Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i Nordea Markets.

Det ser ikke lyst ut for eurolandene

Det er lett å føle sympati med landene i euroområdet. De har ikke bygd ubalanser i form av lav sparing slik som USA. De har bak seg en periode med svak valuta som burde gitt europeiske bedrifter muligheter til å vinne markedsandeler. Og sist, men ikke minst burde vi fortsatt sett dynamiske, vekstfremmende effekter av den store integreringen som fulgte «ett marked og én penge».

av Erik Bruce

Likevel er utsiktene dårlige. Euroen har styrket seg kraftig, og det er langt mer usikkert om euroområdet står foran en oppgangskonjunktur enn det man kan si om for eksempel USA. Skal det bli en oppgangskonjunktur, må USA dra den i gang.

Den europeiske sentralbanken, ECB, legger mer eller mindre uttalt skylden på politikerne. Når de etter siste rentekutt sa at de hadde gjort det de kunne for å få fart på veksten, så var adressen klar: Myndighetene bør gjennomføre de nødvendige strukturreformene. En hovedforklaring på de problemene i alle fall de store landene sliter med, er markeder som fungerer dårlig. Særlig er arbeidsmarkedene lite fleksible, og sosiale utgifter gjør lønnsutgiftene skyhøye. Orden på finanspolitikken er også nødvendig ifølge ECB. Tyskland vil neste år nesten helt sikker få et offentlig budsjettunderskudd som ligger langt over 3 prosent av BNP. Det blir i så fall tredje året de bryter med stabiliseringspakten. Frankrike greier den neppe, og heller ikke Portugal.

Politikerne legger skylden på ECB. I tråd med den vanlige oppfatningen, i alle fall i finansmarkedene, har ECB vært altfor sent ute med å kutte rentene, og selv om styringsrenten nå er 2 prosent, bør den bli lavere.

Det er antakelig noe i det meste av dette. ECB har vært altfor opptatt av den kortsiktige inflasjonsutviklingen, og altfor treg med å kutte rentene. Sentralbanken burde fulgt England, Sverige og Norges eksempel og innført et symmetrisk inflasjonsmål. Med et slikt mål på 2 prosent ville rentene i dag blitt satt ut fra at inflasjonen på noe sikt skal bli 2 prosent. Å bomme på oppsiden er like galt som å bomme på nedsiden. Isteden pusler de videre med at inflasjonen skal være under 2 prosent. Det virker også som om løpende inflasjon og utsiktene på kort sikt veier tungt. Da får vekstutsiktene liten vekt.

Likevel skal vi ikke se bort fra problemene ECB har. De skal føre en pengepolitikk for alle landene i området, mens finansmarkedene i stor grad fokuserer på Tyskland. Det er her problemene er størst, og de trenger en langt lavere rente enn for eksempel Hellas. Dette var et poeng for i alle fall de andre landene enn Tyskland ved innføringen av euroen. I praksis måtte de tidligere følge pengepolitikken til Tyskland. Det var konsekvensen av at landene skulle holde valutaen stabil mot D-marken. Med én mynt og en felles sentralbank skulle hensynet til alle landene telle.

At de enkelte landene holder disiplin med hensyn til de offentlige budsjettene i et felles valutaområde, er viktig. Et enkelt lands problemer kan raskt også bli de andres. Videre vil den vanlige disiplinerende effekten fra finansmarkedene til finanspolitikken være liten. Effekten på den felles valutaen og rentene av at et land har store underskudd vil normalt være begrenset, mens problemene ville blitt langt større hvis landet hadde egen valuta og dermed egne renter. Det betyr ikke at det er riktig at for eksempel Tyskland nå strammer til for å nå tilbake til 3-prosentregelen. Det ville skape enda større problemer. Når en har et felles valutaområde og dermed en felles pengepolitikk og landene ikke går i konjunkturmessig takt, har en mer bruk for finanspolitikken. Landene som har for svak vekst, trenger ekspansiv finanspolitikk, mens landene med for høyt press bør stramme til. Over konjunkturbølgene må imidlertid landene ha balanse. Det er det som er grunnen til at landene nå stanger mot 3-prosenttaket. De strammet ikke nok til i oppgangsperioden.

Til dels har både problemene som er knyttet til pengepolitikken, og problemene som er knyttet til finanspolitikken, preg av å være overgangsproblemer. Problemene er knyttet til at det er relativt store ulikheter mellom landene, noe som blant annet skyldes at enkelte av landene i periferien er i ferd med å hent opp forspranget de etablerte landene hadde. Etter hvert som de har hentet opp forspranget og den integrerende effekten som følger av «ett marked og én penge» har fått virke lenge nok, vil landene blir likere. Videre vil forhåpentligvis landene som nå straffes fordi de ikke kan stimulere nok i en nedgangsperiode, lære at de må bygge opp store nok overskudd i oppgangsperioder.

Strukturproblemene gjenstår imidlertid: lav yrkesdeltakelse, pensjonssystemer som ikke er bærekraftige, stivheter på arbeidsmarkedet og i lønningene, for høye sosiale kostnader. Listen er lang. Men det er tegn til at ting er i ferd med å skje. Fagforbundet IG Metall tapte akkurat en konflikt der de ønsket å innføre den kortere vesttyske arbeidsuken på østtyske bedrifter. Østtyskerne selv, også fagforeningsmedlemmene, var imot fordi det ville bety kroken på døren for flere bedrifter som ville flytte lenger østover, til langt lavere lønnskostnader.

Utvidelsen av EU mot øst kan kanskje bli utfordringen som vil tvinge igjennom reformer. En rekke nye land med svært lave lønnskostnader vil bli ytterligere integrert i den europeiske økonomien med EU-medlemskap og innføring av euro. Enda flere bedrifter vil flytte ut de av de gamle høykostlandene. Jo mer effektivt markedene i disse landene fungerer, og jo høyere vekstevnen er, jo mindre blir de sosiale kostnadene.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS