Magma topp logo Til forsiden Econa

Ragnhild Steen Jensen er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Hun er dr. polit. i samfunnsgeografi fra Universitet i Oslo.

Eierskap i familiebedrifter - kvinners rolle

Kvinne- og kjønnsforskere har vært opptatt av å forske på kvinners arbeid, lønnet og ulønnet. Og vi har vært opptatt av å undersøke tilpasninger mellom arbeidsliv og familieliv, og da først og fremst kvinners tilpasninger mellom lønnet arbeid og familiearbeid. Derfor vet vi også mye om forholdet mellom kjønn og arbeid. Kjønnsforskere har derimot i liten grad vært opptatt av å studere kjønn og kapital, og derfor vet vi mindre om hvordan kvinner og menn har inngått i, og drevet, ulike former for kapitalistisk virksomhet.

Om samfunnsfagene ikke har vært så opptatt av kjønn og kapital, har det vært tema for historiefaget. Her finnes det blant annet forskning om eiendomsforhold og kvinners eiendomsrett, eller mangel på eiendomsrett. Frem til 1854 hadde kvinner halv arverett, og de hadde ikke lov til å drive egen næringsvirksomhet før i 1894. Historikeren Hilde Sandvik (1999) peker på at til tross for disse lovbegrensinger var kvinnene økonomisk aktive på en rekke områder, og at kvinners arbeid og tilførsel av eiendom var viktig for familien. Ekteskapet var også et forretningsfellesskap, og grunnlaget for dette partnerskapet lå i enheten mellom produksjon og husholdning.

Gjennombruddet for en moderne markedsøkonomi splitter sammenhengen mellom familie og produksjon. Fremveksten av en kapitalistisk økonomi skaper et tydeligere skille mellom en markedssfære og husholdssfære, mellom arbeid og familie, mellom offentlighet og privatliv. I denne perioden etablerer det seg en forestilling om økonomi som en egen sfære atskilt fra familie og hushold. Og, ifølge Sandvik, ser man samtidig utviklingen av forestillingen om økonomisk dristighet som både en nødvendig og en mannlig egenskap i den moderne økonomien. Utviklingen av den kapitalistiske økonomien på 1800-tallet fører til at kvinners deltakelse i forretningslivet blir svakere. Nye kvinneidealer bryter også frem, og for borgerskapet blir det et ideal at de gifte kvinnene skal holdes utenfor næringsvirksomhet. Skillet mellom offentlig og privat innebærer også at familien blir motstykke til den mer tvilsomme offentlige forretningsverden. Familien utgjør en grunnleggende moralsk sfære i motsetning til markedet som oppfattes som et mer kynisk og umoralsk felt. Og det er kvinnen som gjennom livet i familiesfæren blir forvalter av en høyere moral.

Særtrekk ved den norske kapitalismen

Ulike land har ulike eierskapssystemer, og historikeren Francis Sejersted (1993) har begrepsfestet den norske kapitalistiske utviklingen som en «demokratisk kapitalisme». I dette ligger blant annet at vi har hatt et privat næringsliv preget av små- og mellomstore bedrifter med lokal forankring og relativt sterke demokratiske normer. Et slikt eierskapssystem, relativt lite kapitalkrevende og med et demokratisk innslag, kan oppfattes å ha kvaliteter som vil åpne for kvinnelige eiere. Men den «demokratiske kapitalismen» ser ikke ut til å ha gitt noen slik åpning for kvinner. I hvert fall ikke i større grad enn den mer organiserte kapitalismen man fikk blant annet i Sverige og USA. En forklaring kan, som Fredrik Engelstad (2006) peker på, være at en smådriftskapitalisme er en paternalistisk kapitalisme. Og man kan tenke seg at en slik kapitalisme preget av sterk personlig dominans fra eierens side, vil være tradisjonell og konservativ og mindre åpen for endringer i samfunnet ellers, som for eksempel endringer i kvinner stilling.

Et annet særtrekk ved den norske kapitalismen er den forholdsvis store andelen familieeide bedrifter. Familiebedrifter utgjør mer enn halvparten av alle bedrifter, og vi har som tidligere nevnt hatt lik arverett for kvinner og menn i over 150 år. Det betyr at sønner og døtre skal arve likt. Unntaket har vært odelsloven, men den var forbeholdt landbruket. Det kan likevel virke som om det har eksistert en uformell odelslov innenfor næringslivet som i praksis har gitt eldste sønn en rett til å arve familiebedrifter. I NHOs eget hefte om særtrekk ved familiebedrifter sies det eksplisitt at: «noen familier følger faste retningslinjer, f.eks. at eldste sønn overtar» (Bartz-Johannesen 2002:9). Men med den likestillingen som har funnet sted både i arbeidslivet og i samfunnet de siste tiårene, er denne type generasjonsskifte problematisk. Nå skaper forventningene fra samfunnet en motsetning mellom en langt på vei paternalistisk bedriftskultur og en «moderne» likhetsorientert familiekultur. Det er da også tegn til endring i praksis: Flere av de kvinnene som er synlige i det norske næringslivet enten som daglige ledere eller styreledere, har sitt utspring fra familieeide bedrifter. Det er kvinner som Celina Midelfart, Anna Synnøve Bye, Anette Olsen og Berit Kjeldsberg. Samtidig skal vi ikke lenger tilbake enn til oktober i fjor da Dagens Næringsliv hadde en stor reportasje under overskriften «Arvingene som ga makten til søstrene», der avisen skriver om Johan Tanum og Carl Fridtjof Kjeldsberg, tronarvinger til to kjente familiebedrifter, bokhandler Tanum i Oslo og Kjeldsberggruppen i Trondheim, som begge overlot ansvaret til søsteren og, sitat, «fulgte lysten til å gjøre noe helt annet» (Dagens næringsliv 2. oktober 2005). I begge tilfellene var søstrene eldst av søsknene, og de har hatt stor suksess som bedriftseiere. Men i begge familiene var altså sønnene førstevalget til å overta.

En stor andel av norske bedrifter er altså familiebedrifter, men hva kjennetegner disse? Vi har ingen eksakt definisjon av en familiebedrift utover at det er familien som dominerer eierskapet, og det særegne er den tette koblingen mellom eierskap, familie og bedrift.

Norsk næringsliv består av rundt 300 000 aktive foretak i privat sektor. To av tre foretak er små foretak med eieren som den eneste sysselsatte. Den vanligste organisasjonsformen er enkeltpersonforetak, fulgt av aksjeselskap. Enkeltpersonforetak er den vanlige selskapsformen for både kvinner og menn, men den er mer vanlig blant kvinner enn menn. Blant kvinner som etablerte foretak i perioden 2001 til 2003, var det over 80 prosent som etablerte seg med enkeltpersonforetak. Det tilsvarende tallet for menn var 66 prosent. Det gjennomgående trekket i Norge er altså at foretak er små, men kvinners foretak er «enda mindre» (Spilling 2002).

Hva er spesielt med familiebedriftene?

Vi har ingen offentlig statistikk over familiebedrifter i Norge, fordi vi som sagt mangler en eksakt definisjon av hva en familiebedrift er. Tall fra NHO sier imidlertid at familieeide bedrifter i Norge utgjør 2/3 av norske bedrifter. De fleste av disse er små og mellomstore bedrifter. 150 av Norges 500 største bedrifter er familiebedrifter.

Leif Melin, som er professor i økonomi ved Høyskolen i Jönköping, med familiebedrifter som sitt felt, peker på at familiebedrifter skiller seg fra ande bedrifter gjennom familiens eier-engasjement, og at familiebedrifter, selv om de er innenfor ulike næringer og bransjer, har visse felles trekk: aktivt eierskap, eierskapet har et ansikt, det er kjennetegnet av stabilitet og langsiktighet, sterk kultur og tradisjon. Han peker på at eierskapet er preget av ulike aspekter, og han skiller mellom et finansielt eierskap som handler om kapitalakkumulering, og et psykologisk eierskap kjennetegnet av emosjonelle og følelsesmessige bindinger: Bedriften er et arvestykke (Melin 2006). Dette er altså et eierskap som har andre kjennetegn enn det å maksimere profitt. Den amerikanske sosialantropologen Sylvia Yanagisako (2002) har studert italienske familiebedrifter og hevder at eierskap kan ha ulike meninger. Hun argumenterer for at meningen med eierskapet må sees som en form for produksjonskraft som initierer ulike typer av kapitalistisk praksis. Meningen med familiebedriften er sammensatt, det handler både om kapitalakkumulasjon, å reprodusere bedriften og videreføre familieeierskapet.

Kvinners rolle i familiebedrifter

Hva er så kvinnenes plass i familiebedrifter? Jeg har allerede nevnt at vi har lik arverett for døtre og sønner i Norge, men antydet at det kanskje har eksistert praksis som har gitt sønnene rett til familiebedriften, mens døtre har arvet annen formue. En studie av den svenske Bonnier-familien viser at det fantes uformelle arveregler som ga eierandeler til sønnene, men ikke til døtrene (Karlsson Stider 2000). Døtrene forsvant ut av familien da giftet seg. Studien viser at mens første generasjons kvinner var aktive deltakere i bedriften, men ikke eiere, forsvant døtrene i mellomgenerasjonen ut. De arvet smykker og penger, men hadde ikke stillinger i forlaget. Først med siste generasjon kvinner, som også beholdt sitt familienavn, fikk døtrene eierandeler og mer aktive roller i familiebedriften. Noe av det samme finne vi i en stor, tradisjonsrik familiebedrift i Midt-Norge som i dag er en familiebedrift i 5. generasjon med datteren som administrerende direktør. Og som i Bonnier-familien har hun også beholdt familienavnet sitt. Jeg har intervjuet henne, og hun forteller at hennes farmor var aktivt deltakende i bedriften. Hun reiste ut til butikkene med prøver og demonstrasjoner, men hun hadde ikke noe formelt eierskap. Henne egen mor hadde derimot ingen funksjon i bedriften, hennes bidrag var å ta fullt ansvar for hjem og barn. Dagens kvinnelige administrerende direktør overtok etter sin far i 2002.

Denne korte slektshistorien, som minner om Bonnier-familiens, har sin parallell i kvinnenes plass i samfunnet: Det er perioden fra etterkrigstiden og frem til 1970 som er «husmorens gullalder» i Norge. I denne perioden er skillet mellom familiens indre liv og økonomiske aktivitet tydelig, både som ideologi og empirisk realitet.

Hun som i dag er administrerende direktør i familiebedriften, beskriver veien dit som alt annet enn opplagt: Hennes far og hans bror ledet bedriften, de hadde tre barn hver. Hun var riktignok eldst av barna, men eneste jente. Hun viser til et brev som er skrevet av hennes farfar hvor det står: «kanskje er det litt trist at ingen av mine fem sønnesønner vil overta». Sønnedatteren var tydeligvis ikke en kandidat. Hun forteller videre at hun under oppvekst og utdannelse aldri tenkte på å overta, at hun egentlig i veldig liten grad forholdt seg til familiebedriften. Hun utdannet seg til møbelsnekker og journalist. Da spørsmålet om hun ville overta kom, var det helt uventet, og hun sier: «det var ikke aktuelt før ingen andre var aktuelle». Hun tok over som leder for familiebedriften i 2002, og om hvordan det var å overta sier hun: «Man tar på seg et stort ansvar, jeg følte et ansvar for å bringe en tradisjon videre og respekt for slekten».

Også andre kvinner jeg har intervjuet i familiebedrifter, vektlegger nettopp plikten og ansvaret, og de peker på ambivalensen knyttet til dette. En kvinnelig eier sa: «Det er vanskelig å gå inn i og vanskelig å bryte ut av bedriften fordi familie og bedrift er så tett sammenvevd».

En studie av et utvalg norske familiebedrifter antyder også at kvinner som overtar, i større grad enn menn tar vare på familiemedlemmenes fremtidsønsker og har sikret at det finnes visjoner og strategier for familiebedriftens fremtid (Interforum 2001).

Et spørsmål som blir tydelig i familiebedriftene, er spørsmålet om hva som er familien. Spørsmålet aktualiseres i en tid da skilsmisser, gjengifte, dine barn og mine barn er realiteter. Hvordan avgjøre hvem som er familien, og hvem som skal ha rett til eierskap i bedriften? Ulike løsninger finnes: Noen har en regel om at bedriftens daglige leder skal være fra familien, selv om en utenforstående i utgangspunktet kunne tilført bedriften større økonomisk og bransjespesifikk kompetanse. Noen har laget et internt aksjemarked, det er kun lov å selge aksjer innenfor familien. Den tidligere omtalte familiebedriften har laget enfamiliegrunnlov, noe som ikke er så uvanlig, hvor det blant annet står hvem som kan eie aksjer, og hvordan aksjer arves. Det er særeie på aksjer, det vil si at ektefeller ikke kan eie aksjer i familiebedriften, eiendomsretten skal ikke gå ut av familien ved arv eller skilsmisse, og det er heller ikke mulig å selge aksjene til utenforstående.

Men jeg har også intervjuet en kvinne som har etablert en egen stor virksomhet, som er skilt og som har to barn. Da jeg spurte henne om det var viktig at bedriften ble drevet videre av familie, svarte hun bare: «Hva er egentlig familie?»

Litteratur

  • Bartz-Johannnesen, P. (2002). Særtrekk ved familiebedrifter, Temahefte 1, NHO.
  • Engelstad, F. (2006). «Demokratisk kapitalisme – er det mulig?» I: Engelstad, F., E. Lange, H. Pharo og E. Rudeng (red.),Demokratisk kapitalisme. Frihet, fremskritt, fred. Festskrift til Francis Sejersted.
  • Interforum (2001). Samling og systematisering av erfaringer fra generasjonsskifte i norske familiebedrifter. Sluttrapport. NHO/Interforum.
  • Karlsson Stider, A. (2000). Familjen & Firman. Økonomisk forskningsinstitutt, Handelshøgskolen i Stockholm.
  • Melin, L. (2007). «Eierstyring i familiebedrifter». Innlegg på NHOs konferanse Forum for familiebedrifter og aktivt eierskap. 20. mars 2007.
  • Sandvik, H. (1999). «Tidlig moderne tid i Norge 1500–1800». I: Blom, I. og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskifte. Oslo: Cappelen Akademiske forlag.
  • Sejersted, F. (1993). Demokratisk kapitalisme, Oslo: Universitetsforlaget.
  • Spilling, O. (2002). «Kjønn, entreprenørskap og foretaksledelse i norsk næringsliv». I: Berg, G.N. og L. Foss (red.),Entreprenørskap. Kjønn, livsløp og sted. Oslo: Abstrakt forlag.
  • Yanagisako, S.J. (2002). Producing Culture and Capital. Princeton University Press.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS