Magma topp logo Til forsiden Econa

Tonny Stenheim er høgskolelektor og doktorgradsstipendiat i bedriftsøkonomisk analyse ved Høgskolen i Buskerud, avdeling for økonomi og samfunnsvitenskap. For tiden arbeider han med en doktorgradsavhandling med søkelys på oppkjøp av selskaper og goodwill.

Egenutviklet goodwill ­ et regnskapsmessig problembarn?

Egenutviklet goodwill1 har på grunn av sin natur og sin problematiske verdsetting blitt stemoderlig behandlet i regnskapet. Denne goodwillen har tradisjonelt blitt kostnadsført løpende etter hvert som den har blitt opparbeidet.2 Bare i det tilfellet hvor egenutviklet goodwill er priset som en del av en virksomhetssammenslutning, er egenutviklet goodwill blitt balanseført, men da under betegnelsen kjøpt goodwill3.

Den asymmetriske behandlingen av egenutviklet og kjøpt goodwill er ikke først og fremst konseptuelt motivert, men i stedet begrunnet i måleproblemer ved første gangs innregning av egenutviklet goodwill. En alvorlig konsekvens av denne asymmetriske behandlingen er at virksomheter som vokser gjennom oppkjøp, og virksomheter som vokser organisk, ikke nødvendigvis er sammenlignbare.4

Ut over dette kan det hevdes at de problemene som gjelder identifisering og innregning av egenutviklet goodwill, har bidratt til å holde diskusjonen rundt den regnskapsmessige behandlingen av kjøpt goodwill ved like.5Manglende identifisering og måling av egenutviklet goodwill gjør det vanskelig å avgjøre i hvilken grad kjøpt goodwill er erstattet av egenutviklet goodwill. Det er nærmest umulig å fastsette i hvilken grad utgifter til organisasjonsutvikling, opplæring av nøkkelpersonell eller markedsføring av selskapets produkter vil resultere i ny goodwill eller ikke. Med andre ord; skillet mellom påkostning og vedlikehold for goodwill representerer nærmest uløselige vurderingsproblemer. Det nye nedskrivningsregimet for goodwill fjerner delvis skillet mellom egenutviklet og kjøpt goodwill ved at egenutviklet goodwill kan balanseføres inntil den verdien som opprinnelig ble innregnet for kjøpt goodwill. Spørsmålet er imidlertid om denne løsningen er et steg i retningen av den «endelige løsningen for goodwill», eller om regnskapsmessig behandling av goodwill på nytt vil bli gjenstand for en opphetet debatt.

Kjennetegn ved goodwill – egenutviklet eller kjøpt

Egenutviklet goodwill har de samme særtrekkene som kjøpt goodwill. For det første er goodwill uten fysisk substans noe som gjør at den vanskelig lar seg identifisere på samme måte som fysiske eiendeler. For eksempel kan de økonomiske fordelene som følger av utnyttelsen av en tomt, adresseres til et avgrenset landområde. Goodwill har derimot ikke en tilsvarende fysisk representasjon. Likevel er ikke mangel på fysisk substans i seg selv ensbetydende med problematisk regnskapsmessig behandling. Patenter, copyrights, kundefordringer og utsatt skattefordel er eksempler på eiendeler som mangler fysisk substans på lik linje med goodwill.6 Likevel har ingen av disse eiendelene vært gjenstand for tilsvarende evigvarende debatt når det gjelder regnskapsmessig behandling. Felles for de eiendelene som er nevnt over, er at de kan separeres og dermed identifiseres og verdsettes direkte gjennom en transaksjon. Det eneste unntaket er goodwill. Skillet mellom goodwill og de øvrige immaterielle eiendelene går nettopp her. Goodwill er direkte knyttet til virksomheten og kan ikke overdras med mindre hele virksomheten overdras.7 Det gjør at goodwill ikke kan identifiseres og måles direkte, bare indirekte som en residual. Et ytterligere særtrekk ved goodwill er at sammenhengen mellom anskaffelseskost, i den grad denne kan fastsettes, og eventuelle fremtidige positive kontantstrømmer som goodwillen genererer, er spesielt vag og usikker.

De kjennetegnene som er presentert over, gjør at goodwill får en usikker økonomisk verdi. Det gjelder spesielt egenutviklet goodwill. Kjøpt goodwill blir derimot målt på tidspunktet for virksomhetssammenslutningen, men på ethvert tidspunkt etter at virksomhetssammenslutningen er gjennomført, vil også denne goodwillen ha en usikker verdi.

Som vi ser, har kjøpt og egenutviklet goodwill de samme grunnleggende egenskapene; mangel på fysisk representasjon, mangel på separerbarhet og usikker økonomisk verdi. Den asymmetriske behandlingen av kjøpt og egenutviklet goodwill kan derfor ikke forsvares med utgangspunkt i forskjeller i natur, men er i stedet et resultat av måleproblemer ved innregning.

Innregning av goodwill i balansen

I et balanseorientert regnskapsregime må en økonomisk ressurs tilfredsstille definisjonen av en eiendel og i tillegg kunne måles pålitelig for å kunne innregnes i balansen.8 Følgelig er det ikke tilstrekkelig at eiendelsdefinisjonen er tilfredsstilt. Av pragmatiske grunner må også anskaffelseskost kunne fastsettes pålitelig.9 Alle de største standardsetterne, FASB, IASB og APB, har balanseorienterte rammeverk hvor definisjonene til eiendeler, gjeld og egenkapital er styrende for regnskapsføringen. I balansen påvirker disse definisjonene innregningen direkte, mens resultatregnskapet faller ut residualt som endringen i disse balansepostene.

Definisjonen av en eiendel er tilnærmet identisk på tvers av de ledende standardsetterne. Tre kriterier må være oppfylt for at en eiendel skal kunne klassifiseres som en eiendel. Den konseptuelle kjernen i enhver eiendel er at den representerer et potensial for fremtidige økonomiske fordeler. Hvis utgiften(e) som representerer anskaffelsen av den antatte eiendelen, ikke oppfyller dette kriteriet, er det ingen annen rimelig løsning enn at utgiften kostnadsføres direkte. Det neste kriteriet er at de økonomiske fordelene må kunne kontrolleres av foretaket. Ved kontroll sørger man for at fordelene faktisk tilflyter foretaket ved at man sikrer seg tilgang til fordelene og samtidig kan ekskludere andre fra å nyte godt av de samme fordelene. Det siste kriteriet er av en mer pragmatisk art og stiller krav om at anskaffelsen av eiendelen skal være knyttet til en transaksjon eller annen hendelse som kan stadfeste at den økonomiske fordelen faktisk finnes.

Det siste tiåret har to av verdens ledende standardsettere, FASB og IASB, klassifisert kjøpt goodwill som en eiendel, og på den måten har de forsvart innregning av goodwill i balansen. Det var trolig ikke overraskende tatt i betraktning at begge standardsetterne har hatt balanseføring av kjøpt goodwill som foretrukket alternativ i flere tiår.10 Konklusjonen på spørsmålet om kjøpt goodwill faktisk tilfredsstiller definisjonen av en eiendel, var derfor kanskje gitt på forhånd. Det bærer også argumentasjonen til både FASB og IASB preg av, særlig diskusjonen rundt kontrollkriteriet og i hvilken grad goodwill oppfyller dette kriteriet.

Kjøpt goodwill vil på lik linje med egenutviklet goodwill bestå av immaterielle eiendeler som ikke kan kontrolleres i tradisjonell forstand. Gode kunderelasjoner og høy kompetanse blant de ansatte er eksempler på fordeler som kan bli priset i oppkjøpet og dermed falle ut som en del av kjøpt goodwill i oppkjøpsanalysen. De ansatte kan ganske enkelt slutte i jobben og ta med seg kompetansen over i en annen jobb. Kundene på sin side kan trolig dekke sine behov ved å kjøpe varer og tjenester hos konkurrentene. Med mindre det foreligger et kontraktsforhold, er det vanskelig å se at bedriften kan kontrollere verken de ansatte eller kundene.11 IASB innser som følge av dette at store deler av goodwillen ikke er direkte kontrollerbar. Likevel argumenteres det for en form for indirekte kontroll ved at oppkjøper kan være med på å legge overordnede strategier og avsette/innsette ny ledelse, og på den måten utøve kontroll i det oppkjøpte selskapet. IASB trekker med dette den slutningen at goodwill tilfredsstiller kontrollkriteriet. Denne argumentasjonen bærer preg av at meningsinnholdet i eiendelsdefinisjonen tilpasses egenskaper ved goodwill heller enn at goodwill forsøker å tilfredsstille kriteriene i eiendelsdefinisjonen. I ytterste konsekvens vil de fleste utgifter som er pådratt i den tro at de representerer økonomiske fordeler,12 kunne klassifiseres som en eiendel, og dermed vil de kunne innregnes i balansen, gitt at anskaffelseskost kan måles pålitelig.13

I resultatorienterte regnskapsregimer som det norske vil grunnleggende regnskapsprinsipper som transaksjonsprinsippet, opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet være styrende for innregning i resultatregnskapet og balansen. Opptjeningsprinsippet og sammenstillingsprinsippet avgjør når en inntekt skal resultatføres og en utgift kostnadsføres, mens transaksjonsprinsippet er i første rekke en bestemmelse om regnskapsføring og verdimåling. Definisjonene av balanseposter utgjør derfor ikke en del av balanseføringskriteriene i et resultatorientert regnskapsregime.14 I stedet vil balanseføring skje i den grad det er nødvendig for å sikre korrekt periodisering av tilhørende inntekt og kostnad. For kjøpt goodwill er det derfor sammenstillingsprinsippet som er styrende for hvorvidt balanseføring skal skje eller ikke. Kjøpt goodwill representerer økonomiske fordeler som er forventet å tilflyte virksomheten. I regnskapslitteraturen ser det ut til å eksistere en generell konsensus om at kjøpt goodwill har en begrenset økonomisk levetid.15 Imidlertid er det uenighet om hvorvidt avskrivninger av goodwill representerer relevant informasjon for regnskapsbrukerne. Under den forutsetning at kjøpt goodwill faktisk har begrenset økonomisk levetid, er det enkelt å finne støtte for balanseføring av kjøpt goodwill ut fra sammenstillingsprinsippet. Dette prinsippet tilsier at forbruket av kjøpt goodwill må kostnadsføres i samme periode som tilhørende inntekt. Imidlertid vil denne sammenstillingen bli svært indirekte og arbitrær siden det verken er mulig å identifisere et eventuelt forbruk eller å identifisere den inntjeningen dette forbruket er forventet å skape. Det gjør at avskrivningene bare representerer et forsøk på sammenstilling som i praksis bærer preg av å være en ren allokering/utjevning over en mer eller mindre arbitrær utnyttbar levetid16.

Balanseføring av egenutviklet goodwill blir imidlertid avvist på bakgrunn av transaksjonsprinsippet. Regnskapslovutvalgets vurdering av egenutviklet goodwill tydeliggjør dette: «En identifiserbar transaksjon må bestå av en identifiserbar overdragelse og et identifiserbart vederlag. Ved opparbeidet goodwill kan ikke hele transaksjonen identifiseres. Ut fra dette er det overflødig med et eksplisitt forbud mot balanseføring av opparbeidet goodwill (…)»17 Forbudet mot balanseføring av egenutviklet goodwill bør utdypes ytterligere. I utgangspunktet er det to forhold ved egenutviklet goodwill som gjør at den tradisjonelt ikke blir balanseført. For det første er det vanskelig å identifisere de utgiftene som inngår i anskaffelseskost. Utgifter til kompetanseheving, organisasjonsutvikling, markedsføring og produktutvikling har gjerne blitt sett på som eksempler på utgifter som kan opparbeide goodwill. Men anskaffelseskost til egenutviklet goodwill er ikke begrenset av disse utgiftene. Samtidig er det heller ikke slik at de nevnte utgiftene nødvendigvis bidrar til opparbeidelse av goodwill. Følgelig er det ikke mulig å identifisere/avgrense de utgiftene som til sammen utgjør anskaffelseskost. For det andre er det vanskelig å sannsynliggjøre en relasjon mellom den eventuelle anskaffelseskosten og de fremtidige økonomiske fordelene som denne anskaffelsen representerer. Relasjonen blir for vag og/eller usikker. De samme påstandene kan også til dels gjøres gjeldende for kjøpt goodwill, men her vil uansett de økonomiske fordelene være priset på tidspunktet for virksomhetssammenslutningen. Under den forutsetningen at virksomhetssammenslutningen skjer mellom frivillige, uavhengige og informerte parter, vil en eventuell goodwill identifisert i oppkjøpet representere forventninger om økonomiske fordeler. For egenutviklet goodwill finnes det ikke en tilsvarende transaksjon, noe som gjør at målingen av anskaffelseskost for denne goodwillen blir for subjektiv og/eller usikker.

Både de balanseorienterte konseptuelle rammeverkene og de resultatorienterte norske regnskapsprinsippene vil gi oss samme konklusjon. Kjøpt goodwill innregnes i balansen, mens egenutviklet goodwill må kostnadsføres direkte siden det ikke er mulig å fastsette en anskaffelseskost på goodwillen. Det er med andre ord ikke rom for å innregne egenutviklet goodwill i et tradisjonelt historisk kost-basert regnskap. Imidlertid kan det ser ut til å være større muligheter for dette i et regnskap som er basert på virkelig verdi som måleattributt, og ikke på historisk kost. Dette diskuteres senere i artikkelen.

Skillet mellom goodwill og øvrige immaterielle eiendeler

I forrige avsnitt ble innregning av goodwill belyst med utgangspunkt i det balanseorienterte konseptuelle rammeverket til IASB og FASB og de resultatorienterte norske regnskapsprinsippene. Spørsmålet om innregning av egenutviklet goodwill kan også belyses ved hjelp av innregningskriteriene for immaterielle eiendeler. Immaterielle eiendeler som ikke tilfredsstiller innregningskriteriene, blir kostnadsført og indirekte klassifisert som egenutviklet goodwill.18 Av den grunn vil egenutviklet goodwill bestå av de økonomiske ressursene som er anskaffet gjennom kjøp eller egentilvirkning, og som ikke kan innregnes som en immateriell eiendel. I hovedsak vil disse eiendelene være egenutviklede immaterielle eiendeler siden immaterielle eiendeler som anskaffes gjennom separat kjøp eller som del av et virksomhetskjøp, som regel tilfredsstiller innregningskriteriene.

Ved innregning av en immateriell eiendel kreves det at eiendelen er identifiserbar i tillegg til at den tilfredsstiller innregningskriteriene i det konseptuelle rammeverket. En immateriell eiendel anses som identifiserbar hvis den er separerbar eller oppstår som følge av kontraktsmessige eller juridiske rettigheter.19 Det noe paradoksale her er at immaterielle eiendeler kan tilfredsstille definisjonen av en eiendel i det konseptuelle rammeverket, men ikke nødvendigvis identifiserbarhetskriteriet i definisjonen av en immateriell eiendel. På denne måten skapes det en uklarhet om hva en eiendel faktisk er, og i hvilken grad et identifiserbarhetskriterium inngår i eiendelsdefinisjonen eller ikke. Konsekvensen er at en økonomisk ressurs som tilfredsstiller kravene til innregning i det konseptuelle rammeverket, ikke nødvendigvis tilfredsstiller kravene til innregning for en immateriell eiendel. En immateriell eiendel må i tillegg være identifiserbar.

Dermed er det interessant å registrere at ved vurdering av innregning av kjøpt goodwill er kravet om identifiserbarhet ikke diskutert. Og det til tross for at de immaterielle eiendelene som blir værende i goodwill, per definisjon ikke lar seg identifisere. Årsaken er trolig at identifiserbarhetskriteriet like fullt er et separasjonskriterium. Det ser vi tydelig ved beregningen av kjøpt goodwill. Her er ikke konsekvensen innregning eller ikke innregning i balansen, men hvorvidt den immaterielle eiendelen skal innregnes separat eller som en del av kjøpt goodwill. Goodwillen beregnes som en residual og vil derfor være en sekkepost med noe begrenset informasjonsverdi. Ved å skille ut så mange immaterielle eiendeler som mulig fra goodwill, vil informasjonsverdien til regnskapet øke. For egenutviklet goodwill er dette mer problematisk. Her er konsekvensen enten separat innregning som en immateriell eiendel eller klassifisering som egenutviklet goodwill, og følgelig direkte kostnadsføring.

Likevel kan det hevdes at dette først og fremst har teoretisk interesse. Det er for eksempel lite trolig at en eiendel som ikke tilfredsstiller kravet om identifiserbarhet, vil kunne måles pålitelig. I hovedsak vil en immateriell eiendel som er identifiserbar, være separerbar, noe som gjør det mulig å foreta en pålitelig måling av eiendelens verdi.20 Det vil for eksempel være svært vanskelig å måle anskaffelseskost på gode kunderelasjoner. Gode kunderelasjoner kan derfor ikke innregnes verken etter innregningskriteriene i det konseptuelle rammeverket eller etter innregningskriteriene for immaterielle eiendeler.

Ny regnskapsmessig behandling av kjøpt goodwill – skillet mellom egenutviklet og kjøpt goodwill viskes ut

Innføring av et nedskrivningsregime markerer et vesentlig skille i den regnskapsmessige behandlingen av kjøpt goodwill. Goodwill behandles ikke lenger som en avskrivbar eiendel, men som en eiendel med ubestemt utnyttbar levetid som testes for nedskrivninger årlig, eller oftere hvis forhold tilsier dette. Årsaken til skiftet i regnskapsmessig behandling kan delvis spores i det faktum at avskrivningene er svært arbitrære og mangler informasjonsverdi. Men trolig har påstanden om dobbelt kostnadsføring av goodwill også spilt en rolle.

En tid etter at virksomhetssammenslutningen er gjennomført, vil det være vanskelig, om ikke umulig, å vurdere hva den totale goodwillen består av. Hvis det faktisk er slik at den opprinnelige goodwillen forbrukes, i den forstand at den mister sitt inntjeningspotensial, er det naturlig å anta at denne goodwillen gradvis erstattes med ny egenutviklet goodwill under forutsetning av fortsatt drift. Av den grunn argumenteres det med at en avskrivning av kjøpt goodwill samtidig som egenutviklet goodwill kostnadsføres, kan resultere i en dobbel kostnadsføring av goodwill.21 Tanken her er at egenutviklet goodwill representerer økonomiske fordeler og av den grunn burde vært balanseført i stedet for kostnadsført. Hvis det derimot er slik at egenutviklet goodwill ikke har en rettmessig plass i balansen, vil ikke avskrivning av kjøpt goodwill og kostnadsføring av egenutviklet goodwill representere noen form for dobbel kostnadsføring. Det nye regnskapsregimet møter på sett og vis noe av denne problematikken ved at avskrivninger av goodwill er fjernet til fordel for en årlig nedskrivningstest 22. Det gjør at problematikken rundt arbitrære avskrivninger og en eventuell dobbel kostnadsføring tilsynelatende fjernes.

Det interessante ved denne løsningen er at den tillater indirekte balanseføring av egenutviklet goodwill ved at opprinnelig kjøpt goodwill kan erstattes med egenutviklet goodwill. Dette blir spesielt interessant da verken innregningskriteriene i det konseptuelle rammeverket eller de spesielle innregningskriteriene for immaterielle eiendeler tillater innregning av egenutviklet goodwill med mindre den identifiseres og prises som en del av en virksomhetssammenslutning. Mangel på samsvar blir enda tydeligere siden både US GAAP og IFRS forbyr balanseføring av egenutviklet goodwill og reversering av tidligere nedskrivninger av goodwill. Begrunnelsen er at dette kan medføre en risiko for balanseføring av egenutviklet goodwill.23

Innregning av egenutviklet goodwill – er det overhodet tenkelig?

Det manglende samsvaret mellom nedskrivningstesten for goodwill og forbudet mot balanseføring av egenutviklet goodwill har ført til at enkelte har spådd at den nye løsningen for goodwill får kort levetid.24 Til tross for dette er nedskrivningsregimet for goodwill nå inne i sitt syvende regnskapsår i amerikansk rett, og ikke noe tyder på at det kommer et skifte tilbake til et avskrivningsregime med det første.

I prinsippet betyr endringen fra et avskrivningsregime til et nedskrivningsregime en dreining fra en historisk kost-orientert løsning til en mer virkelig verdi-orientert løsning for goodwill. Ved første gangs innregning skal goodwill inntil videre innregnes til anskaffelseskost, mens etterfølgende verdsetting skjer ved at anskaffelseskost testes mot virkelig verdi25. Fra 1. juli 2009 skal også første gangs innregning skje til virkelig verdi ved at goodwill skal innregnes som differansen mellom virkelig verdi på vederlaget og virkelig verdi på identifiserbare eiendeler og antatte forpliktelser. I tillegg til dette vil det være en mulighet for å innregne både majoritetens og minoritetens andel av goodwill målt til virkelig verdi.26 Trenden er derfor tydelig. Historisk kost er forlatt til fordel for virkelig verdi som måleattributt. Imidlertid er det fortsatt et stykke igjen før det er innført et rendyrket virkelig verdi-prinsipp for goodwill. For det første er det ikke anledning til å reversere tidligere nedskrevet goodwill, oppskrive goodwill ut over anskaffelseskost eller balanseføre egenutviklet goodwill uten at denne er priset som del av en virksomhetssammenslutning. Etter et rendyrket virkelig verdi-prinsipp vil goodwill til enhver tid utgjøre differansen mellom virkelig verdi på virksomheten som helhet og virkelig verdi på identifiserbare eiendeler og antatte forpliktelser. Goodwill vil da være innregnet med sin fulle verdi uavhengig av om goodwillen er skaffet til veie ved kjøp eller internt.

Imidlertid vil innregning av goodwill til virkelig verdi gripe inn i de konseptuelle sidene ved regnskapet. For det første: Hvilket formål har regnskapet? Skal regnskapet formidle informasjon som kan brukes til å anslå verdien på virksomheten ( decision-making demand), eller skal informasjonen brukes til å kontrollere ledelsen (stewardship demand)? Tradisjonelt er et regnskap som er basert på historisk kost, ment å tilfredsstille kontrollfunksjonen, mens et regnskap som er basert på virkelig verdi, trolig i større grad vil fylle prediksjonsfunksjonen til regnskapet. For det andre bør kostnaden ved rapportering av virkelig verdi av goodwill veies opp mot den nytten som slik informasjon har for regnskapsbrukerne. I de fleste tilfeller vil det ikke være mulig å observere estimater for virkelig verdi på selskapet direkte. Virkelig verdi må derfor kalkuleres/vurderes ut fra skjønn, og dette kan igjen true påliteligheten til den verdien som presenteres for goodwill. En fremtidig standardsetter som ønsker å innføre en regnskapsmessig løsning for goodwill basert på virkelig verdi, må gi gode svar på disse spørsmålene. IFRS og US GAAP er uansett nærmere en rendyrket virkelig verdi-modell for goodwill enn noen gang tidligere.

Noter

  • 1. I regnskapsterminologien er egenutviklet goodwill likestilt med internt utviklet goodwill og opparbeidet goodwill.
  • 2. Se for eksempel Bloom, 2008, s. 37, og Kvaal og Johnson, 2003, s. 321.
  • 3. Kjøpt goodwill kan bestå av egenutviklet goodwill (fortsatt drift-goodwill) og goodwill som oppstår som følge av forventede synergier etter virksomhetssammenslutningen (synergi-goodwill). Se Johnson og Petrone, 1998, s. 296, og Davis 1992, s. 78.
  • 4. Se Catlett og Olson, 1968, s. 89 og 91, og Taylor, 1987, s. 93.
  • 5. Se Hendriksen og van Breda, 1992, s. 646, og Davis, 1992, s. 80.
  • 6. I ytterste konsekvens kan det argumenteres for at alle eiendeler er immaterielle. Det essensielle ved en eiendel er at den er forventet å bidra med økonomiske fordeler i form av fremtidige positive kontantstrømmer. Siden disse transaksjonene ikke har skjedd, vil de være uten empirisk innhold og dermed uten fysisk substans. Se Hugdes, 1982, s. 186, og Alfredson, Leo, Picker, Pacter og Radford, 2007, s. 340.
  • 7. Strengt tatt er goodwillen knyttet til en eller flere kontantgenererende enheter i virksomheten.
  • 8. Se for eksempel IASBs rammeverk (1989) paragraf 53–59 og 83.
  • 9. I IASBs konseptuelle rammeverk er det åpnet for at andre måleattributter enn anskaffelseskost kan benyttes.
  • 10. Det som derimot er overraskende, er at APB kom til motsatt konklusjon med bakgrunn i så å si samme eiendelsdefinisjon noen år tidligere. Det bare forsterker inntrykket av hvilken problematisk størrelse goodwill er.
  • 11. Foreligger det et kontraktsforhold, kontrakten representerer økonomiske fordeler og fordelene i tillegg kan estimeres pålitelig, skal kontrakten innregnes som en immateriell eiendel etter IAS 38.18.
  • 12. Stengt tatt kan man argumentere for at dette gjelder de aller fleste utgifter som en rasjonell ledelse frivillig pådrar seg. Hvis utgifter ikke medfører en forventning om økonomiske fordeler, ville ikke ledelsen ha pådratt seg utgiften i utgangspunktet.
  • 13. Eiendelsdefinisjonen er nå gjenstand for revidering, og til nå kan det synes som om IASB har gått bort fra et tradisjonelt kontrollkriterium og i stedet erstattet dette med «rights or privileged access to the economic resource». Se IASBs og FASBs project update: http://www.fasb.org/project/cf_phase-b.shtml
  • 14. Se Kvaal og Johnsen, 2003, s. 18.
  • 15. Se Hendriksen og van Breda, 1992, s. 646, og Davis, 1992, s. 80.
  • 16. I denne artikkelen vil begrepene «økonomisk levetid» og «utnyttbar levetid» bli brukt synonymt, selv om «utnyttbar levetid» ikke nødvendigvis sammenfaller med «økonomisk levetid» (se for eksempel IAS 16.57).
  • 17. Se NOU 30: 1995 s. 138.
  • 18. Forutsetningen her er at disse utgiftene faktisk representerer økonomiske fordeler, men at utgiftene ikke tilfredsstiller innregningskriteriene for immaterielle eiendeler.
  • 19. Jf. IAS 38.12.
  • 20. I mer sjeldne tilfeller vil en immateriell eiendel være identifiserbar uten å være separerbar. Dette gjelder i de tilfeller hvor eiendelen ikke er separerbar, men kan identifiseres gjennom en kontrakt eller juridisk rettighet (jf. IAS 38.12).
  • 21. Se Hendriksen og van Breda, 1992, s. 646.
  • 22. Denne testen må foretas hyppigere hvis indikatorer for verdifall krever dette. Etter amerikansk regnskapsrett består testen av to trinn, mens etter internasjonal regnskapsrett består den av ett trinn.
  • 23. Se for eksempel IAS 38.48 (forbud mot balanseføring av egenutviklet goodwill) og IAS 36.124 (forbud mot reversering av nedskrivninger i goodwill).
  • 24. Se Bloom (2008, s. 129).
  • 25. Eventuelt anskaffelseskost redusert for tidligere nedskrivninger.
  • 26. I amerikansk rett er full innregning av goodwill obligatorisk, mens i internasjonal rett er det en valgfrihet mellom full innregning og kun innregning av majoritetens andel av goodwill.

Litteratur

  • Alfredson, K., K. Leo, R., Picker, P. Pacter og J. Radford (2007). Applying International Accounting Standards. J. Wiley & Sons Ltd, Australia.
  • Bloom, M.H. (2008). Double Accounting for Goodwill – A Problem Redefined. Ph.D.dissertation. University of Sydney.
  • Catlett, G.R. og N.O. Olson (1968). Accounting for Goodwill. Accounting Research Study No. 10, American Institute of Certified Public Accountants.
  • Davis, M. (1992). Goodwill accounting: Time for an Overhaul. Journal of Accountancy Vol. 173.
  • Hugdes, H.P. (1982). Goodwill in Accounting: A History of the Issues and Problems. Research Monograph No. 80. College of Business Administration, Georgia State University.
  • IASB – Framework for the Preparation and Presentation of Financial Statements, International Accounting Standards Committee, 1989.
  • IAS 36 Impairments of Assets, International Accounting Standards Board, 2003.
  • IAS 38 Intangible Assets, International Accounting Standards Board, 2003.
  • IFRS 3 Business Combinations, International Accounting Standards Board, 2004.
  • IFRS 3 Business Combinations, International Accounting Standards Board, 2008.
  • IFRS 3 Business Combinations – Basis for Conclusions, International Accounting Standards Board, 2004.
  • IFRS 3 Business Combinations – Basis for Conclusions, International Accounting Standards Board, 2008.
  • Hendriksen, E.S. og M.F. van Breda (1992). Accounting Theory. Fifth edition, Richard D. Erwin.
  • Johnsen, A. og E. Kvaal (2004). Regnskapsloven – Kommentarer til lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap mv. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 3. opplag.
  • Johnson, L.T. og K.R. Petrone (1998). Is Goodwill an Asset? Accounting Horizons Vol. 12 Issue 3.
  • NOU 1995: 30 (1995). Ny regnskapslov, Statens forvaltningstjeneste.
  • SFAS 141 (2001). Business Combinations, Financial Accounting Standard Board.
  • SFAS 142 (2001). Goodwill and Other Intangible Assets. Financial Accounting Standard Board.
  • Taylor, P.A. (1987). Consolidated Financial Statements. Harper & Row.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS