Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Butikk i butikken

Aksjonærers, styremedlemmers og nøkkelpersoners avtaler med eget selskap har kommet en del i fokus i den senere tid. Det har vært satt søkelys på avtaler som gir selskapet leierett til lokaler som eies av hovedaksjonæren, og til båt tilhørende administrerende direktørs eget selskap. Videre har selskapenes kjøp av konsulenttjenester fra styremedlemmene og lån til styremedlemmer og administrerende direktør fått oppmerksomhet. Flere slike avtaletyper er undergitt streng regulering i aksjelovene.

av Tore Bråthen

Aksjelovene paragraf 3-8 regulerer avtaler om erverv av «eiendeler, tjenester eller ytelser» fra en aksjonær når selskapets vederlag utgjør mer enn ti prosent av aksjekapitalen i et AS eller fem prosent av aksjekapitalen i et ASA. Loven gjelder for eksempel avtaler om selskapets erverv av gjenstander og aksjer, arbeidsavtaler, avtaler om utføring av konsulentarbeid og avtaler om leie av lokaler og utstyr.

MÅ VEDTAS AV GENERALFORSAMLINGEN

Slike avtaler er bare gyldige hvis de er vedtatt av generalforsamlingen på grunnlag av tilsvarende dokumentasjon som må utarbeides der aksjeinnskudd skal ytes i form av gjenstander («tingsinnskudd»). Dette innebærer blant annet at det må redegjøres for avtalens innhold og om det som erverves, har en verdi som minst tilsvarer det avtalte vederlag. Redegjørelsen skal bekreftes av revisor. Den skal vedlegges innkallingen til generalforsamlingen og meldes til Foretaksregisteret.

Dermed blir avtalen kjent for alle selskapets aksjonærer. Avtalen og redegjørelsen lar seg dessuten dokumentere i ettertid, for eksempel hvis det skulle ha betydning for om styremedlemmer eller aksjonærer kan idømmes et erstatningsansvar. Avtalen blir også kjent for omverdenen, ettersom Foretaksregisteret skal kunngjøre meldingen.

Dersom de ovennevnte vilkår ikke er fulgt, må ytelsene tilbakeføres.

Et spørsmål er om man kan komme utenom lovens krav ved å kanalisere avtalen gjennom et selskap som eies av aksjonæren eller av noen som opptrer på vegne av aksjonæren. Svaret er nei; avtaler mellom selskapet og «aksjeeiers nærstående eller med noen som handler etter avtale eller for øvrig opptrer i forståelse med en aksjeeier» er å betrakte som aksjonærens egne avtaler.

ENKELTE TYPER AVTALER ER UNNTATT

Visse avtaler om erverv av eiendeler, tjenester eller ytelser faller likevel utenom kravet om behandling i generalforsamling, utarbeidelse av dokumentasjon og melding til Foretaksregisteret, selv om selskapets vederlag utgjør mer enn ti prosent av aksjekapitalen i et AS eller fem prosent av aksjekapitalen i et ASA. Det viktigste unntaket gjelder «forretningsavtaler som ligger innenfor selskapets vanlige virksomhet og inneholder pris og andre vilkår som er vanlige for slike avtaler».

Hva dette innebærer, kan være vanskelig å fastslå. Det må imidlertid omfatte avtaler mellom selskapet og aksjonæren som også ville vært foretatt med en utenforstående tredjemann. Dreier det seg om en avtale som er forretningsmessig begrunnet sett fra selskapets synsvinkel, og som dessuten er egnet til å gi selskapet en økonomisk vinning eller beskytte det mot tap, kan den falle utenfor saksbehandlingsregelen i aksjelovene paragraf 3-8. For å finne ut om avtalen også inneholder pris og andre vilkår som er vanlige for slike avtaler, må den vurderes opp mot hva som i næringslivet er vanlig praksis for denne type avtaler.

Aksjelovene paragraf 3-8 omfatter ikke avtaler der selskapet erverver eller leier eiendeler fra sin administrerende direktør eller andre ansatte. Den gjelder heller ikke der selskapet erverver eiendeler eller tjenester fra et styremedlem. Lovbestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse på avtaler hvor vederlaget ligger under de lovbestemte grenser. Dette betyr likevel ikke at det alltid er fritt frem for slike avtaler.

BEGRENSNINGER

En begrensning ligger i at det kan være i strid med selskapets vedtekter å inngå slike avtaler. Dette kan for eksempel tenkes å være tilfellet der avtalen går ut på at selskapet skal kjøpe eller leie en båt, mens selskapets vedtektsbestemte virksomhet («formålet») er å drive og utvikle fast eiendom.

Det er i første rekke selskapets styre som må påse at avtalen ikke er i strid med vedtektene. Hvorvidt vedtektene er til hinder for at bestemte avtaler inngås, må avgjøres ut fra en konkret tolkning basert på vanlige prinsipper for vedtektstolkning.

En annen begrensning ligger i at de ordinære saksbehandlingsreglene kommer til anvendelse. Dette innebærer blant annet at avtaler som etter selskapets forhold er av uvanlig art eller av stor betydning, alltid skal besluttes i styret. Avtaler med aksjonærer, styremedlemmer og nøkkelpersoner er det nok temmelig ofte nødvendig å behandle i styret. Ved styrets behandling av avtalene er styremedlemmet som skal være part i avtalen, avskåret fra å delta på grunn av inhabilitet. Dette følger av aksjelovenes alminnelige regler om inhabilitet.

Ytterligere en begrensning ligger i at styret, som ledd i sin forvaltning av selskapet, har et strengt ansvar for at selskapets avtaler inngås på forretningsmessige vilkår og er i selskapets interesse. Dette gjelder generelt, men styrets forpliktelser er særlig tydelige hvis selskapet erverver varer eller tjenester fra sin administrerende direktør eller et styremedlem. Har selskapet kjøpt varer eller tjenester fra administrerende direktør eller et styremedlem til en altfor høy pris, kan dette pådra styret et erstatningsansvar.

ADVOKATTJENESTER FRA STYREMEDLEM

På den annen side må ikke mistenksomheten overfor selskapets avtaler med blant annet styremedlemmer drives for langt. Det er ikke nødvendigvis noe galt i at selskapet på ellers vanlige forretningsmessige vilkår kjøper advokattjenester fra en advokat som sitter i styret, eller fra vedkommendes advokatfirma. Kanskje kjenner advokaten saken så godt fra før at han eller hun har spesielle forutsetninger for å utføre det juridiske arbeidet, eller kanskje er advokaten blant Norges fremste eksperter på det aktuelle saksområdet. I slike tilfeller kan det snarere være en forsømmelse av styret, dersom det isteden går til en helt utenforstående advokat, som verken kan gjøre arbeidet raskere eller bedre enn styremedlemmet. Det kan da være en uforsvarlig dårlig utnyttelse av selskapets ressurser om selskapet ikke gjør bruk av styremedlemmets spesielle kompetanse.

Alle parter må imidlertid være oppmerksomme på de uheldige sider slike avtaler kan ha, og man bør søke å ta nødvendige forholdsregler for at avtalene ikke skal gi grunnlag for å stille spørsmål ved styremedlemmenes uavhengighet i forhold til administrasjonen.

Selv om aksjelovene ikke krever det, er det således anbefalelsesverdig at selskapet synliggjør omfanget av advokathonorarene som går til styremedlemmet eller vedkommendes advokatfirma.

For det første bør det innad i styret være full åpenhet om styremedlemmets advokatoppdrag. Både oppdragets karakter og omfang bør gjøres kjent. Dette kan bidra til å motvirke at det skapes skjulte bånd mellom styret og selskapets administrasjon. For det andre bør det være åpenhet overfor aksjonærene om det samlede omfang av advokatoppdragene. Dette kan for eksempel gjøres gjennom noter til regnskapene. Utarbeider selskapet en form for «Annual corporate governance statement», er det naturlig å ta det med her. Aksjonærene gis dermed mulighet til å følge opp gjennom sin rett etter aksjelovene paragraf 5-15 til å stille spørsmål til styremedlemmene og daglig leder.

LÅN TIL AKSJONÆR OG ADMINISTRERENDE DIREKTØR

En type avtaler er undergitt en spesialregulering i aksjelovene, nemlig avtaler der selskapet låner penger til aksjonærer eller stiller sikkerhet for deres gjeld. Reglene gjelder tilsvarende for lån og sikkerhetsstillelse for blant annet styremedlemmer og administrerende direktør. Ifølge aksjelovene paragraf 8-7 kan selskapet som hovedregel bare gi kreditt eller stille sikkerhet for aksjonærer, styremedlemmer og administrerende direktør «innenfor rammen av de midler som selskapet kan benytte til utdeling av utbytte, og bare når det stilles betryggende sikkerhet for kravet på tilbakebetaling eller tilbakesøkning».

Lånebegrensningen omfatter ikke «kreditt med vanlig løpetid i forbindelse med forretningsavtaler». Det er likevel neppe riktig å hevde at et lån til administrerende direktør må anses som en «forretningsavtale», og at det dermed faller utenfor lånebegrensningen.

Loven gjør imidlertid også unntak for visse former for personallån. Men dette unntaket kommer ikke til anvendelse i forhold til administrerende direktør.

En type kreditt og sikkerhetsstillelse er som utgangspunkt uttrykkelig forbudt, nemlig der selskapet yter kreditt eller stiller sikkerhet mv. i forbindelse med erverv av aksjer i selskapet. Selskapet kan altså ikke gi lån for at en person skal kunne kjøpe aksjer i selskapet. Forbudet gjelder uansett hvem som får kreditten eller sikkerhetsstillelsen.

Et generelt unntak, fastsatt i forskrift, gjelder finansiell bistand til ansattes erverv av aksjer i selskapet. Tilbudet om finansiell bistand skal i så fall gis de ansatte på like vilkår og skal gjelde det samme antall aksjer eller andeler. Det skal omfatte samtlige ansatte som arbeider i hovedstilling i selskapet.

Det er også mulig å søke Næringsdepartementet om dispensasjon, slik at det i selskapet kan lages et program for ansattes kjøp av aksjer i selskapet. Slike låneavtaler kan imidlertid neppe oppfattes som «butikk i butikken».


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS