Magma topp logo Til forsiden Econa

Brukernytte ved virkelig verdi-måling

figur-authorfigur-author

Sammendrag

Finansregnskapet benyttes som en viktig informasjonskilde for långivere i deres vurdering av utlån til kunder. Vi har gjennomført en studie hvor vi har undersøkt hvordan långiveres nytte av finansregnskapene til ikke-børsnoterte selskaper påvirkes av økt forekomst av virkelig verdi-måling. Nærmere bestemt undersøkes hvorvidt långiverne anser virkelig verdi i finansregnskapene som relevant og pålitelig informasjon. Vi finner at disse regnskapsbrukerne ikke benytter balanseført virkelig verdi som direkte inndata i sine beregninger, særlig fordi de har betenkeligheter tilknyttet pålitelighet. De tar utgangspunkt i historisk kost og gjør egne verdijusteringer. Likevel er brukerne av den oppfatning at balanseført virkelig verdi kan være relevant tilleggsinformasjon så lenge de fortsatt har tilgang til historisk kost.

Introduksjon

Virkelig verdi fremstår oftere som den foretrukne målemodellen i de internasjonale regnskapsreglene IFRS. Regnskapsreglene i Norge og mange andre land er i stor grad basert på historisk kost (Stenheim, 2008). Det er ulike syn på om historisk kost eller virkelig verdi gir mest relevante og pålitelige regnskap (Marra, 2016). IASB mener verdiestimater kan være pålitelige selv om de inneholder skjønn (IASB, 2010, QC15), og noen mener sågar at virkelig verdi har blitt den foretrukne målemetoden under IFRS (Barker & Schulte, 2017, s. 56).

I 2009 publiserte IASB regnskapsstandarden International Financial Reporting Standard for Small and Medium-sized Entities (IFRS for SMEs), en standard spesielt utformet for selskaper som ikke er børsnoterte. Denne standarden er basert på det samme konseptuelle rammeverket som IFRS, og selv om innslaget av virkelig verdi-måling er mindre enn i IFRS, inneholder standarden større innslag av virkelig verdi enn eksisterende regnskapsregulering i Norge. I Norge har det de siste årene vært flere initiativ som foreslår at norske regnskapsstandarder skal ta utgangspunkt i IFRS for SMEs. Initiativene åpner for at standardsetter i Norge kan avvike fra IFRS for SMEs, og Norsk Regnskapsstiftelse har indikert at den ikke vil kreve bruk av virkelig verdi i like stor grad som IFRS for SMEs (Regnskapsstandardstyret, 2016), men en åpning for bruk av IFRS for SMEs vil gi standardsetterne i Norge økt mulighet til å velge virkelig verdi og kan potensielt føre til økt bruk av virkelig verdi i regnskapene til ikke-børsnoterte selskaper i Norge.

Med utgangspunkt i muligheten for økt innslag av virkelig verdi har vi i denne studien undersøkt hvordan norske regnskapsbrukere oppfatter nytteverdien av virkelig verdi i finansregnskapene. Av eksterne brukergrupper i SMBs ansees långivere, spesielt banker, som en av de viktigste (Collis & Jarvis, 2000, referert i Evans mfl., 2005, s. 28). Studien er derav begrenset til å omhandle långivere som brukergruppe. Gjennom dybdeintervju med personer som jobber med kredittvurdering i ulike banker, har vi undersøkt følgende spørsmål:

Hvordan vil nytten av regnskap bli påvirket som følge av økt innslag av virkelig verdi-måling, for regnskapsbrukere som benytter regnskap i forbindelse med utgivelse av lån til ikke-børsnoterte foretak?

Nytte refererer i denne sammenheng til formålet med finansregnskapet, som ifølge IASB er å gi brukerne beslutningsnyttig informasjon (IASB, 2010, OB2; IASB, 2015, 2.4). For at informasjonen skal være beslutningsnyttig, må den være relevant og pålitelig (IASB, 2010, QC5; IASB, 2015, 2.4 og 2.5). Regnskapsinformasjon er relevant når den er egnet til å gjøre en forskjell i brukernes beslutninger (IASB, 2010, QC6), og ansees pålitelig når den er fullstendig, nøytral og fri for feil (IASB, 2010, QC12) 29. Studien begrenses til bruk av virkelig verdi på tre eiendeler som etter IFRS for SMEs kan eller skal vurderes til virkelig verdi: varige driftsmidler (IFRS for SMEs, 17.15), investeringseiendom (IFRS for SMEs, 16.7) og aksjer i unoterte selskaper (IFRS for SMEs, 11.14(c)(i)).

Metode og informanter

For å besvare problemstillingen har vi intervjuet fem personer som jobber i bank (heretter kalt informantene), hvor alle benytter regnskaper fra norske ikke-børsnoterte foretak til å ta beslutninger om innvilgelse av lån. Vurderingen i forkant var at det i gjennomføringen av intervjuene var vesentlig med en kombinasjon av struktur og fleksibilitet, hvilket resulterte i semistrukturerte intervjuer. Studien ble meldt inn til Norsk senter for forskningsdata, da den innebærer behandling av personopplysninger.

Utvalget består av personer som benytter regnskapet til samme formål. Et relativt homogent utvalg kan styrke studiens konklusjoner når det avdekkes hvilke erfaringer som ble delt av informantene, samt hvilke erfaringer som forholdt seg ulike mellom de enkelte (Johannessen mfl., 2011, s. 112). Vi ønsket å få gode og gjennomtenkte svar fra informantene, da dette kunne bidra til å styrke studiens funn. Informantene fikk derfor utdelt en forenklet intervjuguide i forkant av intervjuet, slik at de kunne forberede seg og reflektere rundt sentrale temaer. I det følgende refererer vi til de fem informantene som henholdsvis B1, B2, B3, B4 og B5. B2 hadde enkelte kunder som anvendte IFRS i sine regnskaper, de andre informantene hadde kun kunder som anvendte norsk god regnskapsskikk.

B1 jobbet først og fremst med utlån til eiendoms­selskaper. Informanten antok at 80–90 prosent av kontorets finansiering var eiendomsfinansiering. B2 fortalte også at en høy andel av kundene var eien­domsselskaper, men at avdelingens kunder representerte en rekke ulike bransjer, blant annet opp­­drettsbedrifter, servicebedrifter og handelsbedrifter. B3 fortalte at bankavdelingen hadde mange små eiendomsselskaper, i tillegg til noen kunder som var tjenesteytende eller drev med varesalg. Informant B4 og B5 jobbet på samme kontor, men de ble intervjuet hver for seg. De oppga at avdelingen hadde en kundesammensetning bestående av flere ulike bransjer, hvor de trakk frem fiskerinæring, produksjonsbedrifter, servicebedrifter og bygg og anlegg som eksempler. Bedriftene var i ulike driftsfaser, herunder teknologibedrifter i en tidlig fase.

Finansregnskapets plass i kredittvurderingen

Samtlige informanter oppgir at i kredittvurdering av potensielle og eksisterende kunder er regnskapsanalyse en viktig del av prosessen før det fattes en endelig beslutning om innvilgelse av lån. Kredittvurderingen er imidlertid ikke utelukkende basert på regnskapsanalyse – långiver etterspør også finansiell informasjon som ikke fremkommer fra regnskapet der det ansees nødvendig. Banken foretar en vurdering av bedriftens gjeldsbetjeningsevne samt av den sikkerheten som stilles. Likviditet og soliditet er de sentrale vurderingsmomentene hva gjelder gjeldsbetjeningsevne. Informantene opplyste at regnskapet benyttes som ledd både i soliditets- og likviditetsvurderingen samt til å vurdere verdien av sikkerheten for lånet.

Gjennom intervjuene finner vi at det er EBITDA som i hovedsak benyttes når långiver vurderer selskapets likviditet. Hensikten er å avdekke bedriftens evne til å betale forpliktelser etter hvert som de forfaller (Kinserdal, 2005, s. 299). Dette er avhengig av god lønnsomhet over tid som medfører netto innbetalinger, altså positiv kontantstrøm (Langli, 2010, s. 710). EBITDA kan langt på vei betraktes som kontantstrøm fra driften, siden av- og nedskrivninger normalt er de største postene som ikke har innvirkning på kontantstrømmene (Hjelseth, 2016).

Generelt sett vil det alltid være type driftsresultat eller EBITDA som er viktig for å vurdere løpende betjeningsevne. Man kan selvfølgelig bruke andre nøkkeltall, men i praksis er det EBITDA som egentlig brukes mest. (B5)

Ved vurdering av soliditet er långiverne først og fremst opptatt av å vurdere hvorvidt selskapet kan tåle tap, og om det er vesentlig risiko for mislighold. Det er egenkapitalandelen som hovedsakelig benyttes som mål på soliditet, og normalt foretas en verdivurdering av enkelte poster i balansen for å beregne reell egenkapital.

Informantene oppgir at det ved vurdering av gjeldsbetjeningsevnen gjøres en helhetlig vurdering med grunnlag i soliditet og likviditet, der det ikke nødvendigvis stilles eksplisitte krav til størrelsene på disse. Eksempelvis vil banken kunne utgi lån selv om bedriften viser dårlig lønnsomhet på inneværende tidspunkt, gitt at det foreligger indikasjoner på vekst samt tilstrekkelig soliditet.

Man må kunne anta […] basert på foreliggende opplysninger at den [dårlige lønnsomheten] vil kunne snu, og da er det viktig at bedriften har nok, at de kan tåle underskudd og fortsatt betjene sine forpliktelser. (B5)

Videre oppgis det at soliditet og likviditet sammenlignes med tidligere perioder og bransjenorm, og at långiver også tar stilling til hvilke planer og ambisjoner bedriften har for fremtiden.

Långivere krever sikkerhet fordi de vil beskytte seg mot tap i en situasjon der kundens gjeldsbetjeningsevne ikke opprettholdes. Informantene oppgir at sikkerhet i hovedsak tas gjennom pant i fast eiendom og løsøre eller ved realkausjon fra selskapets eiere. I tillegg er varelager og kundefordringer aktuelt som panteobjekt. Panteobjektet er ment å gi dekning for banken ved at det realiseres. Forventet realisasjonsverdi er følgelig viktig ved vurdering av sikkerhet: «Hva den kunne vært solgt for hvis det skjærer seg, det er det som er interessant for oss som bank» (B4).

B5 sier at det alltid er betalingsevne som er det viktigste vurderingsmomentet for banken, men at det er ofte en forutsetning for utlån at det foreligger sikkerhet. Dette innebærer at det aldri vil være aktuelt å gi ut et lån kun basert på en sikkerhetspakke. Som B4 sier «betjener ikke sikkerheten den gjelden du har». Sikkerheten skal sikre at banken ikke må tåle tapet i sin helhet dersom bedriften ikke klarer å betjene lånet, men banken vil i normaltilfelle være mest tjent med at gjelden betjenes. Derfor bestemmes lånet og dets størrelse på bakgrunn av likviditet og soliditet, gitt at det foreligger tilstrekkelig sikkerhet. Dette oppgis tilsvarende av alle informanter.

Långivere benytter altså regnskap fra ikke-børsnoterte selskaper i vurderingen av hvorvidt det skal utgis lån, samt størrelsen på dette. Regnskapsanalysen har som formål å avdekke gjeldsbetjeningsevne gjennom vurdering av likviditet og soliditet samt om hvor mye sikkerhet som foreligger. Det kan være aktuelt å verdijustere balanseposter for å beregne reell egenkapital som ledd i vurdering av gjeldsbetjeningsevne og for å finne forventet realisasjonsverdi i vurdering av sikkerhet. I det følgende vil vi ta for oss hvorvidt informantene anser eventuell bruk av virkelig verdi i kundenes finansregnskap relevant og pålitelig når de skal vurdere likviditet, soliditet og sikkerhet.

Virkelig verdi i vurdering av likviditet

Når långiver skal vurdere foretakets likviditet, finner vi som sagt at EBITDA ofte benyttes. Virkelig verdi-modellen innregner urealiserte verdiendringer i større grad enn historisk kost-modellen, og dette reiser flere problemstillinger knyttet til bruk av EBITDA som mål på likviditet. For det første trenger ikke urealiserte verdiendringer gjenspeile endringer i likviditet. For det andre er det bare noen, men ikke alle, urealiserte verdiendringer som vil påvirke EBITDA. For det tredje er en verdiendring en typisk engangspost som ikke gir utsagnskraft om fremtidige verdiendringer og følgelig kan svekke nytten av EBITDA for prognoseformål. Verdiendringer i aksjer i unoterte selskaper og investeringseiendom resultatføres (IFRS for SMEs 11.14.(c)(i); 16.7) og kan dermed påvirke EBITDA. Verdiøkning på varige driftsmidler føres over OCI, og EBITDA påvirkes dermed ikke (IFRS for SMEs 17.15C). Informantene kunne ikke gi et klart svar på hvorvidt EBITDA fortsatt ville benyttes som grunnlag for vurderingen av gjeldsbetjeningsevne for ikke-børsnoterte foretak dersom kundenes regnskap skulle inneholde virkelig verdi i større omfang enn i dag. Relevansen av virkelig verdi for bruk av EBITDA i vurdering av gjeldsbetjeningsevne er dermed uklar og kan avhenge av om brukerne justerer sin bruk av EBITDA.

Som sagt foretar bankene verdijustering av egenkapitalen som ledd i kredittvurderingen. Gitt at virkelig verdi reflekterer fremtidige kontantstrømmer som kan betjene lån, kan virkelig verdi i regnskapet være relevant for vurdering av gjeldsbetjeningsevne, spesielt hva gjelder investeringseiendom og varige driftsmidler. Som det vil bli gått nærmere inn på nedenfor, forklarer informantene at de ikke verdijusterer egenkapitalen for virkelig verdi-estimater av aksjer i unoterte selskaper. Funnet trekker i retning av at virkelig verdi-måling for slike eierposter ikke oppfattes som relevant informasjon, fordi den ikke benyttes som inndata i långivers beregninger og dermed ikke som grunnlag for beslutningen. Til tross for dette oppgir informantene at en verdivurdering av eierposter kan være av interesse. B4 påpeker eksempelvis at dersom det er snakk om eierposter i noe som går godt, og som det er potensial for å selge videre med god gevinst, så kan aksjene selges for å generere kontanter dersom bedriften befinner seg i en periode med dårlig lønnsomhet og likviditet. Virkelig verdi kan altså benyttes til å predikere hvor mye likviditet som kan frigjøres ved behov, og dermed hvor mye tap foretaket tåler. På bakgrunn av dette kan det sies at virkelig verdi for unoterte aksjer ikke vil ha direkte påvirkning på beslutningen om utlån, men at det likevel kan være relevant i beslutningsprosessen ved å indikere muligheten for fremtidig likviditetstilførsel.

Virkelig verdi i vurdering av soliditet

Når långiver vurderer reell egenkapital, oppgir alle informantene at investeringseiendommer verdijusteres, men at det ikke innregnes merverdier i alle varige driftsmidler. Det er da følgelig ofte historisk kost som ligger til grunn for beregningen av egenkapitalen långiver baserer sin beslutning på. Årsaken kan ha sammenheng med långivers oppfatning av påliteligheten til de ulike verdiene. B2 forklarer at for mange varige driftsmidler har ikke banken tilsvarende informasjonsgrunnlag som for investeringseiendom til å kunne foreta verdijustering.

Vi har ikke samme grunnlag på andre [eiendeler]. Altså du kan selvfølgelig verdijustere på informasjonen, men det er sjeldent du har så konkret grunnlag for å verdijustere. Du vet akkurat hva eiendommen er bokført til, og du kan hente en verdivurdering på den eiendommen, så det er veldig enkelt å gjøre egenvurdering på det. (B2)

For aksjer i unoterte selskaper skal det «mye til» for at verdien av eiendelen kan legges til grunn som sikkerhet ved lånefinansiering (B3). B1 oppgir at når den verdijusterte egenkapitalen som banken legger til grunn for soliditetsvurderingen, beregnes, settes verdien av slike aksjer til 0. Vi finner at dette helt eller delvis er tilfellet for alle informanter.

Ikke-børsnoterte aksjer, så har vi aldri tillagt det noe verdi i det hele tatt […]. Det vil aldri være omsettelig, og vi har ikke noe uavhengig kunnskap om verdipapiret. Derfor ønsker vi ikke å tillegge det vekt, sånn prinsipielt. (B5)

Som sagt over kan virkelig verdi på eierposter likevel ha relevans som indikasjon på hvorvidt selskapet har likviditetsreserver til å tåle tap, og dette gjør seg følgelig gjeldende også hva gjelder soliditet.

Videre fremkommer det at det stilles strenge krav til pålitelighet når egenkapitalen verdijusteres, fordi verdijustert egenkapital i stor grad benyttes som grunnlag for å bestemme lånets størrelse. Vurdering av balanseposter vil derfor ha stor betydning for långivers beslutning, og faren for overvurdering forsøkes derfor minimert.

I sum kan virkelig verdi-måling medføre økt relevans i soliditetsberegningen, fordi verdien kan benyttes til verdijustering av egenkapital for investeringseiendom og varige driftsmidler samt gi et bedre bilde enn historisk kost av foretakets evne til å tåle tap hva gjelder aksjer i unoterte selskaper. Långivers skepsis til påliteligheten av balanseført virkelig verdi er imidlertid så stor at de er forsiktige med å bruke virkelig verdi i sine soliditetsberegninger, spesielt hva gjelder unoterte aksjer.

Virkelig verdi i vurderingen av sikkerhet

Av de eiendelene denne studien omhandler, fant vi at det i hovedsak er investeringseiendom og varige driftsmidler som er aktuelle som panteobjekter i SMEs. Informantene oppga at aksjer i unoterte selskaper oftest ikke legges til grunn som sikkerhet. I sikkerhetsvurderingen er det eiendelens forventede realisasjonsverdi långiveren søker avdekket. Ettersom virkelig verdi etter IFRS for SMEs skal måles til markedsverdi i form av en realisasjonsverdi, 30 kan det være naturlig å anta at virkelig verdi-måling vil gi mer relevant informasjon enn historisk kost for långiverne. I det følgende tar vi for oss hvorvidt dette er tilfellet.

Vi finner at långiverne er svært opptatt av at panteobjektene verdsettes korrekt til forventet realisasjonsverdi, og foretar grundige beregninger av denne. Dette gjelder særlig for eiendommer, der det er enkelt å innhente informasjon angående areal, tomt, eventuelle leietakere og -inntekt, som kan legges til grunn i bankenes egne modeller for verdiberegning. Også for driftsløsøre som biler og anleggsmaskiner kan långiver etterspørre informasjon fra bedriftens anleggskartotek til bruk i egne vurderinger. Studien finner at balanseført verdi av eiendelene som stilles som sikkerhet, ikke benyttes som endelig estimat på realisasjonsverdi, men at bankene gjør egne verdivurderinger uavhengig av hvilket måleprinsipp kunden har brukt i sitt regnskap. Balanseført verdi vil altså sjelden ha direkte påvirkning på långivers beslutning om hvor mye sikkerhet som foreligger.

Til tross for at balanseført verdi ikke benyttes som estimat for realisasjonsverdien til en eiendel, sier fire av fem informanter at de tror deres nytte av regnskapet i forbindelse med sikkerhetsvurderingen vil øke dersom det blir økt innslag av virkelig verdi-måling. Begrunnelsen er at balanseført virkelig verdi kan gi en «indikasjon» eller et «riktigere bilde» av eiendelenes verdi. Den kan altså benyttes i en rimelighetsvurdering av den verdien banken selv beregner, og dermed ha indirekte påvirkning på beslutningene. Långivers krav til pålitelighet er følgelig ikke like strenge når verdien skal benyttes som rimelighetsberegning, og ikke direkte i verdiberegningen.

Informantenes uttalelser om at virkelig verdi gir nyttig informasjon, bygger på noen forutsetninger som kan belyse bakenforliggende årsak til denne oppfatningen samt hvilket informasjonsbehov som faktisk foreligger. B2 og B3 oppgir at det er en forutsetning at den historiske kostprisen også er tilgjengelig:

Hvis du får innføring av virkelig verdi, og dokumentasjonen rundt verdivurderingene er bra, så kan det jo ikke bli bedre enn det. Så lenge du også har tilgang til de gamle verdiene, altså historisk kost. (B2)

B2 eksemplifiserer med tilfeller der kunden argumenterer for at et panteobjekt bør verdsettes høyere enn det ble kjøpt for, grunnet innhenting av takst. B2 sier at långiver da krever svært gode argumenter for at en høyere verdi enn det som er betalt, skal legges til grunn, og disse må i stor grad baseres på hendelser og utvikling fra kjøpstidspunktet til beslutningstidspunktet. Å kunne ta utgangspunkt i kostprisen er derfor vesentlig.

B4 oppgir at banken etterspør og «får den informasjonen vi trenger». Dersom kun virkelig verdi ble oppgitt i regnskapet, ville långiveren forhøre seg nærmere om verdien, også hva gjelder utviklingen fra kostpris på kjøpstidspunktet. Eksempelvis påpeker B4 at for driftsløsørepant er det balanseverdiene ført etter historisk kost som benyttes, fordi banken har behov for å være forsiktig, men at denne ikke alltid gir korrekt bilde av realisasjonsverdi, slik at markedsverdi også må estimeres. B4 forutsetter ikke at historisk kost oppgis i regnskapet, fordi det legges til grunn at banken er i en posisjon der informasjon om historisk kost kan innhentes.

B5 oppgir som en forutsetning at verdivurderingskriteriene er gjort kjent, slik at det kan leses hvordan verdien er fremkommet. Videre oppgis at ettersom informanten vet at dagens balanseverdier er basert på historisk kost, må banken gjøre en vurdering av om det er verdier «utover historisk kost» som bør inkluderes. Dette må gjøres for den enkelte bedrift og eiendel, men informanten oppgir at dersom en skulle hatt én standard som gjelder alle, kunne det vært en «justering i forhold til historisk kost som utvikler seg fra år til år». Utsagnene tyder på at historisk kost spiller en vesentlig rolle i fastsettelsen av endelig verdi.

Basert på fremstillingen av informantenes utsagn over er det nærliggende å konkludere med at balanseført virkelig verdi ikke vil benyttes som endelig verdimål på sikkerhetsobjekter eller som inndata i långivers egne beregninger av fremtidig realisasjonsverdi for disse. Når informantene oppgir at de tror virkelig verdi kan gi økt nytte, foreligger indikasjoner på at begrunnelsen er at ytterligere informasjon angående eiendelenes verdier er nyttig. Å ønske så mye informasjon om en balansepost og dens verdi som mulig, er naturlig for enhver ekstern aktør som skal ta beslutninger basert på et regnskap. I tillegg finner studien at långiver har behov for historisk kost, men at det heller ikke er denne som legges til grunn som endelig verdi. Likevel trekker informantenes utsagn i retning av at historisk kost i større grad enn balanseført virkelig verdi benyttes som inndata i verdivurderingen.

Långiver ønsker å avdekke realisasjonsverdi, men kundenes egen beregning av denne i form av virkelig verdi i finansregnskapet benyttes ikke. Informantene oppgir at estimater oppgitt fra kunder ikke ansees tilstrekkelig pålitelige.

Virkelig verdi er jo det en eiendel er solgt til i det åpne markedet hvor det har vært flere interessenter, men man kan jo ikke selge alt man har hvert år for å finne virkelige verdier. Eieren vil kanskje være tjent med en høyere verdi […]. Jeg klarer ikke helt å se for meg at vi kunne stolt på [balanseført virkelig verdi] da. (B1)

Oppfatningen deles av samtlige informanter.

En av årsakene til at estimater oppgitt av regnskapsprodusentene ikke benyttes, er at det ansees nødvendig for långiverne å oppnå stor presisjon i estimeringen; sikkerhetsobjektets verdi skal være så nær faktisk realisasjonsverdi som mulig. Når presisjon søkes oppnådd, ansees muligheten for manipulasjon å være så avgjørende at påliteligheten svekkes betraktelig.

Dersom en tredjepart, eksempelvis en takstmann, hadde fastsatt virkelig verdi på panteobjektet, kan det være naturlig å anta at långiver ville ansett denne verdien som pålitelig, grunnet en mer objektiv vurdering. Imidlertid fremkommer det av studiens funn at dette ikke trenger å være tilfellet. Informantene begrunner dette med at en tredjeperson kan ha tatt forutsetninger som ikke er reelle, eller foretatt skjønnsmessige vurderinger som ikke er fullstendig objektive. B1 påpeker at det er bedriften som gjerne betaler regningen til takstmann, og at bedriften kan ha et mål med taksten.

Oppfatningen om at takst ikke gir tilstrekkelig pålitelig måling, deles av fire av informantene, mens B5 oppgir at vedkommende i utgangspunktet vil anse takst fra en tredjeperson som bedre enn sin egen vurdering. Imidlertid avhenger dette av hvem takstmannen er. Informanten må ha kunnskap om, eller erfaringer med, den aktuelle tredjepersonen for å kunne anse taksten som tilstrekkelig pålitelig. B4 forklarer at det samarbeides tett med næringsmeglingsavdelingen i samme bank, og at verdivurderingen innhentet fra denne i større grad kan benyttes når panteobjekter skal verdsettes. Dette understreker videre at hvorvidt långiver stoler på at verdien er korrekt, avhenger av hvem som har foretatt vurderingen.

Utfordringene til pålitelighet ved virkelig verdi-måling gjør seg ikke gjeldende i tilsvarende grad for historisk kost; denne kan dokumenteres, og det er derfor ikke fare for overvurdering eller skjevhet i verdimålingen i tilsvarende grad. Dette er altså årsaken til at balanseført historisk kost kan benyttes som utgangspunkt for långivers egen vurdering av fremtidig realisasjonsverdi. Långivernes bekymringer om påliteligheten av virkelig verdi i kundens regnskaper er med på å forklare hvorfor verdien ikke brukes direkte i bankenes verdivurderinger, men som vist ovenfor kan långivere likevel anse virkelig verdi i regnskapene som relevant informasjon for indirekte bruk som rimelighetsvurdering.

Oppsummert bruker långiverne ikke balanseført verdi som endelig verdi i sine sikkerhetsvurderinger, men gjør egne verdivurderinger uavhengig av hvilket måleprinsipp kundene har brukt i sitt regnskap. Långiverne er skeptiske til påliteligheten av virkelig verdi i finansregnskapene, men som tilleggsinformasjon mener de virkelig verdi-måling for investeringseiendom og varige driftsmidler er relevant så lenge de også har tilgang til informasjon om historisk kost.

Konklusjon

I långivers kredittvurderingsprosess bruker bankene kundenes finansregnskap til å vurdere likviditet og soliditet som ledd i vurdering av gjeldsbetjeningsevne samt til å vurdere verdien av sikkerheten for lånene.

Ved vurdering av likviditet er det i hovedsak EBITDA som benyttes. Større innslag av virkelig verdi kan påvirke EBITDA med ikke-likvide effekter, og informantene er per i dag ikke sikre på hvordan virkelig verdi vil påvirke fremtidig bruk av EBITDA.

Ved vurdering av soliditet søker bankene å avdekke hvor mye tap kundene kan tåle, og estimerer reell egenkapital. Verdien av aksjer i unoterte selskaper blir av flere eliminert fra beregning av reell egenkapital, og flere varige driftsmidler blir innregnet til historisk kost. Långiver verdijusterer investeringseiendom, men er skeptiske til påliteligheten til den virkelig verdi som eventuelt oppgis i kundenes regnskap. Balanseført virkelig verdi vil dermed ikke benyttes direkte som inndata i bankenes beslutningsgrunnlag, men kan likevel være nyttig tilleggsinformasjon.

Ved vurdering av sikkerhet vurderer bankene verdien på investeringseiendom og varige driftsmidler, mens unoterte aksjer sjelden kan stilles som sikkerhet. Bankens verdivurderinger bruker ikke balanseførte verdier som inndata, banken gjør sine egne verdivurderinger uavhengig av hvilket måleprinsipp kunden har brukt i sitt finansregnskap. Virkelig verdi i kundens finansregnskap kan likevel være relevant som tilleggsinformasjon som kan brukes som en rimelighetsvurdering av egne beregninger.

I sum fremstår informantene i denne studien skeptiske til påliteligheten av virkelig verdi i kundenes finansregnskap og vil ikke bruke denne som direkte inndata i sine beregninger. Virkelig verdi kan likevel være nyttig som tilleggsinformasjon så lenge historisk kost også er tilgjengelig.

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i Anne Margrethe Engeli Kanestrøms og Karen Stenersen Kristiansens masteroppgave på masterstudiet i regnskap og revisjon ved NHH. Kjell Ove Røsok var veileder for masteroppgaven.

  • 29: IASB bruker begrepene relevance og faithful representation som begrep på de to fundamentale karakteristika som et finansregnskap må oppfylle for at det skal være nyttig. Før 2010 brukte IASB reliability i stedet for faithful representation. Ifølge IASB (2010, BC3.24) var hensikten med begrepsendringen ikke å endre meningsinnholdet, men å avklare innholdet. IFRS for SMEs bruker fortsatt begrepet reliability. Faithful representation kan oversettes til «dekkende fremstilling» (eksempelvis Kvifte, 2014). I denne artikkelen bruker vi det norske begrepet pålitelighet uten å gå nærmere inn på eventuelle nyanser mellom de engelske begrepene.
  • 30: Definisjonen av virkelig verdi i IFRS 13.9 innebærer at det er markedspris som skal legges til grunn for målingen. Videre defineres markedspris som utgangsverdi, det vil si realisasjonsverdi for eiendeler og den verdien en forpliktelse kan innfris til for gjeld (IFRS 13.2). Virkelig verdi er den prisen som ville blitt oppnådd i ‘en velordnet transaksjon’ i motsetning til i en forsert transaksjon, som ofte er tilfellet når pant skal realiseres. Det er ingen prinsipielle forskjeller mellom IFRS og IFRS for SMEs når det kommer til hvordan virkelig verdi skal måles. (Ernst & Young, 2010)
  • Barker, R., & Schulte, S. (2017). Representing the market perspective: Fair value measurement for non-financial assets. Accounting, Organization and Society, 56, 55–67. doi: 10.1016/j.aos.2014.12.004
  • Collis, J., & Jarvis, R. (2000). How Owner-Managers Use Accounts. London: ICAEW.
  • Ernst & Young (2010). IFRS for small and medium-sized entities. A comparison with IFRS – the basics. Hentet 22.3.2017 fra http://www.ey.com/Publication/vwLUAssets/IFRS_for_SMEs_Comparison/$FILE/IFRS_for_SMEs_Comparison.pdf
  • Evans, L., Gebhardt, G., Hoogendoorn, M., Marton, J., Di Pietra, R., Mora, A., … Wagenhofer, A. (2005). Problems and opportunities of an international financial reporting standard for small and medium-sized entities – The EEA FRSC’s comment on the IASB’s discussion paper. Accounting in Europe, 2(1), 23–45. doi: 10.1080/09638180500378949
  • Hjelseth, I.N. (2016). Gjeldsbetjeningsevnen for børsnoterte ikke-finansielle foretak. Aktuell kommentar (3). Hentet 21.5.2017 fra http://static.norges-bank.no/contentassets/662501578cb94e0bae3fb83634438f0c/aktuell_kommentar_3_2016.pdf?v=03/09/2017123358&ft=.pdf
  • IASB (2010). Conceptual framework for financial reporting 2010. London: IFRS Foundation
  • IASB (2015). Exposure Draft ED/2015/3, Conceptual Framework for Financial Reporting. London: IFRS Foundation Publications Department.
  • International Accounting Standards Board (IASB) – standarder
  • • IFRS for SMEs – IFRS for Small and Medium-sized Entities
  • • IFRS 13 – Fair Value Measurement
  • Johannesen, A., Christoffersen, L., & Tufte, P.A. (2011). Forsk­ningsmetode for økonomisk-administrative fag (3. utg.). Oslo: Abstrakt forlag.
  • Kinserdal, A. (2005). Finansregnskap med analyse (13. utg.). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.
  • Kvifte, S.S. (2014). Kritisk blikk på IFRS – misforståelser og utfordringer. Magma, 1. Hentet 14.12.2017 fra https://www.magma.no/kritisk-blikk-pa-ifrs-misforstaelser-og-utfordringer
  • Langli, J.C. (2010). Årsregnskapet (9. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.
  • Marra, A. (2016). The pros and cons of fair value accounting in a globalized economy: A never ending debate. Journal of Accounting, Auditing & Finance, 31(4), 582–591.
  • Regnskapsstandardstyret (2016). Oversikt over tentativt besluttede N-punkter i ny norsk regnskapsstandard per 31.12.2016. Hentet 2.2.2017 fra http://wpstatic.idium.no/www.regnskapsstiftelsen.no/2017/01/Oversikt-over-tentativt-besluttede-N-punkter-per-31.12.2016.pdf
  • Stenheim, T. (2008). Virkelig verdi – et utfordrende måleattributt. Magma, 2. Hentet 4.4.2017 fra https://www.magma.no/virkelig-verdi-et-utfordrende-maaleattributt

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS