Magma topp logo Til forsiden Econa

Cato R. P. Bjørndal (f. 1969) arbeider som førsteamanuensis i veiledningspedagogikk ved Institutt for pedagogikk og lærerutdanning, Universitetet i Tromsø. Han er dr. polit med en avhandling om veiledning og har publisert en rekke bøker og artikler i Norge og andre land. I ti år har Bjørndal vært ansvarlig for videreutdannings- og masteremner i veiledning. I tillegg har han vært gjesteforeleser ved en rekke universiteter og høyskoler i Norden. Han har svært omfattende erfaring med videobaserte analyser av veiledningssamtaler fra ulike kontekster som skole, helse, offentlig administrasjon og næringsliv mv. Bjørndals forsknings- og utviklingsvirksomhet er i hovedsak rettet mot analyser av veiledningssamtaler og utvikling av kvalitet i ulike typer veiledning. Han har selv erfaring som veileder i flere organisasjoner.

Coachen markedsført som Sokrates

Sammendrag

I vestlige land har man gjennom de siste tiårene sett en eksplosjonsartet vekst i virksomhet som vidt forstått kan kalles «samtalehjelp», samtalebasert hjelp som skal fremme menneskers mestring, læring og håndtering av utfordringer. Slik hjelp rommer betegnelser som coaching, veiledning, mentoring, rådgivning og konsultasjon mv. I dag finnes et bredt tilbud av samtaletjenester og «samtaleoppskrifter» under nevnte og beslektede navn. Coaching har i de senere år fremstått som den mest ekspanderende typen «samtalehjelp», og i kjølvannet av veksten er det reist debatt om hvordan coaching fremstilles, markedsføres og praktiseres. I denne artikkelen rettes oppmerksomhet mot den implisitte markedsføringen av coaching som en kan møte i coachinglitteratur. Det er selvsagt legitimt å markedsføre coaching, men dersom markedsføringsfokuset i faglitteraturen blir så sterkt at det går ut over innholdets faglige holdbarhet, stiller det seg annerledes. Problematikken skal omtales gjennom å rette blikket mot Norges antakeligvis mest profilerte coachingrepresentant, Morten Emil Berg. Han har blant annet bidratt med et innlegg i coachingdebatten, som omhandler likhetstrekk mellom coaching og Sokrates (Magma nr 6/2007). Med utgangspunkt i dette innlegget, samt annen litteratur, belyses to eksempler på problematisk markedsrettet fremstilling av coaching: a) tendensen til å omtale coaching som noe nytt og bedre, på bekostning av andre ideer og praksis, og b) hvordan kjente autoritetstunge navn, som for eksempel Sokrates, anvendes for å markedsføre coaching. Denne type fremstilling eller retorikk kan muligens fungere markedsføringsmessig, i alle fall på kort sikt. I alle fall er eksemplene uttrykk for en problematisk, overfladisk og til og med feilaktig fremstilling.

En debatt etter sokratiske idealer?

Gjennom artikkelen «Falske coacher – finnes de?» i Magma nr. 4/2007 tok Petter Mathisen og Per Lauvås initiativ til en viktig debatt: coachingbransjens markedsføring, legitimering og forsøket på å standardisere coaching. Artikkelen viderefører også en bredere debatt som ble initiert av Rune Rønning i artikkelen «Coaching – et ullent begrep og en risikabel praksis»(Magma nr. 4/2005). Mathisen og Lauvås etterlyser åpen faglig debatt om fenomenet coaching. Til tross for dette har antallet debattbidrag i året som har gått, vært begrenset, foruten en del presseoppslag og internettdebatter. Dette gjelder i alle fall fra fagstemmer ved universiteter og høyskoler. Debatten er imidlertid for viktig til å legges død.

Ikke lenge etter Mathisen og Lauvås’ innlegg syntes riktignok den antakeligvis mest eksponerte representanten for coaching i Norge, Morten Emil Berg, å svare på utfordringen gjennom artikkelen «Coaching og Sokrates. Valg, erkjennelse og læring» (Magma nr. 6/2007). Jeg så frem til å lese Bergs debattbidrag, men kunne dessverre konstatere at Berg unnlater å kommentere det overordnede anliggendet Mathisen og Lauvås’ etterlyser debatt om. Det er nærliggende å forstå dette som en velkjent retorisk unnvikelsesstrategi: Dersom noen bringer ubehagelige problemstillinger til torgs, kan man unngå dem ved å henlede oppmerksomheten over til noe annet, for eksempel et mer perifert innhold i motpartens innlegg. Strategien kan gjenkjennes både fra møtevirksomhet og politikk. Gjennom fremgangsmåten kan en oppfylle et moralsk anliggende om å «svare» på tiltale, samtidig som oppmerksomheten dreies mot noe man er mer komfortabel med. Berg besvarer i alle fall et fullstendig underordnet poeng i Mathisen og Lauvås’ artikkel. Bergs svar kan dessuten oppfattes som paradoksalt idet hans eget anliggende i svarartikkelen er fellestrekk mellom Sokrates og coaching. Sokrates ville etter alt å dømme hatt lite sans for en slik retorisk avledning, da en sentral side ved det sokratiske samtaleidealet er å ta samtalepartnerens innlegg på alvor. Debatten Mathisen og Lauvås forsøker å bidra til, er for viktig til å unnvikes – spesielt fordi den bredere sett berører spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til en stadig ekspanderende bransje av samtalehjelpere i arbeidslivet og på andre områder. Veksten av profesjonell samtalehjelp er i det hele tatt et karakteristisk trekk ved vår samtid. Ekspansjonen kan gis flere ulike samfunnsmessige forklaringer. 1 En del av forklaringen kan være at denne typen tjenester markedsføres sterkere enn tidligere. Coaching er i dag den veiledningsretningen som markedsføres mest intensivt og i de senere år har vært mest ekspansiv. Derfor må retningen tåle et tilsvarende kritisk søkelys. Jeg vil her rette oppmerksomhet mot visse sider av «selvomtalen» og markedsføringen av coaching, med Morten Emil Berg som eksempel.

Samtalehjelpere og samtaleoppskrifter

Fremstående teorier om læring fremhever den fundamentale betydning (indre og ytre 2) dialog har for menneskers læring, spesielt med hensyn til avanserte læringsprosesser 3. Jeg skal ikke her utdype dialogens betydning i læringsprosesser. De færreste av oss vil nok uansett være uenige i at det kan være til hjelp å snakke med andre mennesker, spesielt når man står overfor utfordringer som krever bevisstgjøring og støtte. Få vil nok også være uenige i at det oppleves mer hjelpsomt å snakke med bestemte mennesker enn andre. Dette kan ha sammenheng med erfaringen og kunnskapen de besitter, men det dreier seg også om måten noen mennesker kommuniserer på. Denne typen samtalekunst har lange historiske røtter, for eksempel til Sokrates’ samtalepraksis og praktiserende filosofer som gjennom historien har vært brukt av konger som hjelpere til å treffe gode beslutninger. I vår hverdag møter vi mennesker med lignende egenskaper.

Forutsatt at man er enig i at noen samtalehjelpere er bedre enn andre, kan det melde seg et annet spørsmål: Er det mulig å formulere «oppskrifter» 4 på gode samtaler, som ufullkomne hjelpere kan anvende for å bli bedre? En hel bransje av mennesker som livnærer seg på å selge bøker, holde kurs eller tilby utdanningsemner om ulike typer samtalehjelp, hviler på forutsetningen om at man kan formulere slike oppskrifter, i fastere eller løsere betydning. Oppskrifter på samtaler er for øvrig ikke noe nytt fenomen. Et eksempel på dette finner vi ved å gå 4000 år tilbake i tid, da egyptiske skolebarn satt og kopierte regler for hvordan de skulle opptre i samtaler. Boken de skrev av, regnes som verdens eldste og bar tittelen Ptah-Hoteps instruksjoner. 5 Oppskriftene som vi snakker om i denne sammenheng, er selvsagt av en langt løsere art og er rettet mot bestemte formål om å understøtte læring eller håndtering av utfordringer. Slike oppskrifter har røtter i både pedagogikk, psykologi og andre fagområder samt i fagbokforfatteres mer personlige erfaringer fra ulike praksisfelt. Fagområdet veiledningspedagogikk, som jeg selv kjenner best, består av minst ti ulike fagretninger 6, som for eksempel: filosofisk veiledning, refleksjon over handling, systemisk veiledning, løsningsorientert veiledning, konstruktivistisk veiledning, gestaltveiledning, mentoring – og ikke minst coaching, som også er vanlig å omtale som en veiledningsretning. Innenfor dette feltet finner en både veiledere som rendyrket bygger på en av retningene, og andre som har en mer eklektisk innstilling om å anvende tankegods fra flere retninger tilpasset en bestemt situasjon.

Markedsføring av coaching og coachingoppskrifter

Uavhengig av hvilken retning samtalehjelpere eller formidlere av samtaleoppskrifter hører til, er man avhengig av å kunne presentere og markedsføre det man selger. Dette er i utgangspunktet ikke klanderverdig. En del markedsføring av coaching har imidlertid møtt kritikk for å mangle edruelighet. Blant annet finnes tendenser til å gi inntrykk av at komplekse problemer kan elimineres med raske samtaler – eller at coaching så å si garanterer markante resultater. Et eksempel kan illustrere førstnevnte påstand: En arbeidsplass med alvorlige personalkonflikter skulle håndtere sine problemer ved hjelp av telefoncoaching med konsulenter i en annen landsdel. Coachen hadde verken vært på arbeidsplassen eller møtt de involverte. Dette kunne antakeligvis ikke gått bra selv om coachen som holdt telefonrøret i hånden, hadde hett Sokrates. Manglende edruelighet viser seg også gjennom andre eksempler: Christian T. Lystbæk kommenterer i boken Coaching i perspektiv det han oppfatter som utbredte «mystificerende elementer, der knytter sig til coaching, hvormed coachen tilskrives en særlig, næsten magisk transformerende kraft eller magt i forhold til at fremme fokuspersonens udvikling». 7 I et innlegg i Ukeavisen Ledelse refereres illustrerende nok følgende magiske løfte: «anvend Coachingbasert Ledelse og akselerer effekten av lederskapet med minimum 25 prosent». 8 Dette får tjene som eksempel på en heller beruset markedsføring som i det lange løp verken tjener tilbydere eller kjøpere av coaching-tjenester. Gjennom et raskt søk på Internett vil enhver kunne finne eksempler på løfterik markedsføring som muligens kan påvirke potensielle kunder, men som det i alle fall er god grunn til å sette spørsmålstegn ved.

Coachingbegrepet kan i utgangspunktet oppfattes som en brukbar metafor på å hjelpe noenlunde motiverte og mentalt friske mennesker med å bevege seg, fra det stedet de er, til stedet de ønsker å komme til. Vel og merke dersom samtalepartene selv oppfatter ordet som en meningsfull betegnelse på det de skal gjøre sammen. Coachinglitteraturen inneholder også gode ideer for hvordan man kan skape konstruktive samtaler, selv om både fagfremstillinger og praktiske anvendelser av ideene i høyeste grad kan problematiseres. Jeg er heller ikke i tvil om at mennesker som utøver coaching med klokskap, med varierende og ulik formell bakgrunn, kan være til utmerket hjelp. Selvsagt finnes også eksempler på det motsatte, og flere senere presseoppslag og enkelte faglige debattartikler underbygger bekymring for sider ved coachingvirksomhet. 9 I en artikkel i Harvard Business Review hevdes i tråd med dette at man er inne i coachingens «wild west»-fase. Mitt anliggende her avgrenses imidlertid til selve markedsføringen. Dette skal i det videre kommenteres ved to eksempler, hovedsakelig med utgangspunkt i Morten Emil Bergs fremstilling i Magma nr. 6/2007 og hans bok om coaching 10: for det første tendensen til å presentere coaching som noe nytt og bedre, som står i motsetning til mer «foreldede» tilnærminger, og for det andre måten en ofte på overfladisk vis låner autoritet fra filosofer og teoretikere for å understøtte fremstillingen av coaching. I Bergs nevnte artikkel anvendes Sokrates på en slik måte. Jeg vil belyse begge eksemplene ut fra et bestemt perspektiv, posisjonering, som først skal forklares.

Posisjoneringsperspektivet

Begrepet posisjonering har bakgrunn i måten militære styrker plasserer seg i forhold til hverandre på en slagmark. Dessuten har det utspring i markedsføringssammenheng, om måten et produkt posisjoneres i forhold til andre konkurrerende produkter. Et eksempel er et vaskemiddel som posisjoneres som «fritt for allergifremkallende stoffer», og derved implisitt posisjonerer andre vaskemidler som «potensielt allergifremkallende». Når mennesker kommuniserer, posisjonerer man kontinuerlig seg selv og andre på lignende vis. Vi forklarer våre sosiale posisjoner, forsvarer dem og forandrer dem. Videre prøver vi ofte å posisjonere andre, eksempelvis som inkompetente, feilinformerte eller motsatt, som kompetente og kunnskapsrike. 11 Når representanter for en veilednings- eller coachingretning uttaler seg om sin egen og andre retninger, posisjonerer man dem samtidig. Et slående eksempel har allerede Petter Mathisen og Per Lauvås kommentert i sin nevnte artikkel (Magma nr. 4/2007), der de kommenterer en coachingrepresentants bruk av begrepet «falske coacher» i et presseoppslag. Dette innebærer at en aktør implisitt posisjonerer hjelpere innenfor egen krets som «ekte» og utenforstående konkurrenter som «falske». I debatten om coaching har en på lignende måte sett hvordan psykologer og coacher med annen utdanningsbakgrunn posisjonerer seg selv og andre markedsaktører mer eller mindre fordelaktig. 12

Coaching posisjonert som «det nye»

Når mennesker møter begrepet coaching, kan flere spørsmål melde seg. Hva er coaching? Representerer coaching noe nytt? I bokhandlere, utdannings- og kurs- og andre sammenhenger møter man et helt mylder av ulike samtaleoppskrifter. Gjennom mange år har jeg møtt veiledningsstudenter som har forsøkt å klargjøre hvordan coaching skal forstås. Etter disse møtene sitter et hovedinntrykk igjen: studentenes forvirring – spesielt når det gjelder hva som fundamentalt sett skiller coaching fra andre samtaleoppskrifter. Dette er ikke så rart, i og med at Berg selv i et innlegg i Ukeavisen Ledelse kommenterer at «[i] dag mangler coaching en felles oppfatning av definisjon, innhold og metode». 13 Når man skal markedsføre coaching, representerer dette et problem: For å kunne selge godt bør helst coachingoppskriften fremstilles som et unikt og bedre alternativ til noe bestående. Det å pakke inn oppskriften med den engelske etiketten «coaching» kan antakeligvis bidra til en slik forestilling. Inntrykket blir imidlertid mer uklart når man pakker opp innholdet. Hva er egentlig så nytt? Dersom man kjenner samtaleoppskrifter fra veiledningsfeltet og beslektede hjelpertradisjoner 14, kan en se at innholdet i høy grad er nyinnpakninger av ideer som allerede er etablert under andre navn. Hvilke ideer er det så snakk om? Dette kan ikke utredes her, men enkelte sentrale eksempler kan nevnes: Litteraturen preges blant annet av såkalt symmetriorienterte samtaleidealer, preget av ideer som kan spores tilbake til sokratiske dialoger, tekster av Jürgen Habermas, Martin Buber, Søren Kierkegaard og Carl R. Rogers med flere. 15 Oppskriftene er også preget av samtalemetoder med terapeutisk opprinnelse og tankegods fra filosofi, systemisk tenkning, positiv psykologi og konstruktivistisk læringsteori mv. Slike ideer gjennomsyrer både coachinglitteraturen og beslektet veiledningslitteratur. 16 Det er ikke nødvendigvis problematisk at ideer om hvordan man kan skape konstruktive samtaler, vandrer på tvers av ulike retninger. Det er imidlertid problematisk om coaching forstås som noe helt unikt, uten forbindelse med andre «utdaterte» oppskrifter på konstruktive samtaler. Dette kan innebære at lignende oppskrifter og hjelpere ekskluderes på feil grunnlag, ut fra innpakningen og ikke innholdet.

For å yte Berg rettferdighet bør det nevnes at han i den nevnte svarartikkelen 17 skriver at «coaching ikke representerer noe nytt», men stort sett er «sunn fornuft satt i system». Likevel signaliserer hans øvrige retorikk noe helt annet. Det kan gjenfinnes et stadig underliggende budskap om at coaching er det nye og unike som skal erstatte det bestående. En billedlig illustrasjon på denne type posisjonell retorikk kan en se idet Berg i samme åndedrag som han kommer med foregående sitat, skriver at:

Det vil trolig i lang tid fremover være strid om coaching som læremetode. Mikael Gorbatsjov gir uttrykk for at den største hindring mot nytenkning, er den etablerte tenkemåte. 18

Assosiasjonene dette spiller på, illustrerer temmelig slående hvordan Berg posisjonerer coaching som det nye positive, det som står for åpenhet og fremskritt vekk fra det etablerte.

Et annet eksempel på denne typen lettvint retorikk finner en i Bergs omtale av pedagogikk. 19 I boken posisjonerer Berg «pedagogikk» som det gamle og forstår det som gammeldags formidling overfor og instruksjon av barn. Han definerer pedagogikk som «en strategi for å undervise barn» og skriver at «metoden kjennetegnes ved at læreren har eneansvar for alt som har å gjøre med læreinnhold, læringsmetode, timing og evaluering». Ut fra denne definisjonen skulle en tro at fagfeltet pedagogikk ikke sier noe relevant om voksnes læring. Dette er en sterkt forvrengt definisjon av et bredt fagområde, og Bergs fremstilling ville nok møte hoderistinger fra pedagogiske fag- og forskningsmiljøer. I motsetning til Bergs fremstilling favner fagområdet pedagogikk i dag om spørsmål knyttet til oppdragelse, danning, læring og utvikling i hele menneskets livsløp. At begrepet for vel et par tusen år siden hadde en mer avgrenset betydning, er en helt annen sak. Tydeligst blir dette om en ser at pedagogikk inneholder en rekke deldisipliner som eksplisitt dreier seg om voksnes læring – for eksempel voksenpedagogikk, veiledningspedagogikk, universitetspedagogikk og til og med eldrepedagogikk mv. Berg bygger i denne sammenheng eksplisitt på Malcolm S. Knowles skille mellom pedagogikk og andragogikk. 20 Knowles bygger imidlertid på et foreldet premiss om at formålet med utdanning er å overføre kultur. 21 Knowles begrep om andragogikk innebærer dessuten ikke noe radikalt nytt, idet de sentrale antakelsene og ideene gjenfinnes hos tidlige reformpedagoger som for eksempel Dewey, Montessori og Neil. 22 Reformpedagoger har i det minste siden 1930-årene arbeidet for å bevege seg bort fra ensidig formidling og instruksjon som måter å lære på – og i retning aktivitet, initiativ, autonomi og dialog i læringsprosessen. Berg posisjonerer altså coaching på bekostning av pedagogikk. Fremstillingen fungerer muligens som markedsføring av coaching – men gir i alle fall et helt forvrengt bilde av hva pedagogikk som fag og virksomhet inneholder. Sokrates’ grunnleggende ideal om felles søken mot sannhet går ikke helt i hop med denne typen fremstilling. Jeg skal i det videre belyse Bergs posisjonering av coachen som «Sokrates».

Coachen posisjonert som «Sokrates»

Hvor henter coaching og andre samtaleoppskrifter sin legitimitet ifra? Bygger de på vitenskap, kunst eller tro? Jeg skal ikke gi meg ut på en drøfting av dette, men nøyer meg med å påstå at legitimiteten i alle fall ikke bare er vitenskapelig fundamentert. Illustrerende nok konkluderer en gjennomgang av internasjonale forskningsartikler om coaching med at et bare et fåtall var empiriske, og at kvaliteten på forskningen gjennomgående var ekstremt dårlig. 23 I coachinglitteratur presenteres dessuten faglige referanser, sitater og påstander ofte noe overfladisk og fragmentert. Karakteristisk nok vies heller ikke problemer og motsetninger som ulike faglige ideer kan innebære, nevneverdig oppmerksomhet. Betegnelsen «navnepåstrøing» brukes om studentoppgaver innenfor høyere utdanning, der studenter låner sitater og autoritet fra en mengde anerkjente teoretikere, uten at innholdet som presenteres, eller sammenhengene og motsetningene mellom ideene problematiseres. Dette er også et kjennetegn med deler av coachinglitteraturen. Illustrerende nok låner Morten Emil Berg i løpet av et sidelangt innlegg legitimitet fra hele elleve kjente autoriteter: filosofer, vitenskapsmenn og politikere 24, uten at han går særlig inngående inn i innholdet og i alle fall ikke problematiserer det. Denne type autoritetsstøtte kan muligens fungere som markedsføring, men hvilken grad av innsikt det fremmer, er mer tvilsomt.

Berg skriver derimot en del om Sokrates: I sin nevnte svarartikkel retter han oppmerksomheten mot likhetstrekk mellom coaching og Sokrates. Dette er ikke helt overraskende da «Sokrates» antakeligvis er det navnet i vår kulturhistorie som assosieres nærmest til forestillinger om «gode samtaler», og som følgelig kan fungere markedsføringsmessig. Og – selvsagt er det likhetstrekk mellom Sokrates og coaching. Det er vanskeligere å finne eksempler på veiledningsretninger som ikke har grunnleggende likhetstrekk, først og fremst fordi redskapet slike retninger anvender, er spørrende dialog. 25 Bredere sett hevdes Sokrates å ha hatt en svært vidtrekkende innflytelse på vår vestlige kultur og tenkemåte – og dermed menneskers tenkemåter uansett om de kaller seg coach, mentor, konsulent, veileder eller rådgiver. 26

Dilemmaer ved coachens anvendelse av Sokrates’ oppskrift

Berg kritiserer i første avsnitt av sin artikkel Lauvås og Mathisen for å hevde at «det ikke er noen sammenheng mellom Sokrates og coaching», og skriver at «bildet er trolig mer nyansert». 27 Jeg oppfatter at Bergs fortolkning av denne påstanden er for drøy, og oppfatter isteden at Lauvås og Mathisen omtaler en viktig side ved forholdet mellom Sokrates og coaching: vekt på henholdsvis forståelses- eller løsningsorientering i coaching. Uansett er Bergs egen fremheving av ordet nyansert verdt å vie oppmerksomhet: En skulle tro at en nyansert fremstilling også vil romme eventuelle forskjeller eller potensielle dilemmaer ved å samtale som Sokrates i en coachingkontekst. Det finnes imidlertid ikke spor av dette i Bergs artikkel. Jeg skal kort berøre noen potensielle dilemmaer. Som grunnlag for dette må jeg imidlertid først trekke frem to helt fundamentale aspekter ved den sokratiske dialogen som Berg overser i sin artikkel.

Grunntrekk ved Sokrates’ samtalemåte: elenhcus og aporia

Sokrates var sønn av en jordmor. I dialogen Theaetetus 28 sammenligner da også Sokrates sin samtalevirksomhet med en jordmors virksomhet – i likhet med jordmoren skulle ikke Sokrates selv føde (kunnskap). Til gjengjeld kunne han hjelpe andre med å forløse tanker som de gikk svangre med. Sokrates utøvde sin jordmorkunst med samtalepartnere på uformell basis – på torget Agora, andre offentlige steder eller i private hjem. Det hersker ifølge Rob Reich en viss uenighet om hva som kjennetegner Sokrates’ samtalemetode på disse arenaene – eller om han i det hele tatt hadde én distinkt metode. Reich tar ikke stilling til dette spørsmålet, men identifiserer i alle fall to overordnede strategier som karakteriserer sokratisk dialog: henholdsvis elenchus og inspirerende aporia. 29 Dette skal kort kommenteres.

Sokrates krysseksaminerer typisk sine opponenter, noe grekerne kalte elenchus. Den tøffheten kryssforhørene bar preg av, ligger langt unna det mer romantiserte inntrykket en kan få av Sokrates’ samtaler i mange av dagens fremstillinger. Sokrates kunne for eksempel diskutere forskjellen mellom en god hest og et godt menneske. Når opponentene kom med definisjonsforslag, forsøkte Sokrates å vise definisjonens mangler ved å vise urimelige konsekvenser av den. Ved hjelp av stadige spørsmål fikk han samtalepartneren selv til å oppdage manglene i forslaget. Gjennom å granske samtalepartnerens responser på slike utfordrende måter eksaminerte Sokrates hvorvidt samtalepartens sett av antakelser var gjensidig konsistente. Når dette ikke var tilfellet, ble resultatet apiora – eller forvirring. Det kunne nok oppleves vanskelig når mennesker som betraktet seg selv som kunnskapsrike på denne måten, fikk avkledd hva de ikke visste, gjerne foran hele menneskemengder som tilhørere. 30 Sokrates så det imidlertid som langt mer høyverdig å godta at man var uvitende, enn å hevde bastante antakelser. Han påstod i tråd med dette at Jeg vet at jeg intet vet (docta ignorantia), og at han derfor stilte seg spørrende. Sokrates så innstillingen som fruktbar, fordi den fremmet undring og kritisk tenkning. Gjennom å avdekke apiora fikk han samtalepartnerne til å innse at de måte stille seg åpne og søke sannheten på nytt. 31

Det finnes så mange ulike fremstillinger av den sokratiske dialogen at det har ført til forvirring om hva som egentlig kjennetegner den. Dette har blant annet sammenheng med at den sokratiske dialogens karakter endrer seg i den mest kjente kilden: Platons dialoger. I tidlige fremstillinger av den sokratiske dialogen spør Sokrates ut sine samtaleparter om hvordan man kan leve best mulig. Disse dialogene er preget av åpne undersøkelser og undring. I senere dialoger er Sokrates langt mer kraftfull i sine avhør, tar oftere standpunkt og er til og med tilbøyelig til å forelese. 32 Den sokratiske samtalens tidlige form ligger nærmest idealer i coaching- og beslektet litteratur.

Det er liten tvil om at spørrende dialog inspirert av sokratiske idealer kan være til hjelp for mennesker som står overfor utfordringer som fordrer bevissthet. Et annet spørsmål er derimot hvorvidt Sokrates’ samtaleform er ideell i alle henseender og situasjoner der coaching drives. Dersom man som et tankeeksperiment overfører Sokrates’ samtaleform direkte til en coachingsammenheng, synliggjøres dilemmaer som Berg overser i sin artikkel. Jeg skal nevne noen viktige og avgrenser meg til forståelsen av Sokrates som gjenfinnes i de tidlige sokratiske dialogene. Dilemmaene beskrives spesielt med bakgrunn i at jeg gjennom ti års arbeid med veilederutdanning ved Universitetet i Tromsø har gjennomført nærmere 250 observasjoner og videoanalyser av veiledningssamtaler. I sin yrkeshverdag kaller de aktuelle veilederne seg både veiledere, rådgivere, ledere, konsulenter, mentorer – eller coacher. I slike reelle dialoger blir dilemmaene nedenfor ikke sjelden aktuelle.

Dilemma 1: Skal coachen kryssforhøre coacheen?

Samtaleformen som Sokrates praktiserte, var svært utfordrende, og den kan med rette kalles et kryssforhør (elenchus). At formen kunne være nokså røff, billedliggjøres også gjennom en annen kilde enn Platons skrifter: Sokrates ble blant annet beskrevet å ha fremskutte og stirrende øyne. Med disse øynene skal han ha stirret på sine diskusjonspartnere på en måte som ble sagt å være uforglemmelig og vanskelig å beskrive, samtidig som han i diskusjonen senket sitt hode som en okse mot diskusjonspartneren. 33 Til tross for at kryssforhøret kan være intellektuelt fruktbart, er det heller ikke vanskelig å tenke seg at samtaleformen kan motvirke helt sentrale ideer som Berg ellers forfekter i sin bok om coaching 34. For eksempel kan vekt på å tilstrebe ressursorientering, anerkjennelse, selvtillit, trygghet, mestringsopplevelser, «empowerment» og lignende stå i en potensiell spenning til kryssforhøret. Berg problematiserer likevel ikke motsetningene som er innebygd i de ulike ideene han formidler. Kryssforhøret står også i sterk motsetning til samtaleformen til terapeuten Carl R. Rogers, som Berg refererer til hele åtte bøker og artikler av i sin nevnte bok. I litteratur om veiledning og beslektede samtaler omtales avveiing mellom støtte og utfordring i samtalen som et stadig tilbakevendende dilemma, og dette nevnes også kort i Bergs bok. Coachens avveininger i dette henseende avhenger av en rekke forhold, som for eksempel coacheens personlighet, selvtillit, kompetansenivå, den konkrete konteksten og utfordringene coacheen står overfor. Uten denne typen hensyn kan man risikere at samarbeidsrelasjonen svekkes eller bryter sammen. Relasjonen ansees av nevnte Carl R. Rogers 35 som den grunnleggende forutsetningen for å lykkes i terapeutiske samtaler (og andre typer hjelpersamtaler). En rekke senere empiriske studier har for øvrig bekreftet Rogers antakelser om relasjonens avgjørende betydning. 36 Det er rimelig å anta at dette også er tilfelle i coachingsamtaler. 37 En coach må derfor være bevisst at samtalens form påvirker samarbeidsrelasjonen som samtalen forutsetter.

Dilemma 2: Skal coachen insistere på en rent indirekte rolle?

Den sokratiske samtaleformen har vært en grunnleggende inspirasjonskilde til såkalte indirekte tilnærminger til læring, som gjenfinnes innenfor ulike veiledningsretninger, inkludert coaching. Slike tilnærminger står i motsetning til tilnærminger som vektlegger direkte overføring til den lærende gjennom formidling og instruksjon 38. Det finnes gode argumenter for at veilederen eller coachen bør holde tilbake trangen til å umiddelbart formidle råd eller vurderinger, i det minste i tidlige faser av samtaler eller forløp. Et hovedargument for dette har vært ønsket om å stimulere veisøkeren eller coacheen til aktiv, åpen og selvstendig tenkning. Berg berører noen argumenter i sin nevnte bok om coaching. 39 Han går imidlertid lenger enn å anbefale tilbakeholdenhet og utsteder isteden et kategorisk påbud om at [c]oachen skal ikke gi råd – med andre ord formulert på linje med Bibelens ti bud. Indirekte samtaleidealer kan ha mye for seg når formålet er å stimulere til åpen samtale og refleksjon. De praktiske konsekvensene av enhver pedagogisk idé kan imidlertid bli absurde om den trekkes for langt, og slik er det også med det indirekte idealet. Spesielt blir dette tydelig i tilfeller der coachen er leder for coacheen, eller der coachen er en erfaren yrkesutøver som coacher en coachee med begrenset erfaring. Dersom coachen på forhånd har bestemt seg for å kategorisk tviholde på en rent spørrende kommunikasjonsmåte, gjennom hele samtalen, kan imidlertid samtalen bli noe annet enn det som i andre henseender forfektes som ideelt av Berg. Et typisk eksempel er tilfeller der coacheen eller veisøkeren etterspør et råd, og coachen holder seg til Bergs bud om å ikke gi dette. Forespørselen kan i verste fall skyves ukommentert under teppet i samtalen. Paradoksalt nok kan avvisningen innebære at coachen styrer samtalen svært autoritært, idet han eller hun kategorisk unnlater å ta hensyn til coacheens ønske om råd, vurdering eller oppfatning – til tross for at det å unngå autoritær styring ofte hevdes som argument for å ikke gi råd. Denne type ufleksibel forfølgelse av påbud fra en lærebok kan i verste fall sette både samarbeidsforholdet og coacheens motivasjon for samtalen på spill. 40

Dilemma 3: Skal coachen operere med skjult agenda?

Sokrates’ jordmorkunst er en sentral kilde til det utbredte idealet om den «nøytrale» utspørreren som finnes både i coaching- og veiledningslitteratur for øvrig. Forskning på samtaler viser imidlertid at spørsmålsstilling er en kraftfull måte å kontrollere samtalepartnerens initiativ på, 41 og det er god grunn til å hevde at spørsmål aldri kan ansees som fullstendig nøytrale. 42 Sokrates’ spørsmålsprosedyre har til og med blitt kritisert for å være en heller listig strategi for å lede opponenten til sannheten Sokrates ønsket å komme frem til. 43 Jeg skal ikke ta stilling til hvorvidt dette var tilfelle i de sokratiske dialogene – det endelige svaret har Sokrates uansett tatt med seg i graven. I alle fall har samtaleforskning dokumentert betydningen skjulte agendaer kan ha i samtaler, blant annet innenfor helsesektoren 44 og i utdanningssektoren 45. Skjult agenda må ikke nødvendigvis forstås i moralsk klanderverdig betydning, for eksempel som når en samtalepart forsøker å lure en annen part. Agenda innebærer isteden at vi alle, mer eller mindre bevisst, gjør oss opp meninger om personer vi snakker med, og saken vi snakker om. Dette preger naturligvis vår måte å samtale på. Nyere forskning viser videre at det å vurdere noe som godt eller dårlig er et av de mest universelle og spontane atferdstrekk hos både mennesker og dyr. 46 Dessuten trenger den som vurderer, ikke engang selv å være det bevisst. 47 Det er rimelig å anta at dette danner føringer for måten en coach eller veileder styrer samtalen, spesielt gjennom sine spørsmål. Særlig er det urimelig å tenke seg at coachingsamtaler mellom en leder og en ansatt ikke skulle preges av lederens agenda. Det å tilstrebe en spørremåte som inviterer til åpen drøfting av en sak, representerer selvsagt en viktig kvalitet også i denne type samtaler. Hjelperen må imidlertid ikke havne i den villfarelse å tro at vedkommende utøver en fullstendig nøytral «jordmorkunst» løsrevet fra ens agenda. I mange tilfeller kan det også være bedre å klargjøre den agenda man måtte ha, istedenfor å fordekke den. Det kan både være mindre problematisk etisk sett og hindre et nøytralt maskespill som kan hemme samarbeidet med coacheen.

Dilemma 4: Skal coacheen forlates i forvirring?

I tillegg til kryssforhør (elenchus) er altså inspirerende forvirring (aporia) et grunntrekk ved den sokratiske samtalemåten. Etter samtalene forlater Sokrates sin samtalepartner i forvirring. Vedkommende har innsett at tidligere kunnskap ikke holdt vann, men samtalen med Sokrates har ikke nødvendigvis gitt et alternativt kunnskapsgrunnlag å bygge videre på. Det er heller ikke gitt at forvirringen inspirerer coacheen. Dette kan igjen innebære et dilemma i forhold til ideer som Berg ellers forfekter i sin bok. En grunnleggende idé ved coaching og herunder Bergs bok er nettopp at mennesker skal komme frem et sted, billedlig talt i «coachen» (vognen), og ikke bli stående forvirret tilbake i veikanten. I tråd med dette er å holde fokus på å nærme seg mål sentralt. En innvending mot Sokrates’ samtaler er at hans samtalepart ikke hjelpes videre. Etter en samtale med Sokrates gir Meno illustrerende uttrykk for denne type opplevelse:

Socrates, even before I met you they told me that in plain truth you are a perplexed man yourself and reduce others to perplexity. At this moment I feel you are exercising magic and witchcraft upon me and positively laying me under your spell until I am just a mass of helplessness. 48

Håp om markedsføring og debatt nærmere sokratiske idealer

Det er grunn til å rette kritisk søkelys på markedsføringen av coaching, spesielt den omtale som Norges kanskje mest eksponerte representant for coachingbransjen står for. To eksempler på Morten Emil Bergs omtale og implisitte markedsføring av coaching er belyst i det foregående: a) tendensen til å omtale coaching som noe nytt og bedre på bekostning av bestående praksis, som coaching fremstilles i fordelaktig kontrast til, og b) hvordan kjente autoritetstunge navn, som Sokrates, anvendes for å understøtte en fordelaktig omtale av coaching. Begge eksemplene illustrerer en heller lettvint, overfladisk og til og med feilaktig fremstilling, som harmonerer dårlig med sokratiske idealer. Det blir derfor noe paradoksalt at Morten Emil Berg i sitt debattinnlegg så til de grader trykker Sokrates til sitt bryst.

Coacher som vil utvikle mer konstruktive samtaler, er avhengige av en undrende og selvkritisk holdning til sin egen fremgangsmåte, samtaleidealene en forfekter, og dilemmaene en uunngåelig møter i samspillet med ulike mennesker som forholder seg til komplekse kontekster. Dette er et annet utgangspunkt enn det å ensidig overtale potensielle kjøpere om at man besitter suverene og endelige oppskrifter på gode samtaler – for eksempel gjennom et argument om at oppskriften er mest mulig lik Sokrates’ resept. Dette er kanskje ikke overraskende, da de færreste selgere understøtter kjøperens usikkerhet om tjenestens fullkommenhet.

De sokratiske dialogene har i nær 2500 år vært fruktbare såfrø til nettopp kritiske og ikke minst selvkritiske idealer i vår kulturkrets. Dette har til og med blitt omtalt som et av menneskehetens største fremskritt 49. Verken Morten Emil Berg, pedagoger, psykologer, Sokrates eller andre autoriteter har den endelige oppskriften på hvordan en samtalehjelper i en sammenheng best kan hjelpe et annet menneske. I hver enkelt sammenheng må coachen bedømme om oppskrifter eller ideer kan brukes, må endres eller forkastes. En faglig debatt etter sokratiske idealer kan forhåpentligvis bidra til denne type praktisk dømmekraft. Dilemmaet for den som ønsker å maksimere sitt levebrød som samtalehjelper eller selger av samtaleoppskrifter, er imidlertid at åpen faglig debatt ikke nødvendigvis er optimalt for «business», i hvert fall ikke på kort sikt. Dersom coaching på lengre sikt skal fremstå som en robust betegnelse på samtalehjelp, er en imidlertid avhengig av en mer sokratisk debatt enn den Berg bidrar til gjennom sin artikkel. Det kan en fortsatt håpe på.

Noter

  • 1: Bjørndal, Cato R. P. (2008) Bak veiledningens dør. Symmetri og asymmetri i veiledningssamtaler. Dr.polit.-avhandling. Universitetet i Tromsø. (s. 25).
  • 2: Med dialog kan en forstå både ytre dialog mellom mennesker og et menneskes indre dialog (tenkning forstått som dialog), og læring kan forstås som en stadig vekselvirkning mellom indre og ytre dialog. Spesielt har sosialkonstruktivistisk læringsteori bidratt til forståelse for dialogens læringsmessige betydning, for eksempel gjennom Lev Vygotskys grunnleggende bidrag (Vygotsky, Lev (1982) Tænkning og sprog. København: Hans Reitzels forlag).
  • 3: Phillips, D. C. og Jonas F. Soltis (2000) Læring: teorier og prinsipper for læring. Oslo: Abstrakt forlag.
  • 4: Metaforen «oppskrift» er treffende for innholdet i læreboklitteraturen fra ulike tradisjoner for samtalehjelp, spesielt idet den ofte er svært orientert mot samtalemetoder og strategier. Spesielt treffende vil det være når man fremstiller samtalen som bestående av faste sekvenser, slik coaching har blitt beskrevet (Rønning 2005:82). Betegnelsen skal likevel forstås som en spissformulering og ikke tas for bokstavelig. Likevel unnlates det for enkelhets skyld å sette begrepet i gåseøyne videre i artikkelen. Kjell Arne Røvik har for øvrig brukt begrepet oppskrift på en lignende måte i forbindelse med ideer om organisasjonsutvikling (Røvik 2007).
  • 5: Britannica Encyclopedia Online (2004) Conversation. Sist besøkt 22.06.2004, på http://www.britannica.com.
  • 6: Skagen, Kaare (2004) I veiledningens landskap. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • 7: Lystbæk, Christian T. (2008) Hen imod en afmystificering af coaching. I Coaching i perspektiv. København: Hans Ritzels forlag.
  • 8: Dale, Frode (2007) Coaching er bare tull og tøys . Blogg i Ukeavisen Ledelse. Sist besøkt 20.10.2008, på http://www.ukeavisenledelse.no/meninger/blogg_ledelse/20071002/coaching_er_bare_tull_og_toys/
  • 9: For eksempel Petter Mathisen og Per Lauvås. Falske coacher – finnes de? Magma nr. 4/2007, Rune Rønning. Coaching – et ullent begrep og en risikabel praksis. Magma nr. 5/2005. Steven Berglas. The very real dangers of executive coaching. Harward business review 6/2002, samt oppslag i Dagens næringsliv 7. juni 2008, Aftenposten 26. september 2007, Magma nr. 4/2005 eller innslag i NRK radio, Norgesglasset 26.09.07.
  • 10: Berg, Morten E. (2006) Coaching: å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes. Oslo: Universitetsforlaget. Berg, Morten E. (2007) Coaching og Sokrates. Valg erkjennelse og læring. Magma årgang 10, nr. 6.
  • 11: Langenhove, Luk van og Rom Harré (1999). Introducing positioning theory. I Luk van Langenhove og Rom Harré (red.), Positioning theory: Moral contexts of intentional action. (s. 17). Oxford: Blackwell.
  • 12: Jf. artikler og innlegg i blant annet Ukeavisen Ledelse, Dagens næringsliv og Aftenposten i løpet av senere år.
  • 13: Berg, Morten E. (2007) Coaching, Mao og Harald Hårfagre. Leserinnlegg i Ukeavisen Ledelse. Sist besøkt 12.10.2008, på http://www.ukeavisenledelse.no/meninger/leserinnlegg/20071207/coaching_mao_og_harald_harfagre/
  • 14: Veiledning og coaching er sterkt preget av dette feltet.
  • 15: Bjørndal, Cato R. P. (2008) Bak veiledningens dør. Symmetri og asymmetri i veiledningssamtaler. Dr.polit.-avhandling. Universitetet i Tromsø.
  • 16: Se referanse i note 15 og dessuten Skagen, Kaare (2004) I Veiledningens landskap. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • 17: Berg, Morten E. (2007) Coaching og Sokrates. Valg, erkjennelse og læring. Magma årgang 10, nr. 6. Side 104.
  • 18: Se note 17.
  • 19: Morten E. (2006) Coaching: å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes. Oslo: Universitetsforlaget.
  • 20: Knowles, Malcolm S., Elwood F. Holton III og Richard A. Swanson (1998) The adult learner: the definitive classic in adult education and human resource development. Femte utgave. Houston: Gulf Pub. Co.
  • 21: Draper, James. (1998) The Metamorphoses of Andragogy. Canadian Journal of Studies in Adult Education. Årgang 12 (1), mai. (s. 14).
  • 22: Friedman, Jay. Malcolm Knowles publishes The Modern Practice of Adult Education: Andragogy vs. Pedagogy. History of education. Selected Moments of the 20th Century. Work in progress. Sist besøkt 15.10.2008, på http://fcis.oise.utoronto.ca/~daniel_schugurensky/assignment1/1970knowles.html
  • 23: Grant, A. M. (2003). Keeping up with the cheese! Research as a foundation for professional coaching of the future. Proceedings of the First International Coach Federation Conference Symposium on Research and Coaching (s. 10–21).
  • 24: Se note 13.
  • 25: Et unntak er mesterlæretradisjonen (Skagen 2004).
  • 26: Lane, Melissa (2001) Plato’s Progeny: How Socrates and Plato still captivate the modern mind. London: Duckworth.
  • 27: Se note 17 (s. 101).
  • 28: Plato (2004) Theaetetus. E-bok. Sist besøkt 29.04.2004, på http://www.textkit.com/files/theaetetus.pdf
  • 29: Reich, Rob (1998). Confusion about the socratic method: Socratic paradoxes and contemporary invocations of Socrates. Philosophy of education, 7(1). Sist besøkt 03.05.2004, på http://www.ed.uiuc.ed/eps/PES-Yearbook/1998/reich.html
  • 30: Plato (2004) Defence of Socrates. E-bok. Sist besøkt 01.04.2004, på http://www.san.beck.org/Apology.html
  • 31: Se note 29.
  • 32: Se note 29.
  • 33: Guthrie, William K. C. (1971) Socrates. (s. 66–67).Cambridge: Cambridge University Press.
  • 34: Berg, Morten E. (2006) Coaching: å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes. Oslo: Universitetsforlaget.
  • 35: Rogers, Carl R. (1961) On becoming a person. Boston: Houghton Mifflin.
  • 36: Bozarth, Jerold (1999) Research on psychotherapy outcome and the person-centered approach. I Jerold Bozarth, Person-centered therapy: A revolutionary paradigm. (s. 163–174). Mancester: PCCS Books.
  • 37: Ladegård, Gro (2008) Liv – ledere i vekst. Evaluering av effekter av coaching http://www.groladegard.no/Rapport%20LIV.pdf.
  • 38: Jf. note 1 (s. 140) og Ellerman, David (2000). The indirect approach. World Bank policy research working paper nr. 2417. Sist besøkt 14.04.2004, på http://econ.worldbank.org/docs/1172.pdf.
  • 39: Se note 10 (s. 21).
  • 40: Bjørndal, Cato R. P. (forskningsundersøkelse under arbeid) Posisjonering i veiledning. En undersøkelse av 50 veiledningssamtaler.
  • 41: Drew, Paul og John Heritage (1992b). Analyzing talk at work: An introduction. I Paul Drew og John Heritage (red.), Talk at work: Interaction in institutional settings. (s. 49). Cambridge: Cambridge University Press.
  • 42: Se note 7.
  • 43: Kvale, Steinar (2002). Dialogue as oppression and interview research. Paper presentert på The nordic educational research association conference, Tallinn, Estonia, 7.–9. mars. Sist besøkt 15.04.04, på http://www.psy.au.dk/ckm/newsletter/nb32/nb32-02.html.
  • 44: Shuy, Roger (1983) Three types of interference in an effective exchange of information in the medical interview. I Sue Fisher og Alexandra Dundas Todd (red.), The social organization of doctor-patient communication. (s. 189–202). Washington DC: Center for applied Linguistics.
  • 45: Stubbs, Michael (1976) Language, schools and classrooms. London: Methuen.
  • 46: Cacioppo, J., Gardner, W.L. og Berntson, G.G. (1997). Beyond bipolar attitudes organisation and measure: The case of attitudes and evaluative space. Personality and Social Psychology Review, 1 (1), 3–25, 1997.
  • 47: Zajonc, R.B. (1980). Feelings and thinking: preferences need no inferences. American Psychologist, 35 (s. 151–175).
  • 48: Plato (2006) Protagoras and Meno. NY: Penguin Classics.
  • 49: Vlastos, Gregory (1980). The philosophy of Socrates: A collection of critical essays. Notre Dame: University of Notre Dame Press.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS