Magma topp logo Til forsiden Econa

Kjell J. Sunnevåg er cand. polit. fra 1987, Universitetet i Bergen. Han er nå forsker ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) i Bergen.

Afsaneh Bjorvatn er cand. polit. i sosialøkonomi ved Universitetet i Bergen. Hun er forsker ved Stiftelsen for Samfunns- og næringslivsforskning.

Bør frekvenser selges på auksjon?

Frekvenser er en knapp naturressurs. Rettigheter til å utnytte denne ressursen kan ha til dels betydelig verdi. Sett fra samfunnets side er det viktig at rettighetene til å utnytte naturressurser - om det nå er petroleumsressurser, vannkraft eller frekvenser - blir gitt til dem som er kan skape størst mulig verdi for samfunnet ved å besitte rettighetene. Samtidig som at myndighetene står overfor en betydelig utfordring i å identifisere de mest effektive operatørene, er det vanskelig å forsvare at samfunnet skal gi fra seg slike rettigheter gratis. I en slik sammenheng har auksjoner vist seg å være et nyttig redskap.

Frekvenser er en begrenset ressurs 1 som danner grunnlaget for produksjon av ulike typer tjenester. Det elektromagnetiske spektrum er videre en ressurs som det er stadig økende etterspørsel etter, ikke bare for tradisjonelle anvendelsesområder som kringkasting, men også innenfor nye former for mobil telekommunikasjon. Myndighetenes oppgave er å bestemmehvem som har rett til å utnytte frekvensspekteret ogkriteriene for slik utnyttelse. Det siste blir en stadig mer utfordrende forvaltningsoppgave, der effektiv forvaltning og prising av denne ressursen vil være sentrale målsettinger. Effektiv forvaltning vil gjerne innebære at frekvensen tildeles den aktør eller anvendelse der frekvensen kan gi opphav til størst verdiskaping. Effektiv prising forutsetter at den enkelte aktør møter en pris som reflekterer den kostnad eller ulempe som andre aktører påføres ved at han får tilgang til ressursen. Normalt vil det være verdien i beste alternative anvendelse.

I Norge har Post- og teletilsynet (PT) ansvaret for tildeling av frekvensområder. Tradisjonelt har oppgaven vært ivaretatt etter enkle prinsipper. Spekteret har vært oppdelt i segmenter som er allokert til ulike tjenester, og frekvensen har værtfortløpende tildelt aktuelle søkere i samsvar med gitte kriterier for bruk av båndet. Med økt frekvensknapphet for en rekke tjenester har behovet økt for en ordning som kan allokere denne type ressurser effektivt. Som et virkemiddel i så måte har myndighetene valgt tildeling gjennomkonsesjonsrunder, der tildeling blir foretatt etter skjønnsmessig vurdering av søkerne. Dette innbefatter en vurdering av søkernes finansielle soliditet og teknologiske kompetanse i tillegg til en vurdering av bredde og kvalitet i søkernes planlagte tilbud av tjenester. Hensikten med dette har vært «å gi aktørene tilgang til frekvenser på objektive vilkår, å oppnå effektiv frekvensutnyttelse og å tilby det norske markedet gode og rimelige tjenester». 2

Man kan stille spørsmål ved om allokering etter administrativ og skjønnsmessig vurdering av søkerne gir det ønskede resultat. De ulike søkerne kan gjerne dokumentere tilfredsstillende teknologisk kompetanse og planer for utnyttelse av spekteret samt finansiell kapasitet, men det er en nærmest umulig oppgave å finne den eller de søkerne som er i stand til å skape mest verdi for samfunnet. Videre kan man hevde at det er svært vanskelig å administrativt fastsette et riktig nivå på frekvensavgiftene slik at man får en effektiv utnytting av denne begrensede fellesressursen - i den grad dette skulle være siktemålet med avgiftene.

De siste årene har myndighetene i flere land tatt i brukauksjoner som et verktøy for å allokere rettigheter til å benytte det elektromagnetiske spekter. USA og New Zealand har vært foregangsland. Formålet med denne artikkelen er å diskutere auksjon som allokeringsmekanismer for frekvenser og se hvordan dette gjøres i noen andre land. Deretter vil vi se nærmere på den auksjonsformen som er benyttet, hvordan de auksjonerte rettighetene kan utformes, samt mulighetene for politisk styring ved bruk av auksjoner. Oppmerksomheten vil i stor grad være rettet mot frekvensrettigheter relatert til mobil telefoni, men artikkelen vil også være av relevans for vurdering av prinsipp for tildeling av konsesjon til andre frekvensanvendelser. 3

TILDELING AV FREKVENSOMRÅDER

Norsk rikskringkasting (NRK) hadde som kjent monopol på å drive landsdekkende kringkasting frem til slutten av 1980-tallet. Telenor (Televerket) hadde monopol på mobiltelefoni frem til våren 1990. Utviklingen av ny teknologi i kringkasting og telekommunikasjon har lagt forholdene til rette for konkurranse og en mer liberal konsesjonspolitikk. Norge er også gjennom EØS-avtalen forpliktet til deregulering og økt konkurranse.

Videre har den store økningen i bruken av mobiltelefoni ført til større frekvensbehov. Dagens system for mobiltelefoni bruker 450 og 900 MHz, mens det nye digitale systemet går på 1800 MHz. For mobiltelefoni av typen NMT-450 og -900 er det Telenor alene som har konsesjon. Disse konsesjonene gjelder frem til 1. november 2003. I 1990 bestemte Stortinget at et selskap i tillegg til Telenor skulle få konsesjon til å bygge ut og drive et mobiltelefonnett. NetCom og Telenor ble således tildelt konsesjon for GSM-900 1. november 1991. Konsesjonen gjelder frem til 31. oktober 2005. For alle disse tjenestene er det stilt krav om at de skal være landsdekkende. Det er tre selskaper som har fått konsesjon for DCS-1800: Telenor Mobil, NetCom og Telia Norge. Samtlige selskaper fikk konsesjon som gjelder fra 9. mars 1998 frem til 9. mars 2010. I anbudskonkurransen for DCS-1800 konsesjoner var det kun tre søkere til de tre konsesjonene, mens det i andre land har vært mer intens konkurranse om rettighetene. I Riis-Johansen et al. (1998) pekes det på at dette kan skyldes en kombinasjon av dekningskrav og at det norske markedet anses som modent. Konsesjonskravet for Telenor og NetCom var å dekke 19 norske byer for DCS-tjenester, mens for Telia var kravet dekning i 20 byer. Videre var det et krav om at 90 % av befolkningen i disse byene var dekket for DCS. I tillegg er det stilt krav til utbyggingshastighet, frekvensavgifter 4, operatørgebyr til Post- og teletilsynet, teknisk utstyr, klageordning for kunder osv. Når det gjelder eierforhold, kan ikke selskapene ha mer enn en DCS-konsesjon, og ved en fusjonering med et selskap som allerede har en DCS-konsesjon, vil konsesjonen falle tilbake til telemyndighetene.

Tildeling av UMTS-konsesjoner eller «tredje generasjons system for mobilkommunikasjon» vil trolig skje på seinsommeren år 2000. Samferdselsdepartementet legger opp til en «skjønnhetskonkurranse», der dekningsgrad og utbyggingshastighet vil være viktige kriterier ved valg av hvem som skal bli tildelt konsesjon (St.meld. nr. 24 1999-2000). Argumentasjonen for dette er at myndighetene ikke vet hvilket dekningsomfang som er bedriftsøkonomisk lønnsomt (ei heller hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt), og at «den enkelte tilbyder er nærmest til å vurdere markedets etterspørsel og sine egne kostnader, og det kan derfor være hensiktsmessig å la tilbyderne konkurrere om utbyggingshastighet og dekningsgrad». 5 Det ble også besluttet å benytte skjønnhetskonkurranse som tildelingsmetode både i Finland, Sverige og Danmark. Danske myndigheter ombestemte seg imidlertid, bl.a. på bakgrunn av erfaringene i Storbritannia og Nederland, og legger nå opp til en auksjon for UMTS.

Auksjon er en form for handel som er karakterisert ved at salget kommer i stand etter direkte pristilbud fra potensielle kjøpere. Som en del av en generell reform av telekommunikasjonsregulering har vi på 90-tallet sett en trend mot bruk av auksjoner. På denne måten ønsker myndighetene å sikre seg en mer effektiv fordeling av knappe ressurser i den forstand at den som kan betale mest for rettighetene, også er den som best er i stand til å nyttiggjøre seg ressursen. Frekvensauksjoner er innført eller er under innføring i blant annet USA, New Zealand, Canada, Australia. I Europa har bl.a. Storbritannia og Nederland benyttet auksjoner ved tildeling av offentlige mobilsystem. I de fleste andre land hvor auksjoner er blitt holdt, har det vært i forbindelse med offentlige mobile radiosystemer. 6 I det følgende skal vi se nærmere på de vurderingene myndighetene i USA, New Zealand og Storbritannia har gjort i samband med valg og utformingen av allokeringsmekanisme for frekvensrettigheter.

USA

I 1993 ga den amerikanske kongressenThe Federal Communications Commission (FCC) mandat til å vurdere prinsipp for allokering av spekteret. Bakgrunnen for dette var dårlige erfaringer med lange og tungvinte administrative prosedyrer for tildeling av frekvenser og liten tilfredshet med den tilfeldige karakter lotterier som tildelingsprinsipp innebærer. En medvirkende årsak kan selvsagt også være et ønske om å bedre budsjettbalansen, et mål som må sies å ha blitt oppnådd tatt i betraktning de betydelige beløp auksjonene innbrakte. Mer spesifikt, ved å innføre et auksjonsprinsipp, ønsket myndighetene å inndra noe av den operatørgevinsten som oppstod ved lotterier, til fordel for samfunnet generelt. Målsettingen med å innføre auksjoner var altså todelt. Man ønsket for det første å oppnå en effektiv allokering av lisenser initielt, dvs. å tildele lisensene til de operatørene som var best i stand til å nyttiggjøre seg dem. For det andre ønsket man å inndra en del av verdien av å disponere en eksklusiv rettighet til fordel for statskassen (McMillan 1995).

Når det gjelder valg av allokeringsprosedyre, fikk FCC ulike føringer med hensyn til utformingen av denne. Prosedyren skulle først og fremst oppmuntre til hurtig anvendelse av nye teknologier og tjenester til nytte for publikum, også i distriktene, uten administrative eller rettslige forsinkelser. Videre var det et mål å fremme økonomiske muligheter og konkurranse og sikre at nye og innovative teknologier blir hurtig tilgjengelig for publikum. Sist, men ikke minst ønsket man å sikre samfunnet en viss andel av en eventuell knapphetsprofitt og fremme effektiv bruk av spekteret ved at allokeringen skjer til den eller dem som verdsetter ressursen høyest.

I utformingen av auksjonen baserte FCC seg på erfaringer fra tidligere spektrumsauksjoner i Australia, New Zealand og Storbritannia, og samarbeidet med økonomer, spillteoretikere, industrianalytikere, dataeksperter og advokater om selve utformingen av auksjonene. Ved valg av metode for allokering av frekvenser var det særlig viktig å ta hensyn til at det kunne væresamdriftsfordeler ellersynergier mellom de ulike lisenser. Et selskap som ønsker å bygge et sammenhengende og nasjonalt dekkende nett, vil ha behov for å kunne kjøpe flere lisenser. Lisensenekomplementerer hverandre, og verdien av summen av lisenser kan overstige verdien av de separate lisenser.

Myndighetene besluttet på denne bakgrunn at lisensene skulle allokeres ved at man benyttet ensimultan auksjon over flere runder (simultaneous ascending auction), en auksjonsform som var foreslått av Paul Milgrom og Robert Wilson ved Universitetet i Stanford og Preston McAfee ved Universitetet i Texas. Auksjonsformen innebærer at budgivere har muligheten til å gi bud på flere lisenser samtidig, og auksjonen går over flere runder. Videre er auksjonen implementert elektronisk, slik at man i prinsippet kan delta i auksjonen fra hvilket som helst land i verden ved hjelp av Internett. 7 Det ble innført regler for erverv av rettigheter, bl.a. med sikte på å unngå monopol og å sikre at frekvensrettigheter også kunne oppnås av minoritetseide selskap.

Fra juli 1994 til mars 1999 har USA gjennomført 19 auksjoner for tildeling av frekvensrettigheter. For det meste har FCC så langt benyttet seg av den simultant stigende auksjonsformen. Rettighetene som auksjoneres, er blant annet rettighetene til mobilkommunikasjon, personsøking, smalbåndsdatatjenester og bredbåndsvideotjenester. Frekvensrettigheter til kringkasting auksjoneres ikke i USA, selv om flere hevder at staten kunne ha generert betydelige inntekter ved å auksjonere de eksisterende frekvensene til TV-stasjoner.

Antall buddager i den enkelte auksjon har variert fra en og en halv dag til 85 dager. 8 Auksjonene har også vært svært inntektsbringende. I den første spektrumsauksjonen ble ti landsdekkende smalbåndslisenser auksjonert. Auksjonen startet 25. juli 1994, hadde 46 budrunder og varte i fem dager. Auksjonen innbrakte ca. 617 millioner dollar, noe som var ti ganger mer enn det som FCC hadde anslått. Så langt har FCCs auksjoner fra juli 1994 til mars 1999 generert en inntekt på ca. 23,8 milliarder dollar for staten. 9

Cramton (1997) mener at erfaringene fra USA så langt er overveiende positive, selv om det fortsatt er mye å lære om auksjoner brukt i en slik sammenheng. Men på ett punkt er han krystallklar: Tildeling av lisenser gjennom auksjoner er et stort fremskritt i forhold til tildeling gjennom lotterier og administrative prosesser. Regulering ved hjelp av markedet gir lisensene til dem som er best egnet til å gjøre bruk av dem, noe som er til nytte både for selskap 10, konsumenter og skattebetalere.

NEW ZEALAND

I New Zealand startet man med å benytte lukket bud, nest høyeste pris, som auksjonsmetode for allokering av frekvensrettigheter i 1989. Grunnen til det var de samme som vanligvis fremholdes i den teoretiske litteraturen. Imidlertid hadde både media og mange av deltakerne problemer med å forstå denne auksjonsutformingen. En medvirkende årsak til at man gikk vekk fra denne auksjonsformen, var at et lavt antall budgivere førte til at gapet mellom høyeste og nest høyeste pris ofte ble stort. I et tilfelle var høyeste bud på 100 000 NZ$, mens vinneren betalte nest høyeste pris på 6 NZ$. I et annet tilfelle bød en universitetsstudent 1 NZ$ for en lisens i liten by. Det var ingen andre budgivere, så studenten vant og betalte ingenting. 11 Selv om dette kan være en refleksjon av liten interesse og prisen således skal være lav siden man da ikke kan snakke om en knapp ressurs, var det manglende forståelse for dette i opinionen. 12 Myndighetene valgte derfor å gå over til et tradisjonelt format, med lukket bud, høyeste pris, fra og med fjerde runde. I tillegg ble reservasjonspriser, krav om depositum og garantier innført. 13

Til tross for at dette auksjonsformatet syntes å ha blitt allment akseptert, pekes det i en gjennomgang av lovgivningen på området 14 at i de evalueringer av frekvensauksjonene som er blitt gjennomført, har deltakerne kommet med kritikk som berørte både mulighetene forsubstitusjon og det forhold at det erkomplementaritet mellom deler av spekteret. Det blir pekt på at auksjonsformatet lukket bud har mye til felles med etlotteri. Budgiverne har bare én sjanse til å by på en lisens. Dersom de har gjort en feilvurdering av markedet, er det ingen mulighet til å rette det opp. Det pekes videre på at man i auksjonen kan risikere å ikke få det antall lisenser som er nødvendig for at man skal komme over en «kritisk masse».

Det vil altså lett kunne oppstå et effektivitetstap, både når man selger ett og ett objekt i sekvens, og når objektene selges simultant. 15 Slike forhold samt erfaringene fra USA og Australia fikk således myndighetene til å foreslå at simultant stigende auksjon ble innført som auksjonsmetode også i New Zealand. Den første auksjonen med dette auksjonsformatet ble foretatt i 1996 for radiofrekvenser. Auksjonen gikk over flere runder, og budene kunne fakses inn før hver nye runde. I 1998 ble det gjennomført en ny runde med allokering av 29 radiofrekvensrettigheter, og denne gang kunne budene leveres over Internett. I auksjonen for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, planlagt i midten av år 2000, er det også lagt opp til Internett-basert budgiving.

STORBRITANNIA

Det simultant stigende auksjonsformatet ble også valgt av britiske myndigheter når de auksjonerte fem UMTS-lisenser våren 2000. Argumentasjonen for å velge auksjon fremfor «skjønnhetskonkurranse» for tredje generasjons mobilsystemer var bl.a. slik:

Auctions are a fast, transparent, fair and economically efficient way of allocating the scarce resource for radio spectrum. Government should not try to judge who will be innovative and successful. 16

Selskapene som vant, betalte over 300 milliarder kroner for rettighetene. Britiske myndigheter regnet i utgangspunktet med at rettighetene ville innbringe rundt 35 milliarder kroner, og hadde fastsatt en samlet reservasjonspris på om lag 6,5 milliarder kroner. Reglene forprekvalifisering var enkle: Det var ikke krav om å gå gjennom noen teknisk evaluering eller vurdering av de tjenestene de hadde tenkt å tilby, men budgiverne måtte legge inn et depositum 17 på 50 millioner pund og informasjon om selskapets struktur og ledelse.

For å hindre at ett selskap eller en gruppe av selskap fikk kontroll over mer enn én lisens, ble det gjennomført en slagsforhåndsauksjon der selskapene som hadde meddelt sin interesse for å delta i auksjonen ble delt inn i grupper av selskaper som var assosiert med hverandre. Siktemålet med denne forhåndsauksjonen var å bestemme hvilket selskap innenfor hver gruppe som kunne delta i hovedauksjonen. Dermed oppnås en mer effektiv konkurranse om rettighetene og senere i markedet for teletjenester. BT og BTCellnet kunne for eksempel ikke begge delta i hovedauksjonen. 18 Hvem av dem som kunne delta, ble bestemt i forhåndsauksjonen, der selskapene innenfor hver assosiert gruppe bød på en per MHz-basis. Reservasjonsprisen i første fase var på 3,57 millioner pund per MHz. Det vinnende budet fastsatte minimumspriser som hver gruppevinner måtte legge til grunn i hovedauksjonen, multiplisert opp med det antall MHz som det var i den lisensen budet ble lagt inn på.

I selve hovedauksjonen, som var en modifisert versjon av den som FCC benyttet i USA, skjedde budgiving i en serie av runder inntil det bare var én budgiver igjen for hver lisens. Det var bare mulig å legge inn bud på én lisens av gangen. Dersom en budgiver hadde det stående budet på en lisens, kunne ikke et nytt bud legges inn før dette var blitt skjøvet ned av en konkurrerende budgiver. Budene kunne leveres elektronisk (faks) til Radiocommunications Agency.

En av lisensene (den største) var reservert for en nykommer i markedet. Siktemålet med dette var å bidra til mer effektiv konkurranse og innovasjon i markedet for mobile tjenester. Lisensene har en varighet frem til år 2021. Myndighetene stilte videre krav om at minst 80 % av befolkningen skulle være dekket innen år 2007 med en «use it or lose it»-regel, dvs. at auksjonsvinner risikerer å miste rettigheten dersom den bestemte dekningsgrad ikke er oppnådd innen den gitte dato. I RCA (1999) uttrykkes det for øvrig at myndighetene ser fordelene ved å tillate omsetning av lisensene, men at det er usikkert om og når slik omsetning kan tillates.

VALG AV AUKSJONSFORM

Utformingen av auksjonen og egenskaper ved rettigheten er sentrale spørsmål som må stilles dersom myndighetene skal benytte dette verktøyet for frekvensallokering. Det finnes flere elementer i design av auksjonen som i kombinasjon kan danne en rekke forskjellige auksjonstyper. 19 De to viktigste elementene er: antallet auksjonsrunder (én eller flere) og rekkefølgen objektene auksjoneres i (sekvensielt eller simultant). Auksjoner med én runde refereres ofte til som lukket bud-auksjoner. I slike auksjoner kan budgiverne plassere kun ett bud på objektet, og objektet tildeles den som har det høyste budet. Anbudskonkurranser vil ofte være av denne typen. Vinneren kan enten betale sitt eget bud eller det nest høyeste bud (Vickrey-prinsippet 20). I auksjoner som går over flere runder, har budgiver anledning til å gå over det stående høyste budet fra forrige runde. En vanlig flerrundeauksjonsform er engelsk auksjon, der bud plasseres muntlig i et auksjonslokale og hver tilbyder står fritt til å justere sitt bud oppover. En annen vanlig flerrundeauksjonsform er hollandsk auksjon, der selgeren annonserer et bud som senkes helt til en kjøper sier stopp og kjøper objektet til denne prisen.

Den største fordelen ved flerrundeauksjonsformen er informasjon budgiverne får om verdien som andre budgivere tillegger objektet som auksjoneres. Denne informasjonen øker sannsynligheten for at objektet blir allokert til den som verdsetter det mest, og vil generelt innbringe en høyere auksjonsinntekt enn auksjoner der det er betydelig usikkerhet omkring fellesfaktorer som påvirker verdien for alle budgivere, for eksempel hvem som byr, og hvor mye som er budt. I en lukket budrunde (én runde) må budgiverne gjette hvilken verdi andre budgivere tillegger objektet. Den budgiver som verdsetter objektet høyest, kan gjette galt og ikke legge inn det høyeste budet. I en flerrundeauksjon har budgiverne anledning til å heve sitt bud dersom de er villig til å betale mer enn den som så langt har det høyeste budet. Denne auksjonsformen vil gjerne også oppfattes som mer rettferdig blant deltakere og observatører.

Ved valg av auksjonsform for allokering av frekvensrettigheter er det videre viktig å ta hensyn til to vesentlige forhold. For det første oppstår en særlig utfordring ved at myndighetene som oftest allokerer flere frekvensrettigheter samtidig, og at disse rettighetene til en viss grad ersubstitutter for hverandre. Dersom to lisenser er substitutter, vil lavere pris på den ene lisensen føre til at budgiver også vil være villig til å betale mindre for den andre lisensen. Ved perfekte substitutter vil den gjensidige prisavhengigheten være svært høy fordi prisen på en lisens legger en absolutt grense for prisen på substituttet. Dersom for eksempel lisens A var et perfekt substitutt for lisens B, og en budgiver vet at lisens A kan kjøpes for 100, vil budgiveren ikke være villig til å gi mer enn dette for lisens B.

For det andre var det ved valg av metode for allokering av frekvenser også nødvendig å være oppmerksom på at det kunne væresamdriftsfordeler ellersynergier mellom de ulike lisenser. Et selskap som ønsker å bygge et sammenhengende og nasjonalt dekkende nett, vil ha behov for å kunne kjøpe flere lisenser. Lisensenekomplementerer hverandre. Det betyr at desto lavere prisen på den ene lisensen er, desto mer vil budgiver være villig til å betale for den komplementære lisensen. En annen måte å tenke på komplementære lisenser er at verdien av summen av lisenser kan overstige verdien av de separate lisenser. Ausubel et al. (1997) skiller mellomlokale ogglobale synergier. Lokale synergier er de gevinster som oppstår ved å ha to eller flere geografisk tilknyttede lisenser og kan oppstå av flere grunner. For det første ønsker konsumentene «seamless roaming» som tillater dem å benytte telefonen også når de er bortreist. «Seamless roaming» kan realiseres gjennom kontrakter mellom uavhengige tjenesteprodusenter, men dette krever koordinering om en gitt teknologi og «some management effort». For det andre kan det oppstå problemer med interferens på grensen mellom lisensområder. Dette krever koordinering mellom tjenesteprodusenter på grensen mellom deres respektive områder. For det tredje er det lokale skalafortrinn i markedsføring og ledelse. Endelig kan lokale synergier oppstå på grunn av økt markedsmakt. Globale synergier kan oppstå fordi det er skalafortrinn i anvendelse av en gitt teknologi eller i å administrere et nettverk eller fordi konsumentene har større nytte av telefonene dersom de kan benyttes flere steder.

I slike sammenhenger kreves betydelig koordinering og flere auksjonsrunder for at allokeringsmekanismen skal gi en effektiv allokering av rettighetene. Det innebærer at de tradisjonelle auksjonsformer vil være lite egnet siden man enten selger ett og ett objekt i sekvens (engelsk auksjon og hollandsk auksjon) eller alle objektene simultant (lukket bud). Dette er auksjonsformer som gjør det vanskelig for aktørene å forfølge budstrategier så som «enten - eller» eller «både - og».

Vedsekvensielle auksjoner må budgiverne i de første rundene gjette hvilken pris lisenser omsettes for i senere runder. Man kan tenke seg at en budgiver betaler mye for en lisens i en tidlig runde med en feilslått forventning om å få en komplementær lisens for en lav pris i en senere runde. Alternativt kan man tenke seg at en budgiver byr lite for en lisens i en tidlig runde i forventning om at et nært substitutt vil gå for mindre i en senere runde. Sekvensielle auksjoner eliminerer også mange strategier, og gjettingen omkring fremtidig utfall gjør strategiene i auksjonen sværtkomplekse. Ukorrekt gjetting kan resultere i at lisensene ikke allokeres til den somverdsetter dem mest. Et annet problem med sekvensielle auksjoner er at auksjonsformen har problemer med å genererelike priser på like objekter. McAfee og McMillan (1996) presenterer et eksempel fra RCAs salg av rettigheter til å benytte en kommunikasjonssatelitt i 1981, og som viser den praktiske betydningen av å benytte en mekanisme som genererer like priser for like objekter. Sju identiske lisenser ble lagt ut for salg i en sekvens av stigende pris auksjoner. Prisene som rettighetene ble omsatt for, varierte fra 14,4 millioner USD for den første lisensen til 10,7 millioner USD for den sjette. Vinneren av den første lisensen appellerte til FCC om å forkaste auksjonen med den begrunnelsen at auksjonsprosedyren brøt med «common-carrier nondiscrimination rules». FCC sa seg enig i dette og påla RCA å kreve samme pris fra alle budgiverne.

Den auksjonsformen som myndighetene gjerne tyr til når ett eller flere objekter skal selges samtidig (anbudskonkurranser), er lukket bud-auksjoner. Dette er en auksjon med én runde, dvs. at objektene auksjoneressimultant. Budgiverne kan plassere kun ett bud på objektet. En vesentlig innvending mot lukket bud som auksjonsform er atinformasjonsgrunnlaget ved budgivingen blir lavt. Man kan ikke reagere på informasjonsinnholdet i konkurrentenes bud og justere eget bud ut fra dette. Dermed øker sannsynligheten for vinnerens forbannelse. 21 Budgiverne må gjette hvilken verdi andre budgivere tillegger objektet. En annen mulighet er at den budgiveren som verdsetter objektet høyest, kan gjette galt og ikke legge inn det høyeste budet. Et svakt informasjonsgrunnlag vil slå særlig uheldig ut dersom der er ulike former for synergier mellom rettighetene som selges ut. Dette skaper behov for betydelig koordinering mellom budgiverne gjennom de prissignaler som auksjonen avslører. Ved å benytte lukket bud som auksjonsform i slike sammenhenger forsterkes således behovet for et velfungerende annenhåndsmarked for å sikre en optimal allokering av rettigheter.

Auksjonslitteraturen har gitt oss to fundamentale rettesnorer for å utforme en velfungerende auksjon. For det første bør auksjonen utformes slik at prisen som vinneren betaler, er så uavhengig som mulig av vedkommendes eget bud (Vickrey 1961). Ideelt sett skal prisen vinneren betaler, bare avhenge av motstandernes bud - for eksempel som i en auksjon med lukket bud, nest høyeste pris - slik at budgiverne har incentiv til å avsløre egen verdsetting av det objektet som auksjoneres. For det andre bør auksjonen utformes på en slik måte at man maksimerer den informasjon som er tilgjengelig for budgiverne på det tidspunkt budene plasseres (Milgrom og Weber 1982). Denne informasjonen øker sannsynligheten for at objektene blir allokert til de selskapene som verdsetter dem høyest, og vil generelt innbringe en høyere auksjonsinntekt enn andre auksjonsformer når det er synergier mellom rettighetene og betydelig usikkerhet omkring fellesfaktorer som påvirker verdien for alle budgivere.

SIMULTANT STIGENDE AUKSJON

I bl.a. USA, New Zealand, Australia og Storbritannia benyttes varianter av en auksjonsform kaltsimultant stigende auksjon («simultaneous ascending auction») for å allokere frekvenslisenser. I stedet for å selge lisensene i sekvens - én om gangen - legges alle lisensene ut for salg simultant. Imidlertid går auksjonen over flere runder, og det er åpent for å gi bud på lisensene helt til det ikke lenger kommer inn bud på noen av dem. Da avsluttes auksjonen.

Det er tre sentrale egenskaper ved en simultan auksjon i frekvenssammenheng som vi kan merke oss. For det første vil budgiverne få anledning til å reagere på informasjon som blir avslørt i tidligere runder. Dette bidrar til å redusere problemet med vinnerens forbannelse («winners curse») og muliggjør en mer aggressiv budgiving. 22 For det andre er som nevnt noen lisenser komplementære, mens andre er substitutter. Budgivers verdsetting vil avhenge av settet av lisenser som disponeres. Ved å tilby et stort sett av relaterte lisenser simultant vil budgiverne kunne reagere på priser på tvers av lisensene. Slik prisinformasjon vil være viktig i forhold til effisient aggregering av lisenser. I tillegg sikres at like lisenser omsettes for samme pris. For det tredje: Ved å holde budrunden åpen inntil det ikke kommer inn flere bud, får budgiverne muligheten til å bytte mellom ulike lisenskombinasjoner ettersom prisene endres. 23

En fremholdt svakhet ved den simultant stigende auksjonsformen er at den ikke tillater at det bys på pakker av lisenser (Cramton 1997). Dette kan skape et eksponeringsproblem, noe som er et potensielt hodebry for alle budgivere som verdsetter objektene slik at V(AB) > V(A) + V(B). V(AB) - V(A) er det budgiveren maksimalt er villig til å betale for B dersom vedkommende allerede har A. På samme måte er V(AB) - V(B) det budgiveren maksimalt er villig til å betale for A dersom vedkommende allerede har B. Dersom dette summerer seg til mer enn V(AB), er budgiveren potensielt sårbar. Avhengig av hvordan budgiveren reagerer på dette problemet, kan auksjonen gi et ineffektivt utfall eller tap for budgiveren (DeMartini et al. 1999). I praksis ser det ikke ut til at budgiverne i FCCs auksjoner av frekvenser i særlig grad er blitt eksponert på en uheldig måte ved ikke å ha anledning til å legge inn bud på pakker av lisenser. Erfaringene tyder på at det var mulig å danne effisiente aggregeringer selv uten mulighet for pakkebud (Ausubel et al. 1997; Cramton 1997 og Moreton og Spiller 1998). En av årsakene til det kan være at for å møte eksponeringsproblemet lot FCC budgiverne trekke tilbake bud mot en pengemessig straff. 24 En annen årsak kan være at det i hvert enkelt geografisk område legges flere lisenser ut for salg, der de enkelte lisensene er substitutter for hverandre.

Dersom myndighetene auksjonerer ut landsdekkende rettigheter og et selskap kun har mulighet til å erverve én av disse, noe som for eksempel var tilfelle for UMTS-rettighetene i Storbritannia, blir dette problemet også av liten relevans. I det følgende vil vi se litt nærmere på hvordan denne auksjonsformen er designet. I hovedsak vil vi benytte de nordamerikanske frekvensauksjonene som eksempel.

AUKSJONSFORBEREDELSE

Om lag et halvt år før en auksjon begynner annonseres den offentlig. Videre etableres en auksjonsgruppe bestående av advokater, økonomer, dataeksperter og auksjonspersonell. Auksjonsgruppens oppgave er blant annet å evaluere verdien av spekteret som skal auksjoneres, bestemme estimater for forskuddsbetaling og bestemme minimum akseptable åpningsbud.

Potensielle budgivere må videre levere en søknad om å få delta i auksjonen. Prekvalifisering av budgivere er aktuelt dersom myndighetene ønsker å sikre seg at aktørene er kompetente til å drive den virksomheten som rettigheten relaterer seg til. Dette vil være særlig viktig dersom det er store negative eksterne virkninger knyttet til inkompetanse. Både i de amerikanske og engelske frekvensauksjonene blir imidlertid kravene til søkerne holdt på et enkelt nivå. Den informasjonen som var påkrevet for å bli godkjent som potensiell budgiver for eksempel i de britiske UMTS-auksjonene, var i hovedsak detaljer om selskapsstruktur og ledelse sammen med et ikke ubetydelig depositum. Bakgrunnen for dette var et ønske om å åpne auksjonen for et bredest mulig spekter av selskaper og den vurdering at det er industrien, ikke myndighetene som er best egnet til å vurdere hvilke muligheter som byr seg innenfor tredje generasjons systemer for mobilkommunikasjon.

For å sikre at kun seriøse aktører med reell interesse deltar, vil det også være aktuelt å kreve en inngangsbillett for å delta i auksjonen. Inngangsbilletten er typisk delt i to. Én del er en betaling for i det hele tatt å få lov til å delta, en annen del fungerer som et depositum.

Betalingen for å få delta i auksjonen må være så høy at den skremmer vekk useriøse aktører. Cramton (1997) refererer til et eksempel der betalingen kun var 500 USD for lisenser som ble verdsatt til over en million USD. Resultatet ble at på 114 av 574 lisenser kunne ikke vinneren av lisensen betale for seg. Dette var spekulanter som ikke forsto reglene eller teknologien før auksjonen. I den engelske frekvensauksjonen for tredje generasjons mobile telefonsystemer var initielt depositum på 50 millioner GBP, noe som burde være tilstrekkelig til å holde useriøse aktører på avstand.

Størrelsen på innbetalt depositum bestemmer også omfanget av lisenser selskapet kan være med å by på (budkvalifisering - «eligibility»). Før auksjonen starter, vil det bli etablert et mengdemål for spektrum, og som gir en grov indikasjon på verdien av den enkelte lisens som legges ut for salg. Lisensene blir typisk tilegnet et antall poeng som står i forhold til egenskaper som båndvidde og befolkningsstørrelse som dekkes. I frekvensauksjoner måles størrelsen på en lisens gjerne i «MHz-pop», dvs. båndvidden i MHz multiplisert med befolkningsstørrelsen i området. I de amerikanske auksjonene for personlige kommunikasjonstjenester (PCS) var størrelsen på depositumet fastsatt til 20 cent per MHz-pop.

Budgiver må så vurdere hva som er den største kombinasjonen av lisenser vedkommende regner med å være aktiv på i en gitt runde, og betale inn et depositum i henhold til størrelsen på disse lisensene. Dette blir budgiverensinitielle budkvalifiseringspoeng. Anta f.eks. at en budgiver er interessert i å kunne by på lisens A (fem poeng), B (ti poeng) og C (to poeng). Denne budgiveren vil dermed be om å få 17 poengs initiell budkvalifisering. Dersom budgiveren vet at det ikke blir aktuelt å by aktivt på disse tre objektene samtidig, kan det være aktuelt å be om mindre initiell budkvalifisering, noe som også vil kreve et lavere depositum.

AKTIVITETSREGLER

Kort tid før selve auksjonen arrangerer FCC en prøveauksjon, slik at godkjente budgivere får anledning til å bli kjent med aktivitetsreglene for å være i stand til å mestre en simultant stigende auksjon. Utformingen av aktivitetsregler er viktig for å sikre at auksjonen har en god fremdrift. Det dreier seg blant annet om hvor stor økningen i bud må være, i hvilken grad budgiverne kan stå over en runde, omfanget av lisenser en budgiver må være aktiv på, og når auksjonen avsluttes.

Ovenfor har vi beskrevet hva som ligger iinitiell budkvalifisering. Et nøkkelbegrep ved budkvalifisering er videreaktivitetsnivå. Budkvalifiseringen for neste runde er minimum av kvalifiseringen for den inneværende runden og aktivitetsnivået i den inneværende. Det betyr at dersom ikke aktiviteten er høy nok, tapes budkvalifisering for neste runde. En budgiver sies å ha værtaktiv på en bestemt lisens i en gitt runde dersom vedkommende har det stående budet fra forrige runde eller legger inn et bud som er akseptabelt i nåværende runde. Et akseptabelt bud er høyere enn det stående budet med en viss prosentandel. Denne prosentandelen vil typisk være høy i auksjonens første stadium og reduseres over tid. Lav aktivitet i én runde fører altså til redusert budkvalifisering i neste periode. Dersom budgiverne legger inn et bud som overstiger vedkommendes budkvalifisering, avvises budet.

Videre er auksjonen delt inn i trestadier. Hvert auksjonsstadium kan inneholde et uspesifisert antall runder. I det første stadium må budgiverne ha vært aktive på lisenser samsvarende med en viss prosentandel av budkvalifiseringspoeng (typisk 60 %). I andre runde økes denne andelen (80 %), og i siste runde må budgiverne være aktive for det meste av sine budkvalifiseringspoeng (95 %). Dersom budgiveren har en aktivitet som ligger under kravet, reduseres budkvalifiseringspoengene tilsvarende. Auksjonen går videre til neste stadium når aktiviteten synker til et visst nivå (f.eks. dersom det i tre påfølgende runder er blitt plassert nye bud på mindre enn 10 % av de tilgjengelige lisensene).

Budkvalifisering er en egenskap ved auksjonen som således har endobbel funksjon, dvs. den skal presse frem budaktivitet og skape progresjon i auksjonen, og den skal begrense omfanget av de objekter budgiver kan by på. 25 Det kan også nevnes at det er lagt inn mulighet for åavstå fra å legge inn bud et visst antall ganger uten å tape budkvalifisering. Formålet med muligheten for budavståelse er å beskytte budgiverne mot å gjøre feil i løpet av auksjonen og for å unngå tap av budkvalifisering dersom det skulle oppstå tekniske eller kommunikasjonsmessige problemer.

Dersom budgiver legger inn et bud som vedkommende senere ønsker åtrekke tilbake, gis det også anledning til å gjøre det. Dette kan bidra til å redusere eksponeringsproblemet. Men for å fremtvinge meningsfulle bud og unngå for stor grad av strategisk budgiving er det implementert en «bot» for tilbaketrekking av bud. Det er naturlig at denne straffen korresponderer med det potensielle tap i auksjonsinntekt som dette medfører. Dersom lisensen til slutt blir solgt for et beløp som er større enn det budet som ble trukket tilbake, blir ikke budgiveren avkrevd noen bot. Dersom lisensen blir solgt for et beløp som er mindre enn verdien av det budet som ble trukket tilbake, vil boten bli satt til differansen mellom det tilbaketrukne budet og det vinnende budet. På den ene siden vil denne muligheten redusere sannsynlighet for at eksponeringsproblemet oppstår, men på den annen side vil det øke sannsynligheten for at enkelte budgivere kommer dårligere ut enn om de ikke hadde deltatt i auksjonen.

Etter auksjonen blir depositumet betalt tilbake, med fradrag av eventuelle straffebetalinger og betaling for de lisenser selskapet har fått tilslag på.

STOPPEREGLER

En sentral målsetting ved utformingen avstopperegel for auksjonen er å unngå at budgiverne «sitter på gjerdet» og venter. Stopperegelen må være utformet slik at den fremtvinger aktivitet og skaper fremdrift i auksjonen. Noen auksjoner overlater dette rett og slett tilauksjonarius' vurdering. Andre alternativer er å benytteøkning i auksjonsinntekt. Når akkumulert auksjonsinntekt flater ut, blir auksjonen stoppet. 26 Problemet med begge disse utformingene er at budgiverne kan finne det opportunt å vente for å se hva konkurrentene gjør. Dette gjøres i forvissning om auksjonarius vil forhindre at auksjonen stopper før de får en sjanse til å by. En annen stopperegel er å benytterandomisert stopptidspunkt, der sannsynligheten for at auksjonen stopper, øker etter hvert som auksjonen skrider frem. Problemet her er til dels det samme som ved de reglene som ble omtalt ovenfor. Dersom auksjonen stopper tidlig, vil det være vanskelig å avslå et ønske om å gå videre fra dem som ikke fikk budt. Andre stopperegler eraktivitetsbasert. FCC-auksjonene baserer seg på en aktivitetsbasert stopperegel. Auksjonen avsluttes dersom det ikke kommer inn noen nye bud på noen objekter fra en runde til den neste. 27

INFORMASJON

I FCC auksjonen vises alle bud i alle rundene, og budgiverne identifiseres med et identitetsnummer. Hvor mye informasjon som skal være tilgjengelig for den enkelte budgiver underveis i auksjonen er imidlertid et kontroversielt spørsmål. På den ene siden vil den informasjon og den fleksibilitet som er tilgjengelig for budgiverne i en simultant stigende auksjon, være viktig i forhold til å redusere usikkerhet og sikre en effisient aggregering av lisenser. På den annen side peker Cramton og Schwartz (1998) på at informasjon og fleksibilitet kan føre til forsøk på ikke-produktiv strategisk atferd.

Dersom den enkelte budgiver skal kunne gjøre seg kjent med identitetene til konkurrerende budgivere, kan det for det første bli lettere å få i stand stilltiende samarbeid, for det andre øker sannsynligheten for «predatory bidding», dvs. budgiving med sikte på å øke rivalers kostnader, og «retaliatory bidding», som kan betraktes som en form for koordinert etterspørselsreduksjon: En budgiver sender gjennom budet beskjed til en annen om å holde seg unna bestemte lisensene mot selv å holde seg unna de lisensene som den andre er interessert i. 28

I de første nasjonsomspennende smalbåndsauksjonene for personlige kommunikasjonstjenester («narrowband PCS services») i USA ble ikke budgivernes identitet offentliggjort på bakgrunn av slike betraktninger. Dette var imidlertid ikke noen suksess, og stilltiende samarbeid ble heller ikke betraktet som et så alvorlig problem at det oppveide ulempene (Cramton 1995). I de påfølgende amerikanske frekvensauksjonene bestemte man seg således for at den enkelte budgiver skulle få vite identiteten til de konkurrerende budgiverne, hvor mye den enkelte budgiver hadde betalt i depositum, og hvilke budgivere som var gitt spesielle preferanser. Etter hver runde vises høyeste bud og budgivers identitet. I tillegg blir alle gyldige bud og budgivers identitet vist ved avslutningen av hver runde sammen med budgivers «eligibility» og «waivers». Tilsvarende vurderinger ble gjort av canadiske myndigheter, som anbefalte at budgivernes identitet ble gjort kjent under auksjonen (Industry Canada 1998:19).

UTFORMING AV RETTIGHETEN

Frekvenser er en knapp naturressurs som kan sammenlignes med petroleumsressurser og vannfall. Det elektromagnetiske spekter er videre en knapp ressurs som ikke kan økes, selv om man kan øke effektiviteten i utnyttelsen av ressursen gjennom investeringer i teknologi. Heller ikke kan en del av det elektromagnetiske spekter som benyttes av én bruker, bli benyttet av en annen på samme tid. Bruken av spekteret er karakterisert ved eksternaliteter. Det faglige grunnlaget som legges til grunn for å begrense tilgangen til å utnytte denne ressursen, er således allmenningens tragedie: Uten tilgangsrestriksjoner vil det bli interferens mellom ulike operatører. Dette var da også et betydelig problem i «luften er fri for alle»-perioden på begynnelsen av 1900-tallet.

I Norge trenger operatørene enfrekvenskonsesjon for produksjon av tjenester som kringkasting, satellittelefoni, personsøking, amatørradio, radioaksess med mer. I Norge gis slike konsesjoner av Post- og teletilsynet. For utbygging og drift av offentlige mobilsystemer trenger operatørene også tjenestekonsesjoner som tildeles av Samferdselsdepartementet. Kulturdepartementet tildeler konsesjoner for landsdekkende kringkasting, mens Statens medieforvaltning tildeler konsesjoner for lokal kringkasting.

I tillegg til valg av allokeringsmetode er det et sentralt spørsmål hvordan de frekvensrettighetene som operatørene konkurrerer om, skal utformes. Retten som tildeles, kan defineres over flere dimensjoner: Rettigheten som tildeles, kan for eksempel værepermanent ellermidlertidig. Det kan også være definert som eneiendomsrett eller kun enbruks- ellerutøvelsesrett, f.eks. som en rett til å høste av en ressurs for en begrenset periode. Rettigheten kan også være knyttet til enbestemt anvendelse av spekteret eller til de anvendelser som rettighetshaveren finner for godt.

Reguleringen på disse områdene nedfeller i stor grad uttrykkeligstatens disposisjonsrett til ressursene. Teleloven gir staten hjemmel for å allokere frekvenser til bestemte formål og blant private aktører. Fordeling av radiofrekvenser krever imidlertid internasjonal koordinering av frekvensområdet. 29 Norge har altså begrenset handlingsrom mht. hva de ulike frekvensbåndene skal benyttes til, som også vil påvirke i hvilken grad frekvenser blir en knapp ressurs. I Norge tildeler myndighetene entidsbegrenset bruksrett til et frekvensintervall som operatøren stort sett kan benytte etter eget ønske (blokktildeling) eller til bestemte frekvenser til et bestemt formål (enkelttildeling). Det settes tidsbegrensning på rettighetene, og det vil ofte settes geografiske begrensninger og stilles krav til bruksmåte (effekt), utstyre, plassering av dette og så videre. Dette er begrensninger i den retten som tildeles, som er «helt nødvendige for at staten skal kunne foreta også andre tildelinger, gjennomføre en helhetlig, fornuftig og frekvenseffektiv utnyttelse av ressursen og sikre at en tillatelse ikke forstyrrer en annen tillatelse» (Riis-Johansen et al. 1998:14).

Her vil det kunne være en konflikt mellom effektivitet og kravet om politisk disposisjonsrett over rettigheten i fremtiden. Begrensninger i omsettelighet og anvendelse av frekvenser vil redusere verdien av denne ressursen, og flere forfattere setter spørsmålstegn ved om staten er den som er best i stand til å identifisere de mest verdiskapende anvendelser av de ulike frekvensområder. Spiller og Cardilli (1999) peker på at verditapet kan ta flere former: For det første vil det å tilegne frekvenser til bestemte anvendelser være uheldig i forhold til teknologisk endring og føre til at utstyrsprodusenten utvikler utstyr for den bestemte anvendelsen uavhengig av om dette er den mest effektive måten å anvende frekvenser på. For det andre vil begrensninger i omsetteligheten føre til at rettighetshaverne ikke tar hensyn til alternativverdien av frekvensene, og at frekvenser dermed ikke blir benyttet i de anvendelser som gir høyest verdiskaping. Spiller et al. argumenterer for eneiendomsrettilnærming i forvaltningen av frekvenser, og at det er tre byggesteiner i et velfungerende marked for omsettbare frekvensrettigheter: retten til å selge, fragmentere eller fremleie frekvenser, retten til å bruke tildelte frekvenser og retten til beskyttelse av eiendomsrett, dvs. regler for håndtering av interferens.

Alternativene med hensyn til i hvilken grad rettigheten skal kunneomsettes etter at den er blitt tildelt, spenner fra om rettigheten kan omsettes fritt, om den kun kan selges til bestemte grupper, om den kan leies ut for en periode, om andre kan utøve rettigheten på vegne av rettighetshaver, eller om den ikke kan omsettes i det hele tatt. Hvordan rettigheten defineres, er avhengig av egenskaper ved hva rettighetene relaterer seg til, samt historiske forhold og politiske målsettinger. I Industry Canada (1998) foreslår myndighetene at lisensinnehaverne ikke bare skal kunne tillates å selge lisensene slik de ble definert ved førstehåndsallokeringen, men at de også skal kunne deles opp både i båndvidde og geografisk dimensjon. Bakgrunnen for dette er delt. For det første kan man oppmuntre til økt konkurranse ved å fjerne potensielle barrierer for mindre virksomheter som ikke oppnådde lisenser i den siste auksjonen. For det andre kan man oppmuntre til mer effektiv utnyttelse av frekvensene ved å tillate utvikling av et bredere tjenestetilbud. For det tredje mener canadiske myndigheter at en slik politikk raskere vil kunne gi utvikling av områder med lavt eller intet tjenestetilbud. De mener at det ikke er noen grunn til å tro at de aktørene som er involvert i slik handel med rettigheter, ikke er interessert i å minimere interferens og maksimere påliteligheten på de tjenestene som ytes. Forutsetningen for å kunne tillate slik omsetning av rettigheter er at de vilkår som myndighetene knytter til rettigheten fortsatt opprettholdes, at rettighetsvarigheten opprettholdes, samt at de begrensninger som er fastsatt vedrørende samlet aggregering av frekvenser for enkeltaktører, ut fra konkurransemessige hensyn ikke brytes. I hvilken grad rettigheten kanomsettes, vil påvirke prisene rettighetene omsettes for på auksjonen, og hvilket effektivitetspotensial som kan realiseres på sikt.

Også hvilke restriksjoner som hviler på de anvendelser tildelte frekvenser kan benyttes til, kan påvirke effektivitetspotensialet på sikt. En eiendomsrettilnærming til frekvenser vil erstatte en rett til å tilby en bestemt tjeneste med en rett til bruk, noe som gir innehaveren full fleksibilitet i utnyttelsen av spekteret. Teknologisk endring skjer raskt. Spiller og Cardilli (1999) mener at restriksjoner som knytter frekvenserex ante til bestemte anvendelser, vil kunne gi et verditap og svekke incentivene til teknologisk innovasjon og endring.

Selv om en eiendomsrettilnærming svekker myndighetenes rolle betraktelig i forhold til administrative prosedyrer, mener Spiller et al. at myndighetene har en viktig rolle å spille i forhold til åutforme eiendomsrettigheten, bl.a. i forhold til å hindre interferens. Videre er det en forutsetning at eiendomsrettigheten kan håndheves. Forfatterne argumenterer for at for å få et velfungerende marked for frekvenser må rettighetene kunne håndheves også juridisk, for eksempel dersom det er problemer med interferens, og at rettighetshaverne har et større incentiv til å finne og saksøke de senderne som skaper slike problemer, enn det som er tilfelle ved administrative system.

POLITISK STYRING OG KONTROLL

Dette er de vanligste metodene som har vært benyttet for å allokere frekvenser:

  • Administrative prosesser - «skjønnhetskonkurranse»
  • Lotterier
  • Fortløpende tildelinger
  • Auksjoner

Administrative prosesser er den mest benyttede metoden på verdensbasis. Lotterier og fortløpende tildeling har vært mer sporadisk benyttet. For tildeling av konsesjoner i Norge benytter myndighetene seg av ulike metoder. Brukere av lukkede nett, for eksempel militæret, brannvesenet og veivesenet, får tildelt konsesjon etter en skjønnsmessig vurdering. Konsesjoner til mobiltelefoni og kringkasting tildeles ved «skjønnhetskonkurranse». Foruten disse metodene tildeles også enkelte konsesjoner ved fortløpende tildelinger. Denne metoden benyttes blant annet for tildeling av satellittkringkasting. 30

Det hevdes gjerne at ved å benytte auksjon fremfor «skjønnhetskonkurranse» reduseres mulighetene for politisk styring og kontroll. På den ene siden vil regulering ved hjelp av markedet medføre at lisensene selges til dem som er best egnet til å gjøre bruk av dem, noe som er til nytte både for konsumenter, skattebetalere og bedriftene selv. 31 På den annen side reduseres myndighetenes muligheter for å bestemmehvem som skal få rettigheten. 32 Men man skal være klar over at myndighetene har gode muligheter til å forfølge ulike samfunnsmessige målsettinger gjennom utforming av auksjonen og rammebetingelser for utøvelse av rettigheten, for eksempel kriterier knyttet til utbyggingshastighet og dekningsgrad. Ofte vil dette imidlertid innebære en avveining mellom effektivitet og fordelingsmessige hensyn. Vi kan se nærmere på ulike virkemidler for politisk styring som har vært benyttet i forhold til frekvensauksjoner.

Et virkemiddel er at et visst antall frekvensrettigheterholdes til side for bestemte grupper eller formål, eller at det gisprispreferanse for bestemte grupper budgivere. 33 McMillan (1995) påpeker at begge metodene har vært benyttet av myndighetene i USA når de auksjonerer ut frekvensområder. Det har vært en målsetting at frekvensauksjonene skulle gispredning i typen av vinnere. For eksempel gis «pionerer» innenfor kommunikasjonsteknologi «pioneer preferances». Videre har bedrifter som er minst 80 % amerikanskeid, selskap eid av etniske minoriteter eller kvinner, småbedrifter og distriktsbaserte telefonselskap også vært gitt en prispreferanse. Dette innebærer at de kan få tilslaget selv med lavere bud. I FCCs auksjoner for tildeling av rettigheter ble bestemte grupper tilbudt en prispreferanse opptil 40 % under det høyeste budet. I tillegg kunne disse gruppene betale i avdrag. Størrelsen på prispreferansen avhenger av størrelsen på bedriften, eierens kjønn og rase. For bredbåndauksjoner er en fjerdedel av frekvensspekteret forbehold prefererte grupper. I enkelte tilfellergir myndighetene bort noen rettigheter til prefererte grupper. Videre forbeholdes noen få lisenser til bedrifter med en inntekt under 125 millioner dollar.

Cramton (2000) er imidlertid skeptisk til denne politikken. Han innrømmer at det i visse tilfeller kan være ønskelig å gi bestemte grupper preferanser, for eksempel innenfor kringkasting, mens det derimot på områder som mobil telefoni er slik at det til dels er betydelige stordriftsfordeler knyttet til virksomheten. Disse er knyttet til innkjøp av utstyr og markedsføring, men først og fremst til verdien av å kunne tilby landsdekkende tjenester («seamless roaming»). Andre viktige grunner til at det ikke er ønskelig å gi bestemte grupper spesielle preferanser, er at det begrenser mulighetene for omsetning av rettighetene, og at dette i vesentlig grad kompliserer auksjonsprosessen. Nå kan man gjerne være enig i at det kan være problematisk å reservere rettigheter for mindre selskap i et marked der virksomheten har stordriftsegenskaper. Det er imidlertid lettere å akseptere at rettigheter holdes til side for nykommere i markedet, slik det ble gjort for en av de fem UMTS-konsesjonene i Storbritannia. Siktemålet med dette var å bidra til mer effektiv konkurranse og innovasjon i markedet for mobile tjenester.

Det har i ulike sammenhenger vært hevdet at auksjoner gjør det lettere å samle opp rettigheter, slik at et selskap kan oppnå monopol, men det er mulig å utforme auksjonen slik at dette unngås. For å unngå at et selskap kjøper opp alle rettighetene, kan det være aktuelt å legge begrensninger påantall rettigheter et selskap har lov til å erverve, f.eks. hvor stor del av spekteret et selskap har lov til å kjøpe i et bestemt geografisk område, noe som også praktiseres i USA for frekvensrettigheter. Også i Storbritannia ble det i UMTS-auksjonen lagt inn mekanismer for å hindre at assosierte selskap fikk kontroll over mer enn én konsesjon.

Et annet virkemiddel for å sikre samfunnsmessige målsettinger med utnyttelsen av frekvenser er «use it or lose it»-betingelser: Vinnere av auksjoner mister rettighetene dersom de i løpet av et bestemt antall år ikke har klart å installere nettverk som dekker behovet for en tredjedel av potensielle brukere. Dette bidrar også til å sikre anvendelse av rettighetene i tråd med myndighetenes målsettinger om utnyttelse og utbyggingshastighet. Selv uten slike virkemidler kan man hevde at auksjoner faktisk gjør det lettere å hindre industrikonsentrasjon. Grunnen til det er at det vanligvis blirlettere for nye bedrifter å komme inn i telekommunikasjonsindustrien ved auksjon enn gjennom administrative prosesser.

I tilknytning til de engelske frekvensauksjonene for tredje generasjonsmobilsystemer har enkelte norske politikere uttrykt bekymring for at de store beløpene selskapene må betale for rettighetene, kan bli veltet over på forbrukerne. 34 35 Også Noam (1997:467) uttrykker skepsis på dette grunnlaget:

'Sunk cost' leads to passive acceptance only in the competitive markets, and after the fact. Oligopolists, on the other hand, will attempt to raise prices in order to recover their bid price and more. This does not require an explicit agreement, just communality of interest, and is therefore difficult to identify.

Her er det viktig å skille mellom faste og variable kostnader. En bedrift som ønsker å maksimere profitt, baserer prisen på marginale kostnader, dvs. kostnadene ved å tilby en tilleggsenhet av tjenesten. Auksjonsprisen betales før noen tjeneste kan tilbys i det hele tatt, dvs. at det er en fast kostnad og ikke en del av de marginale kostnadene ved å tilby tjenesten. Selskapene er villig til å betalerenprofitten knyttet til å få rettigheten. Med andre ord er auksjonsinntekten en ren overføring fra bedriften til myndighetene. Prisen forbrukerne må betale eruavhengig av om rettigheten auksjoneres eller gis vekk. Dersom selskapene finner at de har betalt mer enn renprofitten i auksjonen, vil et forsøk på å heve prisen gjøre vondt verre. Dette gjelder uansett markedssituasjon. La oss for enkelhets skyld at det er retten til å drive en monopolvirksomhet som auksjoneres ut. Virksomheter er uregulert, og selskapet vil prise monopolistisk, dvs. sette grenseinntekt lik grensekostnader. Anta videre at selskapetex post finner at det overvurderte verdien av rettigheten. Da vil det ikke være noen god løsning å øke prisene ytterligere for å hente inn dette. Dette vil gi redusert profitt i forhold til den tradisjonelle monopolløsningen, som er optimal om retten ble auksjonert eller ikke.

McMillan (1995) åpner imidlertid for at det selskapene betaler i auksjonen, kan gå ut over prisen på selskapenes tjenester i ett tilfelle: Ved friksjoner i kapitalmarkedene kan høyere låneopptak føre til høyere rentenivå. I så fall kan den ekstra gjelden som auksjonsprisen medfører, føre til lavere investeringer og høyere marginalkostnad ved å tilby tjenesten. McMillan mener imidlertid at det er lite sannsynlig at denne effekten er av særlig betydning. På den annen side kan det faktisk være slik at prisen forbrukerne betaler, kan gå ned ved auksjon i forhold til skjønnhetskonkurranse fordi man har et verktøy for å sikre at de minst effektive produsentene blir skjøvet ut.

OPPSUMMERING

En auksjon tar sikte på å avsløre operatørenes betalingsvilje for rettighetene og er basert på tanken om at den som mest effektivt kan utnytte ressursen, også vil være den som har høyest betalingsvilje. I tillegg til å fungere som allokeringsmekanisme har frekvensauksjoner den «bieffekt» at staten trekker inn renprofitten knyttet til å disponere eksklusive rettigheter. Det er gjennomgående enighet i den teoretiske litteraturen på dette området at tildeling av frekvensrettigheter gjennom auksjoner er et stort fremskritt i forhold til tildeling gjennom mer diskresjonære administrative prosesser som for eksempel «skjønnhetskonkurranse».

Når myndighetene tildeler eksklusive frekvensrettigheter, skjer det gjerne en tildeling av mange rettigheter samtidig. Siden det kan være ulike former for synergier mellom rettighetene, blir det viktig å velge en auksjonsform som i størst mulig grad sikrer en optimal allokering. Målsettingen er å sikre konkurranse samtidig som man ikke skal tape verdien av stordrifts- eller samdriftsfordelene. Tradisjonelle auksjonsformer som lukket bud, der alle rettighetene selges simultant, og engelsk auksjon, der rettighetene selges i sekvens, svikter lett i forhold til den siste målsettingen. Simultant stigende auksjon har vist seg å være en auksjonsform som fungerer godt i slike sammenhenger. Dette er også den auksjonsformen som myndighetene i de fleste land har valgt når frekvensrettigheter auksjoneres.

Når rettighetene er tildelt, er det - for å sikre optimal allokering også over tid - viktig at de operatører som har fått tildelt rettighetene, tar hensyn til verdien av rettigheten i beste alternative anvendelse. For å oppnå dette må rettighetene være omsettelige og oppdelelige. Det kan fremføres flere grunner til dette: Kapitalmarkedsimperfeksjoner kan gjøre at mindre, men effektive selskaper får problemer med å finansiere den kapital som er nødvendig for å vinne i en auksjon. Det er heller ikke alltid at de somtror de er mest effektive og innovative, faktisk viser seg å være det. Noen vil overvurdere egne evner og hva de kan hente ut av markedet. Vinnerne i en auksjon kan bli tapere i markedet. Forhold som rask teknologisk utvikling og lang varighet på rettighetene bidrar også til å styrke argumentasjonen for at operatørene ikke bare skal kunne tillates å selge lisensene slik de ble definert ved førstehåndsallokeringen, de også skal kunne deles opp både i båndvidde og geografisk dimensjon. Forutsetningen for å kunne tillate slik omsetning av rettigheter, er at de vilkår som myndighetene knytter til rettigheten, fortsatt opprettholdes, at rettighetsvarigheten opprettholdes, samt at de begrensninger som er fastsatt vedrørende samlet antall frekvensrettigheter på enkeltaktørs hånd ut fra konkurransemessige hensyn, ikke brytes.

  • 1: Artikkelforfatterne arbeider ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning. Artikkelen tar utgangspunkt i arbeid finansiert av NFR-programmet «Offentlig sektor i endring».
  • 2: I visse frekvensområder og i visse geografiske strøk.
  • 3: Se invitasjon til høring om tildeling av frekvenser til aksessnett, 3. mai 1999, Post- og teletilsynet.
  • 4: Eksempelvis er konsesjonene til TV 2 og P4 er gitt av Kulturdepartementet for en tiårsperiode. TV 2s konsesjon utløper 31. desember 2002 og P4s konsesjon utløper 31. desember 2004. Det er ikke besluttet hvilket anbudsprinsipp som skal benyttes for å tildele disse rettighetene, men flere aktører har uttrykt seg kritisk til at den norske stat skulle gi verdifulle eksklusive rettigheter til å tilby riksdekkende reklamefinansiert kringkasting til private aktører gratis uten konkurranse. Jf. bl.a. oppslag i Dagens Næringsliv 24.3.00 og 29.3.00, der det fremgår at selskapet TV Invest «er villig til å betale inntil 100 millioner kroner i året for TV 2s konsesjon».
  • 5: Det skal betales kr 200 000 per duplekskanal (2 x 200 kHz) per år.
  • 6: Se pressemelding nr. 150/99 fra Samferdselsdepartementet.
  • 7: Sentral litteratur på dette området er f.eks. Chakravorti et al. (1995) og Noam (1997) pluss en spesialutgave av Journal of Economics & Management Strategy som tar for seg utforming og erfaringer med auksjoner for frekvensspekteret. Se også en oversikt i Riis-Johansen et al. (1998) og en mer kritisk drøfting i Noam (1997).
  • 8: Denne auksjonsformen vil bli nærmere beskrevet senere.
  • 9: Auksjon nr. 11 som begynte 26. august 96, hadde 85 buddager og flest antall budrunder med 276 runder.
  • 10: Det påpekes fra ulike hold at den store statsgjelden gjerne var en medvirkende årsak til at auksjoner ble valgt.
  • 11: Bortsett fra de som tidligere hadde lisensen basert på historiske rettigheter («grandfathering») eller lignende.
  • 12: Eksempelet er referert i Morgan (1995).
  • 13: Rothkopf et al. (1990) drøfter andre grunner til at denne auksjonsformen er så lite benyttet. Budgiverne vil være motvillige til å avsløre sin faktiske betalingsvillighet i en auksjon som er sårbar for juks fra auksjonarius' side, eller når det vil være forhandlinger i etterkant av auksjonen der privat informasjon er av betydning for utfallet. I det nevnte eksempelet kan vi lett se hvor sterke incentiver auksjonarius har til å få noen til å legge inn et bud på 99.999 NZ$ med et tilbud om å dele differansen mellom dette og 6 NZ$. Videre vil allmenn kunnskap om vinnerens faktiske betalingsvillighet kunne skade vedkommendes forhandlingsposisjonen ved påfølgende forhandlinger med utstyrsleverandører. Slike betraktninger gjør at stigende pris-auksjoner er fordelaktige siden budgiverne ikke trenger å avsløre hele sin etterspørselskurve, bare den delen som ligger under det vinnende budet.
  • 14: I en evaluering som ble foretatt av omleggingen, pekes det på at erfaringsmateriale ikke tyder på at prisene som ble realisert under dette auksjonsformatet, gjennomgående er høyere enn under et nesthøyeste pris-format. På den annen side pekes det på at både media og de fleste budgiverne var mer komfortable med det nye formatet. Videre konkluderer Crandall (1998) med at realiserte priser i frekvensauksjonene for personlige kommunikasjonstjenester i New Zealand er ganske lik de som ble realisert i USA, etter korreksjon for demografiske forskjeller.
  • 15: «Radiocommunications act review - Discussion paper: Preliminary conclusions». Ministry of Commerce, Wellington, New Zealand, desember 1995.
  • 16: Jf. for eksempel Ledyard et al. (1997).
  • 17: Se http://www.spectrumauctions.gov.uk/documents/faq.htm.
  • 18: Depositumet måtte økes med ytterligere 50 millioner GBP dersom selskapets bud i løpet av auksjonen gikk over 400 millioner.
  • 19: For øvrig måtte BT plassere sine tredje generasjonsaktiviteter i et separat selskap.
  • 20: For gode oversikter og innføring i auksjonsteori henvises det til McAfee og McMillan (1987), Milgrom (1989), Feldman og Mehra (1993) og Vagstad (1998).
  • 21: Se Vickrey (1961).
  • 22: Vinnerens forbannelse («winners curse») skyldes at det er fare for at den som får tilslaget på en auksjon, også kan være den som har gjort den største feilvurderingen av objektets verdi, og således risikerer å tape penger.
  • 23: Jf. Milgrom og Weber (1982).
  • 24: For bedre å håndtere dette problemet har alternative auksjonsprosedyrer blitt foreslått der det er mulig å by på pakker av lisenser. En av disse kalles «Adaptive User Selection Mechanism» (AUSM), der kombinasjoner av rettigheter spesifiseres etterhvert som auksjonen skrider frem (Banks et al. 1989), se også Ledyard et al. (1996) og Milgrom (1997)). Ledyard et al. (1997) viser i en eksperimentell sammenheng at dersom heterogene objekter med signifikante komplementariteter skal auksjoneres, vil AUSM være bedre enn en simultant stigende auksjon uten mulighet for pakkebud.
  • 25: Porter (1997) studerer denne siden ved auksjonsutformingen og finner at selv om auksjonens effektivitet økes, økes også budgivernes tap.
  • 26: Omfanget av objekter budgiver kan by på, vil i tillegg være begrenset av vedkommendes budsjett for auksjonen.
  • 27: Dette er den stopperegelen som blir benyttet i en av de få faktiske anvendelser av AUSM som vi kjenner til, dvs. av Sears Logistics Services.
  • 28: Det kan nevnes at DeMartini et al. (1999) eksperimentelt tester ulike «myke» utforminger av stopperegler, men finner liten variasjon i effektivitet og auksjonsinntekt.
  • 29: Dette var ikke uvanlig i de tidligere frekvensauksjonene der det var mulig å bruke desimalene i budet til å signalisere med. Budgiverne var effektivt i stand til å signalisere meldinger som «Jeg holder meg unna New York dersom du holder deg unna Los Angeles». Denne muligheten ble imidlertid fjernet da FCC krevde at alle nye bud skulle være i heltall.
  • 30: Frekvensplaner finnes i dag for frekvenser opptil 275 GHz. Beslutninger i spørsmål om frekvensbruk blir fattet ved internasjonale konferanser. Den siste konferansen WARC (World Administrative Radio Conference) som behandlet hele frekvensområdet, fant sted i Torremolinos i Spania i 1992. Innenfor rammen av de beslutninger som blir fattet, skjer siden detaljplanlegging innenfor ulike frekvensområder og regioner. For Europa har CEPT (Conférence Européenne des Administrations des Postes et Télécommunictions) kommet med forslag til utforming av en europeisk frekvensplan for området 3.4 til 105 GHz, som skal være gjennomført til år 2008. Også lavere frekvensområder er nå til behandling, blant annet området 1350-2690 MHz, hvor en del mobilkommunikasjon foregår.
  • 31: En nærmere drøfting av de ulike allokeringsprinsipper kan finnes i Sunnevåg (1999) eller Sunnevåg og Bjorvatn (2000).
  • 32: Bortsett fra de bedriftene som tidligere fikk lisensrettighetene gratis, basert på «grandfathering» eller lignende.
  • 33: Noen vil si at dette er en vesentlig styrke ved auksjoner.
  • 34: Alternativt kan man tenke seg at det etablerte selskapet («incumbent») får en prisulempe ved auksjonen.
  • 35: Se for eksempel Dagens Næringsliv 26. april 2000. Konsesjoner til frekvensområder har tradisjonelt vært delt ut nærmest gratis; operatøren betaler kun saksomkostninger. Imidlertid har myndighetene i revidert nasjonalbudsjett for 2000 foreslått å kreve inn 100 millioner i startbetaling for hver av de nye mobillisensene for UMTS. I tillegg kommer en avgift på frekvenser, tilsvarende ordningen for DCS 1800, dvs. en årlig frekvensavgift per konsesjon på 20 millioner kroner.
  • Ausubel, L.M.; P. Cramton og R.P. McAfee (1997). Synergies in Wireless Telephony: Evidence from the Broadband PCS Auctions.Journal of Economics & Management Strategy 6:497-527.
  • Banks, J.; J. Ledyard og D. Porter (1989). Allocating Uncertain and Unresponsive Resources: An Experimental Approach.Rand Journal of Economics 20:1-25.
  • Chakravorti, B.; W.W. Sharkey; Y. Spiegel og S. Wilkie (1995). Auctioning the Airwaves: The Contest for Broadband PCS Spectrum.Journal of Economics & Management Strategy 4:345-373.
  • Cramton, P. (1995). Money out of thin air: The nationwide narrowband PCS auction.Journal of Economics & Management Strategy 4:267-343.
  • Cramton, P. (1997). The FCC Spectrum Auction: An Early Assessment.Journal of Economics & Management Strategy 6:431 -496.
  • Cramton, P. (2000).Lessons from the United States Spectrum Auctions. Prepared testimony of Peter Cramton before the United States Senate Budget Committee.
  • Cramton, P. og J. Schwartz (1998). Collusive Bidding: Lessons from the FCC Spectrum Auctions.Journal of Regulatory Economics 17:229-252.
  • Crandall, R.W. (1998). New Zealand Spectrum policy: A Model for the United States.Journal of Law and Economics XLI:821-840.
  • DeMartini, C.; A.M. Kwasnica; J.O. Ledyard og D. Porter (1999).A New and Improved Design for Multi-object Iterative Auctions. Social Science Working Paper 1054, California Institute of Technology.
  • Feldman, R.A. og R. Mehra (1993). Auctions.IMF Staff Papers 40:485-511.
  • Industry Canada (1998).Framework for Spectrum Auctions in Canada. Industry Canada.
  • Ledyard, J.; C. Noussair og D. Porter (1996). The Allocation of a Shared Resource Within an Organization.Economic Design 2:163-192.
  • Ledyard, J.O.; D. Porter og A. Rangel (1997). Experiments Testing Multiobject Allocation Mechanisms.Journal of Economics & Management Strategy 6:639-675.
  • McAfee, R.P. og J. McMillan (1987). Auctions and Bidding.Journal of Economic Literature 25:699-754.
  • McAfee, R.P. og J McMillan (1996). Analyzing the Airwaves Auction.Journal of Economic Perspectives 10:159-176.
  • McMillan, J. (1995). Why Auction the Spectrum?Telecommunications Policy 19:191-199.
  • Milgrom, P. (1989). Auctions and Bidding: A Primer.Journal of Economic Perspectives 3:3-22.
  • Milgrom, P. (1997).Putting Auction Theory to Work: The Simultaneous Ascending Auction. Draft paper Stanford University.
  • Milgrom, P. og R. Weber (1982). A Theory of Auctions and Competitive Bidding.Econometrica 50:1089-1122.
  • Moreton, P.S. og P.T. Spiller (1998). What's in the Air: Interlicense Synergies in the Federal Communications Commission's Broadband Personal Communication Service Spectrum Auction.Journal of Law and Economics XLI:677-716.
  • Morgan, G.R. (1995). Optimal Fisheries Quota Allocation under a Transferable Quota (TQ) Management System.Marine Policy 19:379-390.
  • Noam, E. (1997). Beyond Spectrum Auctions - Taking the Next Step to Open Spectrum Access.Telecommunications Policy 21:461-475.
  • Porter, D. (1997).The Effect of Bid Withdrawal in a Multi-object Auction. Social Science Working Paper 982, California Institute of Technology.
  • RCA (1999).United Kingdom Spectrum Auction: Third Generation - The Next Generation of Mobile Communications. Information Memorandum N.M. Rothschild & Sons, Radiocommunication Agency.
  • Riis-Johansen, I.; S. Gudbjørgsrud og G. Munkeby (1998).Frekvensprising. Rapport Post- og teletilsynet.
  • Rothkopf, M.H.; T.J. Teisberg og E.P. Kahn (1990). Why are Vickrey Auctions Rare?Journal of Political Economy 98:94-109.
  • Spiller, P.T. og C. Cardilli (1999). Towards a Property Rights Approach to Communications Spectrum.Yale Journal of Regulation 16:53-83.
  • Sunnevåg, K. (1999). Allokering av eksklusive rettigheter - smart bruk av markedet.Norsk Økonomisk Tidsskrift 113:157-182.
  • Sunnevåg, K. og A. Bjorvatn (2000).Prinsipper for tildeling av frekvenser i Norge. Arbeidsnotat Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning.
  • Vagstad, S. (1998). Auksjonsteori og offentlig politikk. I G. Torsvik (red.):Informasjonsproblem og økonomisk organisering. Bergen, Fagbokforlaget.
  • Vickrey, W. (1961). Counterspeculation, Auction, and Competitive Sealed Tenders.Journal of Finance 16:8-37.

Econa er foreningen for høyt utdannede innen økonomi og administrasjon. Er du ikke medlem?
Sjekk medlemstilbudene og meld deg inn i dag.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS