Magma topp logo Til forsiden Econa

En politisk styrtfødsel

Da kvoteringsloven kom til verden:

22. februar 2002. Ansgar Gabrielsen sitter på kontoret sitt i regjeringskvartalet. Trolig banker hjertet litt ekstra hardt i brystet denne ettermiddagen. Han tar opp telefonen og taster et nummer. I den andre enden finnes en journalist, som foreløpig er uvitende om at han snart vil få næringsministeren servert på et gullfat.

«Hei», sier Gabrielsen. «Jeg har en kjempesak til dere. Jeg kan ikke si det på telefonen, men om dere kommer hit til kontoret mitt så tror jeg at vi har noe som virkelig vil sette spor etter seg.»

– Det kom tre stykker, avslører han.

På egen kjøl

I dag, åtte år senere, ruller den tidligere næringsministeren seg som en våryr spurv i minnet. Ingen klarte å stanse ham fra å synge. Selv ikke statsministeren.

– For en politiker var det en uvanlig måte å kontakte media på. Det visste jeg. Men inntil da hadde jeg oppført meg pent i hele min politiske karriere. Jeg hadde vært minister i tre måneder, og hadde bestemt meg for å forlate politikken da jeg fylte femti. Pådette tidspunktet var det fire år igjen. Men før jeg sluttet ønsket å gjøre noe stort, noe som ville vare utover min regjeringsperiode. Dette var muligheten, og jeg fant ut hvordan jeg skulle gjøre det.

Ansgar Gabrielsen spurte ikke partilederen sin. Han forespurte heller ikke sine partifeller eller statsminister Kjell Magne Bondevik, som ville ha vært naturlig å gjøre under normale omstendigheter. Men disse omstendighetene var langt fra normale. Og temaet var kontroversielt. Selve fremgangsmåten var så oppsiktsvekkende at da oppslaget om kvoteringsloven havnet på VGs forside, satte statsministeren morgenkaffen i halsen.

Den politiske thrilleren var i gang. Dette var opptakten til et norsk kvoteringseventyr, som det fortsatt går gjetord om, både i kongeriket og i det store utland.

– Klokken seks neste morgen ringte øverste sekretær fra Statsministerens kontor, forteller Gabrielsen.

– Hun spurte om jeg hadde sett avisen, og jeg lurte på om hun henviste til noe spesielt. «Vel, jeg skal lese det for deg nå», svarte hun, og lurte på om jeg var korrekt sitert. Det kunne jeg bekrefte at jeg var. «Og du mener det?», sa hun. «Ja, jeg mener det. Jeg mener det og jeg står for det – til min absolutt siste dag i regjeringen!», svarte jeg.

Foto: Magnus Knutsen Bjørke, Aftenposten

Et slags kupp

Oktober 2010; på Kjell Magne Bondeviks kontor i Oslosenteret på fasjonable Skillebekk i hovedstaden. Ut fra de fysiske forholdene i rommet kan man slutte at nåværende leder for senteret, daværende statsminister Bondevik, er en mann med orden og system. Ingen papirer flyter rundt, bordplaten er blank og bildene på veggen henger skolerett. Hvordan opplevde han at en av hans håndplukkede ministere i regjeringen oppførte seg som en regelrett urokråke?

– Det var jo et slags kupp, medgir han, og fortsetter: - Og jeg har ennå ikke helt funnet ut hvorfor Ansgar gjorde det på den måten. Men det han har sagt til meg er at man noen ganger må ty til uortodokse metoder for å gå gjennom ting som man tror på. Jeg tror nok det primært bunnet i at han visste han ville møte motstand i sitt eget parti. Den vanlige fremgangsmåten når man utarbeider nye lovforslag er at man utformer et regjeringsnotat som er ute på høring før det kommer opp i selve regjeringskonferansen. Men da ville vel Ansgar ha møtt stor motbør i alle de høyrestyrte departement, vil jeg tro. Han valgte i stedet et kupp, noe som vakte betydelig irritasjon innad i hans eget parti.

– Det sto i media at du refset ham?

– Ja, jeg måtte jo det. Det var flere som reagerte og spurte om jeg hadde klarert dette. Man ville jo tro at når Gabrielsen gikk ut i media på den måten, så hadde statsministeren klarert det på forhånd. Det hadde jeg jo ikke. Dette er verken en vanlig eller en god fremgangsmåte. Så jeg måtte gi ham en refs, ikke minst på grunn av press fra andre statsråder.

Hvordan refser en statsminister?

– Nei, det er jo at statsministeren kaller statsråden inn på teppet, da.

– Han ble sendt til rektor, på en måte?

– Ja, han blir sendt til rektor. Jeg sa: « Ansgar, du vet det at jeg deler ditt syn. Det er ikke der det ligger. Men sånn går du ikke frem ». Grunnen til at jeg måtte gjøre dette, var at det også lett kunne ha skapt presedens. Hvis først en statsråd velger en slik metode og så opplever at reaksjonen uteblir, da vil andre begynne å velge den samme arbeidsmåten for å få tingene raskt igjennom. Det kunne ikke regjeringen leve med. Så i stor grad refset jeg også Gabrielsen for å statuere et eksempel.

Men hva skjedde innad i regjeringen etter at Ansgar Gabrielsen kastet sin brannfakkel rett i VGs knusktørre avispapir?

Røyk og flammer

– Ja, det bordet skulle du ha sittet ved, sier Gabrielsen. Og hvis man ikke tar aldeles feil, ser det ut til at han morer seg aldri så lite.

– Luften var mildt sagt overopphetet. Det sto røyk og flammer ut av ørene til Kristin Clemet!Han fortsetter med større alvor:

– Det var ganske tøft for meg de første ukene og månedene. Men så ble det gradvis lettere. Grunnen til dette var at mange høyt oppe i næringslivet støttet meg. For eksempel Jannik Lindbæk, som på den tiden var styreleder i DnB, hvor jeg var den største aksjonæren. Én ting som kjennetegnet motstanderne var at de støttet målet, selv om de ikke støttet kvoteringsloven. Og for å gjøre en lang historie kort: Etter 18 måneder støttet også mine egne partifeller lovforslaget.

Flere veier til målet

Kjell Magne Bondevik understreker at det var flere enn Ansgar Gabrielsen som jobbet med kvoteringsspørsmålet i styresammenheng, før Gabrielsen gikk ut i media i februar 2002.

– Da vi dannet regjering var det et felles fremstøt fra Gabrielsen og Laila Dåvøy, sier Bondevik, og sier at også Valgerd Svarstad Haugland var en viktig pådriver.

– Vi hadde en drøfting om dette internt der Valgerd og Laila ikke hadde noen problemer med å vinne tilslutning i KrFs gruppe av statsråder. Vi andre var egentlig enige i dette. Men du trenger jo alltid noen som driver saken frem, og først og fremst var det Laila Dåvøy, på grunn av den posisjonen hun hadde som likestillingsminister. Men hun var godt sekundert av Valgerd.

– Hva mente du selv om kvotering i denne sammenheng?

– Jeg hadde ikke tenkt så mye på kvotering i ASA-styrer. Men da det kom opp så var jeg blant de som fort ga min tilslutning, også fordi jeg gjennom min tidligere politiske historie hadde gått inn for kvotering i ulike sammenhenger i samfunnslivet for øvrig. Det er ikke mulig å danne en regjering i Norge uten 40 prosent kvinner, til tross for at det ikke er lovfestet. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke hadde tenkt på kvotering i forbindelse med næringslivet. Da Laila la frem argumentasjonen for oss andre KrF-ere, og gjorde det klart at hun og Ansgar kom til å kjøre denne saken i felleskap, fikk de min fulle støtte. Vi tok det videre til stortingsgruppen, som naturlig nok hadde en del spørsmål: «Er dette nødvendig? Er det klokt! Har vi nok kvinner?»

– Det var jo kontroversielt at Staten skulle gripe inn på vegne av aksjonærene og bestemme hvordan de skulle sette sammen styret sitt?

– Ja, og der ligger det prinsipielle i dette. Men etter hvert ble også stortingsgruppen overbevist. Så det var ikke i KrF at motbøren var størst, det var i Høyre. Derfor ble vi veldig overrasket da Ansgar stod så hardt på.

 

Avgjørende

Ansgar Gabrielsen er selv overbevist om at det var styrtfødselen hans som for alvor satt fortgang i kvoteringsloven. Han tror at hans gjennomslagskraft var stor, nettopp fordi han var Høyremann med bakgrunn i finans, og også var næringsminister.

– Hvis du hadde hørt hva folk sa i mars 2002 så ville du ikke ha trodd at noe av det som er skjedd faktisk kunne skje, sier han. – Blant annet ble det stadig sagt at man ikke ville finne kvalifiserte kvinner.

– Hvordan møtte du dette argumentet?

Selvsagt vil dere ikke finne kvinnene, sa jeg. «Tenk deg at du er ferdig en ferdig utdannet mann på NHH i 1975. Du drar på jakt med de samme syv kara hvert år, du drar på seilferie i Karibia med de samme syv kara hver sommer og du møter de samme syv kara og deres familier til middag hver jul. Når du så leter blant disse syv kara, da vil du ikke finne noe annet enn disse syv kara. Det er jo forståelig. Det var derfor jeg sa at de bare skulle ringe til meg hvis de ikke fant kvalifiserte kvinner til styrene. For jeg kjente mange kvinner. Etter lovforslaget fikk jeg haugevis av brev fra kvinner med CV-er, godt kvalifiserte kvinner, som ønsket seg styreverv.»

– Hva var bakgrunnen for at du engasjerte deg spesielt i kvotering av kvinner til ASA-styrene?

– Det handler både om mangfold og om verdiskapning. I 30 år har vi utdannet like mange jenter som gutter. Kvinnene er kommet inn i posisjoner i hele samfunnet, og nå er over 60 prosent av de med høyere utdanning kvinner. Jeg har alltid ment at mangfold er viktig, og jeg har jobbet spesielt for det i mitt eget parti. Vi trenger folk fra både små og store virksomheter, vi trenger husmødre, unge og eldre. Uansett hvor folk kommer fra så tilfører de verdier rundt bordet. Følgelig var det helt sprøtt at bare seks prosent av styrene, som representerte en veldig viktig del av samfunnet vårt, var kvinner.

– Men mitt perspektiv var ikke i utgangspunket likestilling, fortsetter han. Hovedårsaken til at jeg engasjerte meg i spesielt i kvoteringsloven var at vi hadde investert millioner på å utdanne kvinner fra 1911 og frem til i dag, men vi var ikke villige til å bruke ressursene når de var ferdige. Det er jo galskap. Min underliggende motivasjon var hvordan vi kan bidra til verdiskapning i samfunnet vårt med de ressursene vi allerede har? Likestilling ble en konsekvens av loven, men var ikke motivet i utgangspunktet, konkluderer Gabrielsen.

– Må lete på riktig sted

figurKjell Magne Bondevik støtter Ansgar Gabrielsens oppfatning om at det finnes tilstrekkelig medkvalifiserte kvinner til å dekke inn kvoten på 40 prosent andel i ASA-styrene. Det handler om hvor man velger å lete.

– Jeg mener at hvis du leter og bruker kvinneorganisasjoner som nettverk vil det være mulig å finne disse kvinnene. De kvinnene som sitter i ASA-styrer i dag har gjennomsnittlig høyere utdanningsnivå enn mennene. Det er jo en indikasjon på at man stiller høyere krav til kvinner enn til menn i styrene. Derfor mener jeg at ambisjonsnivået kan senkes litt. Men det er et problem at vi ikke har tilstrekkelig mange kvinner med ledererfaring. Det burde også ha vært større tilgang på kvinnelige investorer, for dette er gjerne denne typen kompetanse som blir verdsatt i styrer. Foreløpig er det et dårligere rekrutteringsgrunnlag for kvinner enn for menn. Det må vi gjøre noe med.

– Når du nå ser tilbake, mener du at kvoteringsloven har vært et vellykket virkemiddel?

Ja. Men ikke hundre prosent. Hvis den hadde vært hundre prosent vellykket ville ikke ha så vidt mange bedriftsledere ha gjort om virksomheten fra ASA til AS for å unngå loven. På den annen side er de færreste lover ett hundre prosent vellykkede. Når det gjelder denne saken mener jeg at hovedintensjonen er oppnådd, og derfor vil jeg konkludere med at kvoteringsloven er vellykket. Hadde jeg fått spørsmålet om jeg ville ha gjort det samme om igjen, så ville jeg ha sagt ja.

– Tror du at loven vil få den ønskede smitteeffekten?

Ja, jeg tror det, men det tar tid. Noen ganger må du bruke lover for å skape holdninger og tvinge noe igjennom. Over tid skapes det nye holdninger.

Delt foreldrerett

Ansgar Gabrielsen kunne vanskelig se for seg de fulle konsekvensene da han lanserte lovforslaget sitt i VG vinteren 2002. Han lanserte en nyhet som ville sette spor etter seg, men forestilte seg neppe en dinosaur på full fart ut i verden.

– Det var en stor dag for meg da lovforslaget gikk igjennom i regjeringen, sier han.

– Men jeg er sikker på at hvis det ikke hadde skjedd på nøyaktig den måten det gjorde ville kvinneandelen i ASA-styrene ha vært på rundt syv prosent i dag. Ikke kom her og fortell meg noe annet, for jeg kommer uansett ikke til å tro på det.

Hva tenker Kjell Magne Bondevik om at Ansgar Gabrielsen fremstilles som kvoteringslovens pappa, senest i en debatt på NRK2 i oktober 2010. Gjør det Bondevik til kvoteringslovens stefar?

– Nei. Da må Laila være kvoteringslovens mamma, sier han.

– Hun har etter mitt syn en like stor ære for dette - selv om kanskje flere forventet det fra henne enn fra Ansgar. Valgerd var fødselshjelperen. Og selv var jeg vel presten som velsignet det, da!


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS