Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i NordeaMarkets.

Det går så det griner så lenge Kina gjør det bra

Etter tre år med sterk vekst i produksjonen i fastlandsøkonomien er det endelig klare tegn til at det slår ut i et bedre arbeidsmarked. Veksten har lenge ligget klart over det som på sikt regnes som mulig uten at bedriftene ansetter flere.

Flere forhold har ført til at det likevel har tatt tid før det begynte å bli fart på sysselsettingen. Vanligvis er det mye slakk i bedriftene når konjunkturene snur, og bedriftene greide dermed å øke produksjonen uten å ansette nye folk. Overtidsbruken øker også gjerne når konjunkturene snur. Et velkomment fall i sykefraværet førte også til at de som var i jobb, kunne produsere mer.

I tillegg har det hele tiden vært mye snakk om at vi måtte regne med en oppgang i økonomien uten flere jobber, som følge av globaliseringen. Da ble det først og fremst siktet til at tilbudet av billig arbeidskraft ville øke så kraftig at ikke flere arbeidsledige nordmenn kom i jobb. Globaliseringen ville også legge så sterkt konkurransepress på norske bedrifter at de var nødt til å satse stort på effektivisering og kostnadskutt på bekostning av flere sysselsatte. Det var også mye snakk om at ingen vil investere i Norge, i alle fall ikke i norsk industri, med vårt kostnadsnivå. Ja, mange stilte seg også undrende til hva i all verden vi skulle produsere her når Kina kunne produsere alt til en brøkdel av våre kostnader.

Globaliseringen kan ikke få skylden

I noen grad har vi sett tendenser til en slik utvikling. Den sterke veksten i bygg og anlegg hadde neppe vært mulig uten polske arbeidere. I tillegg har en del norske bedrifter lagt produksjon til land med et lavt kostnadsnivå. Likevel, trusselbildet som ble tegnet, har truffet omtrent like dårlig som norske skiskyttere i Torino. Hvis vi tenker på Kinas inntog på verdensmarkedet, er det vel neppe et land i verden som har tjent mer på det enn Norge.

Produksjonen av nesten alle våre eksportprodukter (papir og fisk så langt som unntak) har gått til himmels godt hjulpet av etterspørsel fra Kina. I tillegg har norske konsumenter forsynt seg grådig av lavprisprodukter fra Kina. Få norske produsenter har blitt plaget av det, siden vi ikke lenger har noen arbeidsintensiv konsumvareproduksjon å snakke om. Vi har valgt ikke å holde kunstig liv i denne typen industri og har bygd ned handelshindringen for lenge siden. Det har vist seg klokt nå, noe alle de som roper om en aktiv næringspolitikk, som sjelden betyr noe annet enn å holde liv i bedrifter ved hjelp av subsidier, spesielle skattefordeler eller direkte handelshindringer, bør merke seg.

Dette illustrerer et viktig poeng: Økonomisk utvikling er ikke alles krig mot alle. Hva i all verden skal kineserne eksportere til Norge eller euroland for hvis det ikke var for å bruke kronene og euroen til å kjøpe utenlandske varer (nå eller i framtiden)? I sum blir vi i Vesten ikke fattigere av Kinas inntog, snarere tvert imot. Men de kraftige endringene i relative priser vil føre til at noen taper og noen vinner. Produsenter av klær og sko i Italia og Portugal ser ut til å bli tapere, mens maskinprodusenter i Tyskland og oljeprodusenter i Norge er vinnere.

Det er bare å håpe på flere baltere og polakker

Heller ikke åpningen av arbeidsmarkedet for import av billig arbeidskraft er noen trussel for Norge, det er heller motsatt. I det siste har arbeidsledigheten falt kraftig og en trenger bare åpne Aftenposten for å se at antallet ledige stillinger er på vei oppover. Enda er det nok ikke noen generell mangel på arbeidskraft, men i enkelte bransjer og for enkelte yrkesgrupper er mangel på egnet arbeidskraft et problem.

Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål før vi ser tiltagende lønnspress. Norges Bank har allerede startet, riktignok veldig forsiktig, renteoppgangen for å hindre overoppheting. Det er bare å håpe på stor arbeidsinnvandring som kan holde det generelle lønnspresset nede. Generelt høy lønnsvekst vil bare føre til generelt høyere prisvekst, en kraftig økning i rentene og en sterkere krone. På sikt vil det gi svakere utvikling i industrien og færre arbeidsplasser.

Krisen i Norge kan komme med et tilbakeslag i Kina

Men jeg hadde ikke vært noen god makroøkonom hvis jeg ikke var bekymret. En fare for norsk økonomi er et eventuelt kraftig tilbakeslag i Kina, og det kommer før eller senere. Med det kan prisen på olje og andre råvarer falle kraftig. Norges inntekter vil falle og aksjemarkedet kollapse. Enda viktigere, investeringer i olje- og gassfelt utenfor Norge vil bli langt mindre attraktivt, og det viktigste markedet for store deler av norsk industri vil falle kraftig.

Nå synes et slikt scenario å ligge langt fram i tid, men at investeringene i norsk oljevirksomhet før eller senere vil falle, er nærmest uunngåelig. Da gjelder det å ha en industri som er konkurransedyktig på internasjonale markeder. Det beste myndighetene kan gjøre for at vi skal være rustet for en slik situasjon, er å satse på sine kjerneoppgaver som utdanning og infrastruktur. Til syvende og sist vil det være produktiviteten til arbeidskraften som avgjør velferdsnivået.

Nå faller ledigheten mer enn Norges Bank regnet med

figur


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS