Magma topp logo Til forsiden Econa

Bitcoin og blokkjede – en introduksjon

figur-author

Sammendrag

Denne artikkelen presenterer hva kryptovaluta og blokkjede er, og hvorfor dette er revolusjonerende.

Artikkelen har tre hoveddeler. Innledningsvis gis det eksempler på hvor mye aktivitet det er i dette feltet. Eksemplene er på ingen måte uttømmende, men tilstrekkelige til å vise at det er verdt å ta fenomenet på alvor.

Deretter gis det en utdypende forklaring av hva bitcoin er, og hvordan det fungerer. Artikkelen fokuserer på bitcoin, selv om det finnes en rekke andre prosjekter. Grunnen er at bitcoin er det største og mest vellykkede prosjektet i dette feltet. I tillegg er god forståelse av bitcoin en enorm fordel dersom man ønsker å forstå andre anvendelser av teknologien.

Avslutningsvis drøftes mulighetene som skapes med bitcoin og åpne blokkjeder, før artikkelen oppsummeres i en konklusjon.

Kryptovaluta og blokkjede er et av de heteste temaene innen finans og teknologi for øyeblikket. Du finner neppe ett eneste finans- eller teknologiselskap som ikke ser på eller jobber med dette. Samtidig er det fortsatt mange, selv blant dem som jobber med kryptovaluta og blokkjeder, som sliter med å virkelig forstå hva dette er, og hvordan det egentlig fungerer.

Denne artikkelen går til sakens kjerne og undersøker nettopp hva kryptovaluta og blokkjede er, og hvorfor dette er revolusjonerende.

Som med all ny teknologi er det en rekke negative aspekter ved kryptovaluta og blokkjede-løsninger. Personer kan for eksempel bruke kryptovaluta for å omgå regulering og til å gjennomføre betaling for ulovlige varer og tjenester. Et konkurrerende pengesystem som bitcoin kan også svekke sentralbankenes og myndighetenes kontroll. Om det er positivt eller negativt, kommer an på øyet som ser.

Det er imidlertid utenfor omfanget av denne artikkelen å gå inn på disse problemstillingene. Artikkelens formål er å gi en deskriptiv forklaring av hvordan og hvorfor, snarere enn å drøfte de normative konsekvensene.

Fra en e-postliste for nerder til globalt satsingsområde

Den 31. oktober 2008 ble det sendt ut et åtte sider langt dokument på en epostliste for kryptografiinteresserte. Tittelen på dokumentet var «Bitcoin: Et peer-to-peer elektronisk kontantsystem» (Nakamoto, 2008).

Verden var midt oppi en global finanskrise, og tilliten til det etablerte finanssystemet var minimal. Den anonyme forfatteren av dokumentet, Satoshi Nakamoto, presenterte et alternativ. En pengeenhet uten monetær inflasjon (en gitt pengemengde) og et betalingssystem uten mellomledd. Dette skulle vise seg å være starten på tidenes sommerfugleffekt.

Elleve år og fire bobler senere har bitcoin gått fra en verdi på 0 til drøyt 1 500 milliarder kroner, med en enhetspris på i underkant av 100 000 kroner. Det har oppstått tusenvis av varianter av kryptovaluta. Det er brukt milliarder i forsøk på å finne løsninger for bruk av såkalt blokkjede­teknologi. Christine Lagarde, sjefen for det internasjonale pengefondet og påtroppende leder av den europeiske sentralbanken, har uttalt at det «kan være uklokt å avskrive virtuell valuta» 1, og Kinas leder, Xi, har erklært at landet skal og må satse på blokkjedeløsninger. 2

Og man kan fortsette å ramse opp: Eieren av verdens største børs, ICE, har lansert en regulert handelsplass for bitcoin. Det samme har Börse Stuttgart og den sveitsiske børsen SIX. HTC har en egen mobiltelefon som er optimalisert for kryptovaluta, mens Opera har en egen løsning hvor kryptovaluta integreres direkte i nettleseren. I populære fintech-apper som Cash App og Revolut kan du kjøpe kryptovaluta med bare ett tastetrykk.

Kryptovaluta og blokkjeder dukker med andre ord opp stadig flere steder og blir stadig lettere å bruke.

Samtidig er det mange som er mildt sagt skeptiske og dømmer hele eller deler av feltet nord og ned. En rekke anerkjente økonomer hevder fortsatt at den eneste bærekraftige verdien for bitcoin er null, 3 og mens mange har prøvd seg på tilnærmingen «jeg er positiv til blockchain, men negativ til bitcoin», er det få av disse som kan svare på hva en blokkjede egentlig er.

Mye av denne motstanden kommer av mangel på forståelse av og erfaring med teknologien. Opp gjennom historien har man sett dette gang på gang. Ny, banebrytende teknologi møtes typisk først med latter, så med motstand og til slutt aksept.

Hva er bitcoin og blokkjede?

Skal man forstå blokkjedeteknologi, bør man starte med å forstå bitcoin:

  • For det første er det nyttig å forstå det første og største prosjektet i feltet.
  • For det andre vil en god forståelse av bitcoin gi et rammeverk for å analysere og vurdere mer kompliserte systemer som Ethereum.

Bitcoin er ikke det samme som blokkjede, men er kanskje den mest revolusjonerende og interessante anvendelsen av blokkjede.

Det er viktig å være klar over at selve blokkjedeteknologien er gammel teknologi. Teknisk sett er en blokkjede bare en logg hvor man benytter kryptografi for å hindre manipulering. Estland har brukt det som i dag ville blitt kalt blokkjedeteknologi, siden tidlig på 2000-tallet, 4 og forløperne kan dateres tilbake til minst 80-tallet (Lamport, 1978; Merkle, 1987; Oki & Liskov, 1988).

Det nye er oppsettet i bitcoin, hvor teknologi og spillteori kombineres på en slik måte at blokkjeden blir sikker, uten mellomledd. For å forstå hvordan må vi se nærmere på hvordan bitcoin fungerer, og hvilket problem som løses.

Hvordan fungerer bitcoin?

For å forstå hvordan bitcoin fungerer, er det hensiktsmessig å starte med å forstå hvordan en transaksjon gjennomføres.

Bitcoin kan tenkes på som et regnskapssystem – et system som holder oversikt over hvem som eier hva, og når. Konseptuelt vil enhver verdioverføring involvere tre skritt, uavhengig av hvilket system som brukes, og bitcoin er intet unntak.

figur

Figur 1

Sende transaksjoner

For å sende en transaksjon i bitcoin benytter man en programvare, mobilapp eller nettside. Denne sender en beskjed ut i bitcoin-nettverket. I bitcoin har alle en full kopi av hele regnskapet. De som mottar transaksjonsbeskjeden, oppdaterer sin kopi og sender beskjeden videre.

figur

Figur 2

Validere transaksjonen

Når man som en aktør i bitcoin-nettverket mottar en transaksjon, må man gjøre to ting før man kan oppdatere kopien man har av regnskapet.

  • Man må sjekke at beskjeden kom fra riktig person.
  • Man må sjekke at den som sendte beskjeden faktisk har dekning for beløpet han vil sende.

Digital signering

For å sjekke at beskjeden kom fra riktig person, benyttes digital signering ved hjelp av det som kalles offentlig nøkkelkryptografi.

Bitcoin kan tenkes på som en nettbank i skyen, med en rekke konti hvor det står bitcoin. For å dispo­nere bitcoin på en slik konto må man ha et passord – en krypto­grafisk nøkkel – som man bruker til å generere en gyldig signatur. Passordet har den egenskapen at alle kan bruke den offentlige nøkkelen eller kontonummeret til å validere at det private passordet ble benyttet til å lage signaturen, uten noen sinne å vite hva det private passordet er.

figur

Figur 3

Det som er viktig å merke seg i denne sammen­hengen, er at det ikke er noen fysisk person eller juridisk identitet knyttet til valideringen av avsender. Det er kun kontroll over passordet, som gjør at man kan generere gyldige signaturer, som gir tilgang. Det betyr at man mister tilgangen hvis man mister passordet, og at andre får tilgang hvis de stjeler det.

Transaksjonskjede

Når man har sjekket at avsenders signatur er gyldig, må man sjekke at avsender faktisk har de pengene han ønsker å sende. I bitcoin løses dette ved at alle transaksjoner føres inn i en transaksjonskjede. Dette er ikke det samme som blokkjede.

Når man sender en bitcoin, refererer man til akkurat hvilken bitcoin man ønsker å sende. En bitcoin er mulig å dele i inntil hundre millioner mindre deler som har fått enhetsnavnet satoshi, slik at man ikke behøver å referere til en hel bitcoin.

Å være eier av en bitcoin er altså å ha et passord tilhørende en konto som er i enden av en transaksjonskjede – noen har sendt en bitcoin til deg, uten at du har sendt den videre.

Endelig oppgjør – enighet i et desentralisert nettverk med ukjente aktører

Når man har en transaksjonskjede, har man også endelig oppgjør dersom man har en måte å sortere hendelser i tid på. Hvis noen prøver å sende den samme bitcoinen til to forskjellige, vil den siste av de to transaksjonene avvises fordi man ikke lenger er i enden av transaksjonskjeden.

Å sortere hendelser i tid i et desentralisert nettverk, uten betrodde mellomledd, er imidlertid en stor utfordring. Ingen klokker går likt, og man må skape enighet mellom personer som verken kjenner eller stoler på hverandre. Utfordringen med å skape slik enighet er det som kalles de bysantinske generalers problem (Lamport mfl., 1982), som lenge var et fundamentalt og uløst problem for desentraliserte systemer.

Uten en løsning kan man sende ut to motstridende transaksjoner som refererer til samme bitcoin. Disse beskjedene vil kunne nå ulike aktører i nettverket i ulik rekkefølge, slik at det vil oppstå uenighet om hvilken av transaksjonene som er den gyldige, og hvilken som er den ugyldige. Uten en sorteringsløsning vil derfor nettverket bryte samen.

Løsningen – blokkjede med proof of work

I november 2008 kom den anonyme personen eller gruppen Satoshi Nakamoto med en løsning. Ved å benytte proof of work, populært kalt mining, kan man skape enighet i et desentralisert nettverk.

Enkelt forklart fungerer løsningen slik at validerte transaksjoner pakkes sammen i noe som kalles blokker. Nye blokker genereres med jevne mellomrom, med referanse tilbake til foregående blokker, slik at de danner en relativ tidsakse. Innad i en blokk kan det ikke være to transaksjoner som refererer til samme bitcoin og dermed er motstridende.

Dersom noen tukler med en gammel transaksjon, vil blokkjeden brytes og ikke være gyldig lenger. Mange tror at dette er tilstrekkelig til å sikre at systemet skal fungere og ingen kan jukse, men det er feil. Grunnen er at man enkelt kan jukse med en gammel transaksjon, lage en alternativ kjede, presentere den til nettverket og insistere på at det er den alternative kjeden som er riktig.

For å hindre dette må man ha en mekanisme som sikrer enighet om hvilken kjede det er som er den riktige. Man kunne sett for seg at dette ble løst ved en avstemning hvor flertallet bestemte. Problemet er bare at bitcoin-nettverket er åpent, slik at hvem som helst kan lage millioner av falske brukere og dermed kuppe ethvert valg. Det er dette som omtales som et såkalt sybil attack.

Løsningen som Nakamoto kom opp med, var å gjøre det kostbart å stemme ved å benytte proof of work. Det fungerer slik at man må løse et vanskelig problem før en ny blokk kan legges til i kjeden. Det er lett å verifisere at problemet er løst, men vanskelig å løse det. Man kan tenke på det som om man må løse en sudoku hver gang det skal legges til en blokk – en sudoku generert på bakgrunn av informasjonen i blokken som legges til, og gjennom referansene bakover, hele blokkjeden.

figur

Figur 4

Hvis det skulle oppstå uenighet om hvilken blokkjede det er som er den riktige i bitcoin, vil nettverket automatisk velge den der det er løst flest problemer – med andre ord utført mest arbeid.

Ettersom problemet, og dermed også løsningene, er knyttet direkte til informasjonen i blokkjeden, vil en angriper måtte løse problemene på nytt hvis han skal endre en gammel transaksjon. Han vil altså måtte jobbe seg baklengs mens alle andre jobber fremover. Skal han da allikevel klare å presentere en ny kjede med enda flere løste problemer, må han bruke mer ressurser enn hele resten av nettverket til sammen.

Det er denne ressurskostnaden som gjør at ingen til nå har klart å jukse med bitcoin-blokkjeden, selv om den har vært operasjonell i mer enn ti år og på det meste var verdt mer enn 300 milliarder dollar.

Minere får betalt for å holde nettverket sikkert

Når man leser om at det brukes like mye strøm på å sikre bitcoin-blokkjeden som det brukes totalt i Irland (de Vries, 2018), skjønner man fort hvor vanskelig det vil være å angripe systemet.

Samtidig kan man lure på hvorfor folk er villige til å bruke så store ressurser på å holde nettverket sikkert. Svaret er penger. De som bruker datamaskiner og strøm på å sikre nettverket, får betalt, både i form av helt nye bitcoin og i form av transaksjonsavgifter.

Antallet nyskapte bitcoin som gis til minere, startet på 50 per blokk og halveres omtrent hvert fjerde år. Med én ny blokk hvert tiende minutt, som er frekvensen i bitcoin, vil det aldri kunne eksistere mer enn maksimalt 21 millioner bitcoin.

Transaksjonsavgiftene i bitcoin kommer som et naturlig resultat av knapphet. Når alle transaksjoner skal lagres på tusenvis av datamaskiner, verden over, for alltid, må man begrense hvor mye data som kan legges inn i blokkjeden per minutt. Hvis ikke vil systemet kollapse. Med begrenset kapasitet blir det derfor kø når stadig flere bruker bitcoin. Resultatet er et fritt marked for kø-prising. De som betaler mest for transaksjonen, prioriteres, slik at man motiveres til å betale en større avgift dersom rask inkludering i en blokk er viktig.

Bitcoin er teknologien bak blokkjede, ikke omvendt

Forklaringen over om hvordan bitcoin fungerer, er både for enkel og for vanskelig på en gang. Det kan være vanskelig å virkelig forstå hvordan alle delene henger sammen, særlig hvis dette er første gang man forsøker.

Det viktige å legge merke til er imidlertid hvordan kryptovalutaen og verdiobjektet bitcoin brukes som insentiv for å motivere adferd som sikrer nettverket. Sikkerheten kommer altså ikke direkte fra kryptografi, men fra ressursinnsatsen minere legger ned i proof of work. Fjerner man kryptovalutaen, fjerner man også sikkerheten – det er bitcoin som er teknologien bak blokkjede, ikke omvendt.

Nakamotos innovasjon handler mer om anvendt spillteori enn teknologi – all teknologien eksisterte fra før, det nye var sammensettingen og insentiv­strukturen.

Hvorfor trenger man bitcoin?

Forklaringen over presenterer hvordan bitcoin fungerer, og hvilken funksjon en blokkjede har. Implisitt i forklaringen tas det for gitt at bitcoin har en verdi. For å forstå hvorfor må man se på hva bitcoin muliggjør som ikke kan løses med andre penger eller systemer.

Knapphet som en sikring mot eksperimentell pengepolitikk

For mange av de som har investert i bitcoin, er knappheten et viktig argument. Det kan ikke skapes mer enn 21 millioner bitcoin. Det er færre bitcoin enn det er dollarmillionærer i verden.

Dersom flere personer ønsker å allokere mer penger til bitcoin, prisen stige. For de fleste andre verdiobjekter vil økende pris føre til økt produksjon. En høy tilbudselastisitet vil altså dempe effekten av økt etterspørsel.

Historisk har objekter med lav tilbudselastisitet, som gull, blitt tilegnet seg monetære egenskaper og blitt brukt som medium for oppbevaring av verdi (Szabo, 2002). Ved teknologigjennombrudd som har ført til reduserte produksjonskostnader og økt tilbudselastisitet, har tidligere verdioppbevaringsmedier blitt demonetarisert.

Bitcoin har en tilbudselastisitet på null: Produksjonen er helt upåvirket av prisen. Dette gjør at stadig flere ser på bitcoin som digitalt gull, en sikring mot eksperimentell pengepolitikk og inflasjon. Kiyotaki og Wright (1989) og Duffy og Ochs (2002) har vist at knapphet kan være tilstrekkelig til at et objekt uten bruksverdi kan få monetær verdi og fungere som penger, uten støtte fra en stat.

Bitcoin er både knappere enn gull, lettere å overføre, mer delbart og potensielt like holdbart. Flere ser derfor på bitcoin som en overlegen form for penger som vil kunne bre om seg i markedet og vokse frem til å bli dominerende over tid. Om de får rett eller ikke, vil tiden vise, men til nå er det ingen tvil om at bitcoins vekst i både verdi og utbredelse har vært formidabel, men fra et lavt startpunkt.

Åpenhet og fri innovasjon

Om vi ser bort fra knapphet, og man skal forstå hvorfor man trenger bitcoin, er det viktig å ta inn over seg det enorme potensialet som ligger i en åpen og generell infrastruktur for digital håndtering av verdier. Bitcoin kan for mange virke klønete og rart i dag. På samme måte fremsto internett som klønete og rart på starten av 90-tallet.

Internett hadde imidlertid to viktige ingredienser.

  • Det var åpent, slik at hvem som helst kunne bruke det, videreutvikle det og lage nye tjenester oppå.
  • Det var generelt, slik at aller typer informasjon kunne håndteres.

Fra lukkede og spesialiserte til åpne og generelle systemer

Før internett hadde man hatt lukkede og spesialiserte systemer for deling av informasjon: telenettet for telefon, radionettet for radio, TV-nettet for TV, og så videre. Ønsket man å starte en ny TV-kanal, måtte man spørre om lov. Ønsket man å snakke med noen, måtte man bruke telefon.

På internett, derimot, kan hvem som helst lage sin egen TV-kanal, og alle informasjonstyper kan håndteres. Denne kombinasjonen er det som gjør at man har fått så enormt med innovasjon på internett. På internett kan hvem som helst fritt teste ut ideene sine uten å måtte spørre om lov og gis tilgang, uansett om det er en 13-åring i Bangladesh eller et gigantkonsern i USA.

Internett har manglet et system for verdi

Det internett har manglet, er et åpent og generelt system for å håndtere verdi: Informasjon som må ha en eier, og som må være umulig å kopiere. Dette gjelder ikke bare penger, men også mer abstrakte verdier som åndsverk og brukeridentiteter.

Resultatet har vært at det åpne internettet er blitt til en samling lukkede intranett – intranett kontrollert av mellomledd som Visa, Netflix, Google og Facebook. Dette er mellomledd som overvåker hvert minste skritt vi tar digitalt, og som vi er helt avhengige av. Hvis du vil betale over nettet, du gå via Visa eller et tilsvarende selskap. Hvis du vil se en film, du gå via Netflix eller en tilsvarende aktør. Hvis du vil dele bilder med venner, du gå via plattformer som Facebook.

Bitcoin er internett for verdi og verdi på internett

Dette er i ferd med å endres. Bitcoin har allerede gjort det mulig for hvem som helst å fritt overføre penger til hvem man vil, når man vil, i den mengden man vil, uten å måtte gå via Visa eller spørre om lov – på samme måte som vi kan med kontanter, men nå også digitalt.

Andre åpne blokkjeder som Ethereum har gjort det mulig å lage desentraliserte finanstjenester hvor du for eksempel kan utstede eller ta opp et lån, helt uten et sentralisert mellomledd. 5

Denne muligheten er i seg selv revolusjonerende. Rundt to milliarder mennesker mangler ifølge Verdens­banken tilgang til elektronisk betaling fordi streng regulering gjør at de ikke gis tilgang (Demirguc-Kunt mfl.. 2017). Dette er ikke kriminelle, men personer som mangler fast bostedsadresse, fast inntekt, identitetspapirer og så videre.

Med bitcoin og desentraliserte finansløsninger kan de fritt bli en del av den digitale økonomien, uten å måtte spørre om lov.

Effektive betalinger over landegrenser

Videre gjør bitcoin grensekryssende betalinger billigere og raskere. Verdien ligger i selve bitcoinen, slik at du for eksempel kan kjøpe bitcoin i Norge, sende den til Sør-Afrika og selge den der. På den måten kan du hoppe bukk over hele korrespondentbanksystemet. Dette muliggjør for eksempel mikroinvesteringer i solcellepaneler, 6 effektive emigrantoverføringer 7 eller donasjon av penger. 8

Et amerikansk fintech-selskap som heter Veem, 9 med støtte fra Goldman Sachs, bruker for eksempel bitcoin som betalingsinfrastruktur for brorparten av transaksjonene de gjør mellom land – ikke fordi de er tilhengere av bitcoin, men fordi det er raskere og billigere enn alternativet.

Etter hvert som flere og flere oppdager denne muligheten, vil likviditeten til bitcoin styrkes, kostnadene ved kjøp, salg og innlåsing av vekslingskurs vil falle, slik at det blir gunstig for flere å bruke bitcoin til betaling. Vi står med andre ord overfor en selvforsterkende prosess som bare så vidt har begynt. For noen år siden fantes det kun obskure markedsplasser for nerder som ville spekulere. Nå rulles det ut løsninger fra verdens største børsaktører, og storbanker er på vei inn. 10

Mer enn bare penger

Potensialet til bitcoin stopper imidlertid ikke ved penger og finans. Bitcoin er et generelt nettverk for håndtering av digitale verdier. Ved å utnytte den åpne og sikre blokkjeden til lagring og forankring av annen informasjon vokser det nå frem helt nye tjenester, uten mellomledd. Facebook, bare uten noen i midten. Strømming av film uten konto eller deling av personlige data. Sikker lagring og håndtering av eierskapsbeviser som ingen kan tukle med fordi de er forankret i bitcoin-blokkjeden. Elektronisk ID kontrollert 100 prosent av den enkelte, og ikke Facebook, Google eller BankID.

Dette er ikke bare muligheter som ligger i fremtiden, men løsninger som fungerer i dag. Microsoft har for eksempel lansert en løsning for desentralisert ID, forankret i bitcoin-blokkjeden. 11 Videre har vi sett eksempler på at dokumenter som har vært forankret i bitcoin-blokkjeden, har blitt brukt som bevismateriale i rettsaker i både USA og Kina.

Konklusjon

Det er liten tvil om at kryptovaluta og blokkjede­løs­ninger er kommet for å bli. Stadig flere og større aktører tar dette seriøst og satser store penger på å bygge ut nye løsninger.

For å forstå det revolusjonerende i denne teknologien må man forstå hva det er som er nytt, og det er åpenhet. En blokkjede er kun en logg og i seg selv verken nytt eller revolusjonerende. Det nye er hvordan kryptovaluta som verdiobjekt brukes som insentiv for sikring av blokkjeden, uten noe betrodd mellomledd. Man kan altså si at det er bitcoin, kryptovalutaen, som er teknologien bak blokkjede, ikke omvendt.

Som investeringsobjekt og betalingsinstrument har bitcoin allerede hatt en enorm vekst. Som en åpen infrastruktur for andre systemer begynner vi nå å se løsninger vokse frem oppå bitcoin og andre blokkjeder.

Det er umulig å vite hvor dette ender, men med åpne systemer, fri deltakelse og innovasjon kan vi vente en akselererende utvikling det neste tiåret. Hvem som påvirkes hvordan, er umulig å spå presist, men mye tyder på at hele det finansielle systemet står overfor en omveltning tilsvarende den internett skapte for media.

  • Demirguc-Kunt, A., Klapper, L., Singer, D., Ansar, S., & Hess, J. (2018). The Global Findex Database 2017: Measuring financial inclusion and the fintech revolution. The World Bank.
  • De Vries, A. (2018). Bitcoin’s growing energy problem. Joule, 2(5), 801–805.
  • Duffy, J., & Ochs, J. (2002). Intrinsically worthless objects as media of exchange: Experimental Evidence. International Economic Review, 43(3), 6637–6673.
  • Kiyotaki, N., & Wright, R. (1989). On money as a medium of exchange. Journal of Political Economy, 97(4), 927–954.
  • Lamport, L., Shostak, R., & Pease, M. (1982). The Byzantine generals’ problem. ACM Transactions on Programming Languages and Systems (TOPLAS), 4(3), 382–401.
  • Lamport, L. (1978). Time, clocks, and the ordering of events in a distri­buted system. Communications of the ACM, 21(7), 558–565.
  • Merkle, R.C. (1987). A digital signature based on a conventional encryption function. I C. Pomerance (red.), Conference on the theory and application of cryptographic techniques (s. 369–378). Berlin, Heidelberg: Springer.
  • Nakamoto, S. (2008). Bitcoin: A peer-to-peer electronic cash system. Hentet 8.11.2019 fra https://bitcoin.org/bitcoin.pdf
  • Oki, B., & Liskov, B. (1988). Viewstamped replication: A new primary copy method to support highly-available distributed systems. I Proceedings of ACM Symposium on Principles of Distributed Computing (s. 8–17). ACM.
  • Szabo, N. (2002). Shelling out: The origins of money. Hentet 8.11.2019 fra https://nakamotoinstitute.org/shelling-out/

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS