Magma topp logo Til forsiden Econa

Geir Lunde er √łkonom ved ECON - Senter for √łkonomisk analyse.

De finansielle markedene og krisen i Asia

I fjor sommer satte de finansielle markedene sitt søkelys på situasjonen i de tidligere suksessrike høyvekstøkonomiene i Sørøst-Asia. Først var det Thailand som fikk unngjelde; utenlandske investorer trakk seg ut av aksjemarkedet slik at både aksjekurser og valutakursen falt dramatisk. Siden spredte dette seg til en rekke land i regionen, og alle opplevde ras i aksje- og valutakursene samt sterk nedgang i eiendomsprisene.

av Geir Lunde

REELLE ØKONOMISKE ÅRSAKER

De politiske myndighetene i disse landene så først med vantro på det som hendte, og var helt uforberedt på det som kom. At den thailandske statsministeren innledningsvis la skylden på «spekulantene» i markedet, er betegnende på hvordan det hele var. De fleste har imidlertid etter hvert erkjent at krisen har sin rot i reelle økonomiske ubalanser, som i stor grad skyldes politiske beslutninger og institusjonelle forhold (blant annet overvurderte valutakurser, en kraftig kredittekspansjon som førte til sterk oppgang i aksjekurser og eiendomspriser, og uheldig politisk styring av investeringer og kreditt).

ER DE FINANSIELLE MARKEDENE PROBLEMET?

Det er en rekke spørsmål man kan stille seg etter det som har skjedd i Sørøst-Asia. Jeg vil her nøye meg med å ta opp to spørsmål som er knyttet til de finansielle markedenes rolle. For det første: hvorfor reagerte ikke de finansielle markedene tidligere på det som skjedde? Ubalansene oppsto ikke i fjor, men hadde bygget seg opp over tid. For det andre: er det grunn til å tro at aksjekurser, valutakurser og andre priser nå er «riktige» i forhold til fundamentale økonomiske forhold i regionen?

Det siste spørsmålet er det selvfølgelig ikke mulig å gi noe fornuftig svar på. Det vil avhenge av en rekke forhold, ikke minst hvilke tiltak som settes inn for å rette opp de problemene landene er oppe i. Dessuten vil mange hevde at et slikt spørsmål er meningsløst fordi markedet per definisjon alltid har rett. Jeg har sans for dette synspunktet - likevel tilsier både erfaring og teori at pris- og kursutslag ved finansiell uro blir langt sterkere enn det fundamentale forhold alene skulle tilsi. Det har sammenheng med måten denne type markeder fungerer på. Grådigheten og redselen styrer mange aktører; dermed får de finansielle markedene en indre dynamikk, uavhengig av reelle økonomiske forhold. Forventninger om pris- og kursutvikling styrer atferden. Dette betyr i praksis at den enkelte investors eller forvalters beslutninger styres av forventinger om andre aktørers atferd, noe som fører til en viss flokkmentalitet i disse markedene - og som også er med på å forsterke usikkerheten i markedene. Konklusjonen blir derfor at aksje- og valutakursene i Asia under uroen gikk ned til et nivå som ligger lavere enn det rene økonomiske betraktninger skulle tilsi. I så fall er det grunn til å vente at disse vil stige igjen når uroen legger seg, og især dersom myndighetene setter inn nødvendige tiltak. En slik oppgang har vi allerede sett i noen land.

Svaret på mitt første spørsmål er også knyttet til den indre dynamikken i markedene. Før uroen var de fleste investorer og forvaltere preget av stor optimisme med tanke på de økonomiske utsiktene for regionen. «Alle» trodde at den sterke veksten skulle fortsette, noe som la grunnlag for den sterke oppgangen i aksjekurser og eiendomsverdier, og som førte til at valutakursen fulgte med dollaren opp uten at det skjedde noen form for reaksjoner i markedene.

IKKE LURT Å FLYTTE MER MAKT TIL DEN POLITISKE ARENA

Bør en forsøke å styre de internasjonale finansielle markedene og kapitalbevegelsene, slik mange har foreslått etter krisen i Asia? Etter mitt syn er det naivt å tro at en skal makte å styre de globale kapitalbevegelsene, og det å få til en effektiv styring av kapitalbevegelsene i enkeltland, er heller ikke uproblematisk. Kostnadene kan bli langt høyere enn potensielle gevinster.

En styring av kapitalbevegelsene må innebære at det politiske miljø skal få større makt og handlefrihet. Men er det noe smart å flytte mer makt dit? Erfaringene fra Sørøst-Asia tilsier ikke det. Verken politikerne eller byråkratene i kriselandene bidro til nødvendig omlegging av den økonomiske kursen. Snarere tvert imot; deres beslutninger og atferd var viktige årsaker til krisen. Det var de finansielle markedenes rolle som vaktbikkje som tvang frem en kursjustering. Uten reaksjoner fra de finansielle markedene, ville den ugunstige utviklingen etter all sannsynlighet ha gått sin gang. I så fall ville det ha skapt et enda sterkere tilbakeslag og behov for mer omfattende tiltak senere.

Jeg mener at vi i all hovedsak er tjent med at de finansielle markeder ikke blir pålagt noen omfattende styring - både av realøkonomiske grunner og av hensyn til den disiplinerende virkning dette har for politiske beslutningstakere. Dessuten tror jeg som nevnt ikke at en slik styring vil være noe effektiv.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS