Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Bør kravet om minste aksjekapital avskaffes for aksjeselskaper?

Siden den første aksjeloven fra 1910 har norske aksjeselskaper måttet ha en aksjekapital av en viss minstestørrelse. I dag krever aksjeloven av 1997 at minste aksjekapital skal være 100 000 kroner. På europeisk nivå debatteres det imidlertid om lovgivningen bør sløyfe kravet om minste aksjekapital i selskaper av AS-typen.1 Flere europeiske land har nylig fjernet kravet, mens andre vurderer å gjøre det. Debatten om å sløyfe minstekravet til aksjekapital i AS har hittil satt små spor etter seg i Norge. EU-regler gjør at problemstillingen er uaktuell når det gjelder ASA.

Aksjeloven krever at aksjonærene skal tilføre selskapet aksjekapital når det stiftes. Aksjekapital kan tilføres selskapet i form av innskudd av penger («kontantinnskudd») eller gjenstander («tingsinnskudd»). Uansett om aksjeinnskuddet er penger eller gjenstander, kan det ikke ha en lavere verdi enn 100 000 kroner. Loven har strenge regler som skal sikre at selskapet faktisk tilføres den aksjekapitalen som aksjonærene har bestemt at selskapet skal ha. Senere kan ikke aksjekapitalen nedsettes under minstekravet.

Den historiske bakgrunnen

Bakgrunnen for lovgivningens krav om minste aksjekapital ligger helt tilbake i de første europeiske selskapene med begrenset deltakeransvar. Opprinnelig krevdes det konsesjon fra Kongen for å kunne stifte slike selskaper. Da konsesjonssystemet ble avskaffet på 1800-tallet, ble det mer aktuelt å stille krav om en viss minstekapital for blant annet å sikre selskapene og aksjonærenes seriøsitet. Lovgivningen i Kontinental-Europa fulgte opp med å kreve en nærmere angitt minste aksjekapital. Senere fikk EUs 2. selskapsdirektiv («Kapitaldirektivet»), som bare gjelder selskaper av samme type som det norske allmennaksjeselskap (ASA), en regel om at minste aksjekapital skal være 25 000 euro.

I England vurderte lovgiver det opprinnelig annerledes ved at aksjonærene selv kunne bestemme hvor stor aksjekapital selskapene skulle ha, uten at lovgivningen stilte opp et minstekrav. Som et resultat av Englands tilslutning til Fellesmarkedet på begynnelsen av 1970-tallet måtte riktignok engelske «public limited companies» (parallellen til det norske ASA) tilpasse seg kravet om minste aksjekapital, mens det for de engelske «private limited companies» (som minner noe om norske AS) ikke ble pålagt et tilsvarende krav. De aller fleste engelske «private limited companies» har derfor en aksjekapital på 100 pund eller mindre.

Siden slutten av 1990-tallet har EF-domstolen avsagt flere dommer som viser at etableringsfriheten gir borgerne i EU- og EØS-statene rett til å stifte et selskap i en hvilken som helst EU- eller EØS-stat, og med utgangspunkt i dette selskapet kunne drive virksomhet gjennom filial i en hvilken som helst annen EU- eller EØS-stat (se Magma 2004 nr. 3). Dommene har resultert i økt bruk av filialer, ofte av engelske «private limited companies», i en rekke europeiske land. Utviklingen er velkjent også i Norge, der norskregistrert filial av utenlandsk foretak (NUF) er den relativt sett sterkest voksende organisasjonsformen.

Den europeiske debatten om kravene til minste aksjekapital må ses i lys av den sterkt økende bruken av filialer i en rekke europeiske stater. For lovgiver i mange europeiske land har filialer av utenlandske foretak vært ansett som en utfordring. Blant annet i Frankrike og Nederland har fjerning av kravene til minste aksjekapital vært ansett som et botemiddel mot at næringsdrivende velger å drive virksomhet gjennom filial og isteden vil bruke en nasjonal selskapsform.

Også i Norge har lovgiver uttrykt bekymring for den sterkt økende bruken av filialer, se for eksempel Innstilling til Odelstinget nr. 12 (2006–2007) punkt 19.2. Lovgivers bekymring følges imidlertid ikke opp av uttrykte ønsker om å forbedre norsk lovgivning slik at selskapslovgivningen kan bli mer konkurransedyktig og attraktiv for norske næringsdrivende. Og muligheten for å fjerne kravet om minste aksjekapital ble tydeligvis ikke vurdert. Kanskje har dette sammenheng med en oppfatning om at aksjekapitalen er en viktig beskyttelse av kreditorenes interesser?

Troen på kreditorbeskyttelse

Det er en utbredt oppfatning at aksjekapitalen i norske AS og ASA har en selvstendig betydning som dekningsobjekt for selskapskreditorene. Mange tror nok at aksjekapitalen skal være fysisk til stede i alle AS og ASA i form av et beløp som er innsatt på en egen konto eller på annen måte bundet i selskapene, og at selskapene i hvert fall ikke kan bruke eller forbruke aksjekapitalen.

Til og med i høyesterettsdommer finnes det uttalelser som kan gi mistanke om at Høyesterett ikke alltid har aksjekapitalens betydning helt klart for seg. I en relativt fersk høyesterettsdom (HR-2007-00318-A) slutter både Høyesteretts flertall og mindretall seg til uttalelsen i Rt. 1993 s. 1399 om at «Aksjekapitalen er – sammen med selskapets øvrige aktiva – kreditorenes dekningsobjekt …».

Aksjeloven krever ikke at aksjekapitalen skal være fysisk bundet i selskapet. Aksjekapitalen vil ofte være selskapets driftskapital, som kan brukes opp eller gå tapt, og er aksjeinnskuddet en gjenstand («tingsinnskudd»), kan verdien av gjenstanden reduseres etter hvert som den blir slitt eller utdatert.

Etter aksjeloven er det derfor bare én eneste gang selskapets aksjekapital må være til stede, nemlig på selskapets aller første dag. Senere kan selskapets egenkapital være større eller mindre enn aksjekapitalen. Og hele aksjeinnskuddet kan altså være tapt hvis virksomheten har gått tilstrekkelig dårlig. Dette kan skje uten at aksjonærer eller styremedlemmer kan holdes ansvarlige.

Er aksjekapitalen tapt, kan den naturligvis heller ikke tjene som dekningsobjekt for selskapets kreditorer. Hensynet til kreditorene kan dermed ikke begrunne et krav om en aksjekapital av en viss minstestørrelse.

Selv om kravet om minste aksjekapital slik ikke gir kreditorbeskyttelse, har aksjeloven regler som på andre måter skal beskytte selskapskapitalen til fordel for kreditorene.

Prinsipielt viktig er kravet i aksjeloven paragraf 3–4 om at selskapet «til enhver tid [skal] ha en egenkapital som er forsvarlig ut fra risikoen ved og omfanget av virksomheten i selskapet» (se Magma 2001 nr. 5). Det sentrale for selskapskreditorene er egenkapitalens størrelse og ikke størrelsen på aksjekapitalen.

Dersom egenkapitalen synker under det som er forsvarlig, har styret en nærmere angitt handleplikt (se Magma 2001 nr. 6). Handleplikten inntrer også dersom egenkapitalen blir lavere enn halve aksjekapitalen. I denne forbindelse spiller aksjekapitalen en rolle i beregningen av om egenkapitalen er så lav at handleplikten utløses. En beregning med utgangspunkt i aksjekapitalen er imidlertid ikke særlig treffsikker som grunnlag for å avgjøre om selskapet har uforsvarlig lav egenkapital.

Sperre mot useriøse aktører

Realiteten i kravet om minste aksjekapital som skal tilføres selskapet i forbindelse med at det stiftes, er at det koster minimum 100 000 kroner å få det redskapet for næringsvirksomhet som et AS er. Aksjonærenes innskudd av aksjekapital er deres inngangsbillett til AS og det begrensede ansvaret som følger denne selskapsformen.

Den som ikke har 100 000 kroner å binde som aksjekapital i et AS, kan isteden velge for eksempel ansvarlig selskap. Det personlige og ubegrensede ansvaret som følger med denne selskapsformen, utgjør betydelig større risiko for selskapsdeltakeren. Samtidig kan deltakeransvaret være verdifullt for selskapets kreditorer. Men om selskapskreditorene har noe særlig glede av å kunne gjøre gjeldende et personlig ansvar mot en person som ikke har hatt tilstrekkelige midler til å kunne reise 100 000 kroner, kan kanskje være temmelig tvilsomt.

Den senere tids utvikling har imidlertid vist at det ikke er ansvarlig selskap som er den mest aktuelle organisasjonsformen for næringsdrivende som ikke vil binde 100 000 kroner i et AS. I 2006 ble det registrert hele 2.618 nye NUF (Norsk avdeling av utenlandsk foretak) i Foretaksregisteret, og bestanden ved årsskiftet 2006/2007 var på 7 742. Alternativet til AS ligger dermed i dagen.

I forbindelse med vedtakelsen av aksjeloven av 1997 ble kravet til minste aksjekapital økt fra 50 000 til 100 000 kroner. Økningen var begrunnet i et ønske om en viss tilpasning til utviklingen i pengeverdien. Et grunnleggende spørsmål er imidlertid om 100 000 kroner gir et mål på eiernes seriøsitet. Svaret er vel temmelig opplagt. Det er ingen holdepunkter for at grensen for seriøsitet går akkurat her. I mange selskaper er en aksjekapital på 100 000 kroner åpenbart altfor lite som eneste egenkapital, mens det i andre selskaper kan være mer enn tilstrekkelig.

Ut fra den nasjonale og internasjonale rettsutviklingen trenger en seriøs lovgivning en ny gjennomtenkning av berettigelsen av kravet om en lovbestemt minste aksjekapital.

Noter

  • 1: Ett av de nyeste innleggene i debatten er Rolf Skog:Är det dags att avskaffa aktiebolagslagens krav på ett minsta tillåtetaktiekapital i private aktiebolag?, Nordisk Tidsskrift for Selskabsret (NTS)2006:4 s. 61-73. I artikkelen finnes en rekke referanser til andreinnlegg i debatten.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS