Magma topp logo Til forsiden Econa

Digitale eiendeler – kjennetegn og regnskapsmessig behandling

figur-authorfigur-author

Sammendrag

Digitale eiendeler skaper regnskapsmessige utfordringer fordi de ikke naturlig faller inn under en bestemt eiendelskategori. Digitale eiendeler deles gjerne inn i digital valuta og andre digitale eiendeler, såkalte tokens. Digital valuta vil neppe kunne klassifiseres som kontanter eller kontantekvivalenter regnskapsmessig fordi den i liten grad brukes som betalingsmiddel og heller ikke har andre kjennetegn som assosieres med kontanter og kontantekvivalenter. Den vil heller ikke kunne klassifiseres som finansiell eiendel fordi det ikke er mulig å identifisere en kontraktsmotpart som sitter med en finansiell forpliktelse eller et egenkapitalinstrument. Trolig må digital valuta klassifiseres, innregnes og måles som immateriell eiendel, eventuelt som varer/beholdning. Regnskapsmessig klassifisering, innregning og måling av andre digitale eiendeler enn digital valuta må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Dersom det er grunnlag for innregning i balansen, vil også disse i de fleste tilfeller klassifiseres som immateriell eiendel eller som varer/beholdning.

1 Digitale eiendeler – en oversikt

1.1 Digitale eiendeler – ulike typer

Det finnes flere typer digitale eiendeler med svært ulike kjennetegn, men felles for dem er at de bygger på ulike typer blokkjedeteknologi (eng. blockchain). Digitale eiendeler eller kryptoeiendeler kan overordnet deles i to kategorier: digital valuta eller kryptovaluta, og tokens, som kan oversettes med «polletter» (EY, 2018). Det siste er en fellesbetegnelse for alle andre digitale eiendeler. Det kan være digital valuta som det er knyttet betingelser til, eller avtaler som under visse betingelser kan medføre oppgjør eller avkastning i digital valuta. Verdien av en token vil slik sett være avhengig av at én eller flere betingelser er oppfylt. Disse betingelsene kan være nedfelt i såkalte smartkontrakter mellom parter med digital identitet.

EY (2018) har laget denne oversikten over digitale eiendeler. Her deles digitale eiendeler (kryptoeiendeler) inn i enten digital valuta (kryptovaluta) eller tokens (andre digitale eiendeler enn kryptovaluta). Tokens kan anta ulike former, så som MAG (Miniature Autocratic Government), Hybrid eller Security. Vi behandler ikke de ulike typene tokens i detalj her, men viser i stedet til EYs publikasjon (EY, 2018).

figur

Figur 1

1.2 Blokkjedeteknologi

Felles for digitale eiendeler er at de er basert på en eller annen form for blokkjedeteknologi. Denne teknologien bygger på kryptografi for å sikre transaksjoner og kontroll over eiendelen. Kryptografi er prinsipper og teknikker for å skjule informasjon som kun autoriserte personer kan avsløre. I noen blokkjeder er identiteten til de som har gjennomført transaksjonen, kryptert og skjult. Dette er tilfellet for digital valuta, slik at en kjøper av for eksempel bitcoin ikke kjenner til hvem som er selger. Blokkjeden omtales som en felles åpen hovedbok, fordi alle som har tilgang til blokkjedene, kan se alle transaksjoner. Identiteten til de som står bak transaksjonene, fremkommer imidlertid ikke. De er anonyme.

Lagring av blokkjeden er karakteristisk ved at databasen ikke er fysisk plassert på en server, men distribuert ved at mange servere har hver sin kopi av databasen. Nye blokker, en viss mengde transaksjoner, legges til databasen etter en godkjenningsprosess ved en avstemming blant serverne om at disse transaksjonene/blokkene er ekte. Når en transaksjon er godkjent, vil denne ikke kunne endres, fordi første element i blokken er lik siste element i forrige blokk, og siste element i blokken er lik første element i neste blokk, derav navnet blokkjede. Registreringen av transaksjonen utgjør kvitteringen og bokføringen i den digitale hovedboken. Samme teknologi som benyttes til digitale eiendeler, kan benyttes til mer ordinær virksomhet. Når Mærsk og IBM benytter blokkjeder til å digitalisere papirflyt og til autorisasjon (E24.no, 16.1.2018), er det ikke digitale eiendeler involvert.

Digitale eiendeler er ikke underlagt noen jurisdiksjon eller regulerende myndighet. For digitale eiendeler er tilliten til at eiendelene eksisterer og har verdi, basert på tilliten til krypteringsprogrammeringen i blokkjeden.

1.3 Utviklingen fremover

Interessen for digitale eiendeler vil som alle andre innovasjoner variere over tid. Kursutviklingen for bitcoin er en god illustrasjon. Samtidig synes blokkjedeteknologien å være så altomfattende at den nok vil benyttes i mange forretningsmodeller. I media er det mange eksempler på at foretak inngår avtaler med organisasjoner som utvinner digitale valutaer, for eksempel i desember 2018, da Next Biometrics inngikk samarbeid med kryptostiftelsen Iota (DN, 13.12.2018). I fremtiden vil kanskje ulike former for digitale eiendeler bli mer vanlig som integrerte deler av ordinære forretningsmodeller, for eksempel som del av lojalitetsbonuser som leverandører gir sine kunder. Det vil derfor bli et stadig større behov for å forstå disse eiendelene og hvordan de bør behandles regnskapsmessig.

2 Digital valuta

2.1 Digital valuta – kontanter eller noe annet?

En digital valuta er en digital eiendel som det ikke er knyttet noen betingelser til, verken med hensyn til kjøp, salg eller eie. Den har slik sett karakter av å være et betalingsmiddel. Bitcoin er det mest kjente eksempelet på digital valuta, men omfanget av digitale valutaer utvikler seg raskt. Det kan diskuteres om digital valuta er å regne som kontanter eller kontantekvivalenter, andre finansielle eiendeler, immaterielle eiendeler eller varer. Vi konkluderer med at digital valuta trolig skal klassifiseres som immaterielle eiendeler, men at disse kan klassifiseres som varer/beholdning hvis de er holdt for handelsformål og inngår i ordinær handelsvirksomhet. Vi mener denne konklusjonen har gyldighet både etter ordinære norske regnskapsregler og IFRS. En slik klassifisering synes også å være den rådende oppfatningen internasjonalt (AASB, 2016; EFRAG, 2018). For å grunngi konklusjonen har vi vurdert digital valuta opp mot de fem ulike eiendelskategorier som kan være relevante for digital valuta: kontanter, kontantekvivalenter, andre finansielle eiendeler, immaterielle eiendeler og varer. En kan også tenke seg at det bør anvendes en egen eiendelskategori (ASBJ, 2018), men det synes ikke å være rom for en slik løsning etter nåværende IFRS-regler eller ordinære norske regnskapsregler.

2.2 Digital valuta versus tradisjonell valuta

Det er tre karakteristiske trekk ved valuta. De fungerer som betalingsmiddel, de bidrar til oppbevaring av verdier, og de fungerer som regneenhet (Norges Bank, 2018). For at en valuta skal kunne fungere som betalingsmiddel, er det nødvendig at de som skal bruke valutaen som betaling, har tillit til at den vil ha en noenlunde stabil verdi fremover i tid, og at den rimelig enkelt kan veksles til annen valuta.

I tidligere tider valgte man en likvid vare som betalingsmiddel, for eksempel gull, sølv eller salt. En slik valuta har til forskjell fra digital og tradisjonell valuta (såkalt fiat-valuta) en egenverdi, og dette gjorde at man kunne ha tillit til at betalingsmiddelet ville ha (en viss) verdi også i fremtiden. Valuta utstedt av sentralbanker er normalt fiat-valuta. Det er valuta som er erklært som betalingsmidler av sentralbanken, men hvor utstederen, sentralbanken, ikke har dekning (i for eksempel gullreserver) til å innløse dem i realverdier. For at en fiat-valuta skal fungere som betalingsmiddel, må man ha tillit til at valutaen har en noenlunde stabil verdi fremover.

Digitale valutaer som bitcoin har ingen egenverdi eller sentralbank som understøtter verdien. Men hvis bitcoin har tilstrekkelig tillit, kan den likevel fungere som betalingsmiddel. Til nå er bitcoin i liten grad blitt brukt som betalingsmiddel, og det er selskaper som godtar denne som betalingsmiddel. Rimstad (2018) påpeker at det i 2018 har vært høye transaksjonskostnader ved veksling til fiat-valutaer, og at det i perioder har tatt lang tid. Det tilsier etter vår vurdering at digital valuta som bitcoin ikke er å anse som valuta i tradisjonell forstand per i dag. Den har derimot fått større interesse som spekulasjonsobjekt. Dette har ført til betydelig kursvekst og kurssvingninger de senere årene. Den ustabile kursen på bitcoin gjør den samtidig mindre egnet som betalingsmiddel.

Digitale valutaer må for øvrig ikke forveksles med digital registrering av kontakter for eksempel på en bankkonto. En bankkonto viser antall pengeenheter som er innestående av en bestemt valuta. Denne valutaen vil være utstedt eller garantert av en sentralbank. Den svenske sentralbanken er i gang med å teste e-penger (Riksbanken, 2018). I praksis vil de skille seg fra det som kalles digital valuta fordi det alltid vil være sentralbanken som er motpart og garantist.

Digital valuta sammen med blokkjedeteknologien gjør det mulig å gjennomføre betalingstransaksjoner direkte mellom to eller flere parter uten at det er behov for en bank eller betalingssentral som mellomledd. Dette er gjerne betraktet som en fordel som digital valuta har sammenlignet med tradisjonell valuta. Dette reduserer den tiden det tar å gjennomføre en betaling, spesielt hvis betalingen skjer mellom land, og det reduserer transaksjonsutgifter som påløper ved betalingen. Digital valuta som bitcoin understøttes av en blokkjedeteknologi. Denne teknologien registrerer alle transaksjoner som er gjort med en bestemt digital valuta. Teknologien bruker kompliserte algoritmer for å verifisere hver transaksjon. På grunn av denne teknologien kan ikke digital valuta forfalskes, men den kan stjeles som annen valuta hvis uvedkommende får tilgang til valutaen. For digital valuta kan for eksempel dette skje ved at noen får urettmessig tilgang til passord til den digitale lommeboken hvor valutaen ligger lagret.

3 Andre digitale eiendeler (tokens)

Digitale eiendeler som ikke er digital valuta (såkalte tokens), vil kunne ha en annen og mer uensartet natur enn digital valuta. Digital valuta har kjennetegn som ligner på de som gjelder for betalingsmidler, mens andre digitale eiendeler ikke har et slikt felles kjennetegn. For å vurdere regnskapsmessig behandling av digitale eiendeler som ikke er digital valuta, er det nødvendig å klargjøre hvilke kjennetegn de har. Digitale eiendeler er utfordrende å undersøke fordi disse eiendelene er frikoblet fra all type regulering. Revisjonsselskapet Grant Thornton (2018) har utviklet et rammeverk for dette formålet:

  • Steg 1: Vurdere hvilket teknologisk blokkjedemiljø eiendelen er en del av. I hovedsak brukes blokkjedeteknologi i tre sammenhenger: digital valuta, offentlige digitale plattformer og private eller lukkede digitale plattformer.
  • Steg 2: Vurdere om eiendelen er en enkelteiendel, knyttet til andre eiendeler eller andel av felles­eiendel. Det er viktig å avdekke hvem som har beslutningsmyndighet, og hvilke bindinger det er til andre eiendeler.
  • Steg 3: Vurdere hvilke betingelser som er knyttet til eiendelen når det gjelder å få tilbake investeringsbeløpet og avkastningen knyttet til denne. Generelt har en pollett verdi når den benyttes i sitt rette miljø. En pollett til et solstudio erstatter betalingsmidlet for soltjenestene som solstudioet tilbyr. Som betalingsmiddel andre steder og/eller for andre tjenester vil trolig polletten være verdiløs. Avdekke og konkretisere betingelsene for den digitale eiendelen er viktig.
  • Steg 4: Vurdere relevant regnskapsmessig behandling ut fra hva som kjennetegner den digitale eiendelen (jf. steg 1 til 3 over).

4 Regnskapsmessig behandling av digitale eiendeler

4.1 Digitale eiendeler – regnskapsmessig eiendel?

Digital valuta synes å oppfylle definisjonen av en eiendel i det konseptuelle rammeverket til IASB (2018). Denne eiendelsdefinisjonen vil også ha relevans etter ordinære norske regnskapsregler. En eiendel er en nåværende økonomisk ressurs kontrollert av foretaket som et resultat av tidligere hendelser, hvor økonomisk ressurs representerer en rettighet som vil kunne gi opphav til økonomiske fordeler (IASB, 2018, punkt 4.3 og 4.4).

Et foretak som eier digital valuta, vil enten kjøpe, «utvinne» eller motta digital valuta som betaling for varer og tjenester. Å utvinne (eng. mine) betyr her at foretaket har brukt datakraft for å utføre kompliserte beregninger i en blokkjede og fått digital valuta, for eksempel bitcoin, som betaling. Kjøpet, utvinningen eller mottaket av digital valuta vil alle være eksempler på tidligere hendelser. Foretaket vil også kontrollere den digitale valutaen fordi det kan bestemme når det velger å selge eller bruke den digitale valutaen som betalingsmiddel. Kontrollkravet synes derfor å være oppfylt. Hvis den digitale valutaen selges eller brukes som vederlag for betaling av varer og tjenester eller som betaling for gjeld, vil varer og tjenester og annet som mottas i bytte for den digitale valutaen, gi uttrykk for økonomiske fordeler som den digitale valutaen representerer.

For andre digitale eiendeler enn digital valuta (tokens) vil konklusjonen om hvorvidt de oppfyller kravene til å være en regnskapsmessig eiendel, være mer usikker. Her vil de økonomiske realitetene være sentrale. Rammeverket utviklet av Grant Thornton (2018) vil da kunne være til hjelp. Trolig vil kravet til tidligere hendelse være oppfylt ved at det kan identifiseres et tidspunkt hvor det skjer en transaksjon eller lignende hvor den digitale eiendelen kommer i foretakets besittelse. Derimot kan det være større usikkerhet om den digitale eiendelen representerer en økonomisk ressurs kontrollert av foretaket. Konklusjonen kan ut fra en vurdering av de økonomiske resultatene være at den digitale eiendelen ikke oppfyller definisjonen av en regnskapsmessig eiendel, noe som gjør det lite relevant å problematisere videre regnskapsmessig behandling. Hvis derimot den digitale eiendelen oppfyller definisjonen av en regnskapsmessig eiendel, vil den etter vår mening trolig være å anse som immateriell eiendel, eventuelt som varer hvis de holdes for handelsformål. I fortsettelsen avgrenser vi omtalen til regnskapsmessig behandling av digital valuta.

4.2 Regnskapsmessig behandling – ulike syn

I IFRS-litteraturen er det ulike syn på hvordan digital valuta skal klassifiseres og presenteres i regnskapet. Denne litteraturen vil på samme måte som det konseptuelle rammeverket etter IFRS ha relevans ved utledning av regnskapsmessige løsninger for digital valuta etter ordinære norske regler, siden mange av IFRS-standardene som trekkes inn i denne diskusjonen, har store likhetstrekk med de norske regnskapsstandardene. Etter ordinære norske regler vil det imidlertid kunne være større rom for skjønn.

De vurderingstemaene som har vært oppe, er om digital valuta er å regne som kontanter eller kontantekvivalenter etter IAS 7 (som har sin parallell i NRS(F) Kontantstrømoppstilling), er finansielt instrument etter IAS 32 og IFRS 9 (som i noen grad har sin parallell i NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser), er immateriell eiendel etter IAS 38 (som har sin parallell i NRS 19 Immaterielle eiendeler) eller er å regne som vare etter IAS 2 (som i noen grad har sin parallell i NRS 1 Varer). Det har også blitt foreslått at digital valuta bør ha en egen eiendelsklasse. Disse ulike synene har ført til at internasjonal praksis har variert betydelig når det gjelder regnskapsføring av digital valuta, men vi vil anta at også norsk regnskapspraksis har variert her. Vi begynner med forslaget om egen eiendelsklasse.

Digitale valuta – egen eiendelsklasse?

Den japanske standardsetteren (ASBJ, 2018) argumenterer for at digital valuta bør klassifiseres som egen eiendelsklasse med vurdering til virkelig verdi når det finnes et aktivt marked for den digitale valutaen. Dette kan være en god idé, men enn så lenge er det ikke etablert en slik eiendelsklasse verken etter internasjonale IFRS-regler eller norske regnskapsregler. Det synes derfor ikke å være adgang til å benytte en slik eiendelsklasse verken etter IFRS eller etter ordinære norske regler.

Digital valuta – kontanter eller kontantekvivalenter?

Det mest nærliggende vil være å vurdere digital valuta som kontanter, eventuelt som kontantekvivalenter. Kontanter omfattes av definisjonen av et finansielt instrument etter NRS 18 punkt 4 (tilsvarende etter IAS 32), men selve begrepet kontanter er ikke definert i standarden. I NRS(F) Kontantstrømoppstilling punkt 2.2 er kontanter angitt å være «kasse-, bank- og andre likvidbeholdninger», uten å utdype dette nærmere. I IFRS er det gitt en nærmere redegjørelse for hva som er å anse som kontanter i vedlegget til IAS 32 AG punkt 3. Der heter det: «Currency (cash) is a financial asset because it represents the medium of exchange and is therefore the basis on which all transactions are measured and recognised in financial statements. A deposit of cash with a bank or similar financial institution is a financial asset because it represents the contractual right of the depositor to obtain cash from the institution or to draw a cheque or similar instrument against the balance in favour of a creditor in payment of a financial liability.» Det sentrale synes å være at kontanter er egnet som betalingsmiddel. Det er ikke åpenbart at digital valuta oppfyller dette kriteriet.

Per desember 2018 er det rundt 100 selskaper som aksepterer bitcoin som betalingsmiddel, jf. en liste utarbeidet av 99Bitcoins 49. På denne listen finner vi blant annet Microsoft og Expedia. Listen gjelder kun bitcoin som er én av mange digitale valutaer. Men som den største og mest kjente digitale valutaen kan den fungere som et godt utgangspunkt for å vurdere om digitale valutaer kan anses som et akseptert betalingsmiddel. Det synes klart at så ikke er tilfellet. Valutaen synes heller ikke å være akseptert som betalingsmiddel av sentralbanker. Samtidig har mange sentralbanker og finanstilsyn rundt om i verden publisert advarsler mot investering i digital valuta. For eksempel la Finanstilsynet i Norge ut en slik advarsel i 2013 som var sammenfallende med advarsler publisert av andre europeiske finanstilsyn når det gjaldt digital valuta, deriblant bitcoin. I sin advarsel uttalte Finanstilsynet (2013) at digitale valutaer er svært risikable og spekulative og innebærer stor risiko for tap, og begrunnet dette i manglende regulering. Det kan derfor konkluderes med at digital valuta, i alle fall slik situasjonen er nå, ikke kan anses å være kontanter eller valuta ut fra hvordan «kontanter» og «valuta» er definert regnskapsmessig. Digital valuta aksepteres og brukes i for liten grad som betalingsmiddel. Dette kan imidlertid endres hvis det viser seg at de får større aksept som betalingsmiddel.

Hvis digital valuta ikke kan anses som kontanter (fordi den i for liten grad brukes som betalingsmiddel), kan den kanskje betraktes som kontantekvivalent. Noen finansielle instrumenter har egenskaper som ligner på kontanter. NRS(F) Kontantstrømoppstilling refererer til disse som kontantekvivalenter, og det kreves derfor at de presenteres sammen med kontanter ved utarbeidelsen kontantstrømoppstillingen. I NRS(F) punkt 2.2 er kontantekvivalenter «likvide plasseringer hvor formålet er å møte nær forestående kontantutbetalinger, og som umiddelbart og med uvesentlig kursrisiko kan konverteres til kjente kontantbeløp». Digital valuta vil være likvide plasseringer, men de vil ikke ha uvesentlig kursrisiko når denne vurderes opp mot annen valuta. Kursverdien på digital valuta svinger betydelig sett opp mot tradisjonelle valutaer (for eksempel fiat-valutaer slik som euro og amerikanske dollar). Vilkåret om «uvesentlig kursrisiko» synes derfor ikke å være oppfylt, noe som gjør at den trolig ikke kan anses som en kontantekvivalent.

Digital valuta – finansielt instrument?

En finansiell eiendel er en kontrakt som samtidig er en finansiell forpliktelse eller et egenkapitalinstrument for en annen part, jf. NRS 18 Finansielle eiendeler og forpliktelser punkt 4. Det som gjør det problematisk å definere digital valuta som finansiell eiendel, er mangelen på et kontraktsforhold. For et foretak som eier digital valuta, for eksempel bitcoin, vil det ikke eksistere et kontraktsforhold hvor en annen part har plikt til å betale kontanter eller en annen finansiell eiendel til foretaket. Digital valuta vil derfor ikke oppfylle definisjonen av en finansiell eiendel.

Digital valuta – immateriell eiendel?

Hvis digital valuta ikke kan anses for å være kontanter, kontantekvivalent eller annen finansiell eiendel, er det nødvendig å vurdere om den kan være omfattet av noen av de andre eiendelskategoriene. Digital valuta har ingen fysisk substans, noe som gjør det opplagt å utelukke den fra kategorien varige driftsmidler. Det som da gjenstår som mest nærliggende, er å vurdere digital valuta opp mot definisjonen av immaterielle eiendeler.

I NRS 19 defineres immaterielle eiendeler som ikke-pengeposter uten fysisk substans som er identifiserbare og kontrollerbare, og som representerer fremtidige økonomiske fordeler, jf. NRS 19 punkt 2.2.1. En pengepost er en rett til å motta eller en forpliktelse til å levere et kontantbeløp som er fastsatt eller vil kunne fastsettes, jf. NRS 20 punkt 11. Digital valuta oppfyller ikke definisjonen av en pengepost. Den er ikke kontanter eller kontantekvivalent, og heller ikke en finansiell eiendel. Digital valuta er videre uten fysisk substans, og den synes å være identifiserbar og kontrollerbar. Det at den er identifiserbar, betyr for eksempel at den er separabel, det vil si at den kan selges eller på annen måte overføres, mens kontrollerbar betyr at foretaket kan få tilgang til de økonomiske fordelene som den digitale valutaen representerer. Det synes klart at begge disse vilkårene er oppfylt. Av den grunn skal digital valuta trolig klassifiseres som immateriell eiendel etter ordinære norske regler. NRS 19 dekker kun immaterielle eiendeler som er klassifisert som anleggsmidler. Disse skal følge regnskapsloven § 5–3 ved førstegangs innregning og måling og ved etterfølgende måling. Kriteriet om «ikke-forbigående» verdifall i regnskapsloven § 5–3 tredje ledd vil trolig ikke ha noen selvstendig betydning ved vurdering av nedskrivning i digital valuta. Etter vår mening må et verdifall i digital valuta innregnes så sant det er påvist, uavhengig av om verdifallet vil bli reversert innen kort tid. En tidligere nedskrivning reverseres hvis verdien igjen stiger over regnskapsført verdi.

NRS 19 bygger på IAS 38, men med enkelte norske avvik. Konklusjonen om at digital valuta bør anses som immateriell eiendel, vil derimot være den samme også under IFRS.

Digital valuta – varer/beholdning?

Digital valuta kan også innregnes og måles som varer. Vilkåret er at eiendelen er å anse som omløpsmiddel etter regnskapsloven § 5–1, og at den er anskaffet eller tilvirket for videresalg, jf. NRS 2 Varer. Det at eiendelen er uten fysisk substans, mener vi ikke er til hinder for en slik klassifisering. Regnskapsloven § 5–2 om laveste verdi av anskaffelseskost og virkelig verdi (netto salgsverdi) vil da komme til anvendelse. Det vil trolig ikke være relevant å vurdere digital valuta etter regnskapsloven §§ 5–8 eller § 5–9 siden den ikke kan klassifiseres som finansiell eiendel eller som pengepost i utenlandsk valuta.

Etter IFRS vil digitale valutaer som er holdt for salg som del av ordinær virksomhet, bli vurdert etter IAS 2 Beholdninger. Hovedregelen vil være vurdering til anskaffelseskost med nedskrivningsplikt til netto realisasjonsverdi ved verdifall. Det kan tenkes tilfeller der digital valuta for enkelte foretak etter en nærmere vurdering vil komme inn under IAS 2 punkt 3b. I så tilfelle vil den bli målt til virkelig verdi fratrukket salgsutgifter.

5 Oppsummering

Digitale eiendeler omfatter digital valuta og andre digitale eiendeler enn digital valuta (såkalte tokens). Digital valuta vil trolig ikke kunne klassifiseres som kontanter eller kontantekvivalent fordi den i praksis ikke blir benyttet som betalingsmiddel. Den kan heller ikke klassifiseres som finansiell eiendel på grunn av mangelen på kontraktsmotpart som i kontraktsforholdet sitter med en finansiell forpliktelse eller et egenkapitalinstrument. Vi har konkludert med at digital valuta bør klassifiseres og regnskapsmessig behandles som immateriell eiendel eller som varer/beholdning. Denne konklusjonen mener vi gjelder både etter ordinære norske regnskapsregler og IFRS. Når det gjelder andre digitale eiendeler (såkalte tokens), må disse vurderes nærmere. Her kan det være usikkerhet med hensyn til om de oppfyller definisjonen av en regnskapsmessig eiendel, og med hensyn til eventuell klassifisering og regnskapsmessig behandling. Vi mener at rammeverket til Grant Thornton (2018) kan være til hjelp i denne vurderingen.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS