Magma topp logo Til forsiden Econa

Delingsøkonomien og fenomenet Airbnb

figur-authorfigur-authorfigur-author

Sammendrag

I denne artikkelen diskuterer vi delingsøkonomien og fenomenet Airbnb basert på en litteraturstudie. Vi definerer begrepet digital delingsøkonomi, plasserer det i en historisk sammenheng og beskriver sentrale egenskaper ved en slik økonomi. Deretter forklarer vi framveksten av delingsøkonomien, og vi drøfter de to mest fremtredende forretningsmodellene. Essayet blir avsluttet med en diskusjon av den mest suksessfulle aktøren i delingsøkonomien – fenomenet Airbnb.

Delingsøkonomi – hva er det?

Deling er i seg selv ikke et nytt fenomen. Deling har i flere tiår, om ikke århundrer, vært en del av forretningslandskapet vårt. Ulike institusjoner som biblioteker og offentlige bad har basert seg på et slikt konsept (Puschmann & Alt, 2016). Som et resultat av internett og tilknyttede teknologier har det de siste årene oppstått nye måter å dele på, og det har vokst fram en digital delingsøkonomi (Kathan mfl., 2016). I denne er deling mer praktisk og gjennomsiktig, og det er mulig for oss å dele i mye større grad enn tidligere. Selskapene i den digitale delingsøkonomien er web-plattformer som kobler individer med underutnyttede ressurser til personer som vil leie disse i korte perioder (Cusumano, 2015). Ressursene kan variere fra hverdagslige oppgaver (TaskRabbit), transport (Uber, Lyft), ledige rom (Airbnb, FlipKey) og utleie av verktøy og andre objekter (Snap Goods). Delingsplattformene er helt avhengig av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Den digitale teknologien gjør deling svært tilgjengelig og fleksibel (Kathan, Matzler & Veider, 2016).

Begrepet delingsøkonomi blir i dag brukt om nye former for deling og formidling som foregår digitalt, og som har et forretningsmessig formål. Det finnes ikke en felles definisjon av delingsøkonomi (Pettersen, 2017). Vi har imidlertid i denne studien valgt å bruke definisjonen som blir beskrevet i den nylig framlagte offentlige utredningen om delingsøkonomi (NOU 2017: 4, s. 9): «Med delingsøkonomi menes økonomisk aktivitet som formidles gjennom digitale plattformer som legger til rette for ytelse eller utveksling av tjenester og kompetanse, eiendeler og eiendom, ressurser eller kapital, uten å overføre eierrettigheter og i hovedsak mellom privatpersoner.»

Sentrale egenskaper

Delingsøkonomien har noen sentrale kjennetegn. I første rekke dreier det seg om digitale plattformer som tilrettelegger for aktivitet og formidler kontakt mellom selgere og kjøpere av tjenester. Eierrettighetene overføres ikke, og den økonomiske aktiviteten skjer i hovedsak mellom privatpersoner, en såkalt person-til-person-deling (se figur 1), eller mellom privatpersoner og en bedrift (se figur 2).

Plattformløsningene reduserer kostnadene ved transaksjoner ved at det blir lettere for tilbyder og konsumenter å finne hverandre. Lave transaksjonskostnader gjør at handelen kan foregå på nye måter og områder. For å koble tilbyder og konsument brukes ofte GPS eller data fra tidligere transaksjoner. Dette er tilfellet med Uber, men ved bruk av andre plattformer slik som Airbnb må brukerne selv finne hverandre (NOU 2017: 4).

Et annet sentralt element ved delingsøkonomien er at den på ulike måter kan gi en mer bærekraftig verden. Dette kan skje ved at den gir tilgang til underutnyttede ressurser til en brøkdel av kostnaden for noen som ikke kan eller vil kjøpe og eie produkter. Den gir også en mulighet til å skaffe ekstra inntekter til dem som allerede eier underutnyttede produkter (Munoz & Cohen, 2017). Delingsøkonomien blir sett på som et verktøy for å møte problemer slik som overforbruk og inntektsforskjeller. Delingsbaserte virksomheter har utviklet seg fra enkle lånetransaksjoner mellom enkeltpersoner til komplekse plattformer og nettverk av mennesker og selskaper som samhandler gjennom såkalte bedrift-til-konsument-relasjoner (ibid.).

I hovedsak foregår deling gjennom utleie av bolig og eiendeler. Men det kan også være personer som utfører tjenester ved siden av sin hovedbeskjeftigelse. Når det er lettere for tilbydere og etterspørrere å finne hverandre, kan utleie foregå på områder der det tidligere var for store kostnader forbundet med å finne og etablere tillitsfulle relasjoner. Ressursene ville blitt mindre utnyttet uten innhentingen og utvekslingen av informasjon som blir muliggjort av plattformene (Kathan mfl., 2016).

Fremveksten

Den store fremveksten av delingsøkonomien kan forklares av flere forhold. Internett­baserte teknologier har gjort det kostnadseffektivt å opprette digitale møteplasser. Trenden blir forsterket av store globale økonomiske kriser og bevegelsen mot reurbanization (Kathan mfl., 2016). Reurbanisering innebærer en planlagt eller ikke-intendert fornyelse av tidligere bysentre og nabolag på grunn av en økning i antall mennesker som bor og jobber der. Det skjerpede søkelyset på bærekraftig forbruk kan framskynde utviklingen ytterligere.

En av hovedgrunnene til framveksten av delingsøkonomien er altså den teknologiske utviklingen og internett som har gjort det mulig med deling i stor skala (Cohen & Kietzmann, 2014). Tidligere har eierskap vært proklamert som det normative idealet i vårt samfunn. Ikke bare gir det bedre sikkerhet, men det har også blitt oppfattet som billigere når det gjelder å finansiere eiendeler. Det kan imidlertid være i ferd med å oppstå et stemningsskifte hos forbrukerne, og stigmatiseringen av deling som et dårligere alternativ er i ferd med å endre seg (Kathan mfl., 2016). Ikke alle opplever lenger eierskap som en sentral del av identiteten sin, og de fleste ting som vi verdsetter i dag, er ikke nødvendigvis fysiske, men heller virtuelle eller myke av natur. På grunn av økonomiske kriser, usikkerhet i arbeidsmarkedet og sosiale relasjoner samt økte vedlikeholdskostnader blir eierskap mindre attraktivt (ibid.). Utviklingen av sosiale medier og mobilteknologi har lagt til rette for koblinger mellom forbrukere som er interessert i å dele sine eiendeler. Sosiale medier er en online-kanal hvor alle har tilgang til å dele og delta i forskjellige aktiviteter. Dette har blitt en fremtredende måte å kommunisere med målgrupper på. Airbnb bruker sosiale medier, og selskapet har lagt til rette for å bringe folk sammen i et globalt fellesskap (Lu & Kandampully, 2016).

Det er også et miljøelement i fremveksten av delingsøkonomien. Desto mer vi deler, dess mindre av jordens ressurser konsumerer vi. Dette fører til bedre effekti­vitet og større bærekraft. Selv om miljøet kan være viktig i diskusjonen om delingsøkonomi, viser forskning at den største motivasjonen for konsumentene er mer egoistisk. Mange blir tiltrukket av lave kostnader (Matzler mfl., 2015). En sterk, utilitaristisk drivkraft er imidlertid ikke bare negativt, for den kan oppmuntre flere mennesker til å engasjere seg og delta i delingsøkonomien.

Forretningsmodeller

Det er i hovedsak to ulike forretningsmodeller i delingsøkonomien. En web-basert plattform er sentral i begge. Forskjellen på modellene er måten tilbudet blir tilrettelagt på. Den mest kjente modellen er person-til-person-modellen (P2P) (se figur 1). I denne blir varer eller tjenester delt mellom individer. Bedriften produserer ikke noe, men opptrer som et bindeledd mellom de to P-ene, det vil si etterspørreren og tilbyderen. Plattformbedriften kan enten ta betalt av kunden, tilbyderen eller begge for å levere tjenesten, eller tjenesten kan være gratis (Demary, 2014). En slik forretningsmodell er generisk og altså ikke begrenset til en spesiell industri. Bedriften opptrer som en megler mellom konsumenter for hvilket som helst eid produkt eller enhver tjeneste (Dervojeda mfl., 2013). Airbnb bygger på denne modellen og tilbyr en plattform for kommunikasjon mellom turister og huseiere (ibid.).

figur

Figur 1 Strukturen i person-til-person-modellen (Demary, 2015, s. 5).

Den andre modellen er bedrift-til-konsument-modellen (B2C) (se figur 2). Denne ligner mer på tradisjonelle forretningsmodeller. Her tilbyr bedriften ikke bare plattformen, men også varer eller tjenester (Demary, 2014).

figur

Figur 2 Strukturen til bedrift-til-konsument-modellen (Demary, 2015, s. 6).

Kritikk

Interessen rundt delingsøkonomi vokser, og det samme gjelder kontroversene rundt fenomenet (Martin, Upham & Budd, 2015). Forkjempere for delingsøkonomien hevder at den gir mange fordeler blant annet i form av ekstrainntekter for utleiere, bedre ressursutnyttelse og større økonomisk aktivitet både i byene og i distriktene (Cohen & Sundararajan, 2015). Den kraftige veksten har imidlertid ført til juridiske og politiske spenninger verden over. Mange kritikere hevder at delingsøkonomien handler mer om økonomisk egeninteresse enn deling, og at fenomenet fremmer grådighet og utnytting (Quattrone mfl., 2016). De første tilfellene av uheldige konsekvenser så vi da Uber trengte seg inn i drosjemarkedet i New York. Resultatet ble en nedgang i prisen på taxilisenser på rundt 25 prosent (Edelman & Geradin, 2016).

Konseptet delingsøkonomi har i seg selv vært under sterk kritikk. Morozov (2013) mener for eksempel at dette er en form for «neo-liberalisme på steroider», og at det bidrar til å kommersialisere aspekter av livet til folk som tidligere var utenfor markedets rekkevidde. Andre hevder at delingsøkonomien radikalt vil bryte opp tradisjonelle forretningsmodeller gjennom sin sterke desentralisering av økonomiske aktiviteter (Martin, 2016). Men ifølge Malhotra & Van Alstyne (2014) handler ikke dette om å begrave delingsøkonomien – den er kommet for å bli. Utfordringen ligger i å skape et marked der ulike aktører kan konkurrere på rettferdig grunnlag samtidig som nye, disruptive innovasjoner får friheten de trenger til å vokse.

Fremtiden

Mens samarbeidskonsumet skyter fart, er delingsøkonomiens potensial fortsatt i startfasen. Det ser ut til at spesielt de etablerte bedriftene fortsetter å tro at de bare kan «ri av stormen» til delingsøkonomien stopper opp. Vi kan imidlertid forvente at flere bedrifter og næringer på en eller annen måte blir påvirket av denne nye forbruksmodusen. Spesielt gjelder dette næringer innen detaljhandel, bilindustri, teknologi, gjestfrihet, media, utdanning, økonomi og reiseliv (Kathan mfl., 2016).

Hele 17 selskaper som opererte innen delingsøkonomien, var i 2015 estimert til å være verd mer enn 1 milliard dollar, og de hadde mer enn 60 000 ansatte til sammen (Kathan mfl., 2016). Airbnb hadde alene mer enn 35 millioner betalende gjester på verdensbasis. Det er lite som tilsier at veksten innen delingsøkonomien vil stoppe opp. Det estimeres heller med at de viktigste sektorene i delingsøkonomien vil generere inntekter på rundt 335 milliarder dollar innen 2025 (Lu & Kandampully, 2016). Det enorme potensialet når det gjelder prisfordeler, bærekraftig miljø, bekvemmelighet og sosial interaksjon peker i retning av at delingsøkonomien vil fortsette å vokse (Kathan mfl., 2016).

Fenomenet Airbnb

Airbnb ble grunnlagt i San Francisco av Joe Gebbia og Brian Chesky i 2007 (Airbnb, 2017). Selskapet ga opphavet til en betydelig forandring av overnattingstilbudet for turister. Gründerne startet med å leie ut luftmadrasser i leiligheten sin for å skaffe seg ekstrainntekter da en stor konferanse ble holdt i byen. Tilbudet bestod i «Air Bed & Breakfast» til konferansedeltagere som ville slippe unna høye hotellpriser. Tjenesten ble etter hvert utvidet til ikke bare å dele rom, men også å kunne leie hele boliger (Guttentag, 2015). Siden da har plattformen vokst svært raskt, og Airbnb er blitt den desidert største aktøren innen overnatting. De tilbyr i dag en online-markedsplass hvor brukere kan bestille og velge blant nær fem millioner overnattingssteder fordelt på over 65 000 byer i nesten 200 land (Airbnb, 2018).

Med unntak av sporadiske nøkkeltall som blir sluppet i media, er Airbnb svært restriktive med å tilby data til ekstern bruk. Selskapet rapporterer likevel at på en gitt kveld er det 2 millioner mennesker som bor i andre menneskers hjem rundt omkring i verden gjennom Airbnb. Siden starten i 2007 har det vært over 200 millioner gjester i Airbnb-hjem i hele verden (Airbnb, 2017). I mai 2017 ble det meldt at selskapet var verdt over 31 milliarder amerikanske dollar.

Airbnb tilbyr en sikker nettbasert plattform. Gjennom denne legger de til rette for nettverk mellom flere servicetilbydere for å matche kundenes behov. Dette gir gjestene flere valgmuligheter, og flere differensierte tjenester er tilgjengelig til ulike priser (Lu & Kandampully, 2016). Airbnb fungerer ved at «verter» beskriver egenskaper ved eiendommene sine på Airbnb-plattformen. De etablerer sin egen utleiepris som kan være daglig, ukentlig eller månedlig. De lister også opp andre typer fasiliteter de kan tilby (Zervas, Proserpio & Byers, 2017). Bookingen blir så gjennomført gjennom Airbnbs digitale plattform. Gjesten betaler beløpet verten krever, i tillegg til transaksjonskostnader. Verten godkjenner så bookingen og får betalt av Airbnb først etter at gjestens opphold er over. Airbnb har bygget opp et online-omdømmesystem hvor de oppfordrer deltagerne til å vurdere oppholdet. Verten og gjesten kan dermed gi hverandre poeng og skrive anmeldelser basert på erfaringene sine (ibid., 2017).

Det som startet som et overnattingstilbud ved å «liste opp» eiendommer er i dag videreutviklet til et variert tilbud av fasiliteter og tjenester. I 2016 introduserte selskapet Airbnb Experiences for å tilby opplevelser som en del av et større og mer variert tilbud. Airbnb sier selv at: «Airbnb Experiences unlock the true character of a city by connecting people to local hosts and their passions» (Airbnb, 2017). Airbnb tilbyr i dag også tjenesten Social Impact Experiences, der man kan fordype seg i en destinasjon. Gjesten bruker da tid sammen med verten og andre gjester og hjelper til i lokalsamfunnet, gjerne i regi av veldedige organisasjoner. Inntektene ved en slik Airbnb-opplevelse går ubeskåret til en god sak. Airbnb har også opprettet samarbeid med kjente personer i utvalgte byer. Disse kan delta som verter og bidra til å skape spesielle opplevelser for gjestene (ibid.).

Airbnb – en disruptiv innovasjon

Airbnb anses som en disruptiv innovasjon (Guttentag, 2015). En slik innovasjon handler om hvordan produkter eller tjenester som mangler tradisjonelt foretrukne attributter, kan tilby alternative fordeler som over tid kan transformere et marked og tiltrekke seg vanlige forbrukere (ibid.). Det er noen sentrale egenskaper som skiller de nye digitale plattformene fra de tradisjonelle industriene de ønsker å bli en del av. For det første skaper de nye ressurser som ikke har eksistert før. Ingen hadde tidligere sett for seg en plattform med innkvartering for reisende som bestod av husene til mennesker som bodde i byene. Plattformtankegangen åpner dessuten for nye tilbud. Disse viser seg ofte å ha en enkel standard og være mindre sofistikert enn eksisterende tilbud. Den gjennomsnittlige «listingen» hos Airbnb kan som regel ikke sammenlignes med etablerte hoteller når det gjelder servicekvalitet. De retter seg ofte inn mot mer prissensitive segmenter (Liang mfl., 2018).

Konseptet rundt disruptiv innovasjon kan gi innsikt i Airbnbs nye forretningsmodell. Den bygger på moderne teknologi og et tydelig budskap om at her kan kundene spare penger. I tillegg kommer potensialet for mer lokale autentiske opplevelser (Guttentag, 2015). Over tid vil plattformtilbudene utvikle seg til å konkurrere direkte mot tradisjonelle aktører i takt med at bruken øker blant konsumentene (Liang mfl., 2018).

Kritikk mot Airbnb

Veksten i delingsøkonomiens største suksesser har kommet overraskende på de fleste, blant annet myndighetene. Airbnbs fremtidige vekst trues av juridiske problemer. Disruptive forretningsmodeller basert på ny teknologi vokser ofte fra lovgivningen, og utleierne kan oppleve problemer med lover og skatteregler (Guttentag, 2015).

Et aspekt som kan svekke Airbnbs pålitelighet, er spørsmålet om trygghet for gjestene. De som leier ut boligen sin via Airbnb, skal i Norge etterstrebe de samme sikkerhetsvilkårene som hotellene tilbyr. Overingeniør ved Tromsø brann og redning forteller at de sjekker sikkerheten i Airbnb-boliger, og at det vil få konsekvenser for huseierne dersom de ikke er bevisste på regelverket (Jakobsen & Pettersen, 2017). NHO, Visit Tromsø og nordnorsk reiseliv etterlyste i 2017 bedre kvalitetssikring av Airbnb-verter. Chris Hudson, reiselivssjef i Visit Tromsø, forteller at de planlegger å starte et kurs hvor de informerer Airbnb-verter om hva som forventes av dem som verter, hva gjestene ønsker, og hvilke regler og lover som gjelder.

Det er flere steder tydelig at Airbnb bidrar til gentrifisering – en prosess der utbygging av en bydel tiltrekker seg mer velstående befolkningsgrupper enn den opprinnelige, som gradvis blir skjøvet ut (van der Zee, 2016). I Amsterdam har Airbnb drevet opp leieprisene, som allerede er svært høye. Bedrifter som historisk har skapt bånd mellom innbyggerne, blir byttet ut med turistbutikker, sykkelutleiere erstatter lokale matbutikker, og leiligheter blir fortløpende leid ut til turister fremfor til mennesker som faktisk ønsker å bo der. Sito Veracruz bor i sentrum av Amsterdam, og som byplanlegger dannet han selskapet Fairbnb etter å ha vært vitne til den stadig økende Airbnb-fremveksten. Formålet med selskapet var å skape en plattform som «allows hosts and guests to connect for meaningful travel and cultural exchange, while minimizing the cost to communities». Skaperne består av aktivister, kodere, forskere og designere som ønsker å gjeninnføre «delingen» i delingsøkonomien samt minimere kommersialiseringen og den negative påvirkningen den teknologidrevne turismen har ført til i mange byer (ibid.).

Et eksempel på nettopp dette er boligmangelen på Svalbard. Den er såpass ekstrem at flere må flytte fra fast jobb til fastlandet. Selv om man ofte antar at Airbnb er positivt for turisme, forteller reiselivssjef i Visit Svalbard Ronny Brunvoll at reiselivsbedrifter må lete desperat etter boliger hvor de kan huse alle sesongarbeiderne (Salater, 2018). Lokalstyrelederen i Longyearbyen forteller at det åpenbart vil være et problem om det blir mange Airbnb-boliger og folk blir tvunget til å bosette seg ulovlig i bygninger man ikke kan bo i (Ylvisåker, 2018). De fleste boligene på Svalbard eies av bedrifter som finner det mer lønnsomt å leie ut til turister fremfor de som jobber og bor der. Hele 15 prosent av den totale sengekapasiteten på Svalbard er bestillinger gjort via Airbnb (Salater, 2018).

Konklusjon

I dette essayet har vi diskutert den digitale delingsøkonomien og fenomenet Airbnb. Deling av materielle og immaterielle ressurser som for eksempel eiendeler og kunnskap er ikke noe nytt i økonomien vår. Den norske offentlig finansierte utdanningsmodellen baserer seg for eksempel på at kunnskap er en kollektiv ressurs som vi får mer av når vi deler.

Framveksten av digitale delingsplattformer har gitt begrepet delingsøkonomi nytt innhold og ny aktualitet (Kathan mfl., 2016). Plattformene senker transaksjonskostnadene vesentlig. Dessuten bidrar de til tryggere transaksjoner (NOU 2017: 4). Mange husholdninger har grepet mulighetene i delingsøkonomien, både som tilbydere og etterspørrere av ledig kapasitet. Følgende sitat fra en av gründerne av Airbnb kan illustrere entreprenørskapsånden som følger i kjølvannet av delings­økonomien:

We used to live in a world where there were people, private citizens, a world where there are businesses, and now we’re living in a world where people can become businesses in 60 seconds. (Brian Chesky, CEO Airbnb, 2017)

Airbnb har i løpet av få år trengt seg inn i det tradisjonelle overnattingsmarkedet og blitt en betydelig konkurrent til først og fremst lavprishoteller (Liang mfl., 2018). Men Airbnb-vertene behøver ikke bare være direkte substitutter til disse. Noen av dem kan også tilby mer autentiske opplevelser til turistene. I så fall representerer de et supplement til de tradisjonelle aktørene.

  • Airbnb (2017). Airbnbs positive økonomiske effekt i byer rundt om i verden. Hentet 15. mai 2018 fra https://www.airbnb.no/economic-impact
  • Airbnb (2018). Airbnb unveils roadmap to bring magical travel to everyone. Hentet 15. mai 2018 fra https://press.atairbnb.com/airbnb-unveils-roadmap-to-bring-magical-travel-to-everyone/
  • Cohen, B., & Kietzmann, J. (2014). Ride on! Mobility business models for the sharing economy. Organization & Environment, 27(3), 279–296.
  • Cohen, M., & Sundararajan, A. (2015). Self-regulation and innovation in the peer-to-peer sharing economy. The University of of Chicago Law Review Dialogue, 82, 116–133.
  • Cusumano, M.A. (2015). How traditional firms must compete in the sharing economy. Communications of the ACM, 58(1), 32–34.
  • Demary, V. (2014). Competition in the sharing economy. IW policy paper 19/2015. Köln: Institut der deutschen Wirtschaft Köln
  • Dervojeda, K., Verzijil, D., Nagtegaal, F., Lengton, M., & Rouwmatt, E. (2013). The sharing economy: accessibility based business models for peer-to-peer markets. EU: European Commission Business Innovation Observatory.
  • Edelman, B., & Geradin, D. (2016). Spontaneous deregulation. Harvard Business Review, 94(4), 80–87.
  • Guttentag, D. (2015). Airbnb: disruptive innovation and the rise of an informal tourism accommodation sector. Current Issues in Tourism, 18(12), 1192–1217.
  • Jakobsen, A.N., & Pettersen, E.J. (2017). Enorm vekst for Airbnb i Tromsø – vi må se på lovene. NRK. Hentet 15. mai 2018 fra https://www.nrk.no/troms/airbnb-boom-i-tromso-1.13615178
  • Jordet, A., & Lehne, T. (2016). Utfordringer med delingsøkonomien: er Airbnb en konkurrent til hotellnæringen? Masteroppgave Norges Handelshøgskole. Bergen.
  • Kathan, W., Matzler, K., & Veider, V. (2016). The sharing economy: Your business model’s friend or foe? Business Horizons, 59(6), 663–672.
  • Liang, L.J., Choi, H.C., & Joppe, M. (2018). Understanding repurchase intention of Airbnb consumers: Perceived authenticity, electronic word-of-mouth, and price sensitivity. Journal of Travel & Tourism Marketing, 35(1), 73–89.
  • Lu, C., & Kandampully, J. (2016). What drives customers to use access-based sharing options in the hospitality industry? Research in Hospitality Management, 6(2), 119–125.
  • Malhotra, A.. & Van Alstyne, M. (2014). The dark side of the sharing economy … and how to lighten it. Communications of the ACM, 57(11), 24–27.
  • Martin, C. J. (2016). The sharing economy: A pathway to sustainability or a nightmarish form of neoliberal capitalism? Ecological Economics, 121, 149–159.
  • Martin, C. J., Upham, P., & Budd, L. (2015). Commercial orientation in grassroots social innovation: Insights from the sharing economy. Ecological Economics, 118, 240–251.
  • Matzler, K., Veider, V., & Kathan, W. (2015). Adapting to the sharing economy. MIT Sloan Management Review, 56(2), 71.
  • Morozow, E. (2013). The ‘sharing economy’ undermines workers rights. Tilgjengelig på http://evgenymorozov.tumblr.com/post/64038831400/the-sharing-economy-undermines-workers-rights
  • Munoz, P., & Cohen, B. (2017). Mapping out the sharing economy: A configurational approach to sharing business modeling. Technological Forecasting and Social Change, 125, 21–37.
  • NOU (2017:4). Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer.
  • Pettersen, L. (2017). Sorting things out: A typology of the digital collaborative economy. First Monday, 22(8).
  • Puschmann, T., & Alt, R. (2016). Sharing economy. Business & Information Systems Engineering, 58(1), 93–99.
  • Quattrone, G., Proserpio, D., Quercia, D., Capra, L., & Musolesi, M. (2016). Who benefits from the sharing economy of Airbnb? I: Proceedings of the 25th international conference on world wide web (s. 1385–1394). International World Wide Web Conferences Steering Committee.
  • Saebi, T., Lien, L., & Foss, N.J. (2017). What drives business model adaptation? The impact of opportunities, threats and strategic orientation. Long Range Planning, 50(5), 567–581.
  • Salater, R.-A. (2018). Terje må slutte i jobben og flytte til fastlandet. TV2. Hentet 15. mai 2018 fra https://www.tv2.no/a/9716087/
  • Sundararajan, A. (2013). From Zipcar to the Sharing Economy. Harvard Business Review. Tilgjengelig på https://hbr.org/2013/01/from-zipcar-to-the-sharing-eco/
  • van der Zee, R. (2016). The ‘Airbnb effect’: is it real, and what is it doing to a city like Amsterdam? The Guardian. Hentet 15. mai 2018 fra https://www.theguardian.com/cities/2016/oct/06/the-airbnb-effect-amsterdam-fairbnb-property-prices-communities
  • Ylvisåker, L.N. (2018). Setter Airbnb-rydding på vent. Svalbardposten. Hentet 15. mai 2018 fra http://svalbardposten.no/nyheter/setter-airbnb-rydding-pa-vent/19.9390
  • Yrigoy, I. (2016). The impact of Airbnb in the urban arena: Towards a tourism-led gentrification? The case study of Palma old quarter. I M., Blazquez, M., Mir-Gual, M. Murray, & G.X. Pons (red.), Turismo y Crisis. Turismo Colaborativo y Ecoturismo. XV Coloquio de Geografia del Turismo, el Ocio y la Recreacion de la AGE. Mon. Soc. Hist. Nat. Balears, 23, 281–289.
  • Zervas, G., Proserpio, D., & Byers, J.W. (2017). The rise of the sharing economy: Estimating the impact of Airbnb on the shotel industry. Journal of Marketing Research, 54(5), 687–705.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS