Magma topp logo Til forsiden Econa

Ronald Harry Coase (born 29 December 1910) is a British economist and the Clifton R. Musser Professor Emeritus of Economics at the University of Chicago Law School. After studying with the University of London External Programme in 1927-29, Coase entered the London School of Economics where he took courses with Arnold Plant.[1] He received the Nobel Prize in Economics in 1991.

Bedriftens natur

Artikkelen er oversatt av Johan Rygge

Gjengitt fra «The Nature of the Firm», Economica, november 1937.

«Når man tar i betraktning det faktum at dersom produksjonen ble styrt av prisbevegelser, kunne den skje uten noen som helst organisering, vil man kunne spørre om hvorfor det overhodet finnes en organisering.»

«Det er derfor sannsynlig at en bedrift skapes i de tilfellene der svært kortsiktige kontrakter ville være utilfredsstillende.»

«Hvorfor blir ikke all produksjon foretatt av én stor bedrift?Det må forklares hvorfor en integrerende kraft (entreprenøren) bør erstattes med en annen integrerende kraft (prismekanismen).»

«Enkeltmennesker som er fastlåst i logikken om allmenningen, har bare frihet til å forårsake verdensomspennende ruin.»

I den senere tid har økonomisk teori lidd under en manglende evne til å uttrykke sine antakelser klart. Under teoriutformingen har økonomene ofte unnlatt å granske grunnlaget for teorienes eksistens. Denne granskingen er imidlertid svært betydningsfull, ikke bare for å forebygge misforståelser og unødvendige uoverensstemmelser som har oppstått på grunn av manglende kunnskap om antakelsene som ligger til grunn for en teori, men også fordi det i økonomisk teori er uhyre viktig å utvise godt skjønn i valget mellom ulike, rivaliserende antakelser. Det er for eksempel foreslått at ordet «bedrift» skal brukes på en annen måte innen økonomien enn det brukes av folk flest. 1 Det er åpenbart en trend innen økonomisk teori å la analysen begynne med den individuelle bedrift og ikke med næringslivet som helhet, 1 og derfor er det desto viktigere ikke bare å gi en klar definisjon av uttrykket «bedrift», men også å klargjøre forskjellen mellom uttrykket og en virkelig bedrift, hvis den finnes. Robinson har sagt at «de to spørsmålene man må stille til et sett antakelser innen økonomien, er om de er håndterlige, og om de korresponderer med den virkelige verden». 1 Robinson påpeker at «som regel vil ett sett være håndterlig og et annet realistisk». Likevel kan det forekomme områder innen teorien der antakelsene både er håndterlige og realistiske. Forhåpentligvis vil det gå frem av denne artikkelen at det kan fremsettes en definisjon av en bedrift som ikke bare er realistisk på den måten at den korresponderer med den virkelige verden, men som lar seg håndtere med to av de viktigste instrumenter innen økonomisk analyse, utviklet av Marshall: ideen om marginen og ideen om substitusjon. Til sammen utgjør disse ideen om substitusjon ved marginene. 1 Vår definisjon må selvsagt «relatere til formelle relasjoner som er av en slik art at de kan bli oppfattet someksakte». 1

Når vi leter etter en definisjon for en bedrift, er det formålstjenlig at vi først tar for oss det økonomiske systemet slik en økonom vanligvis vil gjøre det. La oss se på Sir Arthur Salters beskrivelse av det økonomiske system: 1 «Det normale økonomiske systemet fungerer av seg selv. I sin nåværende form er det ikke under noen form for sentral kontroll, det er ikke nødvendig med noen sentral oversikt. Over hele spekteret av menneskelige aktiviteter og menneskelige behov blir tilbud justert etter etterspørsel, og produksjon etter forbruk, i en prosess som er automatisk, elastisk og hurtigvirkende.» En økonom betrakter det økonomiske systemet som koordinert av prismekanismen, og samfunnet fremstår ikke som en organisasjon, men som en organisme. 1 Det økonomiske systemet er selvstyrende. Det betyr ikke at det ikke skjer planlegging foretatt av enkeltmennesker. De utviser fremsynthet og velger mellom alternativer. Dersom det skal herske orden i systemet, må det nødvendigvis være slik. Men denne teorien forutsetter at styringen av ressurser er direkte avhengig av prismekanismen. Faktisk blir det ofte betraktet som en innvending til økonomisk planlegging at den bare forsøker å gjøre det som allerede er gjort av prismekanismen. 1 Sir Arthur Salters beskrivelse gir oss imidlertid et meget ufullstendig bilde av vårt økonomiske system. Innen en bedrift passer ikke beskrivelsen i det hele tatt. For eksempel finner vi i økonomisk teori at allokeringen av produksjonsfaktorer mellom ulike former for anvendelse blir bestemt av prismekanismen. Prisen på faktor A blir høyere i X enn i Y. Som resultat av dette flytter A fra Y til X inntil differansen mellom prisene i X og Y forsvinner, med unntak av så langt den kompenserer for andre differensielle fortrinn. I den virkelige verden, derimot, finner vi mange områder der dette ikke er tilfelle. Hvis en arbeider flytter fra avdeling Y til avdeling X, gjør han det ikke på grunn av en endring i relative priser, men fordi han blir beordret til å gjøre dette.

Man kan svare dem som protesterer mot økonomisk planlegging på grunn av at problemet blir løst av endringer i pris, med å peke på at det skjer planlegging innen vårt økonomiske system som er helt ulik den individuelle planleggingen som er nevnt ovenfor, og som er beslektet med det som normalt kalles økonomisk planlegging. Det ovennevnte eksempelet er typisk for en stor del av vårt moderne økonomiske system. Selvsagt har ikke dette faktum blitt ignorert av økonomene. Marshall introduserer organisasjon som en fjerde produksjonsfaktor; J.B. Clark tildeler forretningsfolk den koordinerende funksjonen; Knight introduserer ledere som koordinerer. Som D.H. Robertson påpeker, finner vi «øyer av bevisst makt i dette oseanet av ubevisst samarbeid som koagulerende smørklumper i et spann med kjernemelk». 1 Men i lys av det faktum at det vanligvis hevdes at koordinering vil skje gjennom prismekanismen, hvorfor er det da nødvendig med en slik organisering? Hvorfor finnes disse «øyene av bevisst makt»? Utenfor bedriften styrer prisendringer produksjonen, som koordineres gjennom en rekke byttetransaksjoner i markedet. Innen en bedrift blir disse markedstransaksjonene eliminert, og i stedet for den kompliserte markedsstrukturen med byttetransaksjoner setter man inn entreprenør-koordinatoren, som styrer produksjonen. 1 Det er klart at dette er alternative metoder for å koordinere produksjonen. Men når man tar i betraktning det faktum at dersom produksjonen ble styrt av prisbevegelser, kunne den skje uten noen som helst organisering, vil man kunne spørre om hvorfor det overhodet finnes en organisering. Selvsagt finnes det store variasjoner i hvilken grad prismekanismen blir erstattet. I et varehus blir allokering av de ulike avdelingene til de ulike områdene i bygningen utført av den kontrollerende myndighet, eller den kan være et resultat av en budrunde der man konkurrerer i pris om plassen. I bomullsindustrien i Lancashire kan en vever leie strøm og lokale og kjøpe vevstol og garn på kreditt. 1 Denne koordineringen av ulike produksjonsfaktorer blir imidlertid vanligvis utført uten inngripen fra prismekanismen. Det fremgår tydelig at mengden av «vertikal» integrasjon, som jo innebærer at prismekanismen blir skiftet ut, varierer sterkt fra bransje til bransje og fra bedrift til bedrift.

Jeg tror det kan antas at kjennetegnet ved bedriften er erstatningen av prismekanismen. Som Robinson påpeker, er dette «forbundet med et utenforliggende nettverk av relative priser og kostnader», 1 men det er viktig å bringe disse relasjonenes eksakte beskaffenhet på det rene. Forskjellen på allokering av ressurser i en bedrift og allokering i det økonomiske systemet har blitt meget livlig beskrevet av Maurice Dobb i en diskusjon om Adam Smiths oppfatninger om kapitalisten: «Det begynte å bli tydelig at det var noe som var viktigere enn relasjonene innen hver fabrikk eller enhet som ble styrt av en entreprenør: det var entreprenørens relasjoner med resten av den økonomiske verden utenfor hans umiddelbare sfære (...) entreprenøren er opptatt av arbeidsinndelingen innen hver enkelt bedrift, og han foretar bevisst store mengder planlegging og organisering, [men] han er relatert til en mye større økonomisk spesialisering, der han selv bare er en spesialisert enhet. Her utspiller han sin rolle som en enslig celle i en større organisme, mens han for det meste er ubevisst om den mer omfattende rollen han utfyller.» 1

I lys av det faktum at mens økonomer behandler prismekanismen som et koordinerende instrument, innrømmer de også «entreprenøren» en koordinerende funksjon. Det er derfor viktig å spørre hvorfor koordinering foretas av prismekanismen i det ene tilfellet og av entreprenøren i det andre. Formålet med denne artikkelen er å bygge bro over det som synes å være et tomrom i økonomisk teori: mellom antakelsen (som i visse tilfeller er til stede) om at ressurser blir allokert via prismekanismen, og antakelsen (som gjøres i andre tilfeller) om at denne allokeringen er avhengig av entreprenøren som koordinator. Vi må forklare det grunnlaget valget mellom disse alternativene i praksis blir foretatt på. 1

II

Vår oppgave er å avdekke hvorfor en bedrift i det hele tatt vokser frem i en spesialisert bytteøkonomi. Prismekanismen (bare betraktet fra synsvinkelen som angår ressursstyring) kan erstattes dersom de relasjonene som erstattet den, i seg selv var ønskelige. Dette ville for eksempel være tilfellet dersom enkelte foretrakk å arbeide under en annen persons ledelse. Slike enkeltmennesker ville godta å få mindre for å kunne arbeide under noen, og det ville naturligvis skapes bedrifter som resultat av dette. Men det kan se ut som om dette ikke er en spesielt viktig grunn; dersom man skulle dømme etter hvor sterkt fordelene ved å kunne være «sin egen herre» vanligvis understrekes, virker det heller som om den motsatte tendensen er i funksjon. 1 Dersom ønsket var ikke å bli kontrollert, men å kontrollere og utøve makt overfor andre, ville folk kanskje være villige til å forsake noe for å kunne styre andre: de ville være villige til å betale andre mer enn de selv ville få i henhold til prismekanismen for å være i stand til å styre dem. Men dette medfører at de som styrer, betaler for å kunne gjøre dette, i stedet for å få betalt for å styre, slik det som oftest er. 1 Bedrifter kan også eksistere hvis kundene foretrekker varer som blir produsert av bedrifter, fremfor varer som ikke produseres på denne måten, men selv innen områder der man ville forvente å finne at slike preferanser (hvis de eksisterer) har mindre betydning, kan man finne bedrifter i den virkelige verden. 1 Det må derfor være andre elementer involvert.

Den viktigste grunnen til at det er lønnsomt å etablere en bedrift, synes å være at det medfører kostnader å bruke prismekanismen. Den mest åpenbare kostnaden ved å «organisere» produksjonen gjennom prismekanismen er det å finne frem til hva som er relevante priser. 1 Disse kostnadene kan reduseres, men ikke elimineres, hvis man bruker spesialister som selger slike opplysninger. Kostnadene ved å forhandle frem og sluttføre en enkelt kontrakt for hver byttetransaksjon som skjer på markedet, må også tas i betraktning. 1 Igjen er det slik at i visse markeder, for eksempel når det gjelder landbruksprodukter, har man kommet frem til en teknikk for å minimalisere kontraktskostnadene, men de har ikke blitt eliminert. Det er riktig at kontrakter ikke blir eliminert når det dreier seg om en bedrift, men de blir sterkt redusert. En produksjonsfaktor (eller eieren av denne) behøver ikke å lage en serie kontrakter med innsatsfaktorene som han samarbeider med innen bedriften, noe som selvsagt ville vært nødvendig dersom dette samarbeidet var et direkte resultat av innvirkningen av prismekanismen. Én enkelt kontrakt erstatter denne serien. På dette stadiet er det viktig å legge merke til hva slags kontrakt et firma benytter seg av. Kontrakten er utformet slik at innsatsfaktoren, mot en viss betaling (fastsatt eller fluktuerende),innen visse grenser forplikter seg til å følge ordrene som gis av en entreprenør. 1 Kjernen i kontrakten er at den bare bør uttrykke begrensningene i entreprenørens makt. Innenfor disse grensene kan han derfor styre de andre produksjonsfaktorene.

Imidlertid finnes det andre ulemper - eller kostnader - ved å bruke prismekanismen. Det kan være ønskelig å lage en langsiktig kontrakt for levering av en vare eller tjeneste. Enten fordi man unngår kostnadene for hver enkelt kortsiktig kontrakt dersom det inngås en kontrakt for et lengre tidsrom, eller fordi de involverte partene, på grunn av deres holdninger til risiko, foretrekker å lage en langsiktig kontrakt. Fordi det er så vanskelig å lage prognoser, er det slik at jo lenger den kontraktfestede perioden for levering av varer eller tjenester er, dess vanskeligere og mindre ønskelig er det for kjøperen å spesifisere hva den annen part i kontrakten forventes å gjøre. For den som leverer varen eller tjenesten, kan det godt være likegyldig hvilken av flere mulige fremgangsmåter som velges, men ikke for kjøperen av denne varen eller tjenesten. Men kjøperen vet ikke hvilke av fremgangsmåtene han ønsker at leverandøren skal følge. Av denne grunn blir tjenesten som ytes, uttrykt i generelle vilkår, og det utsettes til et senere tidspunkt å utarbeide detaljene. Alt som fastslås i kontrakten, er begrensningene for hva de personene som leverer varen eller tjenesten, er forventet å gjøre. Detaljene om hva som forventes av leverandøren, blir ikke fastsatt i kontrakten, men bestemmes senere av kjøperen. Når styringen av ressurser (innen begrensningene i henhold til kontrakten) på denne måten blir avhengig av kjøperen, kan det relasjonsforholdet som jeg kaller «bedrift», oppstå. 1 Det er derfor sannsynlig at en bedrift skapes i de tilfellene der svært kortsiktige kontrakter ville være utilfredsstillende. Det er åpenbart av større viktighet når det gjelder tjenester eller arbeidskraft, enn det er vedrørende kjøp av varer. I forbindelse med varer kan de viktigste punktene fastsettes på forhånd, og detaljene som skal bestemmes siden, vil være av mindre viktighet.

Vi kan sammenfatte denne delen av argumentasjonen ved å si at det å drive et marked koster noe, og ved å skape en organisasjon og tillate en autoritet (en «entreprenør») å styre ressursene sparer man visse utgifter til markedsføring. Entreprenøren må utføre sine funksjoner til mindre kostnader når han tar i betraktning det faktum at han kan få produksjonsfaktorer til en lavere pris enn de markedstransaksjonene han erstatter, for det er alltid mulig å vende tilbake til det åpne marked dersom han ikke makter å oppnå dette. Spørsmålet om usikkerhet blir ofte regnet som meget relevant i studiet av en bedrifts ekvilibrium. Det virker usannsynlig at en bedrift kunne etableres uten at det eksisterte usikkerhet. Men de som i likhet med for eksempel professor Knight betrakter selvebetalingsmåten som en bedrifts viktigste kjennetegn - fast inntekt blir garantert dem som er beskjeftiget med produksjonen, av en person som tar den resterende, fluktuerende inntekten - synes å introdusere et poeng som er irrelevant i forbindelse med det problemet vi tar for oss. En entreprenør kan selge sine tjenester for en viss sum, mens han betaler sine ansatte hovedsakelig eller delvis med en del av profitten. 1 Det sentrale spørsmålet synes å være hvorfor allokeringen av ressurser ikke blir direkte foretatt av prismekanismen. En annen faktor som bør bemerkes, er at byttetransaksjoner i et marked og de samme transaksjonene organisert innen en bedrift ofte behandles ulikt av statlige myndigheter eller andre styrende organer. Hvis vi tar for oss omsetningsskatt, er det klart at dette er skatt på markedstransaksjoner og ikke på de samme transaksjonene foretatt innen en bedrift. Siden dette dreier seg om alternative former for «organisering» - foretatt av prismekanismen eller av entreprenøren - ville en slik bestemmelser frembringe bedrifter som ellers ikke ville ha noenraison d'etre. Det ville gi en begrunnelse for fremveksten av en bedrift i en spesialisert bytteøkonomi. I den grad bedrifter allerede eksisterer, ville selvsagt et tiltak som en omsetningsskatt bare medvirke til å gjøre dem større enn de ellers ville være. På lignende måte vil kvoteordninger og metoder for priskontroll som medfører at det eksisterer en rasjonering, og som ikke vedrører bedrifter som produserer slike produkter til seg selv, ved å tillate fordeler til dem som organiserer innen bedriften, og ikke gjennom markedet, nødvendigvis føre til vekst for bedrifter. Men det er vanskelig å tro at det er tiltak som er nevnt i dette avsnittet, som er årsaken til etablering av bedrifter. Slike tiltak ville imidlertid kunne føre til dette resultatet dersom de ikke fantes av andre grunner.

Dette er derfor årsakene til at organisasjoner som bedrifter eksisterer i en spesialisert bytteøkonomi der det generelt antas at fordelingen av ressurser blir «organisert» av prismekanismen. En bedrift består derfor av det systemet av relasjoner som gror frem når styringen av ressurser er avhengig av en entreprenør.

Tilnærmingen som her har blitt skissert, ville synes å kunne tilby en fordel på den måten at det er mulig å gi en vitenskapelig betydning til hva som menes med at en bedrift blir større eller mindre. En bedrift blir større ved at flere transaksjoner (som kan være byttetransaksjoner koordinert gjennom prismekanismen) blir organisert av entreprenøren, og den blir mindre når han slutter å organisere slike transaksjoner. Spørsmålet som dukker opp, er hvorvidt det er mulig å studere kreftene som bestemmer størrelsen på bedriften. Hvorfor organiserer ikke entreprenøren én transaksjon mer, eller én mindre? Det er interessant å merke seg at professor Knight mener at «forholdet mellom effektivitet og størrelse er et av de største problemene i teorien, fordi det i motsetning til forholdet for en fabrikk heller er et spørsmål om personlighet og historisk tilfeldighet enn om forståelige, generelle prinsipper. Men spørsmålet er særlig sentralt fordi mulighetene for monopol gir et sterkt insentiv tilvedvarende og ubegrenset ekspansjon for bedriften, og styrken av dette må veies opp mot noe som er tilsvarende sterkt når det gjelder redusert effektivitet (i inntekt), med vekst i størrelse, dersom det skal eksistere konkurranse i grenseområdene». 1 Det synes som om professor Knight mener at det er umulig å behandle de ulike faktorene som bestemmer størrelsen på en bedrift, vitenskapelig. På grunnlag av konseptet av bedriften som ble utviklet ovenfor, vil denne oppgaven nå bli forsøkt foretatt.

Det ble antydet at fremveksten av bedriften for det meste hadde sin opprinnelse i eksistensen av markedsføringskostnader. Det synes naturlig å stille spørsmål om (helt uavhengig av monopolbetraktningene til professor Knight) hvorfor det finnes noen markedstransaksjoner i det hele tatt dersom en kan eliminere visse kostnader og i realiteten redusere produksjonskostnadene ved å organisere? 1 Hvorfor blir ikke all produksjon foretatt av én stor bedrift? Det synes å være flere mulige forklaringer. For det første kan det forekomme reduserte inntekter av entreprenørfunksjonen ettersom en bedrift blir større, dvs. at kostnadene ved å organisere ytterligere transaksjoner innen bedriften kan stige. 1 Det må naturligvis komme til et punkt der kostnadene ved å organisere en ekstra transaksjon innen bedriften er tilsvarende de kostnader som er involvert i å gjennomføre transaksjonen på det åpne marked, eller tilsvarende kostnadene ved å organisere gjennom en annen entreprenør. For det andre kan det være at når det skjer en økning i de organiserte transaksjonene, unnlater entreprenøren å nytte produksjonsfaktorene til den bruken der deres verdi er størst, med andre ord er de ikke i stand til å gjøre bruk av produksjonsfaktorene på den beste måten.

Igjen må det komme til et punkt der tap som er en følge av manglende bruk av ressurser, tilsvarer markedsføringskostnadene ved byttetransaksjonene i det åpne marked eller tapet som ville blitt resultatet av at transaksjonen var organisert av en annen entreprenør. Endelig kan prisen på én eller flere av produksjonsfaktorene stige fordi «de andre fordelene» ved en liten bedrift er større enn dem som vedrører en større bedrift. 1 Det faktiske punktet der bedriftens vekst opphører, kan selvsagt bestemmes gjennom en kombinasjon av ovennevnte faktorer. De første to årsakene som ble gitt der, korresponderer mest sannsynlig med økonomens uttrykk om «avtagende utbytte for ledelsen». I forrige avsnitt fremsatte jeg poenget om at en bedrift vil ha en tendens til å vokse helt til kostnadene ved å organisere en ekstra transaksjon innen bedriften tilsvarer kostnadene ved å utføre den samme transaksjonen gjennom et bytte på det åpne marked eller kostnadene ved å organisere i en annen bedrift. Men dersom bedriften stopper ekspansjonen på ett punkt under kostnadene ved markedsføring i det åpne markedet og på ett punkt som tilsvarer kostnadene ved å organisere i en annen bedrift, vil dette i de fleste tilfeller (med unntak av tilfellet med «kombinasjon» 1) medføre at det er en markedstransaksjon mellom disse to produsentene, og at hver av dem ville kunne organisere den for mindre enn de aktuelle markedsføringskostnadene. Hvordan skal dette paradokset løses? Hvis vi tar for oss et eksempel, blir årsaken til dette klar. La oss anta at A kjøper et produkt fra B, og at både A og B kunne organisere denne markedsføringstransaksjonen for mindre enn de nåværende kostnader. Vi kan anta at B ikke organiserer bare én prosess eller ett stadium av produksjonen, men flere. Hvis A ønsker å unngå en markedstransaksjon, må han ta over alle produksjonsprosessene som kontrolleres av B. Med mindre A tar over alle de ulike produksjonsprosessene, vil det fremdeles gjenstå en markedstransaksjon selv om det kjøpes forskjellige produkter. Vi har tidligere antatt at når en produsent ekspanderer, blir han også mindre effektiv: de økte kostnadene ved å organisere ekstra transaksjoner øker. Det er sannsynlig at A's kostnader ved å organisere de transaksjonene som tidligere ble organisert av B, vil være større enn B's kostnader ved å gjøre de samme tingene. A vil derfor bare ta over hele B's organisasjon dersom hans kostnader ved å organisere B's arbeid ikke overskrider B's kostnader med mer enn det som tilsvarer kostnadene ved en byttetransaksjon på det åpne marked. I det øyeblikk det blir økonomisk å foreta en markedstransaksjon, betaler det seg også å dele opp produksjonen på en slik måte at kostnaden ved å organisere en ekstra transaksjon blir den samme i hver bedrift.

Til nå har det blitt antatt at de byttetransaksjonene som blir utført gjennom prismekanismen, er homogene. I virkeligheten er det ingenting som er mer forskjellig enn de faktiske transaksjonene som foretas i vår moderne verden. Dette synes å medføre at kostnadene som er forbundet med å foreta byttetransaksjoner gjennom prismekanismen, vil variere betraktelig, akkurat som kostnadene ved å organisere disse transaksjonene innen bedriften. Det kan derfor virke som at dersom vi ser bort fra spørsmålet om avtagende utbytte, vil kostnadene ved å organisere visse transaksjoner innen bedriften bli større enn kostnadene ved å utføre byttetransaksjonene på det åpne marked. Dette ville nødvendigvis medføre at det ble foretatt byttetransaksjoner gjennom prismekanismen, men ville det også bety at det nødvendigvis måtte finnes mer enn én bedrift? Selvsagt ikke, for alle områder innen det økonomiske systemet hvor styringen av ressurser ikke var direkte avhengig av prismekanismen, kunne organiseres innen en bedrift. Faktorene som ble diskutert tidligere, ville synes å være de mest sentrale, selv om det er vanskelig å si hvorvidt «avtagende utbytte til ledelsen» eller den økende prisen på innsatsfaktorer vil være den viktigste. Dersom de øvrige omstendigheter er de samme, vil en bedrift ha en tendens til å være større

  • jo mindre kostnadene ved organisering er, og jo saktere disse kostnadene stiger med en økning i antall transaksjoner som blir organisert
  • jo mindre sannsynlig det er for at entreprenøren gjør feil, og jo mindre økningen i feiltak stiger ved en økning i antall transaksjoner som blir organisert
  • jo større reduksjon (eller mindre økning) i tilbudsprisen på produksjonsfaktorer til større bedrifter

Bortsett fra variasjoner i tilbudsprisen på produksjonsfaktorer til bedrifter av ulik størrelse, ville det synes som om kostnadene ved organisering og tap som følge av feil vil bli større med en økning i den romlige fordelingen av de transaksjonene som blir organisert, i ulikheten ved transaksjonene og i sannsynligheten for endringer i de relevante prisene. 1 Når flere transaksjoner blir organisert av en entreprenør, synes det som om transaksjonene har en tendens til å bli enten ulike av karakter eller å skje på ulike steder. Dette legger grunnlaget for en ytterligere årsak til at effektiviteten reduseres når bedriften blir større. Oppfinnelser som har en tendens til å bringe produksjonsfaktorer nærmere hverandre ved å minske romlig fordeling, øker gjerne størrelsen på bedriften. 1 Forandringer som telefon og telegraf har en tendens til å redusere kostnadene ved romlig organisering, og de øker gjerne bedriftens størrelse. Alle forandringer som forbedrer ledelsesprosessen, vil ha en tendens til å øke størrelsen på bedriften. 3 4

Det bør bemerkes at definisjonen av en bedrift som ble gitt tidligere, kan brukes til å gi en mer presis mening til termene «kombinasjon» og «integrasjon». 1 Det er en kombinasjon når transaksjoner som tidligere ble organisert av to eller flere entreprenører, blir organisert av én entreprenør. Det blir integrasjon når den innbefatter organiseringen av transaksjoner som tidligere ble utført mellom entreprenører i et marked. En bedrift kan ekspandere på én eller begge disse måtene. Hele «strukturen i konkurranseorientert industri» blir medgjørlig ved hjelp av den vanlige teknikken som brukes innen økonomisk analyse.

III

Problemet som har blitt undersøkt i det foregående avsnittet, har ikke blitt totalt oversett av økonomene, og det er nå nødvendig å ta for oss hvorfor årsakene for fremveksten av bedriften i en spesialisert bytteøkonomi som er angitt ovenfor, med bør foretrekkes fremfor de andre forklaringene som har blitt fremsatt.

Det blir i blant sagt at det kan finnes grunner for en bedrifts eksistens i arbeidsfordelingen. Dette hevder professor Usher, og det er en oppfatning som har blitt adoptert og utvidet av Maurice Dobb. Bedriften blir et «resultatet av en økende kompleksitet i arbeidsfordelingen (...) Veksten i denne økonomiske differensieringen skaper behovet for en integrerende kraft, som er nødvendig dersom ikke differensiering skal føre til kollaps og kaos; og det er som den integrerende kraften i en differensiert økonomi at industrielle organisasjonsformer blir mest sentrale.» 1 Svaret på dette argumentet er innlysende. Den «integrerende kraften i en differensiert økonomi» eksisterer allerede i form av prismekanismen. Den økonomiske vitenskaps kanskje viktigste prestasjon er at den har vist oss at det ikke finnes noen grunn til å anta at spesialisering må føre til kaos. 1 Årsaken som Maurice Dobbs angir, kan derfor ikke godtas. Det må forklares hvorfor en integrerende kraft (entreprenøren) bør erstattes med en annen integrerende kraft (prismekanismen).

De mest interessante årsakene (og som sannsynligvis i størst grad er allment akseptert) som har blitt gitt som forklaring på dette faktum, er de som kan finnes i professor KnightRisk, Uncertainty and Profit. Hans synspunkter vil bli relativt grundig gjennomgått. Professor Knight starter med et system der det ikke finnes usikkerhet: «ved å handle som enkeltmennesker med absolutt frihet, men uten noen form for konspirerende samhandling, går man ut fra at man har organisert den økonomiske virkelighet med den primære og sekundære oppdelingen av arbeidskraft, bruk av kapital etc., utviklet til et punkt som er velkjent i våre dagers Amerika. Det viktigste faktum som påberoper bruk av fantasien, er den interne organiseringen av de produktive grupper eller etablissementer. Med et totalt fravær av usikkerhet fordi hvert enkelt individ var i besittelse av absolutt viten om situasjonen, ville det ikke være noen grunn til å iverksette noe i likhet med ansvarlig ledelse eller kontroll av den produktive aktiviteten. Selv ikke markedsføringstransaksjoner i noen realistisk betydning ville kunne finnes. Flyten av råvarer og produktive tjenester til forbrukeren ville være fullstendig automatisk.» 1 Knight sier at vi kan se på denne tilpasningen som om den var «resultatet av en lang prosess med eksperimentering foretatt utelukkende på basis av prøve-og-feile-metoder», mens det ikke er nødvendig «å forestille seg at alle arbeiderne gjør nøyaktig den rette tingen til rett tid i en form for 'forhåndsskapt harmoni' med andres arbeid. Det kan finnes ledere, inspektører etc. med det formål å koordinere enkeltmenneskers arbeid», selv om disse lederne ville utføre en rent rutinemessig funksjon, «uten noen form for ansvar». 1 Knight fortsetter så: «Med introduksjonen av usikkerhet - det faktum at det finnes uvitenhet - og nødvendigheten av å handle i samsvar med oppfatning i stedet for viten - inn i denne Eden-lignende situasjonen, endres dens karakter fullstendig (...) Med usikkerhet tilstede blir det å gjøre ting, den faktiske utøvelsen av aktiviteter, i virkeligheten en sekundær del av livet; det primære problemet eller den primære funksjonen bestemmer hva som skal gjøres, og hvordan det skal utføres.» 1 Denne tilstedeværelsen av usikkerhet bringer frem de to mest sentrale egenskapene ved sosial organisering.

«I utgangspunktet blir varer produsert for et marked på basis av fullstendig upersonlige antakelser om behov, ikke for å tilfredsstille produsentenes egne behov. Produsenten tar ansvaret for å forutsi forbrukerens behov. I neste omgang blir oppgaven å forutsi behov, og på samme tid en stor del av den teknologiske styringen og kontrollen av produksjonen, ytterligere konsentrert om en meget liten krets av produsentene, og vi stilles overfor en ny økonomisk funksjonær: entreprenøren. (...) Når det eksisterer usikkerhet og oppgaven med å bestemme hva som skal gjøres, og når det skal skje, blir viktigere enn selve det å utføre ting, blir ikke lenger den interne organiseringen av de produktive gruppene likegyldige eller mekaniske detaljer. Sentralisering av denne bestemmende og kontrollerende funksjonen er imperativ, og en «kefalisering» blir uunngåelig». 1 Den mest fundamentale forandringen er «systemet der de selvsikre og spekulasjonsvillige tar risikoen eller beroliger de tvilende og engstelige ved å garantere dem en spesifisert inntekt i bytte for overdragelse av de faktiske resultatene (...) Fordi den menneskelige natur er slik den er, ville det være ugjennomførbart eller meget uvanlig for en mann å garantere et resultat av en annen manns handlinger uten å ha fått fullmakt til å styre hans arbeid. Og den annen part ville ikke sette seg under førstnevntes styring uten å ha fått en slik garanti (...) Resultatet av denne mangfoldige spesialiseringen av funksjoner er foretaks- og lønnssystemet i industrien. Dets eksistens i verden er det direkte resultatet av tilstedeværelsen av usikkerhet.» 1

Disse sitatene gir essensen av professor Knights teori. Tilstedeværelsen av usikkerhet betyr at folk er nødt til å forutsi fremtidige behov. Det gror derfor frem en egen klasse som styrer andres aktiviteter til gjengjeld for garanterte inntekter. Den handler fordi god dømmekraft vanligvis blir forbundet med tillit til ens egen dømmekraft. 1

Professor Knight synes å stille seg åpen for kritikk på flere områder. Først og fremst, som han selv peker på, betyr ikke det faktum at visse mennesker har bedre dømmekraft eller viten, at de selv bare kan tjene penger på dette ved å ta aktivt del i produksjonen. De kan selge råd eller viten. Enhver bedrift kjøper tjenester fra en rekke rådgivere. Vi kan tenke oss et system der all rådgivning eller viten ble kjøpt som påkrevet. Det er mulig å oppnå en gevinst fra bedre kunnskap eller dømmekraft ved å inngå kontrakter med folk som produserer. En kjøpmann som kjøper for fremtidig levering, er et eksempel på dette. Men dette illustrerer bare poenget med at det er absolutt mulig å gi en garantert gevinst forutsatt at enkelte handlinger blir utført uten å styre resultatet av disse handlingene. Professor Knight sier at «fordi den menneskelige natur er slik den er, ville det være ugjennomførbart eller meget uvanlig for en mann å garantere et resultat av en annen manns handlinger uten å ha fått fullmakt til å styre hans arbeid.» Dette kan ikke være riktig. En stor del av jobbene blir utført etter kontrakt, dvs. at leverandøren blir garantert en sum så sant han utfører visse handlinger. Men dette medfører ikke noen styring. Det betyr imidlertid at systemet av relative priser har blitt endret, og at det vil være et nytt arrangement av produksjonsfaktorer. 1 Professor Knight nevner at «den annen part ikke ville underkaste seg styring av den første uten en slik garanti», men det er irrelevant i henhold til det problemet vi betrakter. Til slutt synes det viktig å merke seg at selv om det finnes et økonomisk system uten usikkerhet, mener professor Knight at det ville være koordinatorer, selv om de bare ville utføre rutinepregede funksjoner. Han legger umiddelbart til at de ville være «uten noen form for ansvar», noe som reiser spørsmålet om hvem som betaler dem, og hvorfor. Det synes ikke som om professor Knight noe sted kommer med en grunn til å erstatte prissystemet.

IV

Det virker viktig å undersøke et ytterligere punkt; å betrakte relevansen ved denne diskusjonen i henhold til det generelle spørsmålet om «bedriftens kostnadskurve». Noen ganger har det blitt antatt at en bedrifts størrelse i perfekt konkurranse er begrenset dersom kostnadskurven vender oppover, 1 mens i ikke-perfekt konkurranse er størrelsen begrenset fordi det ikke vil være lønnsomt å produsere mer enn til det punkt der marginalkostnadene tilsvarer marginalinntekten. 1 Men det er åpenbart at en bedrift kan produsere mer enn ett produkt, og derfor synes det ikke å være noen iøynefallende forklaring på hvorfor denne oppadvendte kostnadskurven i tilfeller med perfekt konkurranse, eller det faktum at marginalkostnader ikke alltid vil være mindre enn marginalinntekten i tilfeller med ikke-perfekt konkurranse, må begrense størrelsen på bedriften . 1 Robinson 1 foretar den forenklende antakelse at bare ett produkt blir produsert. Men det er åpenbart viktig å undersøke hvordan antallet produkter som produseres av en bedrift, blir bestemt, selv om en teori som antar at bare ett produkt virkelig blir produsert, ikke kan ha særlig stor praktisk verdi. Det kunne repliseres at fordi alt som produseres i perfekt konkurranse, kan selges til normal pris, er det ikke behov for å produsere noe annet produkt. Men dette argumentet overser det faktum at det kan finnes et punkt der det er mindre kostbart å organisere byttetransaksjoner i forbindelse med et nytt produkt enn å organisere ytterligere byttetransaksjoner for det gamle produktet. Dette punktet kan ifølge von Thunen illustreres slik. La oss forestille oss at det finnes en by, det forbrukende sentrum, og at industrien befinner seg i ringer rundt dette sentrale punktet. Disse vilkårene blir illustrert i følgende diagram der A, B og C representerer ulike former for industri.

figur

Figur 1

La oss forestille oss en entreprenør som begynner med å kontrollere byttetransaksjoner fra x. Mens han utvider sine aktiviteter i det samme produktet (B), stiger kostnadene ved organisering inntil de når et punkt der de tilsvarer kostnadene ved et annet produkt som befinner seg nærmere. Ettersom bedriften ekspanderer, vil den fra dette tidspunkt innbefatte mer enn ett produkt (A og C). Denne behandlingen av problemet er åpenbart ikke fullstendig, 1 men det er nødvendig å vise at bare å bevise at kostnadskurven vrir seg oppover, ikke skaper begrensninger for størrelsen på bedriften. Så langt har vi bare tatt tilfellet med perfekt konkurranse i betraktning, tilfellet med ikke-perfekt konkurranse synes å være åpenbart. For å avgjøre størrelsen på bedriften må vi ta markedsføringskostnadene (dvs. kostnadene ved å bruke prismekanismen) samt ulike entreprenørers organisasjonskostnader i betraktning, og vi kan så fastslå hvor mange produkter som kommer til å bli produsert av hver enkelt bedrift, og hvor mye av hvert de ulike bedriftene vil produsere. Det synes derfor som om Shove 1 i sin artikkel om «ikke-perfekt konkurranse» stilte spørsmål som Robinsons kostnadskurve ikke kan besvare. De ovennevnte faktorene synes å være de relevante.

V

Det gjenstår nå bare én oppgave, og det er å se hvorvidt det konseptet om bedriften som har blitt utviklet her, passer inn i den virkelige verden. Vår beste tilnærming til spørsmålet om hva som i praksis utgjør en bedrift, er å studere det juridiske forholdet som vanligvis kalles «herre og tjener» eller «arbeidsgiver og ansatt». 1 De sentrale punktene ved denne relasjonen har blitt oppført slik:

  • Tjeneren må ha som plikt å yte personlig service overfor herren eller til andre på vegne av herren; kontrakten er ellers en kontrakt om salg av varer eller lignende.
  • Herren må ha rett til å kontrollere tjenerens arbeid, enten personlig eller gjennom en annen tjener eller representant. Det er denne retten til kontroll eller innblanding, retten til å fortelle tjeneren når han skal arbeide (innen arbeidstiden), og når han ikke skal arbeide, hvilket arbeid som skal utføres, og hvordan dette skal gjøres (innen vilkårene for slik tjeneste), som er den dominerende egenskapen ved dette forholdet, og som markerer forskjellen mellom tjeneren og en uavhengig leverandør eller en som er ansatt for å gi sin arbeidsgiver fruktene av hans arbeid. I det siste tilfellet er ikke leverandøren eller den tjenesteytende under arbeidsgiverens kontroll mens arbeidet utføres eller tjenesten ytes; han må utføre eller styre sitt arbeid slik at han kan fremkomme med det resultat han ifølge kontrakten har forpliktet seg til. 1

På denne måten ser vi at det er tilstedeværelsen av styring som er det sentrale ved det juridiske konseptet om «arbeidsgiver og ansatt», på samme måte som det som var tilfelle i det økonomiske konseptet som ble utviklet ovenfor. Det er interessant å merke seg hva professor Batt sier videre: «Det som skiller en representant fra en tjener, er ikke bare fraværet eller tilstedeværelsen av en fastsatt lønn eller betaling bare som provisjon for forretninger som har blitt gjennomført, men heller den friheten representanten har mens han utfører sitt arbeid.» 48 49

Vi kan derfor konkludere med at den definisjonen vi har gitt, er en som kommer nær opptil bedriften slik den blir betraktet i den virkelige verden.

Vår definisjon er derfor realistisk. Er den håndterlig? Dette bør være klart. Når vi vurderer hvor stor en bedrift vil bli, fungerer prinsippet om marginalisme uten problemer. Spørsmålet er alltid om det for den organiserende myndighet vil lønne seg å foreta en ekstra byttetransaksjon. I marginen vil kostnaden ved å organisere innen bedriften tilsvare enten kostnadene ved å organisere innen en annen bedrift eller kostnadene ved å la transaksjonen bli «organisert» gjennom prismekanismen. Forretningsfolk vil konstant eksperimentere og utøve mer eller mindre kontroll, og på denne måten vil ekvilibrium vedlikeholdes. Dette fremstiller tilstanden ekvilibrium for statisk analyse. Men det er klart at de dynamiske faktorene også er av stor viktighet, og en undersøkelse av hvilken virkning forandring har på kostnadene ved å organisere innen bedriften og på markedsføringskostnader generelt, vil gjøre en i stand til å forstå hvorfor bedrifter blir større og mindre. På denne måten har vi en teori om bevegelig ekvilibrium. Den ovenstående analysen vil også synes å kunne klargjøre forholdet mellom initiativ eller foretaksomhet og ledelse. Initiativ betyr prognostisering og forutsigelse, og det skjer via prismekanismen ved å inngå nye kontrakter. Selve ledelsen reagerer bare på prisendringer og omorganiserer produksjonsfaktorene den kontrollerer. At den forretningsdrivende vanligvis kombinerer begge funksjoner, er et selvsagt resultat av de markedsføringskostnadene vi diskuterte tidligere.

Avslutningsvis gjør denne analysen oss i stand til mer eksakt å uttrykke hva som menes med en entreprenørs «marginale produkt». Men en utdypning av dette punktet ville bringe oss langt vekk fra vår til sammenligning enkle oppgave om definering og klargjøring.


  • 1: Joan Robinson: Economics is a Serious Subject, s. 12.
  • 2: Se N. Kaldor: «The Equilibrium of the Firm». Economic Journal, mars 1934.
  • 3: Op.cit., s. 6.
  • 4: J.M. Keynes: Essays in Biography, s. 223-224.
  • 5: L. Robbins: Nature and Significance of Economic Science, s. 63.
  • 6: Denne beskrivelsen blir sitert med godkjenning av D.H. Robertson: Control of Industry, s. 85, og av professor Arnold Plant: «Trends in Business Administration». Economica, februar 1932. Den er publisert i Allied Shipping Control, s. 16-17.
  • 7: Se F.A. Hayek: «The Trend of Economic Thinking». Economica, mai 1933.
  • 8: Op.cit.
  • 9: Op.cit., s. 85.
  • 10: I resten av denne artikkelen bruker jeg uttrykket «entreprenør» for å vise til den person eller de personer som i et konkurranseorientert system tar plassen til prismekanismen når det gjelder styring av ressursene.
  • 11: Survey of Textile Industries, s. 26.
  • 12: Op.cit., s. 71.
  • 13: Capitalist Enterprise and Social Progress, s. 20. Se også Henderson: Supply and Demand, s. 3-5.
  • 14: Det er lett å se at når staten tar over styringen av en næring, ved å planlegge denne, gjør noe som tidligere ble gjort av prismekanismen. Det som vanligvis ikke blir forstått, er at enhver entreprenør som organiserer relasjonene mellom sine avdelinger, også gjør noe som kunne vært organisert gjennom prismekanismen. Durbin har derfor et poeng når han svarer dem som understreker problemene innen økonomisk planlegging, at de samme problemene må løses av entreprenører i det konkurranseorienterte systemet. (Se «Economic Calculus in a Planned Economy». Economic Journal, desember 1936.) Den viktigste forskjellen mellom disse to sakene er at økonomisk planlegging pålegges en næring, mens bedrifter fremstår frivillig fordi de representerer en mer effektiv måte å organisere produksjonen på. I et konkurransebetont system er det et «optimum» av planlegging!
  • 15: Harry Dawes: «Labour Mobility in the Steel Industry». Economic Journal, mars 1934, s. 86. Tar opp «søkningen mot detaljhandel og forsikringsarbeid blant bedre betalt faglærte arbeidere som følge av deres ønske (ofte en arbeiders viktigste mål i livet) om å være uavhengige».
  • 16: Likevel er ikke dette fullstendig tatt ut av luften. Noen innehavere av små forretninger sies å tjene mindre enn sine ansatte.
  • 17: G.F. Shove: «The Imperfection of the Market: a Further Note» Economic Journal, mars 1933, s. 116, anmerkning 1. Peker på at slike preferanser kan finnes, selv om eksempelet han gir, nærmest er motsatt det som fremkommer i teksten.
  • 18: Ifølge N. Kaldor: «A Classificatory Note of the Determinateness of Equilibrium». Review of Economic Studies, februar 1934, er en av antakelsene innen statisk teori at «alle de relevante prisene er kjent av alle enkeltmennesker». Men dette er klart ikke tilfellet i den virkelige verden.
  • 19: Denne innvirkningen ble bemerket av professor Usher under diskusjon om kapitalismens utvikling. Han sier: «Suksessivt kjøp og salg av delvis ferdige produkter var direkte bortkastede anstrengelser.» (Introduction to the Industrial History of England, s. 13) Men han utvikler ikke ideen nærmere eller utdyper hvorfor det er slik at kjøps- og salgstransaksjoner fremdeles forekommer.
  • 20: Det ville være mulig å oppheve disse begrensningene, men det ville bety frivillig slaveri. I henhold til professor Batt: The Law of Master and Servant, s. 18, ville en slik kontrakt være ugyldig og uten mulighet til å gjennomføres.
  • 21: Selvsagt er det ikke mulig å fastslå fullstendig hva som bestemmer hvorvidt det eksisterer en bedrift eller ikke. Det kan være mer eller mindre styring. Det er lik det juridiske spørsmålet om hvorvidt det finnes et forhold herre-tjener eller leder-ansatt. Se diskusjon om dette problemet senere.
  • 22: Professor Knights oppfatninger blir diskutert mer detaljert senere.
  • 23: Risk, Uncertainty and Profit. Preface to the Re-issue. London School of Economics Series of Reprints, No. 16-1933.
  • 24: Det finnes enkelte markedsføringskostnader som bare kan elimineres ved å avskaffe «konsumentens valg», og disse er kostnadene ved detaljisthandel. Det er tenkelig at disse kostnadene kunne være så høye at folk ville være villige til å godta rasjonering fordi det ekstra produktet som ble oppnådd på denne måten, var verd tapet av valgmulighet.
  • 25: Dette argumentet antar at byttetransaksjoner i et marked kan betraktes som homogene, noe som klart er usant i virkeligheten. Det blir tatt hensyn til denne komplikasjonen senere i teksten.
  • 26: For en diskusjon om variasjoner i tilbudsprisen for produksjonsfaktorer til bedrifter av ulik størrelse, se E.A.G. Robinson: The Structure of Competitive Industry. Det blir noen ganger sagt at tilbudsprisen på organisasjonsevne øker etter som størrelsen på bedriften øker, fordi mennesker foretrekker å være leder av små, uavhengige bedrifter heller enn leder av avdelinger ved en stor bedrift. Se Jones: The Trust Problem, s. 531, og Macgregor: Industrial Combination, s. 63. Dette er et vanlig argument fra de som anbefaler rasjonalisering. Det blir sagt at større enheter ville være mer effektive, men på grunn av de små entreprenørers individualistiske innstilling foretrekker de å forbli uavhengige, åpenbart til tross for at økt effektivitet under rasjonaliseringen ville muliggjort høyere inntekt.
  • 27: En definisjon av termen gis nedenfor.
  • 28: Dette aspektet ved problemet blir understreket av N. Kalder, op.cit. Viktigheten til dette aspektet i denne sammenhengen har tidligere blitt bemerket av E.A.G. Robinson: The Structure of Competitive Industry, s. 83-106. Dette går ut fra at større sannsynlighet for prisfluktueringer øker kostnadene ved organisering innen en bedrift mer enn kostnadene ved å organisere en byttetransaksjon i markedet - hvilket er sannsynlig.
  • 29: Dette synes å være det viktige ved behandlingen av den tekniske enheten hos E.A.G. Robinson, The Structure of Competitive Industry, s. 27-33. Jo større den tekniske enheten er, dess større blir konsentrasjonen av faktorer, og det er derfor sannsynlig at bedriften blir større.
  • 30: Det bør bemerkes at de fleste oppfinnelser vil føre til endringer både i kostnadene ved organisering og kostnadene ved å bruke prismekanismen. I slike tilfeller vil spørsmålet om hvorvidt oppfinnelsen har en tendens til å gjøre bedrifter større eller mindre, avhenge av den relative effekten på disse to settene med kostnader. Hvis for eksempel telefonen reduserer kostnadene ved å bruke prismekanismen mer enn den reduserer kostnadene ved å organisere, vil effekten være at den minsker størrelsen på bedriften. En illustrasjon på disse dynamiske kreftene blir gitt av Maurice Dobb: Russian Economic Development, s. 68. «Ved bortgangen av tvungen arbeidskraft mistet fabrikken, som et etablissement der arbeidet ble organisert under pisken til oppsynsmannen, sin eksistensberettigelse inntil dette ble gjeninnført med introduksjonen av kraftdrevet, maskinelt utstyr etter 1846.» Det synes viktig å forstå at overgangen fra det hjemmebaserte systemet til fabrikksystemet ikke bare er en historisk tilfeldighet, men blir betinget av økonomiske krefter. Dette blir synliggjort gjennom det faktum at det er en like stor mulighet for å bevege seg fra fabrikksystemet til det hjemmebaserte systemet (det russiske eksempelet) som vice versa. Det sentrale ved livegenskap er at prismekanismen ikke får tre i kraft. Av den grunn trengs det styring av en eller annen organisator. Da livegenskapen opphørte, kunne man imidlertid tillate at prismekanismen trådte i funksjon. Det var ikke før maskineriet trakk arbeiderene inn i ett lokale at det betalte seg å erstatte prismekanismen, og bedriften gjenoppstod.
  • 31: Dette kalles ofte «vertikal integrasjon», og termen for kombinasjon er «lateral integrasjon».
  • 32: Op.cit., s. 10. Professor Ushers oppfatninger kan vi finne i: Introduction to the Industrial History of England, s. 1-18.
  • 33: Jf. J.B. Clark: Distribution of Wealth, s. 19. Snakker om bytteteorien som «teorien om organiseringen av det industrielle samfunn».
  • 34: Risk, Uncertainty and Profit, s. 267.
  • 35: Op.cit., s. 267-268.
  • 36: Op.cit., s. 268.
  • 37: Op.cit., s. 268-295.
  • 38: Op.cit., s. 270.
  • 39: Op.cit., s. 269-270.
  • 40: Dette viser at det er mulig å ha et system med privat initiativ uten at det eksisterer bedrifter. I praksis er det imidlertid slik at en bedrifts to funksjoner, som i virkeligheten influerer det relative prissystemet ved å forutsi behov og handle i samsvar med slike forutsigelser, og ledere som godtar det relative prissystemet som inngitt, som regel utføres av én og samme person, selv om det synes viktig å holde dem fra hverandre i teorien. Dette punktet blir videre diskutert nedenfor.
  • 41: Se Kalder, op.cit., og Robinson: The Problem of Management and the Size of the Firm.
  • 42: Robinson kaller dette «The Imperfect Competition Solution» for den lille bedrifts overlevelse.
  • 43: Robinsons konklusjon, op.cit. s. 249, merknad 1, synes å være direkte feil. Han følges av Horace J. White Jr.: «Monopolistic and Perfect Competition». American Economic Review, desember 1936, s. 645, merknad 27. White hevder at «det er tydelig at bedriftens størrelse begrenses av vilkårene ved monopolistisk konkurranse.»
  • 44: Economics of Imperfect Competion.
  • 45: Som det tidligere har blitt vist, er beliggenheten bare én av de faktorer som har innflytelse på organisasjonskostnadene.
  • 46: G.F. Shove: «The Imperfection of the Market». Economic Journal, mars 1933, s. 115. I forbindelse med en økning i etterspørselen i forstedene og effekten den har på prisen som leverandørene krever, spør Shove «hvorfor ikke de gamle bedriftene åpner filialer i forstedene». Hvis argumentet i teksten er korrekt, er dette et spørsmål Robinsons apparat ikke kan besvare.
  • 47: Det juridiske konseptet om «arbeidsgiver og ansatt» og det økonomiske konseptet om en bedrift er ikke identiske, av den grunn at en bedrift kan føre kontroll både over en annen persons eiendom og arbeidskraft. Men identiteten til disse to konseptene er så lik at en undersøkelse av det juridiske konseptet kan være nyttig ved vurdering av verdien av det økonomiske konseptet.
  • 48: Batt: The Law of Master and Servant, s. 6.
  • 49: Op.cit., s. 7.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS