksess og langsiktig verdiskaping.

Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig med finansiell rapportering. Det er oppstått et behov for å rapportere om et bredere spekter av påvirkninger på miljøet og på samfunnet. Miljørapportering har vokst dramatisk i de siste ti år og er obligatorisk i en rekke land, for eksempel Danmark, Norge, Sverige, Nederland og nylig Frankrike. Et økende antall selskaper utarbeider miljørapporter av stadig bedre kvalitet. Spesielt sektorer som oppfattes som ekstra belastende på miljøet, slik som kjemisk og farmasøytisk industri, gruvedrift og transport, rapporterer utfyllende. Tjenesteytende sektorer som bank, kommunikasjon og handel, der belastningene ikke er like tydelige, har lite utviklet rapportering. 2

figur

Figur 1. KPMGs internasjonale undersøkelse om miljørapportering 1999

Sosiale innvirkninger på samfunnet er mindre umiddelbart synlige, og vanskeligere å måle. Rapportering om sosial påvirkning er fortsatt på et tidlig stadium i sin utvikling, og definisjonen er foreløpig bred. Den dekker både internt og eksternt sosiale forhold. Interne forhold kan være de ansattes arbeidsforhold og økonomiske forhold, opplæring og utdannelse, diskriminering og retten til å organisere seg. De eksterne faktorene er de ulike typer påvirkning virksomheten har på lokalsamfunnet, lokalbefolkningens (ev. urbefolkningens) rettigheter, og mer generelt alt vedrørende menneskerettigheter eller etiske problemstillinger. Rappor-tering om sosial påvirkning er forskjellig fra finansiell rapportering, da den er et instrument for dialog. Det er en interaktiv prosess der interessentene oppfordres til å bidra aktivt til utformingen og innholdet av rapporten. «Målet bør være en dialog med oppfølging og evaluering på begge sider av selskapets politikk, aktiviteter og resultater.» 3

Rapporteringssystemer for sosial påvirkning blir først og fremst utviklet av selskaper som allerede rapporterer utførlig om miljøet. Multinasjonale konsern er synlige og innflytelsesrike og derfor ofte utsatt for kritikk. Disse selskapene er ledere av prosessen. En undersøkelse av ledende selskaper utført av CSR Europe 4 viser at mindre enn halvparten av selskapene lager en full rapport om sosial påvirkning, og at mer enn halvparten av disse er i UK. I 1990-årene utformet Shell, Body Shop, BP og Novo Nordisk detaljerte rapporteringssystemer for sosial påvirkning. Det er et tydelig tegn på en rask utvikling på dette feltet at stadig flere selskaper lagermiljø-,sosial-,samfunns- og HMS-rapporter.

INTERNASJONALE RETNINGSLINJER FOR IKKE-FINANSIELL RAPPORTERING

Ikke-finansiell rapportering er frivillig (unntatt påbudt miljørapportering i noen få land), og det finnes ikke noe allment akseptert rammeverk av prinsipper og fremgangsmåter. Imidlertid blir det nå utviklet en rekke retningslinjer på internasjonalt nivå. Flere organisasjoner med mange interessenter går gjennom langsiktige prosesser med «læring gjennom handling», opprettet med den hensikt å utvikle og spre retningslinjer for bærekraftighetsrapportering.

Siden 1997 har the Global Reporting Initiative (GRI) arbeidet med Sustainability Reporting Guidelines (Retningslinjer for bærekraftighetsrapportering). Initiativet fremmer en «tredelt bunnlinje»-tilnærming 5, der sosiale, økonomiske og miljømessige forhold integreres i en og samme rapport. De tre dimensjonene rapporteres fortsatt separat, men tanken er å bevege seg i retning av en mer integrert rapporteringsstruktur over tid. GRI arbeider for tiden med å utforme integrerte indikatorer, med forskjell på systemiske og tversgående indikatorer.

Systemiske indikatorer forbinder status på mikronivå med økonomiske, miljømessige eller sosiale forhold på makronivå. For eksempel blir diskrimineringssaker på organisasjonsnivå presentert samlet per sektor.Tversgående indikatorer sammenfatter informasjon fra minst to av de tre elementene som viser en organisasjons bærekraftighetsstatus. Økoeffektivitet er en slik indikator.

Det ser ut til at GRIs Retningslinjer for rapportering om bærekraftighet nå er blitt en ledende referanse. Flere organisasjoner, bl.a. the Association of Chartered Certified Accountants (ACCA -- tilsvarende Den norske Revisorforening) og NHO, tilbyr nå veiledning om ikke-finansiell rapportering i henhold til GRIs retningslinjer. Kriteriene til European Environmental Reporting Award (EERA), som gjelder så vel miljørapporter som rapporter om bærekraftighet, henviser også til GRIs retningslinjer.

AccountAbility AA1000 er en annen standard som ble utviklet av the Institute of Social and Ethical Accountability i 1999. Den er laget for å utvikle sosial og etisk regnskap, revisjon og rapportering. AA1000 omfatter prinsipper og et sett med prosesstandarder som dekker planlegging, bokføring, revisjon og rapportering, intern forankring og involvering av interessenter. Denne er for tiden til revisjon. Hensikten er å bidra til at næringslivet bygger opp utførlige systemer for måling av sosialt ansvar. Mens AA1000 konsentrerer seg om prosesser, fokuserer GRI på rapportinnholdet, så de to utfyller hverandre godt.

SA8000 er en målbar standard som dekker forhold på arbeidsplassen: barnearbeid, tvangsarbeid, HMS, retten til å organisere seg og retten til fellesforhandlinger, diskriminering, disiplinære tiltak, arbeidstid og lønn. Standarden dekker også ledelsessystemer og setter dermed opp det nødvendige rammeverk for å sikre at selskapet innfrir kravene til standarden over tid. SA8000 gir således ikke retningslinjer for rapportering, men gir signaler om hvilke elementer som bør rapporteres.

Integrerte bærekraftighetsrapporter er ofte mer konsise enn de rapportene som har finansielle og ikke-finansielle deler hver for seg. Stadig flere selskaper velger også å presentere tilleggsinformasjon på sine nettsteder. Nettrapportering har den fordel at det er lett å holde informasjonen oppdatert fortløpende. Nettrapportering muliggjør også en reell dialog mellom selskapet og dets interessenter. Det blir en overgang fra passiv tilinteraktiv rapportering når interessenter kan gi tilbakemeldinger, kritisere, åpne debatter og få umiddelbar respons. Noen selskaper, som BP-Amoco og Diageo, har valgt å rapportere om miljø og sosiale og samfunnsmessige emner kun på nettet. Likevel er ikke nettrapportering alltid like brukervennlig eller av beste kvalitet. Derfor har ACCA i samarbeid med Next Step Consulting nylig utarbeidet retningslinjer for hvordan man kan rapportere om sosiale og samfunns- og miljømessige forhold på nettet. Det legges vekt på helhet, troverdighet og kommunikasjonsaspekter.

Utviklingen i retning av bærekraftighetsrapportering er også noe man ser i stadig flere nordiske selskaper. Ettersom det er relativt få norske multinasjonale konsern, er det likevel ikke så mange selskaper som kommer ut for større sosiale og etiske problemstillinger, og bærekraftighetsrapportering utvikles i større grad blant selskaper med internasjonal virksomhet.

NORSK PRAKSIS: FRA MILJØ-RAPPORTERING TIL BÆRE-KRAFTIGHETSRAPPORTERING

Norge er et av de landene som har innført lovgivning om miljørapportering. Siden 1999 har alle selskaper måttet ha med mer detaljert miljøinformasjon i sine årsrapporter (regnskapsloven 1999). Informasjon om både arbeidsmiljø og det eksterne miljø må rapporteres, det vil si aktiviteter som antas å påvirke miljøet i betydelig grad, likeså tiltak som kan forhindre og redusere belastningene. Det er begrenset hvor mye som skal rapporteres, ettersom det er en del av styrets beretning. Kravene er derfor å anse som minimumskrav, og for eksampel NHO anbefaler å supplere med en særskilt del eller rapport. Til dette formålet har Norges Standardiseringsforbund (NSF)6 laget en nasjonal standard for miljørapportering; NS 9440. I praksis går de ledende norske selskapene mye lenger enn kravene i regnskapsloven.

NHO har utgitt anbefalinger for miljørapportering siden 1989. I det siste har disse dreid i retning av bærekraftighetsrapportering basert på den tredelte bunnlinjen. I tillegg til helse, miljø og sikkerhet, beskrivelse av etiske prinsipper, menneskerettigheter og forhold til interessentene anbefales:

  • Etiske prinsipper: Selskapets etiske retningslinjer, standpunkt vedrørende interessekonflikter, forhold til de ansatte, kunder, leverandører og konkurrenter: Hvilke tiltak er iverksatt for å spre kunnskap om og sørge for at reglene etterleves (opplæring, måling, sanksjonering).
  • Menneskerettigheter: Ved virksomhet i utlandet eller kjøp av varer eller råvarer fra utviklingsland må selskapets stilling i forhold til barnearbeid, etniske minoriteter, minimumslønn, svart arbeid, organiseringsrett og korrupsjon beskrives. 7

  • Forhold til interessentene: Forhold til offentlige myndigheter, kunder, naboer og andre interessenter, med innfrielse av myndighetskrav, EMAS/ISO og internrevisjon, erstatningskrav og klager, dialog med interessentene.
Menneskerettigheter: Ved virksomhet i utlandet eller kjøp av varer eller råvarer fra utviklingsland må selskapets stilling i forhold til barnearbeid, etniske minoriteter, minimumslønn, svart arbeid, organiseringsrett og korrupsjon beskrives. 7

NHOs økte fokus på sosiale og etiske aspekter vil utvilsomt oppmuntre selskaper til å utvikle omfanget av sine rapporter fra miljø til bærekraftighet. Imidlertid kan man spørre seg hvorvidt menneskerettighetsspørsmål bør være obligatorisk kun for selskaper med virksomhet i utlandet. Norge har vært aktiv på menneskerettighetsfronten i lang tid og kan også rapportere om lokale erfaringer.

BETYDNINGEN AV SOSIALT ANSVAR VIL ØKE

Siden 1995 har man også i Norge delt ut en pris for den beste miljørapporten. I 2001 anbefalte juryen at selskapene burde vurdere å ta med etikk samt «andre forhold knyttet til næringslivets sosiale ansvar». Noe som bør tas med, er for eksempel andel kvinner i lederstillinger, strategier for integrering av innvandrere og menneskerettigheter der det er virksomhet i utlandet. Juryen merket seg en trend i retning av bærekraftighetsrapportering da den siste prisen ble delt ut oktober 2001, men påpekte at svært få selskaper utgir rapporter som tilfredsstiller juryens kriterier. Selv om det hittil har vært valgfritt å ta sosialt ansvar med i vurderingsprosessen, er det sannsynlig at betydningen av sosialt ansvar bare vil øke i tiden fremover.

En undersøkelse av 100 ledende selskaper 8 i Norge viser at omtrent 40 % går lenger enn kravene i den nye regnskapsloven og utgir en ekstra rapport eller et eget kapittel i årsrapporten. I mange tilfeller viser denne tilleggsinformasjonen i hovedsak til HMS-forhold: Arbeidsmiljøet er strengt regulert i Norge, og de fleste selskaper har gode styringssystemer. Selv om svært få rapporter kan betegnes som bærekraftighetsrapporter, er trenden mot utvidelser av miljørapportering, med supplering av sosiale og etiske temaer, tydelig. Industri, transport og oljesektoren ligger i teten, mens finans og shipping ligger langt etter, bare knapt i tråd med lovgivningen i visse tilfeller. KPMGs internasjonale undersøkelse viser at sektorer med mer synlig belastning også er mer utsatt for kritikk og derfor i større grad vil foreta mottiltak og rapportere. Dette kan kanskje forklare hvorfor Norge relativt sett ligger bak Sverige 9 når det gjelder bærekraftighetsrapportering, da det er langt færre store industribedrifter her.

Juryen som deler ut prisen for beste miljørapport, anmerker at sammenhengen mellom miljø, sosiale og etiske forhold og økonomiske risikoer og muligheter oftest ikke utredes i tilfredsstillende grad. En undersøkelse gjennomført av Deloitte & Touche påpeker også mangelen av informasjon og klarhet i forhold til mål og styringssystemer, i tillegg til den relativt dårlige dekningen av samhandling med interessenter.

Et meningsfylt rapporteringssystem vil normalt bestå av fire stadier:

  • Prioritering
  • Målsetting
  • Konkrete tiltak
  • Resultatmåling

Mange bærekraftighetsrapporter fokuserer fortsatt mest på iverksatte tiltak, uten først å ha definert hva som bør prioriteres, eller hva målet skal være. Likevel har halvparten av selskapene en eller annen form for regler for atferd eller etiske verdier. Det kan være vanskelig å måle sosiale resultater, og få bedrifter har foreløpig lagt seg i selen for å utarbeide KPI-er (key performance indicators -- måleparametere) for dem.

TIDLIG STADIUM

Ved sammenlikning av innholdet av de utgitte rapportene med GRIs retningslinjer fremgår det tydelig at ingen av dagens rapporter følger retningslinjene fullstendig. Helse og sikkerhet er vanligvis godt dekket, siden de vanligvis er påkrevd av de fleste miljørapporteringsstandarder. Opplysninger om ledelsens kvalitet, lønn og goder blir sjelden berørt, mens fakta om antidiskrimineringstiltak, opplæring og utdannelse forekommer noe oftere. Barnearbeid, tvangsarbeid, rett til organisering og menneskerettigheter nevnes i de fleste rapporter om bærekraftighet og sosialt ansvar utgitt av multinasjonale selskaper med virksomhet i utviklingsland. Imidlertid beskriver de svært lite om de interne kontrollene. Leverandørers sosiale ytelse og lovetterlevelse overses ofte, men ettersom for eksempel matbutikk-kjedene begynner å se på matsikkerhet og etisk handel, vil leverandørrapportering sannsynligvis bli viktigere i fremtiden. Vi ser også at produkters og tjenesters innvirkning på samfunnet dekkes forholdsvis lite i de utgitte rapportene.

Blant andre emner som tas opp, pleier olje- og energiselskaper å rapportere om samfunnsutvikling, næringsmiddelbedrifter drøfter dyrevern, matsikkerhetsspørsmål og genmodifiserte produkter. Ikke-finansiell rapportering gir rom for mer kreativitet enn finansiell rapportering ved at hvert selskap møter sine egne utfordringer avhengig av deres interessenters behov.

Bærekraftighetsrapportering befinner seg på et tidlig stadium, noe som forklarer hvorfor bedriftene så langt har tolket ganske fritt hva som skal være med, og hvordan informasjonen skal presenteres. Dessuten er det fortsatt frivillig, og de tilgjengelige retningslinjene er bare veiledende. Likevel ser man at det begynner å dannes en «beste praksis», noe som vil oppmuntre bedrifter til å videreutvikle og forbedre bærekraftighetsrapportering. I Norge har selskaper med godt miljørykte begynt å utgi mer fullstendige bærekraftighetsrapporter. Imidlertid er det vanlig i Norge å holde en lav profil, og det finnes en viss motstand mot utstrakt rapportering om sosiale og etiske spørsmål som kan oppfattes som ren PR. Et resultat av dette er at ledende norske selskaper ligger noe etter ledende internasjonale selskaper, både med hensyn til rapportenes omfang og kvalitet. Situasjonen vil trolig utvikle seg videre siden bærekraftighet i økende grad oppfattes som en nødvendighet.

  • 1: Enhver gruppe eller person som kan påvirke eller bli påvirket av en organisasjons innvirkning eller oppførsel
  • 2: KPMG International Survey of Environmental Reporting 1999; undersøkelse av 1100 selskaper
  • 3: CSR Europe
  • 4: CSR Europe har evaluert CSR-rapporteringssystemene til 45 store selskaper og presentert konklusjonene i en matrise
  • 5: «Den tredelte bunnlinjen» (the triple bottom line) stammer fra begrepet og målet om en bærekraftig utvikling som ble lansert av Norges daværende statsminister Brundtland i rapporten Vår felles fremtid (Our Common Future) i 1987. John Elkington lanserte uttrykket i sin bok Cannibals with Forks: The Triple Bottom Line of 21st Century
  • 6: Norges Standardiseringsforbund har ansvar for den overordnede styringen og koordineringen av standardiseringsarbeid i Norge
  • 7: I henhold til SA8000-standardens krav
  • 8: I forbindelse med KPMGs internasjonale undersøkelse om bærekraftighetsrapportering 2002
  • 9: Deloitte & Touches undersøkelse om bærekraftighetsrapportering i Norge og Sverige 2001

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS