Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er advokat ved advokatfirmaet Coopers & Lybrand DA.

Daglig leders uttak fra aksjeselskap - lån eller lønn?

Når en daglig leder som også er enestyre og har et personlig forhold til aksjonæren, tar ut midler fra selskapet, vil dette i utgangspunktet måtte anses som lønn. Å påstå i forhold til ligningsmyndighetene at det foreligger et reelt låneforhold, vil være vanskelig hvis ikke utbetalingene formelt og reelt har vært behandlet som låneytelser. Høyesterett har vurdert et slikt tilfelle i en dom av 4. mars i år.

av Per Helge Stoveland

Forholdet var at A var enestyre og daglig leder i selskapet F AS. Selskapet ble opprettet i 1989 med 50 000 kr i aksjekapital med A's far B som eneste aksjonær. Regnskapsføringen i selskapet var innrettet slik at selskapet hadde en mellomregningskonto med A, som ble belastet renter og avdrag på A's personlige banklån og utlegg som A hadde for selskapet. Lønnen til A ble godskrevet kontoen. Saldoen på kontoen var per 31.12.89 ca. 32 000 kr i selskapets favør. Beløpet ble i selskapets balanse bokført som andre kortsiktige fordringer, men det fremgikk ikke av regnskapet at det dreide seg om lån til daglig leder. Beløpet ble heller ikke tatt med i A's selvangivelse. Mellomregningskontoen og selskapets regnskap ble ført på samme måte i 1990, etter at A dette året gikk personlig konkurs. Saldoen var ved utgangen av 1990 ca. 148 000 kr i selskapets favør. Etter at selskapets revisor tok opp spørsmålet, ble saldoen godkjent i styremøte som lån til daglig leder. Saldoen økte videre utover i 1991, og selskapets revisor påpekte at lånet var i strid med aksjeloven § 12-10, og at låneforholdet måtte bringes i samsvar med aksjeloven. Saldoen fortsatte å øke og utgjorde ved utgangen av 1992 268 000 kr, og ved utgangen av 1993 426 000 kr. Forholdet ble flere ganger tatt opp på nytt av revisor. Ligningskontoret tok opp spørsmålet første gang i brev av 3. juni 1994. Den 8. juni 1994 ble kontoen godskrevet aksjeutbytte fra selskapet med 93 300 kr. Samme dag forelå det en erklæring undertegnet av A og hans far om at aksjeutbyttet for 1993 skulle godskrives mellomregningskontoen. Den 24. august 1994 ble det opprettet en skriftlig låneavtale hvoretter lånet skulle nedbetales med 30 000 kr per år.

Etter at ligningsmyndighetene fattet vedtak om at ytelsene skulle anses som lønn, og ila tilleggsskatt med 60 %, anla A søksmål om utbetalingene. Både herredsretten og lagmannsretten opprettholdt ligningen. Høyesterett kom enstemmig til samme resultat.

UTGANGSPUNKT - LØNN E.L.

Førstvoterende, som fikk tilslutning fra de fire andre dommerne, la til grunn at utbetalinger til styret eller daglig leder i aksjeselskap som utgangspunkt måtte anses som lønn e.l. Det var skattyter og evt. selskapet som måtte fremskaffe det faktiske grunnlag for og sannsynliggjøre at uttaket likevel skulle anses som et lån. For at det skulle kunne foreligge et låneforhold, måtte låneforholdet normalt kunne etterspores ved at det før ligningsmyndighetene reiser spørsmål om grunnlaget for uttaket, foreligger en skriftlig låneavtale eller annen skriftlig dokumentasjon for beløpet, herunder særlig om hvorvidt den som har mottatt utbetaling, personlig hefter for beløpet, og når tilbakebetaling skal finne sted. Dette måtte særlig gjelde i et tilfelle som dette, hvor låntaker, aksjonær, styremedlem og daglig leder er nærstående. Som nevnt ble låneavtalen her opprettet etter at ligningsmyndighetene tok opp spørsmålet. Normalt måtte det også kreves at ligningsoppgavene inneholder riktige opplysninger om forholdet. A hadde ikke opplyst noe om lånet i sin personlige selvangivelse, og i selskapets oppgaver var det heller ikke gitt fullstendige opplysninger om at det gjaldt et låneforhold til daglig leder.

MUNTLIG LÅNEAVTALE IKKE GODTGJORT

A kunne ikke høres med at det forelå en muntlig avtale om lån. Praktiseringen av ordning de to første årene trakk også klart i retning av at ordningen tok sikte på en forskuttering av lønn eller utbytte inntil det økonomiske resultat av selskapets drift evt. tillot utbetaling av mer lønn eller utbytte. Disponeringen av mellomregningskontoen var også helt overlatt til A's skjønn.

UFORSVARLIG Å YTE LÅN UT FRA SELSKAPETS ØKONOMISKE STILLING

Det ble tilføyet at selskapets økonomiske stilling var slik at utlån fra selskapet ville fremstå som helt uforsvarlig. A ble slått personlig konkurs i januar 1990 med en udekket gjeld på ca. 4 mill. kr. De uttak som den gang fant sted, skjedde for kreditorenes regning og risiko, fordi selskapet ikke hadde tilstrekkelig egenkapital til å gi usikrede lån av denne størrelse. Selskapets revisor hadde også fra februar 1991 ved flere anledninger påpekt at et slikt lån ville være i strid med aksjeloven § 12-10.

ETTERFØLGENDE OPPLYSNINGER TILSA IKKE AT DET VAR LÅN

De etterfølgende opplysninger som forelå, tilsa heller ikke at en stod overfor et låneforhold. Den regnskapsmessige klassifikasjon av saldoen ble første gang tatt opp av revisor i brev av 9. februar 1991, med det resultat at lånesaldoen ble godkjent av styret som lån. Første gang spørsmålet om tilbakebetaling ble reist, var i referat fra styremøte av 20. mars 1993. Styreprotokollenes uttalelser om tilbakebetaling måtte anses som et resultat av revisors gjentatte påpekninger om å bringe forholdet i samsvar med aksjeloven § 12-10. Fremleggelsen av låneavtalen i forbindelse med endringssaken kunne ikke tillegges betydning ved bedømmelsen av forholdet. Det samme gjaldt ytterligere nedbetalinger i 1995 av utbytte som A mottok som arveforskudd.

Oppsummeringsvis fremhevet førstvoterende at personlig ansvar for lånet, tilbakebetaling og øvrige lånevilkår var helt sentrale når en skulle ta stilling til om utbetaling fra selskapet var lønn eller lån. Det var ikke tydeliggjort om den ankende part personlig ville hefte for lånet om selskapets økonomi ikke hadde tillatt utbetalinger for å redusere saldoen på mellomregningskontoen. Spørsmålet om tilbakebetaling var knyttet til de økonomiske resultater av driften av selskapet, hvilket også fremgikk av styreprotokollene.

TILLEGGSSKATTEN PÅ 60 % BLE OPPRETTHOLDT

Ileggelse av tilleggsskatt med en så høy prosentsats som 60 % krever at det ved grov uaktsomhet er gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene. Høyesterett aksepterte satsen for tilleggsskatt, idet det måtte anses som grovt uaktsomt å unnlate å opplyse til ligningsmyndighetene at 426 000 kr for årene 1991-93 var tatt ut i tillegg til lønnen.

Ligningsmyndighetene fikk altså fullt medhold av Høyesterett. I tillegg til sine egne saksomkostninger måtte A bære statens saksomkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS