Magma topp logo Til forsiden Econa

Kjell Magne Baksaas er statsautorisert revisor og høgskolelektor ved Høgskolen i Vestfold. I tillegg har han bistilling hos Grant Thornton AS. Synspunkter som kommer frem, står for forfatterens egen regning.

Bør Norge innføre IFRS SME?

Sammendrag

I et brev til Finansdepartementet har Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) gitt uttrykk for at IFRS SME er egnet for bruk i Norge og kan erstatte dagens regler etter regnskapsloven og god regnskapsskikk. NRS skriver at det haster med å utrede om og hvordan IFRS SME skal anvendes i Norge, og ber departementet sette i gang en slik utredning.I denne artikkelen viser jeg at dagens situasjon i Norge og utviklingen internasjonalt gjør at vi på sikt antagelig ikke har annet valg enn å innføre IFRS SME for de mellomstore foretakene, som regel kalt øvrige foretak. Jeg mener dog at norske myndigheter bør se på erfaringene fra andres bruk av IFRS SME og evalueringen/endringen som er varslet i 2012, før de tar endelig stilling til om IFRS SME skal erstatte god regnskapsskikk. Det haster derimot med at Norsk RegnskapsStiftelse endrer sin strategi, slik at harmoniseringen skjer mot IFRS SME, og ikke full IFRS. Dette vil lette overgangen til IFRS SME når den mest sannsynlig kommer.Selv om vurderingen av IFRS SME involverer mange viktige problemstillinger og detaljer, bør vi legge merke til at for de aller fleste foretak vil innregning og vurdering i resultat og balanse være stort sett lik enten vi bruker GRS eller IFRS SME. Notekravene er dog annerledes og utvidet under IFRS SME.Artikkelen gir også en oversikt over lempninger for små foretak og hvordan disse kan behandles videre.

Innledning

Standardsetteren IASB 1 utga i juli 2009 IFRS for SMEs 2 (senere betegnet IFRS SME), som utgjør 230 sider. Det er en viktig regnskapsmessig problemstilling i Norge nå om og i hvilken form denne standarden skal innføres. Norsk RegnskapsStiftelse (NRS) sendte 1. oktober 2010 et brev (NRS 2010a) til Finansdepartementet om IFRS SME. De gir uttrykk for at det haster med å utrede om og hvordan standarden skal anvendes, og ber om at departementet setter i gang utredningen. Konsekvensene for små foretak må også utredes, og NRS skisserer at «reglene bør være enklere enn IFRS SME og ikke mer kompliserte enn dagens regler for små foretak» (NRS 2010a).

I denne artikkelen kommenterer jeg materialet fra NRS og belyser forhold som ikke er behandlet i tilstrekkelig grad i andre publiserte artikler. Situasjonen for små foretak mener jeg er så viktig at jeg har med en særskilt analyse.

NRS’ anbefaling

NRS har forvaltet utviklingen av GRS siden 1989. Det er derfor med tyngde og autoritet at de framfører at det er hast med å utrede om og hvordan IFRS SME bør innføres. De udaterte og usignerte notatene (NRS 2010b, NRS 2010c) som NRS har vedlagt brevet til Finansdepartementet, inneholder mye god argumentasjon og bakgrunnsstoff, men har etter min mening også enkelte svakheter.

I notatene konkluderer NRS med at IFRS SME er egnet for bruk i Norge, og at den bør vurderes som erstatning for dagens regler etter GRS. Jeg gjengir to sitater som utdyper denne konklusjonen:

  • Sammenfattet konklusjon fra del I er at arbeidsgruppen, til tross for enkelte forskjeller av betydning, ikke kan utpeke et av regelsettene som overlegent bedre ut fra en faglig vurdering. Andre dimensjoner knyttet til en hensiktsmessighetsvurdering vil derfor bli avgjørende.» (NRS 2010c s. 3)
  • Flertallet i arbeidsgruppen går, etter en samlet vurdering av de forskjellige dimensjonene som er trukket frem knyttet til hensiktsmessighet, inn for et ja til IFRS for SME.» (NRS 2010c s. 33)

Vel vitende om at NRS anbefaler omfattende endringer i regnskapsloven og dertil utredninger og høringer, stiller jeg spørsmål ved hvorfor ikke notatene har vært til en høring før de oversendes departementet.

NRS fremhever sammenlignbarhet som et viktig argument for innføring av IFRS SME. Sammenlignbarhet på tvers av selskapsstørrelser og bransjer, og over tid, er viktig for mange brukergrupper i samfunnet. Selv i et nasjonalt perspektiv er det så store valgadganger innen GRS, spesielt for små foretak, at det kompliserer sammenlignbarheten for brukerne.

Både NRS og tidligere artikler sammenligner IFRS SME og GRS i stor grad ut fra hvordan standardene er i dag. De studerer øyeblikksbilder. Dette gir etter min mening unyanserte og overfladiske analyser. Begge språkene må i større eller mindre grad harmoniseres med full IFRS. Både IFRS SME og GRS er dermed regnskapsspråk som beveger seg, dog i ulik takt.

NRS Notat I og II har analysert fordeler og ulemper ut fra tre dimensjoner. Det er gruppen øvrige foretak som har hovedfokus. Små foretak behandles noen steder uten en helhetlig vurdering.

Dimensjon A: forskjeller mellom GRS og IFRS SME

Først gjennomføres det en overordnet vurdering av IFRS SME ut fra

  • virkelig verdi kontra historisk kost
  • sammenlignbarhet mellom ulike foretak
  • internasjonal utbredelse

Arbeidsgruppen identifiser «de forskjeller som er funnet å være mest sentrale» (NRS 2010b s. 14). Ved utvelgelsen sies det at praktiske konsekvenser og omfang av merarbeid er vektlagt.

Dimensjon B: brukere

  • regnskapsprodusenter
  • regnskapsbrukere
  • kontrollfunksjoner
  • samfunnet

Dimensjon C: alternative løsninger

  • Ja, innføre IFRS SME istedenfor GRS.
  • Nei, fortsette med GRS.
  • Vente og se.

God regnskapsskikk

God regnskapsskikk har fram til i dag gått gjennom store endringer. Kvifte og Brandsås (2010) har skrevet et meget oversiktlig og god presentasjon av utviklingen til god regnskapsskikk de siste 25 år. I løpet av 1990-tallet klarte NRS «å etablere seg som en av Europas mest innflytelsesrike lokale standardsettere» (2010 side 50). Ikke børsnoterte foretak måtte i stor grad følge de samme reglene som de børsnoterte, og det «var krevende og ikke alltid i tråd med brukergruppenes behov for regnskapsinformasjon» (Moen, Melle 2007).

En viktig milepæl var innføringen av utsatt skatt-modellen i 1992. Frikoblingen av regnskapet fra skattefundamentet har vært særdeles banebrytende. Shell-dommen (Høyesterett 2005), der staten tapte skattesaken om periodisering etter sammenstillingsprinsippet, medførte at siste rest av formell sammenheng mellom årsregnskap og skatt ble opphevet ved endring av skatteloven paragraf 14–2. Schwencke skriver at «Norge kan være helt i front i Europa når det gjelder frikobling av regnskapsregler og skatteregler» (2009 s. 26). Regnskapsreglenes påvirkning på skattepliktig resultat er et viktig moment for utbredelsen av IFRS SME i andre land innen EU, for eksempel Tyskland.

Allerede i 2001 endret NRS strategi til bare å skulle vedlikeholde allerede gjeldende standarder og uttalelser. Man innså at innføring av IFRS for børsnoterte foretak ville få konsekvenser for arbeidet med god regnskapsskikk, og man ønsket å avvente utviklingen (Kvifte, Brandsås 2010). 3 NRS har nå følgende strategi: «Videreutvikling av eksisterende standarder vil følge to overordnede målsettinger: 1) fjerne ubegrunnede avvik mot IFRS/ IFRS SME, og 2) gjennomføre ønskelige og forsvarlige forenklinger. Når de to målsettingene er motstridende, er NRS’ utgangspunkt at forenklingsmålsettingen skal ha forrang.» (NRS 2009)

GRS fremstår nå som et regnskapsspråk på vent. Noen indikasjoner: Etter 2003 har vi kun fått én regnskapsstandard, nemlig NRS 16 Årsberetning. Den eldste av de mange foreløpige standardene, NRS (F) Resultatskatt, har vært foreløpig standard siden 1992. En foreløpig standard er kun en anbefaling, mens en standard skal følges. For inntektsføring har vi et høringsutkast til veiledning. NRS (F) Kontantstrømoppstilling er ikke endret siden 1995 og henviser i punkt 2.18 fortsatt til den gamle aksjelovens paragraf 11–8 og den gamle regnskapslovens paragraf 19 (2). Henvisningen burde selvfølgelig vært oppdatert til regnskapsloven av 1998 paragraf 6–4. Referansen har vært feil i tolv år. Det kan også stilles spørsmål ved om NRS har oppfylt sin rolle per i dag ved at de ikke har implementert sin strategi med å fjerne ubegrunnede forskjeller. Eksempler er NRS (F) Resultatskatt og NRS (F) Immaterielle eiendeler.

NRS sier selv: «Erfaringsmessig har det så langt vist seg krevende å gjennomføre strategien i praksis.» (NRS 2010b s. 13) I 2009/2010 er dog en del oppdatert i henhold til utviklingen innen IFRS. Hvor langt harmoniseringen skal gå, synes å være et betent spørsmål, og det er uenighet om dette i det regnskapsfaglige miljøet. Jeg er enig med NRS i at med foreslåtte endringer i IFRS vil harmonisering ikke blir lettere fremover. Uenighet om harmonisering er et argument for å innføre IFRS SME.

Berørte foretak

NRS (2010c) gir en analyse av antall foretak med regnskapsplikt i Norge. Se tabell 1.

Tabell 1 Antall foretak ut fra regnskapsrapportering for 2008
Selskapsregnskap Konsernregnskap
Forenkling for små foretak 223 479 847
GRS 10 765 2 661
IFRS eller forenklet IFRS 557 163
Andre / ikke oppgitt 8 110
Regnskapspliktige foretak i 2008 234 809 3 781

(Kilde: NRS 2010c s. 4)

Vi har her fokus på de to første radene i tabellen. For 2008 var det altså i underkant av 11 000 foretak som benyttet GRS (andre rad), mens 223 000 foretak benyttet GRS for små foretak (første rad). Små foretak kan fritt benytte seg av én, flere eller alle hovedreglene i GRS.

Ved å sammenstille beregninger på de tre kriteriene for små foretak og faktisk rapportering til Regnskapsregisteret, antar NRS at cirka 3 000 små foretak frivillig velger å avlegge regnskapene sine etter ordinær GRS. NRS konkluderer: «Dersom IFRS for SME innføres i Norge, vil den berøre ca. 9 000–10 000 foretak.» (2010c side 6) Jeg mener at antall foretak som vil bli berørt, antagelig er lavere enn det NRS beregner, fordi:

  • Det er sannsynlig at en del av de nevnte 3 000 foretakene faktisk bruker forenklet GRS for små foretak, men har oversett å krysse av for dette ved oversendelsen til regnskapsregisteret. Ingen kontrollerer denne avkrysningen. Det er usannsynlig at så mange som 3 000 pålegger seg selv større krav til opplysningsplikt i noter og styrets beretning enn nødvendig.
  • I juni 2010 justerte Stortinget terskelen for små foretak. NRS har ikke tatt hensyn til dette i sin analyse av antall selskaper. Med virkning fra 1.7.2010 (årsregnskapet 2010) er kriteriene at foretaket har salgsinntekter under 70 millioner kroner og balansesum under 35 millioner kroner. Antall ansatte er uendret på under 50 årsverk. Mine analyser tilsier at cirka 500 selskaper som følge av regelendringen vil bytte kategori til små foretak.

Basert på fersk regnskapsinformasjon fra Brønnøysund er det antagelig ikke mer enn om lag 5 500 foretak som kommer inn under gruppen øvrige foretak, og som blir primærgruppen til IFRS SME dersom den blir innført.

Et betydelig antall øvrige foretak er datterselskaper i konsern som rapporterer etter IFRS. Når IFRS SME ikke tillater fulle IFRS-løsninger, tror jeg flere vil velge forenklet IFRS istedenfor IFRS SME. Aktivering av egne utviklede immaterielle eiendeler, avskrivning av goodwill og aktivering av lånerenter som en del av anskaffelseskost er viktige eksempler på områder der IFRS SME ikke tillater fulle IFRS-løsninger. NRS oppgir at 6 000 av de 11 000 som benytter GRS (54 prosent), er datterselskaper. Dette er en stor utfordring for utbredelse av IFRS SME. Jeg antar at mange av datterselskapene vil velge forenklet IFRS.

Det forholdsvis lave antallet øvrige foretak taler for innføring av IFRS SME, men for datterselskaper av IFRS-rapporterende konsern er GRS et bedre alternativ.

Brukerne

Kost – nytte

Tradisjonelt har GRS vært mest orientert mot å redusere kostnadene for regnskapsprodusentene, mens IFRS, og IFRS SME, har satt regnskapsbrukernes nytte i fokus. IFRS SME har som målsetting å være beslutningsnyttig for alle brukere som ikke er i posisjon til å kreve skreddersydde rapporteringer fra selskapet. 4

Forenklinger

Kvifte synliggjør en interessant forskjell mellom IFRS SME og GRS i synet på forenklinger. «I den norske modellen er flere alternativer ansett for å være forenklende, mens i IFRS SME innebærer færre alternativer forenkling.» (2010 s. 39) Han begrunner standpunktet i GRS med at små foretak kan velge lovens hovedkrav eller forenklingsreglene.

Der det har vært faglig uenighet innen NRS, har også valgfriheten ofte økt. GRS framstår på noen områder som et deskriptivt språk (formalisering av ulik praksis). 5 Regnskapsteoretisk betrakter Elling valgadgang som en modifisert markedsløsning (2008) ut fra at brukerne og foretaket teoretisk skal forhandle om hvilke alternativer som skal benyttes (Stenheim, Blakstad 2007). Det er få brukere som har evne, vilje og posisjon til en slik forhandling. For brukerne fremstår det nok som mer komplisert å lese og analysere regnskaper der valgadgangene er mange.

Dette viser grunnleggende forskjeller. IFRS og IFRS SME har prioritert brukerne, mens GRS har hatt regnskapsprodusentene i sentrum. Et eksempel er at under GRS er det frivillig å aktivere egenutviklede immaterielle eiendeler, mens det under IFRS SME ikke er anledning til slik aktivering. Mine undersøkelser viser at 1 100 av øvrige foretak har forskning og utvikling, konsesjoner, patenter, lisenser, varemerker og lignende rettigheter i sine balanser. En del av dette antar jeg er utviklet internt.

Kort om regnskapsforskning

Internasjonalt er det forsket mye omkring hvem som er brukere av regnskap, og hva disse har behov for av informasjon (Scott 2009, Godfrey mfl. 2010, Beyer mfl. 2010). Normativ regnskapsteori har naturlig nok vært det dominerende perspektivet. Standardene gir regnskaps- og rapporteringsregler som produsentene må følge. Satt på spissen må normative regnskapsspråk forutse og møte (eller begrense) alle behov som kan oppstå hos regnskapsprodusentene. For å møte brukernes behov bygger teorien på antagelser om perfekt marked og rasjonelle investorer. Forutsetningene i den normative teorien har blitt kritisert. Som en reaksjon har det i de siste 40 årene derfor blitt utviklet flere teorier under fellesbetegnelsen positiv regnskapsteori. Ulike teorier om regnskapsprodusentene og brukergruppenes adferd inngår her. De mest ekstreme kalles behavioural finance, på norsk adferdsfinans (Scott 2009), og hevder at det ikke er mulig å avdekke brukernes behov slik den tradisjonelle forskningen gjør (Young 2006). Jeg vil senere vise hvordan agent–prinsipal-teorien og signalgiving i regnskapene kan gi føringer for utvikling av normative regnskapsregler.

IFRS SME er prinsippbasert og bygger på et normativt rammeverk. Når det gjelder GRS, skriver NRS 6: «God regnskapsskikk bygger på et deskriptivt, erfaringsbasert rammeverk, og har, til forskjell fra normative rammeverk, ingen eksplisitt uttalt målsetning om å gi brukerne beslutningsnyttig informasjon. Vi finner derfor ingen klar angivelse av hvilke brukergrupper som anses som de mest sentrale.» (2010c s. 13) Jeg mener denne analysen ikke er helt dekkende. Det er korrekt at Norge ikke har hatt et normativt rammeverk. På sitt beste har GRS vært beskrivelse eller kodifisering av praksis til dyktige og ansvarsbevisste utøvere av yrket med mye hentet fra internasjonal teori/praksis. Dette har så i neste omgang blitt formalisert med regler for alle regnskapsprodusenter. Brukernes behov har dog i lang tid også stått i fokus. Sammenlignet med internasjonalt har det i Norge vært en tidligere og sterkere fokusering på den generelle bruker (se blant annet Johnsen og Kinserdal 1984 og NSRF 1980).

Rettvisende bilde

Jeg mener også å se trekk av positiv regnskapsteori i GRS. Regnskapslovens paragraf 3–2a pålegger alle regnskapspliktige å avlegge regnskap som gir et rettvisende bilde av eiendeler og gjeld, finansiell stilling og resultat. Med henvisning til brukernes behov kan alle de normative bestemmelsene fravikes, selvfølgelig med behørig omtale i note. Dette er en bestemmelse som trådte i kraft 1.1.2005. 7 Loven har slik sett ikke virket mange år, og regnskapsskandaler som Finance Credit og Sponsorservice berørte årsregnskap tidligere enn ikrafttredelsen av paragraf 3–2a. Per september 2010 er det ingen rettsavgjørelser som har benyttet lovparagrafen, verken i lavere eller høyere rettsinnstanser.

Tilsvarende bestemmelse innen IFRS SME har en normativ tilnærming ved å henvise til balansedefinisjonene og innregningskriteriene når fair presentation skal vurderes.

Regnskapets kontrollformål

Det er en svakhet ved vurderingene fra NRS at regnskapet brukt til kontrollformål ikke er nevnt med ett ord. «Bruk av regnskapet til kontrollformål er mer sentralt for øvrige foretak enn for børsnoterte foretak, der regnskapet i større utstrekning brukes for verdsettelsesformål» (Kvifte 2010 side 42). Ledelsen forvalter andres kapital, og regnskapet benyttes til å kontrollere hvor tilfredsstillende dette utføres (Gjesdal 1981).

Agent–prinsipal-teorien viser at foretaksledere ikke alltid er nøytrale regnskapsprodusenter uten egne agendaer. Ledere er agenter som har eller kan ha andre interesser enn prinsipalene, som først og fremst er kapitaltilbydere (investorer og långivere), men også andre interessegrupper (stakeholders). Ut fra dette blir det viktig å begrense mulighetene ledere har til å være opportunistiske ved utarbeidelse av regnskapene, og samtidig avdekke situasjoner der agenten følger andre agendaer enn det prinsipalene ønsker. Denne teorien og behovet for sammenlignbarhet over tid tilsier at det er en fordel med begrensede valgmuligheter i regnskapsreglene. Foretaksledere vil som regel ønske sterkere resultatutjevning enn det brukerne gjør. I balanseorienterte regnskapsspråk som IFRS SME er det fokus på balansedagen, og det er blant annet klare kriterier for på hvilket tidspunkt gjeld kan bli ført opp som gjeld. IFRS og IFRS SME reduserer ledernes mulighet for resultatutjevning ved å begrense adgangen ledelsen har til å utøve skjønn. Restrukturering er eksempel på et område der ledelsens mulighet for resultatutjevning blir redusert. Merk at GRS langt på vei har adoptert IFRS-løsningen på dette området. Noen mener dog at resultatene med IFRS SME blir for volatile, og at det strider mot brukernes interesser.

Norske notekrav om ledelsens eierskap, lønn og godtgjørelser kan også sees i denne sammenhengen. Brukerne skal få opplysning om ledelsens interesser knyttet til resultatene. Notekrav i IFRS SME om ledelsens bruk av regnskapsprinsipper og estimater er viktig rapportering for å forstå ledelsens disposisjoner.

Det har vært hevdet at kontrollformålet heller mot historisk kost, og ikke virkelig verdivurderinger. Argumentasjonen synes å være at markedsverdiutvikling ofte ikke er resultat av ledelsens strategiske eller operasjonelle beslutninger, og derfor forstyrrer bildet av ledelsens forvaltning. (Kvifte, Johnsen 2008)

Aksjonærenes andre behov

Verdsettelsesformålet er av mindre betydning for aksjonærer i såkalte øvrige foretak. Tidsperspektivet er lengre, aksjepostene relativt sett større, og det gjennomføres sjeldnere aksjetransaksjoner enn for børsnoterte aksjer. Dersom en aksjonær ønsker å selge, er den største utfordringen å finne en villig kjøper. Verdiene må synliggjøres for kjøperen. Finansregnskapet vil da kun være en mindre del av informasjonsomfanget. Ofte vil eksterne verdsettere/rådgivere ha betydelige roller.

Andre kapitaltilbydere – leverandører

Andre kapitaltilbydere, så som banker og leverandører, har etter mine erfaringer i overveiende grad et mellomlangt perspektiv på sine engasjementer. Moen og Melle skriver: «Uansett, kreditorer er åpenbart en sentral brukergruppe for foretak utenfor børs.» (2007)

Nyopptak av lån bygger oftest på mange informasjonskilder. Finansregnskapet er bare et av disse, og antagelig ikke den viktigste. I beslutninger om løpende engasjementer oppfatter jeg derimot at regnskapene er viktige beslutningsgrunnlag.

Långiverne er blant de mest profesjonelle brukerne av regnskaper fra små og øvrige foretak. De har som regel egne modeller der regnskapene analyseres og sammenstilles med annen informasjon. Banker er løpende interessert i utviklingen av sine pantobjekter. Mange selskaper har i avtalene med bankene covenant-krav om for eksempel nivå på egenkapital. Moen og Melle (2007) skriver: «Hvis vi tar utgangspunkt i låneinstitusjonene som en sentral brukergruppe, er det ikke gitt at virkelig verdi oppfattes som mer relevant og pålitelig enn historisk kost.» Jeg mener vi heller ikke kan utelukke det motsatte. I eiendomsselskaper vil långivere være avhengig av oppdaterte vurderinger av virkelige verdier for beregning av långivers egen risiko. Det er i praksis eksempler på at långivere har stilt som forutsetning for lån at regnskapene utarbeides etter IFRS og investeringseiendommer vurderes til virkelig verdi. Jeg tror dette kan få større betydning under Basel III.

Andre brukergrupper – signaleffekt og fordelingsformål

Andre regnskapsbrukere er opptatt av hvem som får ta del i verdiskapningen i foretaket. Godfrey mfl. (2010) henviser til forskning om at foretakene ønsker å påvirke brukerne gjennom å gi signaler om fremtiden gjennom regnskapene (2010 side 401, som henviser til Hothausen 1990). Slike signaler til ulike brukergrupper vil kunne påvirke hvilke vurderingsprinsipper ledelsen velger, og hvordan finansiell informasjon presenteres.

Godfrey mfl. argumenterer også med at det pågår politiske prosesser mellom ulike brukergrupper og foretakene. Elling (2008) kaller dette for regnskapets fordelingsfunksjon. Det handler ofte om å dele verdiskapningen mellom ulike interessegrupper. Lokale lønnsforhandlinger er blitt en større del av lønnsdannelsen. Mitt klare inntrykk er at finansregnskapet ofte er et av diskusjonsgrunnlagene i de lokale forhandlingene. Det er også eksempler på at opinionen har krevd flere miljøtiltak for forurensende virksomheter som rapporterer store overskudd og betydelig utbytte til eierne.

IFRS SME er balanseorientert – GRS er resultatorientert

Ved vurdering av IFRS SME må vi ta hensyn til at verdens ledende standardsettere, IASB og FASB, 8 nylig i et fellesprosjekt har konkludert at begge i overskuelig fremtid vil basere sine regnskapsspråk på balanseorientering. Selv for oss som mener at regnskapsloven med sin resultatorientering er en mer optimal tilnærming, vil resultatorienteringen skape utfordringer i forhold til den internasjonale regnskapsutviklingen.

Kvifte har ved flere anledninger fremhevet at enkelte avsetninger etter sammenstillingsprinsippet ikke tilfredsstiller kravene til balanseføring etter IFRS / IFRS SME. 9 Dette gjelder blant annet for kraftbransjen. NRS burde etter min vurdering tatt med dette i sin analyse. Jeg er enig med Kvifte i at dette er problematisk og taler mot innføring av IFRS SME. De største utslagene kan allikevel løses med den særnorske bestemmelsen om rettvisende bilde. Hver regnskapsprodusent må da vurdere om slike spesielle poster skal innarbeides i regnskapet.

Hendelser etter balansedagen

På de fleste områder, bortsett fra avsatt utbytte, er det fra 1.1.2010 ikke lenger åpenbare avvik mellom GRS og IFRS. Det heter nå i NRS 5 Spesifikasjon av særlige poster mv. pkt. 4: «Ved usikkerhet skal det brukes beste estimat, basert på de mest pålitelige opplysningene om forhold på balansedagen som foreligger når estimatene foretas.» 10 Dette er en god illustrasjon på IFRS-tilpasning innen GRS.

Det er dog fortsatt en vesentlig forskjell knyttet til avsetning for utbytte. Under GRS har vi lang tradisjon for å bokføre styrets foreslåtte utbytte som gjeld 31.12. Etter IFRS / IFRS SME er det først ved generalforsamlingens vedtak at avsatt utbytte tilfredsstiller gjeldsdefinisjonen hos giver og eiendelsdefinisjonen hos mottaker. Med en kombinasjon av IFRS SME og dagens aksjelov vil et morselskap ikke kunne dele ut årets inntjening i datterselskap til sine aksjonærer samme året.

Schwencke hevder at selskapsrettslige regler ikke skal ha innvirkning på hvordan regnskapsreglene skal utformes. Jeg mener at man da fjerner seg fra brukernes behovsorientering. Det er et faktum at det som følge av skattereformen 2004/2005 ble etablert mange holdingselskaper (såkalte E-selskaper). Ved innføring av forenklet IFRS var argumentet om gjennomgående utbytte og konsernbidrag også en viktig faktor. Alternativet vil være å innføre en regel som i Danmark, der årets resultat kan deles ut. Betingelsen er at det settes opp en mellombalanse. En kost–nytte-betraktning tilsier at dersom mottatt ubytte/konsernbidrag er hovedgrunnen for å utarbeide mellombalanse, er den særnorske løsningen innenfor forenklet IFRS mer kostnadseffektiv. Dette mottatt utbytte/konsernbidrag er etter min vurdering et av de viktigste praktiske argumentene som kan tale for å videreføre dagens GRS.

Intern omorganisering

NRS har gjort et poeng av at IFRS ikke har bestemmelser om intern omorganisering. Jeg mener at arbeidsgruppen da overser nye bestemmelser fra 1.1.2010 i IAS 27 punkt 38A og 38B som pålegger kontinuitet. Men jeg er enig i at IFRS har mangelfull veiledning om dette.

På grunn av intern uenighet i regnskapsmiljøet i Norge er det heller ikke kommet en oppdatert veiledning til GRS om omorganiseringer siden diskusjonsnotatet fra 2000. Jeg er enig med Kvifte: «Det er uansett uheldig for næringslivet at NRS ikke prioriterer å gi veiledning på et høyaktuelt område der praksis er uensartet.» (2010) Denne mangelen styrker ikke tilliten til GRS som et levedyktig regnskapsspråk.

Inntektsføring

Inntektsføring er et omfattende, viktig og problematisk område. Dagens IFRS og GRS legger vekt på at en overveiende del av risiko og kontroll må være overført for at transaksjonen kan inntektsføres. Ny inntektsstandard innen IFRS er ute på høring. IFRS, og antagelig IFRS SME på sikt, går i retning av å legge mer vekt på kontroll. Historisk sett anga NOU 1995 (s. 64) at kun overgang av risiko skulle være avgjørende.

IFRS SME strammer inn reglene for når anleggskontrakter med løpende avregning med fortjeneste kan benyttes, og dette markeres som en vesentlig differanse fra NRS. Jeg er enig i at praksis innen anleggsbransjen ikke er i henhold til IFRS SME. Det er dog et spørsmål om praksis her tøyer bestemmelsen i GRS, NRS 2 Anleggskontrakter punkt 7 om at serieproduksjon ikke skal regnskapsføres som anleggskontrakter, men som salg av vare.

Uansett regnskapsspråk tror jeg vi trenger mer fokus på inntektsføring i regnskapspraksisen i Norge.

Pensjonskostnader

Korridorløsningen for estimatavvik kommenteres i flere artikler som en vesentlig forskjell mellom standardene. Dagens korridorløsning innen IFRS og GRS er en løsning som regnskapsteoretisk vanskelig lar seg forsvare, fordi den kan medføre vesentlig feil egenkapital. IASB har foreslått å fjerne dette alternativet for behandling av estimatavvik under IFRS, og løsningen er allerede borte fra IFRS SME. Dersom NRS skal være tro mot sin strategi om å fjerne ubegrunnede avvik og legge til forenklinger, mener jeg en særnorsk korridorløsning vanskelig lar seg forsvare. Er korridorløsningen en forenkling? Svaret er nei, i alle fall dersom en spør studenter.

Den andre forskjellen er bruk av diskonteringsrente i IFRS / IFRS SME. For oss nordmenn er det vanskelig å skjønne og akseptere at vi må benytte statsobligasjonsrente når det ikke finnes et fungerende marked for bedriftsobligasjoner med høy kvalitet her i landet. Dette medfører at pensjonsgjelden etter vår oppfatning blir for høy.

For meg er det underlig at ingen av tidligere artikler har tatt med at bedriftenes forpliktelser knyttet til fremtidige egenandeler til AFP-pensjonister, først avsettes på pensjoneringstidspunktet. Denne forpliktelsen burde vært avsatt som gjeld underveis. Dog har praksis basert på tilpasning til IFRS blitt at denne forpliktelsen ikke avsettes, med henvisning til reglene om flerforetaksmodeller i IAS 19. Argumentet er motsatt av det for diskonteringsrenten. Pensjonsgjelden til norske foretak er for liten som følge av IFRS.

Historisk kost eller virkelig verdi

IFRS SME har en moderat innføring av ny virkelig verdivurdering ved hvert årsskifte, nemlig kun på investeringseiendommer, biologiske eiendeler og finansielle eiendeler. Sæther mfl. slår fast at «Måling av nytte er vanskelig» og «Det er ulike syn på om virkelig verdi er mer nyttig enn historisk kost» (2010 s. 19). Mine undersøkelser viser også at brukerne ikke gir et entydig bilde av hva de foretrekker. Brukerne heller derimot mot å mene at virkelig verdi gir mer beslutningsnytte enn vurdering til historisk kost.

Investeringseiendommer og biologiske eiendeler skal vurderes til virkelig verdi ved hver balansedag, men dersom dette er «undue cost or effort», skal eiendelene vurderes til historisk kost. NRS skal ha ros for å ha undersøkt med IASB hvordan dette skal forstås. Med den lave terskelen som blir oppgitt for å tillate unntaket, synes jeg reglene er fornuftige. Før 1998 var det oppskrivingsadgang for anleggsmidler med gjenværende levetid over ti år innenfor vårt resultatorienterte regime. IFRS SME er dermed mindre omfattende og kontroversielt enn reglene vi tidligere hadde i Norge.

Finansielle eiendeler skal også vurderes til virkelig verdi, men har unntak der historisk kost er tillatt. Notatene fra NRS har ikke på samme måte fått tolket disse unntakene. Aksjer i datterselskaper og tilknyttede selskaper kan vurderes til kost, dersom virkelig verdi ikke kan måles pålitelig «without undue cost or effort». 11 Dette er greit, og en praktisk hovedregel bør være å vurdere børsnoterte aksjer til børskurs, ellers historisk kost. Andre aksjeinvesteringer synes mer usikkert med hensyn til etterfølgende måling. Disse skal etter IFRS SME 11.4 vurderes til virkelig verdi «that are publicly traded or whose fair value can otherwise be measured reliably». 12 Pålitelighetsunntaket i IFRS SME er på dette punkt likt formulert som IAS 39. Representanter for IASB har uttalt at formuleringene i IFRS SME kan forstås annerledes enn full IFRS. Verken «Basis of conclusions» eller «Illustrative examples» behandler temaet, så langt jeg kan se. Det er en svakhet at unntaket for andre aksjer ikke er klarere formulert.

Jeg mener et krav om vurdering av ikke-børsnoterte aksjeinvesteringer til virkelig verdi er et av de mest kritiske punktene ved vurdering av IFRS SME. En uttalelse om at slike investeringer i stor grad kan vurderes til kost dersom aksjene ikke omsettes regelmessig, ville være til stor hjelp.

Presentasjon – oppstillingsplaner og noter

En av de største svakhetene ved NRS sitt arbeid er at omfang av noter i liten grad er omtalt og vurdert. I Notat I står det at «noter omtales ikke nærmere her» (2010 s. 33). Notekravene etter IFRS SME er mer omfattende enn GRS. Grant Thornton (2009) oppgir at det er omkring 300 notekrav under IFRS SME, mot 3 000 for full IFRS. Dette er således helt vesentlige og viktige lettelser sammenliknet med IFRS, men jeg tror i praksis at øvrige foretak vil gjøre samme observasjon som dem med full IFRS. Det er notekravene som gjør IFRS «særlig ressurskrevende å følge» (Kvifte 2010 s. 40).

Norske regnskaper bruker for mye standardnoter hentet fra maler. En innføring av kravene i IFRS SME om beskrivelse av anvendelsen av regnskapsprinsipper og estimatusikkerheter, ville heve kvaliteten på norske regnskaper.

GRS har flere steder mulighet for å utelate opplysninger som kan skade foretakets stilling (se for eksempel NRS13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler). Slike unntak finnes ikke i IFRS SME og er etter IASBs oppfatning ikke til regnskapsbrukernes beste.

De særnorske notekravene kan ifølge NRS videreføres: «Slik som aksjonærforhold, spesifikasjon av lønnskostnader, spesifikasjon av godtgjørelser, m.v.» (NRS 2010c s. 18)

Norske regnskaper tar et skritt tilbake dersom innføring av IFRS SME medfører at Driftsresultat forsvinner fra regnskapsoppstillingen. Det er nemlig ikke krav i dag om å vise dette resultatelementet i IFRS SME. Dersom IFRS SME innføres før det er implementert nye, forbedrede regler om regnskapspresentasjon, mener jeg det vil være behov for å opprettholde reglene i rskl kapittel 6.

Min vurdering er at brukernytten økes med innføringen av IFRS SMEs notekrav om regnskapsprinsipper og estimatusikkerheter, ellers er oppstillingsplaner og noter argumenter mot innføring av IFRS SME.

Følger for små foretak

I notatet fra NRS står det: «Arbeidsgruppen har lagt til grunn at regelverket med muligheter for differensiering og forenkling for små foretak kan videreføres. Det er derfor antatt at det i stor grad kan skje tilpasninger, slik at en eventuell innføring av IFRS for SME som hovedregler for regnskapsavleggelse i Norge ikke nødvendigvis må innebære endringer av stor praktisk betydning (i form av betydelig økte krav og tilhørende kostnader) for gruppen små foretak.» (NRS 2010b s. 4) NRS antar at det i 2008 var 227 000 små foretak i Norge, det vil si 97 prosent av alle regnskapspliktige.

God regnskapsskikk for små foretak har siden den kom i 2000, vært et viktig bidrag fra NRS. De maktet på en god pedagogisk måte å samle alle regler for små foretak i én standard, der også prinsippene er myntet ut i en praktisk veiledning – en standard som kan leses alene. Det er dessuten alle studenters drøm at oversikten over alle lempningene er samlet i vedlegg 1 med referanser til aktuelle kapitler i standarden og relevante paragrafer i loven.

Jeg har samlet lempningene i fire kategorier.

a) Det bør videreføres at små foretak kan

  • resultatføre prinsippendringer og vurdere prinsipper ut fra kostnad/nytte
  • unnlate å omarbeide sammenligningstall
  • benytte variabel tilvirkningskost istedenfor tilvirkningskost
  • benytte fullført kontraktmetode istedenfor løpende avregning på anleggskontrakter
  • unnlate å balanseføre pensjonskostnader for forsikrede (fondsbaserte) ordninger
  • kostnadsføre leieavtaler løpende
  • unnlate å balanseføre utsatt skattefordel
  • unnlate å utarbeide konsernregnskap
  • unnlate å utarbeide kontantstrømsoppstilling
  • kostnadsføre egenkapitalinnskudd i pensjonskasser
  • unnlate å kostnadsføre aksjebasert avlønning
  • kostnadsføre vedlikeholds-, fjernings- og oppryddingskostnader på utgiftstidspunktet
  • inntektsføre separable servicer og garantier knyttet til salg og avsette for kostnadene
  • bokføre konsernbidrag som gis til døtre for å dekke udekket tap, rett mot annen egenkapital

Notekrav må utredes nærmere. Målet må være ikke vesentlig flere noter enn i dag. Jeg mener brukerne har behov for færre standardnoter og isteden flere noter som omhandler de viktigste forholdene for hvert enkelt firma.

I tillegg bør NRS fortsatt ha mulighet til å gi unntak fra innregningsreglene.

b) Særnorske regler bør videreføres

  • fusjon og fisjon kan gjennomføres til kontinuitet
  • forenklede krav til årsberetningen

c) Lempninger inkludert i IFRS SME

  • må kostnadsføre egenutvikling av immaterielle eiendeler
  • vurderer kortsiktige fordringer og kortsiktig gjeld ut fra ettårsregel knyttet til balansedagen
  • periodiserer bankinnskudd med aksjeavkastning lineært
  • tilordning av anskaffelseskost for ombyttbare finansielle omløpsmidler
  • kan unnlate sikringsbokføring

d) Det vil være behov for nye lempinger ved at små foretak skal kunne vurdere investeringseiendommer, biologiske eiendeler og finansielle instrumenter til historisk kost.

Min anbefaling

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å følge direktivene fra EU. Det er påvist seks mindre områder der IFRS SME synes å stride mot dagens EU-direktiv. Den norske Revisorforening (DnR) (2010) har avgitt en høringskommentar til EU-kommisjonen der de anbefaler at medlemsstatene får tillatelse til å bruke IFRS SME. England og Danmark synes å ville innføre IFRS SME uavhengig av konklusjonen i EU.

Min totalvurdering er at internasjonal regnskapsutvikling, økte behov for sammenlignbarhet, manglende utvikling av GRS og opplæringshensyn taler for innføring av IFRS SME for gruppen øvrige foretak. For fortsatt GRS taler selvråderett og at resultatorientering er mer logisk bedriftsøkonomisk sett. Argumenter imot IFRS SME er dessuten utbytteregler, notekrav, oppstillingsplaner og mulig krav om virkelig verdiverdsettelse av ikke børsnoterte aksjer.

Teoretisk bør regnskapsreglene ha sitt grunnlag i både normative og positive modeller. Regnskapsprodusentene bør etter min oppfatning ha brukerne i tankene. Med regnskapslovens paragraf 3–2a om rettvisende bilde som det øverste nivået i hierarkiet, følger regelverket lignende tankegang. Denne paragrafen bør bestå. Som nevnt tidligere vil den også kunne tjene til å redusere uheldige konsekvenser av balansedefinisjonene.

Dagens tosporløsning er ikke aktuell på lang sikt

Kvifte (2010 s. 42): «God regnskapsskikk bør videreføres. Strategien bør være å konvergere mot IFRS innen regnskapslovens rammer, når det anses formålstjenelig.» Internasjonal regnskapsutvikling taler imot tosporløsningen. Jeg tror tosporløsningen hadde vært en god løsning dersom det hadde vært et entusiastisk regnskapsfagmiljø som stod bak denne strategien. Dette synes ikke å være tilfellet. Dermed har vi på noe sikt ikke annet valg enn å erstatte GRS med IFRS SME. Jeg mener dog vi bør vente med endelig konklusjon et halvannet års tid for å se på erfaringene fra bruken av IFRS SME og evalueringen/endringen som er varslet i 2012.

Implementering

Lovteknisk kan regnskapslovens kapittel 4 og 5 erstattes med en henvisning til IFRS SME slik disse til enhver tid er vedtatt av IASB. Dersom standarden skal vedtas som forskrift, vil det oppstå en unødvendig kompliserende tidsforsinkelse ved oppdateringer. DnR (2010) hevder det samme overfor EU. Jeg mener også at dagens løsning med at IFRS er forskrift, medfører en bokstavtro tolkning som vil være uheldig for IFRS SME anvendt på øvrige foretak.

Løsningen ovenfor vil ikke være til hinder for eventuelle særnorske regler, slik jeg har antydet tidligere i denne artikkelen. Finansdepartementet bør gi NRS ressurser til å oversette IFRS SME til norsk, med løpende oppdatering ved nye diskusjonsforslag, høringsutkast og endringer. De bør også ha fullmakt til å tolke IFRS SME dersom uklarhet oppstår, og slik at den tjener norske behov.

Små foretak

Norge bør videreføre NRS 8 God regnskapsskikk for små foretak. Denne bør som nå beskrive alle mulige unntak fra de normale reglene i standarden. For noter bør det være omvendt. Det bør da være unntak for alle noteregler i IFRS SME, og notekravene for små foretak bør spesifiseres.

Vi bør få en egen foretakskategori for mikroaksjeselskap, slik DnR har foreslått (2009). Disse bør kunne avlegge regnskap hovedsakelig basert på skatteregnskapet. Justisdepartementet utreder nå forenklinger, og Finansdepartementet har signalisert oppstart av utredning.

NRS bør harmonisere mot IFRS SME

Mer enn det haster med en utredning med tanke på innføring av IFRS SME, mener jeg at det haster med en strategiendring i NRS der GRS harmoniseres med IFRS SME, og ikke IFRS. Et tilpasset, brukerorientert regnskapsspråk for øvrige foretak og en smidig overgang til IFRS SME er viktigere enn behovene til datterselskaper i IFRS-konsern. Det var uheldig at NRS (F) Konsern høsten 2009 ble tilpasset full IFRS, og ikke IFRS SME.

Videre forskning

Brukernes nytte og behov knyttet til regnskaper fra både øvrige foretak og små foretak burde vært undersøkt og analysert. Videre bør det analyseres hvor mye merarbeid utarbeiding av notene etter IFRS SME medfører sammenliknet med GRS.

Noter

  • 1: IASB (International Accounting Standards Board), som utgir regnskapsspråket IFRS (International Financial Reporting Standards).
  • 2: International Financial Reporting Standard for Small and Medium-sized Entities.
  • 3: Stortinget vedtok i 2005 et tosporsystem. Børsnoterte foretak må bruke IFRS i konsernregnskapet, og alle andre kan velge å bruke IFRS. De som ikke bruker IFRS, skal benytte regnskapslovens resultatorienterte god regnskapsskikk.
  • 4: Det betyr at også brukerne som kan kreve skreddersydde rapporter, har nytte av regnskapene, men deres spesialbehov skal ikke styre regnskapsprinsippene, se IFRS SME BC53.
  • 5: Eksempler er sikringsbokføring i NRS (F) Finansielle eiendeler og forpliktelser vedlegg A12–A15 og fjerningsutgifter i NRS 13 Usikre forpliktelser og betingede eiendeler.
  • 6: NRS henviser til Anbefaling til god regnskapsskikk nr. 0 (NSRF) fra 1986 og til NOU 1995:30 pkt. 2.1.2.
  • 7: Utvalget som utarbeidet NOU 1995:30, mente en slik bestemmelse ikke var nødvendig. Paragraf 4–6 med henvisning til god regnskapsskikk var en god nok vurdering. Det var Finansdepartementet som foreslo paragraf 3–2a med bakgrunn i ønsket om en klar oppfyllelse av EU-direktiv.
  • 8: Financial Accounting Standards Board i USA.
  • 9: Tilsvarende argumentasjon vil også kunne gjelde opptjeningsprinsippet.
  • 10: Mens det tidligere het i NRS 5 Ekstraordinære poster punkt 3.3: «Ved usikkerhet skal det brukes beste estimat på bakgrunn av den informasjon som er tilgjengelig når årsregnskapet avlegges.»
  • 11: IFRS SME 14.10 jf. 14.4. Illustrative Financial Statement (note 12 jf. note 2) viser også et eksempel der et tilknyttet selskap vurderes til kost med begrunnelse at aksjene ikke er børsnoterte. Tilsvarende regel finnes for joint venture-selskaper i 15.15.
  • 12: Ordet børsnotert er skrevet med uthevet skrift i standarden.

Litteratur

  • Beyer, Anne, Cohen, Daniel A., Lys, Thomas Z., Walther, Beverly R. (2010). The Financial reporting Environment: Review of the Recent Literature. Journal of Accounting and Economics (Accepted manuscript).
  • Bruce, Robert (2010). Spotlight on Investor Outreach. www.ifrs.org/News/Features; [lesedato 25.10.10].
  • DnR (2009). På tide med reelle forenklinger for små foretak. Den norske Revisorforening. http://www.revisorforeningen.no/default.aspx?did=9454661
  • DnR (2010). DnR støtter EU-tilpasning til IFRS for SME/EC Consultation on IFRS SME. Den norske Revisorforening. http://www.revisorforeningen.no/?did=9494226
  • Dyrkom, Arne, Peggy T. Berner, Jan Astvedt (2009). IFRS for SMEs – noe å satse på. Revisjon og regnskap nr. 6, s. 25–28.
  • Elling, Jens O. (2008). Finansiel Rapportering – teori og regulering. København: Gjellerup.
  • Gjesdal, Frøystein (1981). Accounting for Stewardship. Journal of Accounting Research, 19(1) side 208–231.
  • Godfrey , Jayne, Allan Hodgson, Ann Tarca, Jane Hamilton, Scott Holmes (2010). Accounting Theory. 7. utgave. Milton Old: John Wilery & Sons Australia, Ltd.
  • Johnsen, Atle og Arne Kinserdal (1984). Finansregnskap. 2. utgave. Bedriftsøkonomenes forlag. Oslo.
  • Kvifte, Steinar S. (2009). Aktuelt om internasjonale regnskapsstandarder: IFRS for «øvrige foretak». Revisjon og regnskap nr. 7, s. 22–23.
  • Kvifte, Steinar S. (2010). IFRS SME: – et dårlig alternativ for norsk næringsliv. Revisjon og regnskap nr. 3, s. 39–42.
  • Kvifte, Steinar S. og Harald Brandsås (2010). God regnskapsskikk i 25 år – fra «skatteregnskap» til IFRS. Praktisk økonomi og finans nr. 3, s. 45–59.
  • Kvifte, Steinar S. og Atle Johnsen (2008). Konseptuelle rammeverk for regnskap. Den norske Revisorforening. Oslo.
  • Moen, Signe og Fredrik Melle (2007). God regnskapsskikk for ikke-børsnoterte foretak i Norge i fremtiden. Magma nr. 6.
  • NRS (2009). Statusrapport 2009. Regnskapsstandardstyret i Norsk RegnskapsStiftelse. http://www.regnskapsstiftelsen.no/arch/_img/9477419.jpg [lest 25.10.2010]
  • NRS (2010a). IFRS for SMEs – bruk i Norge og forhold til regnskapsloven. Norsk RegnskapsStiftelse som vedlegg til dette brevet: NRS (2010b) IFRS for SMEs, Notat fra arbeidsgruppen del I. Norsk RegnskapsStiftelse. NRS (2010c) IFRS for SMEs, Arbeidsgruppens notat del II. Norsk RegnskapsStiftelse. Alle tre hentet fra http://www.regnskapsstiftelsen.no/?did=9514641
  • NSRF (1980). Regnskapet i bruk. Jubileumsskrift Norges Statsautoriserte Revisorers Forening.
  • Ot.prp. nr. 89 (2003–2004). Om lov om endringer i lov 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) og enkelte andre lover (gjennomføring av EØS-regler om anvendelse av internasjonale regnskapsstandarder m.m.).
  • Schwencke, Hans R. (2006). Norsk tilpasning til IFRS for mellomstore foretak – i et nordisk perspektiv. Magma nr. 5.
  • Schwencke, Hans R. (2009). Europeisk regnskapsregulering i endring: Hva Norge bør gjøre etter vedtaket av IFRS for SMEs. Revisjon og regnskap nr. 8, s. 25–27.
  • Scott, William R. (2009). Financial Accounting Theory. 5. utgave. Toronto: Pearson Prentice Hall.
  • Stenheim, Tony og Leiv Blakstad (2007). Regnskapsregulering – offentlig regulering eller markedsløsning. Magma nr. 6.
  • Sæther, Hege K., Rune Tystad, Britt Torunn Hove, Signe Haakanes (2010). IFRS SME – Forskjellene fra GRS, del I, II og III. Revisjon og Regnskap nr. 1, s. 17–25; nr. 2, s. 35–40; nr. 3, s. 31–38. I tillegg IFRS SME – forskjellene mot GRS – mer detaljert forskjellsanalyse. http://www.revisorforeningen.no/?did=9485763
  • Young, Joni J. (2006). Making up users. Accounting, Organizations and Society 31, side 579–600.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS