Magma topp logo Til forsiden Econa

Alexander W. Cappelen er dr.oecon. fra NHH (og M. Phil in Economics fra Oxford University) og har i mange år vært tilknyttet Norges Forskningsråds Etikkprogram. Han er forsker ved LOS-senteret i Bergen og leder for det nyopprettede Senter for Etikk og Økonomi ved NHH.

Bedriftslederes samfunnsansvar

Artikkelen «The Social Responsibilty of Business Is to Increase Its Profits» har siden den ble utgitt i The New York Times i 1970, vært et sentralt referansepunkt i debatten om bedriftslederes samfunnsansvar. Med sin slående formuleringsevne gir Milton Friedman uttrykk for den omstridte, men samtidig utbredte posisjon at bedriftslederes samfunnsansvar best ivaretas ved at de maksimerer eiernes avkastning.

Det er ikke overraskende at Friedmans artikkel vakte oppsikt. Ikke bare er den posisjonen han forsvarer, kontroversiell, han diskuterer også et spørsmål som opptar mange -- spørsmålet om hva bedriftsledere bør ta hensyn til når de fatter sine beslutninger. Svaret på dette spørsmålet er viktig fordi bedriftslederes beslutninger har vidtrekkende konsekvenser både for det enkelte individ og for samfunnet som helhet. Lederes beslutninger er avgjørende for den enkeltes yrkeskarriere og legger rammene for en sentral arena for individers selvutfoldelse. Gjennom produksjon og formidling av varer og tjenester preger de også store deler av menneskers liv utenfor arbeidsplassen. I tillegg bruker næringslivet samfunnets knappe ressurser og påvirker den teknologiske og politiske utviklingen. En rekke utviklingstrekk har økt fokuset på lederes beslutninger. Globaliseringsprosessen har tydeliggjort den betydning og innflytelse de store multinasjonale selskapene har, ikke minst i land hvor det politiske systemet er dårlig utviklet. Samtidig har en mer aktivt presse gjort det mulig for nye grupper, som konsumentbevegelser og miljøorganisasjoner, å utøve press overfor bedriftene.

Et sentralt spørsmål både for bedriftsledere og samfunnet er derfor hvordan ledere bør forholde seg til ønsker og krav fra ulike interessenter. Grovt sett er det to ulike svar på dette spørsmålet. Den ene svaret er at bedriftsledere skal gi absolutt prioritet til kapitaleiernes interesser. Detteshareholder-perspektivet er posisjonen Friedman forsvarer i sin artikkel. Den alternative posisjonen, som han retter sin retorikk mot, er at bedrifter må veie ulike interessenters krav opp mot hverandre. Dettestakeholder-perspektivet gir dermed ingen privilegert status til ønske om å maksimere eiernes avkastning. Nedenfor skal jeg se nærmere på de argumentene Friedman gir for sin posisjon og kritikken som er blitt rettet mot hans argumenter i etterkant. Avslutningsvis argumenterer jeg for at det mest interessante spørsmålet muligens ikke erhvorvidt ledere bør ta andre hensyn enn eiernes avkastning, mennår det er spesielt viktig at de fokuserer på andre interessenters interesser.

SHAREHOLDER-PERSPEKTIVET

Vi kan løst si at det er tre hovedargumenter for hvorfor bedriftsledereikke skal bry seg om annet enn å maksimere eiernes avkastning. I Friedmans artikkel finnes alle disse tre argumentene i mer eller mindre utviklet form.

De bør ikke

Hovedargumentet til Friedman er at det er moralsk galt av ledere å bry seg om noe annet enn eiernes avkastning. Ifølge Friedman har bedriftsledere frivillig inngått en juridisk bindende avtale som forplikter dem til å opptre i eiernes beste interesse. Denne spesielle relasjonen mellom leder og eier er ikke bare juridisk, men også moralsk forpliktende for lederne. Å ta beslutninger som tjener andre interessenter på bekostning av eiernes avkastning, ville være et brudd på lederes moralske forpliktelse. Ifølge Friedman er det ikke å maksimere avkastningen i realiteten det samme som å ta penger fra eierne. Friedman spør hvilken legitimitet bedriftslederne har til å opptre som en moderne Robin Hood og skattlegge sine arbeidsgivere og gi pengene til andre som de mener trenger dem mer. Demokratisk valgte myndigheter har muligens rett til å skattlegge, selv om Friedman trolig mener det er klare grenser også for deres beskatningsrett, men bedriftsledere mangler fullstendig den legitimitet som demokratisk valgte myndigheter har. Når de tar penger fra sine eiere, blir det derfor ikke stort bedre enn å stjele. De gjør det kanskje med gode motiver, men det er like fullt moralsk galt.

De kan ikke

Friedmans andre argument er at bedriftsledere, selv om det hadde vært moralsk tillatelig, ikke er i stand til å inkludere etiske hensyn i sin beslutningstaking. Å ta slike hensyn ville kreve at de hadde både etisk kompetanse og tilstrekkelig informasjon om konsekvensene av sine handlinger, men ifølge Friedman mangler bedriftsledere begge deler. Bedriftsledere er utdannet til å foreta bedriftsøkonomiske beslutninger, i beste fall er de eksperter på hvordan man tjener penger, men det er ingen grunn til å tro at de har spesiell forståelse for hva som er etisk riktig. Dessuten er det vanskelig for en bedriftsleder å ha oversikt over konsekvensen av sine beslutninger for viktige makrofenomener som økonomisk vekst, inflasjon, inntektsfordeling eller arbeidsledighet. Den etiske bedriftsleder risikerer derfor å gjøre mer skade enn nytte i sitt forsøk på å ta et aktivt samfunnsansvar.

De trenger ikke

Det minst utviklede argumentet i Friedmans artikkel er at det er unødvendig for bedriftsledere å ta hensyn til annet enn eiernes interesser. Å maksimere bedriftens profitt er den beste måte for bedriftsledere å tjene fellesskapets interesser. Dette argumentet kommer i to versjoner. Den første er en variant av det klassiske argumentet ommarkedets usynlige hånd. Et viktig resultat fra velferdsøkonomien forteller oss at profitt- og nyttemaksimerende individer vil sikre en effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser dersom økonomien er effektivt regulert, dvs. dersom man har fullkommen konkurranse. Hvis myndighetene i tillegg har effektive virkemidler til å omfordele ressurser mellom individer, kan man sikre en rettferdig fordeling uten å gripe inn i det frie marked. Det er med andre ord mulig med en form formoralsk arbeidsdeling mellom bedrifter og myndigheter. Bedriftene sikrer effektivitet og maksimal verdiskapning innenfor gitte rammevilkår, mens myndighetene regulerer økonomisk aktivitet og sikrer en rettferdig fordeling av verdiskapningen. Det andre argumentet for at bedrifter ikke trenger å tenke på annet enn å maksimere eiernes avkastning, er at det vil være i bedriftenesopplyste egeninteresse å handle i overensstemmelse med samfunnets etiske normer. Fordi bedrifter er avhengig av et godt rykte og gode relasjoner til sine «stakeholders», vil det på lang sikt være bedriftsøkonomisk lønnsomt å være etisk. Det er derfor ingen konflikt mellom det å maksimere eiernes avkastning og det å ta et samfunnsansvar.

STAKEHOLDER-PERSPEKTIVET

Friedmans artikkel har definitivt ikke stått uimotsagt. En stor del av litteraturen innenfor næringslivsetikk har dreiet seg om å tilbakevise påstandene i hans artikkel og argumentere for hvorfor bedriftsledere bør ta andre hensyn i tillegg til eiernes interesser. Ifølge stakeholder-teoriene må ledere ivareta interessene til alle grupper som blir direkte berørt av bedriftsledernes beslutninger. Eierne utgjør selvsagt en slik gruppe, men også kunder, leverandører, kreditorer, ansatte og lokalsamfunn er interessenter. Nedenfor presenterer jeg de viktigste argumentene som er rettet mot Friedmans posisjon og for et stakeholder-perspektiv.

De bør

Ifølge stakeholder-teoriene har bedriftsledere en moralsk plikt til å ta hensyn til andre interessenters interesser. Det er gitt en rekke ulike begrunnelser for denne posisjonen, men et fellestrekk for dem alle er at de bestrider det unike i relasjonen mellom eiere og leder. For det første påpekes det at ledere som regel utnevnes av bedriftenes styre, ikke direkte av eierne. Ansettelseskontrakten forplikter heller ikke ledere til å opptre profittmaksimerende. For det andre hevder tilhengere av stakeholder-perspektivet at det ikke bare er juridiske, men også sosiale og økonomiske relasjoner som gir opphav til spesielle forpliktelser. Relasjonen mellom leder og ansatte, mellom leder og kunde, mellom bedrift og lokalsamfunn osv. gir derfor også opphav til moralske forpliktelser. Ledere har ganske riktig en plikt til å ivareta eiernes interesser, men denne plikten trumfer ikke forpliktelser de har overfor alle andre interessenter. Derfor må ledere veie ulike interessenters interesser opp mot hverandre.

De kan

I motsetning til Friedman hevder forsvarere av stakeholder-perspektivet at bedriftsledere ofte er i en unikt god posisjon til å ta etisk hensyn. De har muligens ikke spesiell etisk kompetanse eller kunnskap om makroøkonomiske sammenhenger, men det er heller ikke nødvendig. Ledere har informasjon om interessenters ønsker og behov og om de direkte konsekvensene av sine beslutninger for de ulike interessentene. De befinner seg i konkrete situasjoner og trenger ikke å forholde seg til abstrakte moralske prinsipper. Ifølge enkelte stakeholder-teorier vil lederes moralske intuisjoner være en tilstrekkelig rettesnor i situasjoner hvor ulike interesser må veies opp mot hverandre.

De trenger

Stakeholder-perspektivet hevder også at det ernødvendig at bedriftsledere tar et samfunnsansvar. De bestrider premissene som ligger under argumentet om moralsk arbeidsdeling mellom bedrifter og myndigheter. Myndighetene regulerer ikke økonomisk aktivitet effektivt og har ikke virkemidler til å fordele inntekt rettferdig. Siden myndighetene ikke klarer å gjøre sin del av jobben, fungerer ikke den moralske arbeidsdelingen mellom myndigheter og næringsliv. Bedriftslederne må derfor ta et selvstendig moralsk ansvar. Når markedene ikke er preget av fullkommen konkurranse og det sosiale sikkerhetsnettet ikke fungerer, kan ikke bedriftsledere fraskrive seg ansvar for konsekvensene deres beslutninger har. Dessuten benekter stakeholder-perspektivet at den opplyste egeninteresse er tilstrekkelig til å sikre at bedrifter handler i overensstemmelse med samfunnets etiske normer. Det er eksempler på at bedrifter med etisk profil hatt økonomisk suksess, men en rekke av de mest vellykkede bedriftene har et tvilsomt etisk rulleblad.

Stakeholder-perspektivet har også sine egne utfordringer. Fokuset for teoriene innenfor dette perspektivet er å argumentere for at eieres krav om høyest mulig avkastning må veies opp mot andre interessenters interesser, men hvordan en slik avveining bør foretas, forblir imidlertid ofte et ubesvart spørsmål. En annen utfordring for stakeholder-perspektivet er å presisere hva som avgjør hvem som skal betraktes som interessenter eller stakeholders. Ofte blir bare de som er i direkte kontakt med bedriften, betraktet som interessenter, men det er ikke klart hvorfor ikke individer som blir mer indirekte berørt, bør inkluderes. I en verden der økonomien blir stadig mer integrert, og der beslutninger tatt ett sted kan ha effekter på individer et helt annet sted i verden, blir det vanskelig å trekke noe klart skille mellom de som er interessenter, og de som ikke er det.

ET SPØRSMÅL OM NÅR, IKKE OM HVORVIDT

Debatten mellom Friedman og hans motstandere har i stor grad vært fokusert rundt spørsmålet om hvorvidt bedriftsledere bør ta etiske hensyn eller ikke. I en norsk kontekst er det imidlertid få som vil forsvare det syn at ledere alltid bør gi absolutt prioritet til eiernes interesser. Et mer interessant spørsmål er derfornår det er spesielt viktig at ledere er sitt samfunnsansvar bevist. I situasjoner med velregulerte markeder og en velutviklet velferdsstat er det mye som taler for at ledere ofte både kan og bør konsentrere seg om å tjene penger innenfor de rammer som myndighetene har lagt. Mange bedrifter befinner seg imidlertid i situasjoner som ikke tilfredsstiller disse kravene. Multinasjonale selskap opererer ofte på markeder som er dårlig regulert som følge av svake nasjonale myndigheter eller fravær av overnasjonal styring. I en rekke situasjoner kan dessuten bedriftsledere selv påvirke rammevilkårene for sin virksomhet, enten gjennom lobbyvirksomhet eller gjennom korrupsjon. I disse situasjonene må bedriftsledere selv forta etiske valg, de kan ikke bare tenke på eiernes interesser.

Det er ikke bare ledere for multinasjonale selskap med virksomhet i svake demokratier som kommer opp i situasjoner hvor de må ta et aktivt samfunnsansvar. Selv i velfungerende demokratier oppstår det situasjoner med markedssvikt, hvor bedrifter har markedsmakt, eller hvor det er eksterne virkninger, og det gir opphav til situasjoner hvor det er viktig at ledere tar hensyn til andre interessenter. Generelt er det viktig å forstå grensene for myndighetenes reguleringsevne. Myndighetene kan ikke gjennom detaljregulering styre forholdene internt i bedriftene. Myndighetene kan heller ikke forventes å ligge i forkant av den teknologiske utviklingen. Bedrifter som utvikler eller benytter ny teknologi, har et spesielt ansvar, noe debatten omkring Internett og bioteknologi klart har vist. Det finnes derfor ingen friområder hvor bedriftsledere kan sette sitt etiske hensyn til side. Likevel er det viktig å være bevisst på at det er enkelte situasjoner hvor bedriftsledere må utvise et spesielt samfunnsansvar og i liten grad kan støtte seg på myndighetenes regulering.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS