Magma topp logo Til forsiden Econa

Frode Nyeng er førsteamanuensis i filosofi ved Trondheim Økonomiske Høgskole (HiST). Han har gitt ut en rekke fagbøker innenfor bl.a. etikk,vitenskapsteori og eksistensfilosofi.

Bedrifter og samfunnsansvar - et pragmatisk perspektiv

Kan lønnsomme bedrifter legges ned eller slankes dramatisk av hensyn til et krav om høyere lønnsomhet – samtidig som man flagger sitt samfunnsansvar? Og kan man i det hele tatt snakke om ansvar for samfunnet uten å snakke om hvilket samfunn man ser som ønskelig? Blant annet fjorårets Union-sak i Norske Skog synliggjør spenningsforholdet mellom lønnsomhet og etikk, og gjør det svært aktuelt å drøfte dette uklare ansvarsbegrepet.

Dette er et vanskelig felt. Bedrifters samfunnsansvar avskrives tidvis av kritikere som avlegs – tilhørende en fortid med et reelt begrep om kollektivt samfunnsborgerskap – mens det forsvares varmt av næringslivet som viktig for å synliggjøre verdiskapingen i det økonomiske liv. Som en tredje vei forsøker ulike fagfolk i ulike leire å definere begrepet på nytt, blant annet ved å utvide bunnlinjen til å gjelde også miljø og menneskerettigheter, eller ved å betrakte bedriften selv som et (lokal)samfunn med ansvar for det hele mennesket.1

Jeg vil i denne artikkelen fremme en radikal forståelse av bedrifters samfunnsansvar som et verdikritisk begrep som må gå til roten av vårt økonomiske tankesett. Det er altså ikke et begrep som gjelder bedriftsinterne forhold eller forholdet mellom bedrift og omgivelser slik disse er regulert i en gitt økonomisk sammenheng. Samfunnsansvar må bestå i at makten utfordres – den økonomiske makten både i materiell og symbolsk forstand.2 Og en avgjørende del av denne makten består nettopp i at økonomiske interesser og etikk blir skilt fra hverandre, slik at økonomisk liv kan utfolde seg i tråd med sine «egne lover», og etikk kan føres inn som en «begrensende eller mulig profitabel faktor».3 En slik radikal fortolkning av ansvar innebærer at bedrifter ikke selv kan definere rekkevidden av sitt samfunnsansvar – en reell verdikritikk av vår økonomiske praksis må forankres i dialog mellom ansvarlige mennesker uten en primær tilhørighet og lojalitet til et bedriftsfellesskap. Jeg vil i hovedsak forankre min tolkning i nypragmatisk filosofi. En bærebjelke i en slik forankring er betydningen av åpen dialog og offentlig verdidebatt, noe jeg vil komme tilbake til mot slutten av artikkelen.

Både CSR (corporate social responsibility) og corporate citizenship er kjente og sentrale nyord i denne debatten. Begge kan trygt oversettes med bedrifters samfunnsansvar. Og som det heter i en aktuell bok om samfunnsansvar og bedriftsborgerskap sett i lys av FNs Global Compact: «Dette betyr at ærligheten og integriteten til toppledere er oppe til drøfting like mye som avfallshåndtering og barnearbeid… Bedriftene er våre bedrifter – de er våre hjerter og sjeler. I dem investerer vi våre pensjoner, våre arbeidsliv og våre normer. Når de handler, handler de som både private og offentlige enheter.»4 Gjennom begrepet samfunnsansvar tar man til orde for at bedrifter forstår sin beslutningshorisont som videre enn å berike aksjeeierne finansielt. Begrunnelsen er at bedriftene er med på å forme våre verdier og vårt samfunn som helhet. Det handler slik, som man gjerne sier, om mer enn økonomi.

Rimelige tolkninger av dette må dermed anerkjenne at det økonomiske ansvaret er forankret i et mer grunnleggende etisk ansvarsbegrep, og at lønnsomhet ikke automatisk representerer en ønsket verdiskaping. Det er derfor et spørsmål om ikke næringslivsetikken må ha som oppgave å finne en vei ut av en slik motsetning i stedet for å analysere seg ned i den. Det er en heller triviell erkjennelse at etisk ansvar er noe mer enn økonomiske kalkyler. For å si det nærmest overforenklet: Det handler om refleksjon over mål mer enn beregning av midler. Men begrepet samfunnsansvar betyr at det ikke bare gjelder bedriftens mål, men også samfunnets. Debatt om forholdet mellom etikk og lønnsomhet er åpenbart «mer enn økonomi» i den forstand at noen verdipremisser må hentes fra andre sfærer enn den økonomiske. Men det er ikke nødvendigvis noe annet enn økonomi dersom vi forstår økonomi slik også Aristoteles forstod det, som klok husholdning integrert i samfunnslivets praksis. Da handler det om økonomi rett forstått i menneskelivet som helhet.5 Det er i forlengelsen av dette den pragmatiske filosofien har noen gode poenger.

Den pragmatiske etikkens ansvarsbegrep

I en tidligere artikkel her i Magma (nr. 1, 2005) har Erik Lundestad en innfallsvinkel til temaet samfunnsansvar langs slike linjer. Ut fra klassisk amerikansk pragmatisme (særlig John Dewey) argumenter han for at vi i det faglige arbeidet med samfunnsansvar ikke trenger å rettferdiggjøre noen sammenføring av etikk og økonomi. Vi skal heller vise hvordan etikk og økonomi i praksis alltid vil henge sammen, og at økonomisk gevinst får mening i forhold til ikke-økonomiske verdier. Jeg synes likevel Lundestad vier for lite oppmerksomhet til hvordan dette forholder seg dersom vi utvider perspektivet og ikke ser samfunnsansvar ut fra bedriftens søken etter økonomisk gevinst, men ser bedriften som en del av en demokratisk, liberal samfunnshelhet. Da dukker det opp andre og mer grunnleggende verdiproblemer. Jeg vil derfor mer utfylle enn utfordre hans betraktninger. Men først må vi se på hvilken teoriforståelse og hvilket ansvarsbegrep vi kan si følger av en pragmatisk filosofisk holdning.

Bedrifters samfunnsansvar er et etisk begrep, og det må følgelig knyttes til en dypere etikkforståelse. Tre slike forståelser er dominerende i næringslivsetikken: den nytteetiske, den kantianske og den aristoteliske. De er prinsipielt forskjellige med hensyn til kriterier for moralsk handling, men de deler den oppfatning at det lar seg gjøre å forankre og begrunne moralen filosofisk, i teoretiske grunnsyn som vektlegger henholdsvis kalkulering av velferd, universelle plikter og et bestemt syn på menneskets lykke. I pragmatisk filosofi benekter man imidlertid at det finnes filosofiske innsikter i etiske verdier. Selv om filosofien kan bidra med begrepsklargjøring og beskrivelser som kan stimulere tenkningen, kan vi ikke finne en særskilt filosofisk støtte for våre grunnleggende verdioppfatninger. Det finnes ingen gyldige førsteprinsipper uavhengig av tid og sted.

En av de mest sentrale nypragmatiske filosofer er amerikaneren Richard Rorty. Og Rortys eget liberale imperativ – som han oppsummerer i det slagordsmessige «don’t be cruel» – har normativ kraft, ikke ved å reflektere noe filosofisk sant, men ved å binde oss til en tradisjon hvor det å verne andre fra onde handlinger og grusomhet har den største verdi. Som Rorty sier i et intervju: «Men Platon tok feil. Det finnes ingen førsteprinsipper. Du ser deg rundt, du leser historie, og du faller ned på visse fornemmelser av hva som er viktig og hva som ikke er det. Så erklærer du noe, for eksempel at onde handlinger er det verste vi gjør. Det er bare et slagord som oppsummerer din reaksjon på hva du har erfart eller lest.»6 Hvis ikke konkrete historier om grusomhet får folk til å mene det samme som oss, kan heller ikke etisk teori gjøre jobben. Hans pragmatiske etikkforståelse er altså kontekstuell, men samtidig helhetlig. Og det mest sentrale innholdselementet er respekten for verdimangfold og menneskets vekst og utvikling. Det er en dypt liberal kjerne i nypragmatisk etikk, men denne liberaliteten har lite til felles med rettighetsfokuseringen etter juridisk modell som preger filosofisk liberalisme etter kantiansk avstøpning. Dette har viktige implikasjoner for forholdet mellom teori og praksis, og følgelig for bevisstheten om ansvar.

Spørsmål som «Hvordan avgjør du når du skal kjempe for sosial rettferdighet og når du skal hengi deg til private sysler?», «Er det riktig å ofre to uskyldige for å redde fire andre»? og «Når kan man favorisere ens egne fremfor fullstendig fremmede?» har ikke prinsipielle svar. Enhver som tror det finnes velbegrunnede teoretiske svar på slike spørsmål, svever i metafysisk villfarelse. Alt vi kan gjøre, er å lytte til ulike historier, fra litteratur, media, kunst, filosofi og hverdagsliv, og gjøre opp vår egen mening innenfor den verdihorisont og det språk vi forvalter. Våre kilder til moralsk handling er praksisnære konvensjoner, anekdoter og fortellinger, og vår etiske orientering skjer ut fra konkrete historier om slike ting som grådighet, svindel og overgrep. Koblingen til mer abstrakte, filosofiske begreper kommer i etterkant av våre erfaringer. Det er nærliggende å referere til Aristoteles som påpekte at det å kreve begrunnelse for alt avslører både dårlig oppdragelse og mangelfull forståelse.

Solidaritet til samfunnet

Hva betyr så en slik etikkforståelse i vår sammenheng? Et poeng som har stor betydning, er at det ikke er mulig å svikte eller opptre illojalt overfor et fellesskap man ikke føler tilhørighet til og ikke ser seg som medlem av. Spørsmålet om sosial ansvarlighet som følger av Rortys pragmatiske solidaritetsbegrep, er uten referanse til universelle menneskerettigheter eller ahistoriske former for rasjonalitet. Spørsmålet er: Hva innebærer solidaritet til ens samfunn? Dette liberale demokrati som jeg befinner meg i – hvordan forsvarer og forbedrer jeg det best mulig, hvordan sørge for at ingen lider systematisk som følge av sine livsvalg? Etiske verdier er følgelig verdier som oppstår ved at vi appellerer til et «oss», til intensjoner som speiler holdninger i et fellesskap man ser seg som medlem av (såkalte «we-intentions»).7

Det er selvsagt et historisk element i dette, som forklarer Rortys begrensede tro på filosofisk teori. Tiden for teoretisering er langt på vei over, ifølge Rorty – problemet nå er ikke lenger filosofisk, men praktisk, og det handler om motivasjon og implementering. Motivasjon til kampen mot sosial urettferdighet, diskriminering, fattigdom og manglende rettsvern for individet, og implementering av liberale institusjoner som kan forvalte den rette balansen mellom vern av privatliv og det å forhindre ondskap og lidelse, slik det ble formulert allerede av John Stuart Mill. Men selv om man slik har en annerledes forståelse av etikkens kilder, er det ikke snakk om et mindre strengt ansvarsbegrep. Dersom et økonomisk system bidrar til å isolere og skape ydmykende forhold for bestemte grupper, og i tillegg bryter ned lysten og evnen til å nyte tilværelsen hos andre, vil det være et system det er strengt nødvendig å kritisere dersom man tar sitt samfunnsansvar – og sin identitet – på alvor.

Det ansvarsbegrep vi her snakker om, er postmoderne i den forstand at det er løsrevet fra overordnede fortellinger (ideologier) om den sosiale utviklingen. Mennesket har verdighet, ikke ved å realisere en plan nedfelt i dets natur, men ved aktivt å gå god for, og være villig til å forsvare, konkrete sider ved ens samfunn og tradisjon. Det sentrale i Rortys pragmatisme er derfor oppfordring til konkret forsvar for det liberale, demokratiske samfunn og velferdssystem. I dette ligger en handlingskrevende bevissthet om det historisk kontingente, og dermed det skjøre og sårbare, ved vår egen likeverdsorienterte sivilisasjon. Altså en erkjennelse av at fremveksten av liberale demokratier i den vestlige verden er en historisk tilfeldighet («contingency»), og ikke en logisk utvikling langs en fast rasjonalitetsakse. Det finnes, som Bernstein kommenterer, «ingen historisk nødvendighet, ingen skjebne, ingen varig menneskelig essens som sikrer at friheten i demokratiske, liberale samfunn vil vedvare».8 Og dette vitaliserer vår egen moralske aktørstatus, og derunder som nevnt behovet for å sette søkelys på et system som truer samfunnets verdimangfold og som kan sies å gjøre klasse- og statusforskjeller livsinnskrenkende for grupper av befolkningen.

I forlengelsen av dette er det altså viktig å slå fast at bedrifter har et utvidet samfunnsansvar, noe som ikke er gitt, men som er et verdistandpunkt det må kjempes for, om man skal kunne komme nærmere inn på hva dette ansvaret gjelder. Svaret avhenger i stor grad av om vi tenker ansvaret som et tillegg til et økonomisk profittmål, eller om vi har som utgangspunkt at bedriftsliv og økonomiske rasjonalitetsformer er med på å forme vår verdsetting og våre tanker om hva som er en ønskelig samfunnsutvikling. Jeg har vanskelig for å se hvordan man skulle kunne gi en pragmatisk begrunnelse for at denne siste, systemkritiske tilnærmingen ikke bør ha forrang i en slik diskusjon om ansvar. Dypest sett kan ikke målet være å hegne om (omgivelsenes tillit til) en etisk forbedret vekst av økonomiske verdier, men å bryne tankene om ulike former for grenser for slik vekst.

Min tolkning av nypragmatisk filosofi resulterer derfor i det syn at det virker altfor lett å vike unna det systemkritiske i næringslivsetikken, ved å gjøre det hele til et spørsmål om personlig mot, ærlighet og redelighet innenfor bedriftslivet. Slik faller systemkritikken inn i det vi kan kalle en dydsetisk blindsone, hvor man primært fokuserer på lederes evne til å gå foran og la seg styre av sine etiske kvaliteter i bestrebelsene for økonomisk gevinst. I en slik unnvikelse ligger det selvsagt en frykt for å bli politisk, men en politisering av økonomien er ikke til å unngå. All den tid økonomien mer enn noen gang synes å legge premissene, ikke bare for de materielle sidene av vår sivilisasjon og våre økologiske fremtidsutsikter, men også for vårt dominerende tanke- og holdningssett, vil samfunnets verdidebatt uunngåelig måtte rykke inn i næringslivsetikken. Det grunnleggende spørsmålet i forhold til bedrifters samfunnsansvar er nettopp følgende: Ansvar for hva? Hva skal vi føle solidaritet og forpliktelse til?

Samfunnsansvar - for hva?

edrifters forvaltning av slikt ansvar har imidlertid lett for å falle sammen med den populære og – fra et etisk ståsted – ofte megetsigende jakten på bedriftsidentitet. En søken som gjerne tar form av positive verdiformuleringer som «troverdighet», «etterrettelighet», «tilfredse kunder», «samarbeid», «integritet» og «profesjonalitet», og som kjøres frem med stor kraft og entusiasme i det bedriftskulturelle arbeidet. Rolf Lunheim er en av de som, med en viss syrlighet, påpeker dette ofte realitetsfjerne svermeriet rundt visjoner og verdier: «Mange moderne storbedrifter synes å gå nyreligiøse bevegelser en høy gang i sjelegranskning og verdiforkynnelse.»9 I tillegg til at en slik forvaltning av CSR gir oss en godhetsdiskurs det er vanskelig å kritisere innholdet i, er den vrien å forstå som annet enn en bevegelse som utvider den vekstorienterte økonomien. Spissformulert blir det hegemonisk tåkeprat som ikke utfordrer, men forsterker den økonomiske makten – strategisk handling med nye midler, som mangler feste i verdispørsmål som kan sette noe systemnødvendig på spill, og som kan få øynene våre opp nettopp for hvasamfunnsansvaret retter seg mot.

Et første skritt i så måte kan eksemplifiseres ved John Orlando, som gjennom en rendyrket utilitaristisk argumentasjon hevder at store nedbemanninger med formål om å bedre lønnsomheten som regel er uetiske. Det er en genuint samfunnsrettet argumentasjon som fokuserer på det etisk tvilsomme i å skade noen for å begunstige andre, på rettferdighetsproblemet og spørsmålet om legitime forventninger. Hans kobling av negative utfall av oppsigelser til eierstrukturen i bedrifter er dessuten svært betimelig: «Men store nedbemanninger kun for å øke profitten, som i økende grad er tilfellet, krever en nøye analyse av hvilke skader og fordeler det påfører de involverte parter. I et liten bedrift, som hos en fast-food franschisebutikk med en enkelt eier, kan eieren være utsatt for større risiko enn de ansatte. Imidlertid vil det i et stort aksjeselskap trolig være ganske annerledes.»10 En slik argumentasjon når likevel ikke helt ned i grunnlagsproblematikken. Den ser statisk på de faktiske forhold – de negative økonomiske og emosjonelle konsekvensene av oppsigelser gitt systemet og det sosiale klima slik det er. Den spør ikke: Hvorfor skal det å ikke ha lønnsarbeid være å «falle utenfor» og følgelig være belemret med mentale og sosiale kostnader? Hvorfor skal sosial anerkjennelse i så stor grad knyttes til arbeidsplass og økonomisk utbytte?

Det burde være klart at et etisk samfunnsansvar ikke kan begrenses til å inkludere en liste av – ofte helt selvsagte – verdier i bygging av en indre bedriftskultur. Samfunnsansvar haretisk appell fordi det sprenger bedriftskulturelle grenser, fordi det nettopp ikke kan defineres gjennom karismatisk og visjonær (eller «verdibasert») ledelse. Man kunne nesten si tvert imot, i den forstand at den etterspurte verdibevisstheten altså legitimt kan rette seg motforestillingen om arbeid og bedriftsliv som hovedkilden til fellesskapelig verdiskaping. Hvordan? En reell verdi- og kulturkritikk i vår tid må også utfordre det kulturelle presset om å holde helsen ved like, gjøre karriere, underlegge seg livslang læring, og, mer allment, å bidra til fellesskapet gjennom iherdig lønnsarbeid. I hvilken forstand er arbeidsuføre, frie kunstnere, finansspekulanter, akademikere og industriarbeidere «i samme båt» gjennom arbeidet? Et slikt spørsmål er radikalt ved at det utfordrer det som ligger ved roten av samfunnsansvaret, nemlig forestillingen om ett stort fellesskap som holdes oppe av den økonomiske verdiskapingen som foregår i bedriftene.

Utfordrer arbeidsbegrepets verdiplattform

Dette får oss til å undre over hva som ligger i arbeidet, og hvilken verdiskaping det fører med seg – og for hvem. Jeg har ikke funnet noen klarere formulering av dette enn hva Arnulf Kolstad nylig skrev: «Kanskje skulle vi begynne å se nærmere på det ’arbeidet’ de utfører? Da vil vi oppdage at mange som ’arbeider’ ligger fellesskapet mer til byrde enn de som ikke deltar i produksjonen av varer og tjenester. At det de produserer har så store meromkostninger for ’fellesskapet’ at det fremfor å være et positivt bidrag, tærer på ressursene.»11 Og slike refleksjoner er dype ved at de utfordrer arbeidsbegrepets verdiplattform, for, som Kolstad sier videre, «i et samfunn som i stigende grad raserer miljø og natur, skaper utbrenthet og arbeidsnarkomani og stimulerer et vanvittig forbruk, er det kanskje på tide å ta det litt mer med ro og sove litt mer.» Livskunst kan som kjent nettopp sies å være å drive med små ting på en stor måte. Er dette en søkt konklusjon? Den er i alle fall ikke mindre relevant i en debatt om hva samfunnsansvar gjelder, enn faglige perspektiver som baserer seg på uproblematiserte, rådende oppfatninger av arbeids- og verdiskapingsbegrepene.

Det radikale spørsmålet blir derfor om ikke frihet i vår kultur langt på vei kan bety frihet fra lønnsarbeid og stadig økt forbruk – og den selvforsterkende spiralen disse kreftene skaper. Dersom man skal komme bakenfor og oppheve tidens næringslivsetiske motsetninger mellom etikk (som krav/begrensninger) og lønnsomhet (som mål på et etisk nøytralt utfall av økonomisk virksomhet), må det nytenkning til når det gjelder de ikke-økonomiske målene med økonomien som tilvirkende praksis. Det er i et begrep om «nok» – om kritisk refleksjon over substansielle verdier, gleder og nytelser – det hele må ligge. Uten en slik refleksjon blir det umulig å etablere noe grunnlag for både rettferdiggjøring og begrensning av den evige (målbare) veksten. En ansats til en slik sosialliberal kritikk, ikke med basis i kollektive interesser som noe hevet over individers interesser, men med basis i opplyst egeninteresse og livsnyteri, finner vi hos Truls Wyller, som i sin kapitalismekritikk påpeker følgende paradoks:

«Det er dette systemet som gjør at selv i rike land legger arbeidet for å skaffe midler til å nyte livet beslag på en så stor del av hverdagen at det for mange mennesker knapt blir plass til å nyte livet.»12

Og han fortsetter, med referanse til Aristoteles’ praksisorienterte syn på det gode liv: «I en virkelig alternativ verden ville arbeidet være et middel til et liv hinsides arbeidet.» Her faller det naturlig å nevne en institusjonell ordning som en demokratisk fastsatt borgerlønn, som er et praktisk, liberalt tiltak som et stykke på vei ville «snu» den kapitalistiske arbeidslogikken. Med livsgrunnlag i en romslig lønn bevilget av samfunnet, ville arbeidet måtte tiltrekke seg borgere som i noen grad ville være frisatt fra den økonomiske makten. Men, som Wyller også skriver, «i dag er et liv hinsides arbeidet ikke noe reelt alternativ, og man ’får’ arbeid bare så lenge man bidrar til å øke kapitalverdien minst like mye som konkurrentene. Under slike forutsetninger er problemet med trygder at de aldri må bli så høye at folk som kan arbeide, lar være å arbeide: normativt, fordi det oppfattes som urettferdig at folk mottar uten å yte; økonomisk, fordi det gir mindre vekst. Poenget med en romslig samfunnslønn er imidlertid å akseptere det arbeidsfrie liv.» Litt på samme måte vil man kunne stille seg til en mindre radikal ordning som for eksempel 6-timersdagen – ikke ut fra en påpekning av hvor dyrt det ville bli for bedriftene, men ut fra om økningen i fritid og ikke-økonomisk verdirealisering ville være rimelig i forhold til den nedgang i (økt) produktivitet som eventuelt ville følge.

Slike konkrete betraktninger kan lett knyttes til Lundestads påpekning av at økonomiske verdier, pragmatisk sett, er innkapslet av det ikke-økonomiske samfunnslivet. En kritisk utfordring av arbeidsbegrepet viser oss visse følger av at økonomiske vurderinger ikke er selvtilstrekkelige. Og for å bruke et skille fra Hans Skjervheim13: Den sekundære etikk, den som gjelder å anstendiggjøre og effektivisere handling mot et mål, forutsetter den primære etikk; refleksjonen over de former for praksis som er sitt eget mål. Hvis det liberale samfunnet skal være innrettet mot å verne det dets medlemmer finner verdifullt, kan det ikke på lang sikt basere seg på en økonomi som går ut over folks evne til å finne og nyte dette for sin egen del.

Til denne problematikken hører selvsagt også de ugunstige virkninger for den enkelte som et stadig mer krevende liv i arbeidets tegn fører med seg. Ikke som et tilfeldig resultat, men som internt forbundet med den rådende grunnidé om frihet og selvrealisering som smitter over fra økonomien. Arne Johan Vetlesen er en av dem som klarest uttrykker dette:

«Lidelser av typen utbrenthet, handlingslammelse, angst og depresjoner kan betraktes som utilsiktede konsekvenser av samfunnsmessige vilkår som ellers oppfattes å bidra til noe positivt, i form av frihetens individualistiske realisering. Stikkord for vilkårene jeg sikter til, er mobilitet, fleksibilitet og forandringsevne. Det er omstilling som er tidens melodi.»14

Arbeidslivets senmoderne endrings- og frihetsdynamikk er langt fra bare personlig stimulerende. Vetlesen ser med andre ord endring, valgtvang og utmattelse i stedet for endring, mestring og berikelse i den nye, hastige arbeidslivskulturen. Det foreligger en reell, opplevd avstand mellom uttrykt selvrealiseringsideologi (omtalt som et av «nyliberalismens glidemidler»15) og de konsekvenser som systemet genererer i form av oppsigelser og tvilsom miljøpraksis som et produkt av krav om stadig effektivisering. Dessuten blir alternative livsveier til den individualistiske lønnsarbeidskarrieren både færre og tyngre å velge, og de kollektive sikkerhetsnettene blir dårligere som følge av den samme nyliberale samfunnsorganiseringen. I dette bildet ses blant annet jobbfravær mest som et individuelt fenomen, og analyseres ut fra medisinske «feil i menneskemaskinen» (eller svikt i den enkeltes arbeidsmoral), samtidig som strukturelle forhold underkommuniseres på årsakssiden.

Dette handler ikke om markedskreftenes vederstyggelighet, men om hvordan de rett forstått – det vil si sett ut fra ikke-økonomiske sammenhenger – kan representere én form for liberal handlefrihet. En slik frihet må forankres i symbolske ressurser hvor hver enkelt gis forutsetninger for, som Arne Næss påpeker i sin livsfilosofi,16 å sette seg mål som ikke slutter å bety noe straks de er nådd. Enhver slik systemkritikk vil selvsagt støte på et argument om at nasjonens konkurranseevne vil svekkes dersom man ikke stadig effektiviserer. Det vil imidlertid være filosofisk utålelig å la en slik argumentasjon, ut fra en økonomisk vitenskap med et snevrere verdimandat enn vi normalt kanskje oppfatter, overskygge de dypere verdiargumentene om hva vi lever og føler ansvar for. Å stille krav til begrunnelse av verdistandpunkter er ikke brudd med det liberale samfunn, men en forutsetning for det.

Verdipluralisme, frihet og systemkritikk

Filosofen Jon Hellesnes gir et konsist bilde av denne «inneklemte» situasjonen, et bilde som passer godt i forhold til den nevnte Union-saken, og som dessuten føyer seg pent inn i Richard Rortys uro for den sosiale rettferdigheten både i og imellom våre liberale samfunn:

«Grunnlaget for marknadsløysingane er at vi må innrette oss rasjonelt i forhold til det som alt er realiteten, og det er at det økonomiske nivået determinerer alt… Dei som har nytte av utbreiinga av denne tenkjemåten, er framfor alt dei transnasjonale, kapitalistiske entrepenørane. Ved å vise til ’økonomiske lover’ og til den tvangsmakta som ’globaliseringa’ og ’verdsmarknaden’ representerer, kan dei få enda større handlingsrom. Dei kan truga med kva som er konsekvensane dersom dei ikkje får det. Da må dei leggje endå fleire arbeidsplassar til Asia. Nivået for arbeidsløn og skatt må endå meir ned i Europa.»17

Når liberalitet og individualisme forstås som deregulert kapitalisme og fellesskapsskepsis, er det å begrense grådighet, utvikle omsorgen for arbeidsfolks situasjon i globaliseringens tidsalder og å hindre for store forskjeller mellom rike og fattige, sentrale etiske utfordringer. En slik betraktning må selvsagt utfylles med hvordan blant annet internasjonale handelsavtaler gjør det nærmest umulig for en regjering å utøve politisk makt i konkrete næringsspørsmål. Og så lenge den nyliberale tenkemåten råder grunnen, og konkurranse fremstår som det naturlige prinsipp for koordinering av økonomisk handling også over landegrenser, vil rommet for etisk refleksjon over næringsvirksomhet forbli trangt.

Men en grunntese i den pragmatiske filosofien er at det ikke finnes faste realiteter, verken økonomiske eller andre, som vi ganske enkelt må «rette oss etter». Etikkens rolle kan ikke begrenses til å veilede eller korrigere atferd i et fastlagt system. Den må også omfatte det å utfordre vårt tankesett, sentrale gruppers definisjonsmakt, måter å rekonstruere virkelighet og forhandle mening på mellom samfunnsgrupper, samt å lete etter alternativt livsinnhold til det som følger av akkumulasjonstvangen i vårt økonomisk system. Etisk ansvar handle kort sagt om å unngå ensidighet, begrepsfattigdom og instrumentalistiske feilslutninger.

Som mennesker spiller vi mange roller og tilhører ulike fellesskap hvor symbolsk makt gjør seg gjeldende. Det spesielle ved den økonomiske makten er at den direkte knytter seg til våre forestillinger om så grunnleggende forhold som vår frihet, velstand og selvrealisering. Og det er en trussel mot verdimangfoldet når vi opplever at markedet selv blir gjort til premissleverandør for såkalt liberal moralsk kritikk av tradisjoner og fellesskapsløsninger – kort sagt når atferd på markedet blir selve modellen for frie valg, selvrealisering og individualisering. Arven Rorty tar med seg fra John Dewey, handler derimot om en liberalisme med verdipluralisme, individuell utvikling og autonomi i sentrum. Hvilket kan sies å ha stor affinitet til Elisabeth Andersons begrepsavklaring når hun sier «kall en person autonom hvis hun tillitsfullt leder seg selv med prinsipper og verdivurderinger som hun refleksivt gir sin tilslutning»,18en avklaring som utfylles av hennes frihetsbegrep:

«Kall en person fri dersom hun har adgang til et vidt spekter av betydningsfulle muligheter for å uttrykke sine mangfoldige verdivurderinger… Og fordi folk verdsetter ulike goder på ulike måter, krever frihet at et mangfold av sosiale sfærer som omfatter disse verdsettingsmåtene er tilgjengelig… slike som famile, vennskap, foreninger, profesjoner, kunst, vitenskap, religion og ideelle- og veldedighetsorganisasjoner.»19

Denne verdipluralismen i Andersons liberale samfunnssyn gir nettopp en forståelse av markedet som manifestasjon av én type modus for verdsetting blant flere. Anderson påpeker at vår rasjonalitet må knyttes til holdninger, og måten vi uttrykker ulike vurderinger på i ulike fellesskapsformer, og ikke primært til kontekstløse nyttemaksimerende enkelthandlinger. Det etiske må dermed berøre grensedragningen mellom markedet og andre arenaer for verdsettelse. For «å argumentere for at markedet har grenser er samtidig å vedkjenne seg at det har sin behørige plass i menneskelivet. En rekke goder er passende betraktet som rene varer.»20 Den vanskelige etisk-politiske oppgaven, med direkte relevans for en verdikritisk forståelse av bedrifters samfunnsansvar, består i å unytte markedsløsningenes betydelige ressursmessige effektivitetsfordeler samtidig som vi ikke lar markedet, med grunnlag i en ren effektivitetsargumentasjon, spise seg inn på områder for offentlige fellesgoder og sosiale, relasjonelle goder. Dette er livsområder hvor fundamentet for vår ansvarlighet utvikles og forsterkes.

Samfunnsansvaret i bedriften

Den kollektivisme som ligger i at bedrifter tilskrives evnen til ansvarlig handling, består som nevnt ikke sjelden i et begrep om verdifellesskap og forventninger om lojalitet til dette fellesskapet. Dette kan i seg selv bære frem umoral – vi kjenner godt til problematikken med varslere («whistle-blowers»), som har utspring i nettopp dette. Det er imidlertid også dypere etiske spørsmål knyttet til denne ideen om bedriftsfellesskap. Den understøtter forestillingen om den kompetansetunge og «fristilte», alltid tilgjengelige arbeideren – en forestilling som er med på å befeste lønnsarbeidet som den egentlige verdiskapingen.

Men fokus på verdier, dyder og det livet som utspiller seg i et konkurransebasert næringsliv, kan også vise oss mye etisk materiale i form av det nyaristotelisk etikk gjerne omtaler som interne goder,21 eksempelvis opplevelsen av å mestre en krevende jobb, av å lykkes sammen med andre, opplevelsen av spennende rivalisering på et nytt marked, gleden over å nå bedriftens mål og bidra til fremskritt samt opplevelsen av å kunne tape med verdighet. Alt dette er med på å bygge folks identitet. Og alt dette kan ses som en sammensatt praksis – som et komplekst sosialt spill – hvor man samtidig trekker opp en vev av ansvarstråder. Slik ser vi også at robuste arbeidsfellesskap, preget av deltakelse, tillit og åpenhet, fungerer som en buffer mot de verste utslagene av dårlig bedriftsintern moral.

Forbindelse mellom ledelsesform, bedriftskultur og ansvarlig virksomhet er åpenbar. Men med grunnlag i Vetlesens type kritikk av den voksende individualismen, er det mulig å hevde at denne ansvarsveven er i ferd med å rakne nettopp fordi de økonomiske aspektene ikke ses tilstrekkelig som en del av de ikke-økonomiske, men presses frem på bekostning disse. Lunheims beskrivelse av utviklingen internt i Shell på 90-tallet kan illustrere dette:

«En nærmest ’akademisk’ ledelseskultur basert på traust fagkompetanse, lojalitet og trygge ansettelsesforhold ble utfordret ved uavlatelig omorganisering og økende utrygghet… Kjernen av lojale, erfarne og kunnskapsrike fagfolk som var trygge i sine posisjoner og våget å si fra når det bar galt av sted, ble skubbet ut eller tvunget til taushet.»22

Det pågående arbeidet med å sikre varslere rettsvern blir slik sett et juridisk tiltak som åpenbart griper tak i symptomer, og ikke kilden til problemet. Realistisk, og sett fra innsiden av økonomisk praksis, kan vi derfor også si at vi i beste fall kan snakke om bedrifters forvaltning av et økonomisk ansvar i utvidet forstand, heller enn direkte om deres samfunnsansvar slik vi her forstår det. For myten om næringsliv som en amoralsk, økonomisk virksomhet, lever fortsatt, slik den beskrives i en fersk lærebok i næringslivsetikk: «Myten om det amoralske næringslivet representerer ikke bare måten folk i og utenfor dette livet oppfatter økonomisk virksomhet på, men også måten mange gjerne vil fortsette å se næringsvirksomhet på. Det er enklere å håndtere kroner og øre enn verdivurderinger.»23 Bedrifter kan slik, 36 år etter Milton Friedmans credo om at en bedrifts eneste sosiale ansvar er å øke profitten,24 gjøre forsøk på å forvalte sitt samfunnsansvar som et «indirekte ansvar», ved å hevde at man mest effektivt tar et ansvar for velferden og samfunnshelheten ved å ta ansvar for sin egen bunnlinje. Bedriftens samfunnsoppdrag «er tross alt» av økonomisk natur.

Men denne forståelsen faller på sin egen urimelighet sett fra et pragmatisk ståsted. Det hele forutsetter at økonomiske og ikke-økonomiske aspekter kan skilles fra hverandre i de menneskeliv som skal bære ansvaret. Men samfunnsansvar kan ikke brytes opp i sine bestanddeler, for så å settes sammen igjen. Og ansvar kan ikke primært knyttes til et kollektivt bedriftsnivå, men må kobles til et begrep om integritet og menneskelig verdighet, en verdibasert selvrespekt som omfatter hele den enkelte medarbeiders identitet. Man kan følgelig ikke starte med økonomiske vurderinger som modell for ansvarlighet, ettersom ansvar ikke kan forstås uten en kritisk bevisstgjøring av våre helhetlige sosiale håp og visjoner – det som uttrykker våre sterke verdivurderinger.25 Det kan derfor heller ikke plasseres hos enkeltmennesket i isolasjon, men må festes til det dialogiske samspillet mellom mennesker på arenaer der tilgang til ulike kulturelle og symbolske ressurser setter den enkelt i stand til å se sitt arbeidsliv i større perspektiv.

I den grad mennesker forstår seg selv – og bygger økonomisk teori og ledelsesmodeller – ut fra dikotomiske skiller mellom etikk og økonomi, vil det kunne medføre en rekke uhensiktsmessige dilemmaer. Og tankefeil kan lett bli til alvorlige handlingsfeil dersom økonomiske verdispørsmål ikke er forankret i en fornuft som er grunnleggende kommunikasjonsorientert. Man kan sågar hevde, som blant andre Lars Svendsen,26 at så lenge som fokuseringen på bedriftsidentitet, kjerneverdier og etiske regelverk ikke utfylles med kritisk oppmerksomhet om de grunnleggende målene med økonomisk virksomhet og vekst, fungerer næringslivsetikken fordummende. For å spissformulere: Det har lett for å resultere i strøtiltak som når det statlige energiøkonomiseringsforetaket Enova satser på å få barn til å lære foreldrene å slå av lyset når de forlater et rom, samtidig som mor og far sitter i stuen og planlegger et bad nummer to med steamdusj og varmekabler. I stedet for å undersøke om det kan foreligge en grunnleggende verdikonflikt mellom det stadig mer energikrevende materielle livsstilsidealet og den økologiske ressurssituasjonen, velger man tiltak for å begrense veksten. Som også Arne Næss spør: «Det blir diskutert hva slags energiformer vi bør satse på dersom energiforbruket fortsetter å øke mot år 2030, men det blir sjelden diskutert om vi bør konsentrere oss om å få til et redusert energiforbruk per person i våre samfunn.»27 Det er nettopp denne type verdivurderinger som ikke kan håndteres i bedriftslivet, men like fullt befinner seg i kjernen av vårt samfunnsansvar.

Åpenhet og dialog - et kommunikativt ansvarsbegrep

Som Ims og Jakobsen har påpekt, gjorde konsernsjef Jan Oksum i Norske Skog et poeng av at ledelsen ikke endret sin argumentasjon underveis i Union-prosessen.28 De påpekte at dette, like mye som et tegn på styrke og fasthet, kan leses som en begrenset evne til å ta inn over seg andres perspektiv. Og akkurat perspektivmangfold er av sentral betydning i forhold til pragmatismen, som ikke opererer med noe absolutt og tidløst sannhetsbegrep. Vår virkelighet er bestemt av de perspektiver som kan vise seg fruktbare for å fremme menneskelige interesser i sin mangfoldighet. Stivnet argumentasjon åpner ikke for dette mangfoldet, men lukker handlingsrommet rundt en gitt økonomisk logikk.

Det vi synes å trenge er derfor et begrep om et dialogbasert samarbeid mellom partene i næringslivet, som åpner seg også mot kultur- og åndsliv, slik vi for eksempel ser det utformet og teoretisk begrunnet i økologisk økonomi. Pragmatisk sett er dette interessant fordi det utfordrer konkurranse som overordnet prinsipp i det økonomiske liv, og dermed nettopp utfordrer de økonomiske vurderingenes selvtilstrekkelighet. Det handler om i vesentlig større grad å få de økonomiske vurderingene til å hvile i begrunnelser i skjæringsfeltene mellom økonomi, økologi, kultur og eksistensielle valg, hvilket nettopp er formålet med å fremme den kommunikative rasjonalitetens vilkår i samfunnet. Som Ingebrigtsen og Jakobsen konkluderer: «Etter vår mening er dette en nødvendig forutsetning for å utvikle en velfungerende økonomi innenfor rammene av et demokratisk og verdipluralistisk samfunn.»29

Men kan alt dette på noen måte sies å værebedrifters samfunnsansvar? Ettersom etisk ansvar er noe som konstrueres og fremforhandles i sosial praksis, ville det være merkelig, pragmatisk sett, om bedrifter var samfunnsenheter løst fra spørsmål om slik ansvarlighet. Bedrifter tilskrives ansvar i og med de prosesser som gjør dem levedyktige på lang sikt, og det er vanskelig å se hvordan levedyktighet kan oppnås uten at det tas tilstrekkelig hensyn til det verdimangfold, individuelt og kollektivt, som både tilfører økonomien ressurser og gir mening til økonomiske handlinger. Samtidig er det som nevnt nødvendig med en dreining av folks selvforståelse mer allment i forhold til synet på arbeid, verdiskaping og livsmening. Verdipluralismen kan ikke bare vokse innen bedriftslivet, men må også få rom til å vokse der.

CSR er pragmatisk sett et fruktbart begrep dersom det hjelper oss til å problematisere at vi alle har lett for å tingliggjøre bedrifter og de økonomiske forhold de er betinget av, slik at vi kan se at vi ikke er lukket inne i en økonomisk orden. Verdiskaping er uansett kontekst en vev av ulike dimensjoner, etiske så vel som økonomiske. Bedrifters samfunnsansvar må følgelig tenkes konkret som en del av menneskers meningssøkende hverdagsliv, og ikke som et ekstraordinært fenomen i tingliggjorte organisasjoner – i enheter som primært enten lykkes eller mislykkes med å tilpasse seg markedets krav. Derfor er jeg også skeptisk til å la debatten om samfunnsansvar kretse rundt en utvidet interessentmodell, slik det ofte blir gjort. For det er vanskelig å tenke seg slike interesser uten at de betraktes som gitte og systematiserte. Man bør heller starte med individet slik det orienterer seg helhetlig, gjennom dialog, ut fra sin etiske sensibilitet og eksistensielle situasjon.

Det finnes ufin reklame, korrupte ledere, uforsvarlige arbeidsforhold og høyst uredelig finansakrobatikk. Men alt dette er forhold som må håndteres som en del av en alminnelig anstendiggjøring av bedriftspraksis, uansett hvilket verdimessig rammeverk denne praksisen måtte være tuftet på. Samfunnsansvar gjelder, her og nå, primært bedrifter og konsern som aktører i en globalisert økonomi med stor samfunnsformende kraft. Pragmatisk filosofi åpner øynene for dette ved å legge et helhetsperspektiv på økonomisk handling som meningsskapende prosesser det er umulig å isolere fra resten av livet. I en slik tilnærming fremstår samfunnsansvar som noe langt mer enn anstendiggjøring av gevinstsøkende atferd og identitetssøkende ledelse. Det handler om våre livsvilkår – økologisk, kulturelt og sosialt.

Jeg kan derfor ikke ønske CSR eller annen lignende nytale velkommen med mindre den berører realitetene i næringsliv forstått som en del av et reelt demokratisk og liberalt samfunnsliv. Som en forsterking av en markedsliberalisme lite åpen for verdikritikk, representerer slik nytale snarere en innsnevring enn en utvidelse av våre livsmuligheter.

Noter

  • 1: Denne siste tilnærmingen er blant andre amerikaneren Robert C. Solomonakademisk frontfigur for. Se Solomon (1997) for en kort innføring i hansaristoteliske posisjon i næringslivsetikken.
  • 2: Meyer (2003, s. 18-19) har en for oss fruktbar avklaring av symbolskmakt : «Symbolsk makt kan vi kalle denne makten til å skapeog opprettholde fellesskap i forståelses- og handlingsrom og til å og fastholde forskjeller. Symboler skaper virkelighet; deforlener verden med mening, verdier og betydninger, og de settergrenser… Språk og bilder som anerkjennes som sanne beskrivelser av virkeligheten, blir tillagt stor makt… den symbolske makten er somregel usynlig. Anerkjennelsen av den symbolsk makten skjer oftestubevisst.»
  • 3: Slik kan for eksempel en hovedoverskrift i et bilag om CSR i DagensNæringsliv (9. februar 2006) om nordiske bedrifter på verdensmarkedet bli: Full av etisk konkurransekraft. Her «omsettes»de nordiske velferdssamfunnenes likhetstankegang til økonomiske konkurransefortrinn. Kort sagt en temmelig motsatt logikk i forhold tilmin posisjon i denne artikkelen.
  • 4: McIntosh/Thomas/Leipziger/Coleman (2003, s. xi). Min oversettelse fra .
  • 5: Se min bok Nyeng (2002, særlig innledningen og kapittel 1) for en kortutdyping.
  • 6: Rorty i intervju i Morgenbladet 7. oktober 2005, underoverskriften Pragmatisk sosialdemokrat.
  • 7: Verdt å bemerke her: Etiske dilemmaer oppstår følgelig ved at våridentitet er knyttet til flere fellesskap som vi ikke vil svikte. Ifølgepragmatisk filosofi er de derfor verken sjeldne eller ekstraordinære idaglig praksis.
  • 8: Bernstein (2003, s. 134). Min oversettelse fra engelsk.
  • 9: Lunheim (2005, s. 101).
  • 10: Orlando (2003, s. 45). Min oversettelse fra engelsk.
  • 11: Kronikk med tittelen Ta det med ro, i Dagbladet24. januar 2006.
  • 12: Wyller (2005, s. 223). Denne kritikken kommer som en del av en vurderingav kapitalismekritikken til Marsdal/Wold (2004).
  • 13: Et skille som blant annet er å finne i essayet Etikken ogdagleglivet sin moral (trykt i Skjervheim, 1996).
  • 14: Vetlesen/Henriksen (2004, s. 148).
  • 15: Se Marsdal/Wold (2004).
  • 16: Næss (1998, se særlig s. 60-62).
  • 17: Hellesnes (2002, s. 142).
  • 18: Anderson (1993, s. 142). Min oversettelse fra engelsk.
  • 19: Anderson (1993, s. 141). Min oversettelse fra engelsk.
  • 20: Anderson (1993, s. 166-167). Min oversettelse fra engelsk.
  • 21: I all hovedsak et begrep fra nyaristotelikeren Alasdair MacIntyresfilosofi (se MacIntyre, 1985, særlig kapittel 14). For en kortbegrepsavklaring se min bok Nyeng (1999, kapittel 3 om dydsetikk).
  • 22: Lunheim (2005, s. 105).
  • 23: DeGeorge (2006, s. 5). Min oversettelse fra engelsk.
  • 24: Friedman (1970).
  • 25: Skillet mellom svake og sterke/identitetsbyggende verdivurderinger stårsentralt hos den canadiske filosofen Charles Taylor (se Taylor 1992,særlig kapittel 2, og for en introduksjon se min bok Nyeng, 2000, særligkapittel 1 og 6).
  • 26: Svendsen (2001).
  • 27: Næss (1998, s. 94).
  • 28: I innlegg i Morgenbladet 7. oktober 2005, under overskriften «Mer ennøkonomi».
  • 29: Ingebrigtsen/Jakobsen (2004, s. 151). Her kan vi også trekke veksler påRortys syn på moralsk utvikling, som et syn på solidaritet som utvikles lokalt og deretter vokser både i omfang og dybde. Det er følgelig ikke noe galt i patriotisme, bygging av identitet og tilhørighet, bare den ikke lukker mer enn den åpner for identifikasjon og sympati også utad. Og slik identifisering gir seg ikke selv, men følger av dialog ogsamspill der man tillater ens egne oppfatninger å bli utfordret. Det er selvsagt primært i en diskursetisk posisjon - som hos Jürgen Habermas og -Otto Apel - en slik betoning av kommunikativ rasjonalitet som grunnlag for økonomisk rasjonalitet er å finne i det filosofiske landskapet. Men det er viktig å merke seg Rortys positive forhold til enrasjonalist som Habermas, hans dialogfokusering og samtalerasjonalitet. er Habermas' hang til universalisering, til å ville forankre rasjonalitetsnormene i noe samfunns- ogkontekstoverskridende , som Rorty opponerer ivrig mot -ikke denne formen for kommunikativ forståelse av et åpent, liberalt samfunn.

Litteratur

  • Anderson, E.:Values in ethics and economics, HarvardUniversity Press, 1993.
  • Bernstein, R.J.: «Rorty's inspirational liberalism», iRichardRorty, red: C. Guignon og D.R. Hiley, Cambridge University Press,2003, s. 124-138.
  • Crane, A. og Matten, D.:Business ethics - a europeanperspective, Oxford University Press, 2004.
  • De George, R.T.:Business ethics, Pearson Prentice Hall,6. utg, 2006.
  • Elsthain, J.B.: «Don't be cruel - Reflections on Rortyian liberalism, iRichard Rorty, red: C. Guignon og D.R. Hiley, CambridgeUniversity Press, 2003, s. 139-157.
  • Friedman, M.: «The social responsibility of business is to increase itsprofits»,New York Times Magazine, 18/9-1970.
  • Hellesnes, J.:Illusjonar?, Samlaget, 2002.
  • Jakobsen, O.D. og Ingebrigtsen, S.:Økonomi, natur ogkultur, Abstrakt Forlag, 2004.
  • Lundestad, E.: «Kan etikk og økonomi forenes?»,Magma - Tidsskriftfor økonomi og ledelse, nr. 1, 2005, s. 77-84.
  • Lunheim, K.: «Verdier, visjoner og kroner - beretningen om den etiskevekkelsen som hjemsøker vårt næringsliv,Samtiden, nr. 3,2005, s. 99-107.
  • MacIntyre, A.:After virtue - a study in moral theory, , 1985.
  • Marsdal, M.E. og Wold, B.:Tredje venstre. For en radikalindividualisme, Forlaget oktober, 2004.
  • McIntosh, M., Thomas, R., Leipziger, D. og Coleman, G.:Livingcorporate citizenship - strategic routes to socially responsiblebusiness, Prentice Hall, 2003.
  • Meyer, S.:Imperiet kaller - et essay om maktens anatomi,Spartacus, 2003.
  • Nyeng, F.Etiske teorier - en systematisk fremstilling av syv etisketeoriretninger, Fagbokforlaget, 1999.
  • Nyeng, F.:Det autentiske menneske - med Charles Taylors blikk påmenneskevitenskap og moral, Fagbokforlaget, 2000.
  • Nyeng, F.: «Næringslivsetikk - besluttsomhetens kontra følsomhetensetikk»,Magma - Tidsskrift for økonomi og ledelse,nr. 3, 2002, s. 102-112.
  • Nyeng, F.:Etikk og økonomi - en innføring, Abstrakt Forlag,2002.
  • Næss, A.:Livsfilosofi - Et personlig bidrag om følelser ogfornuft, Universitetsforlaget, 1998.
  • Orlando, J.: «The ethics of corporate downsizing», iEthics atwork, red: W.H. Shaw, Oxford University Press, 2003.
  • Rorty, R.: «Postmodernist bourgeois liberalism», iPragmatism - Areader, red: L. Menand, Vintage Books, 1997, s. 329-336.
  • Rorty, R.:Objectivity, relativism, and truth - Philosophical papers1, Cambridge University Press, 1991.
  • Rorty, R.:Contingency, irony, and solidarity, CambridgeUniversity Press, 1988.
  • Skirbekk, G.:Den filosofiske uroa - I spenninga mellom tvil ogtru, Universitetsforlaget, 2005.
  • Skjervheim, H.:Deltakar og tilskodar og andre essays,Aschehoug, 1996.
  • Solomon R.C: «Corporate roles, personal virtues: An Aristotelian approach tobusiness ethics», iVirtue ethics - a critical reader, red: . Statman, Edinburgh University Press, 1997, s. 205 - 225.
  • Svendsen, L.: «Er næringslivet dumhetens domene?»,Samtiden,nr. 3, 2001, s. 82-87.
  • Taylor, C.:Sources of the self - the making of the modernidentity, Cambridge University Press, 1992.
  • Vetlesen, A.J. og Henriksen, J.-O.:Moralens sjanser i markedetstidsalder - om kulturelle forutsetninger for moral, GyldendalAkademisk, 2004.
  • Wyller, T.: «Antikapitalismens ømme punkt?»,Agora, nr. 1-2,2005, s. 219-232.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS