Magma topp logo Til forsiden Econa

Jan Arild Brandt er siviløkonom fra NHH og Associated Chartered Accountant (ACA) fra ICAEW i England. Han er manager i PricewaterhouseCoopers og jobber med internasjonale kapitalmarkedstransaksjoner.

Fredrik Melle er partner i PricewaterhouseCoopers.Han er siviløkonom og statsautorisert revisor. Han er også Certified Public Accountant(CPA) fra USA.

Enron og selskapets revisor utløste et jordskjelv i det internasjonale kapitalmarkedet

-- Hva skal til for å gjenreise tilliten, og hvordan bør fremtidens rapporteringsmodell se ut?

USA har vært rystet av finansskandaler det siste året, og tilliten til finansnæringen og finansmarkedet er stadig fallende. Har vi noe å lære av det siste årets hendelser i USA, og er det betydelige mangler med dagens selskapsrapportering også i Norge?

HVORFOR BLE DET ET JORDSKJELV I USA?

Feilaktige regnskaper

For et år siden utløste selskapet Enron og deres revisor hva som i ettertid må karakteriseres som en av de mest dramatiske perioder i det internasjonale kapitalmarkedet på meget lang tid. I etterdønningene av Enrons kollaps har et rekordantall børsnoterte selskaper i USA rettet hva som tydeligvis var feilaktige regnskaper. De mest kjente tilfellene er Enron selv og Worldcom, men en rekke andre selskaper har gjort det samme. Xerox korrigerte for eksempel resultatet i sitt reviderte regnskap ned med 2 milliarder amerikanske dollar (ca. 15 milliarder kroner) grunnet overvurderte inntekter og betalte en bot på 10 millioner dollar, eller 75 millioner kroner, for dette.

Ekstreme fall i børsverdi

Trenden for rapportert resultat og utviklingen i markedsverdi snudde for mange selskaper i løpet av forholdsvis kort tid fra å være meget positiv til en situasjon der selskapets børsverdi er blitt minimert, spesielt innen telecom- og internettsektoren. Denne utviklingen har tydeligvis kommet som en stor overraskelse for investorene.

Andersens fall

Innen revisjonsbransjen har et av verdens ledende og mest respekterte revisjonsselskaper, Andersen, i løpet av mindre enn et halv år forsvunnet fra markedet. Tilliten til revisor er klart svekket, og mange stiller spørsmål om revisor alltid er like objektiv i sin vurdering av hva som er riktig og galt, spesielt dersom revisor også leverer betydelige tjenester utover revisjonen, eller dersom revisjonsoppdraget er stort og prestisjefullt.

Analytikeres objektivitet

Også andre har fått sin objektivitet trukket i tvil. Det er blitt hevdet at analytikere ikke alltid er så objektive som en forventer, og at anbefalinger gitt til eksterne kunder ikke alltid har stemt overens med intern vurderinger. Man har også sett eksempler på at språkbruken i interne analyser er noe klarere enn det man normalt ser i eksterne analyser, og det har vært påvist tilfeller i USA der konklusjonene har vært forskjellig internt og eksternt.

Tillitskrise

Dette har ført til svekket tillit til aktørene i kapitalmarkedet og til den finansielle informasjonen disse utvikler og kontrollerer. Og uavhengig av om informasjonen i regnskapet er riktig eller ikke, er det flere og flere som stiller spørsmålet om det tradisjonelle finansregnskapet i seg selv gir et godt nok grunnlag til å estimere fremtidig verdiskapning og kontantstrøm i et selskap. Enkelte bruker betegnelsen systemsvikt om den situasjonen som har oppstått. Andre karakteriserer det som et jordskjelv.

HVORFOR GIKK DET GALT? US GAAP

Mange hevder at regnskapsreglene i USA, US GAAP (United States Generally Accepted Accounting Principles), som er basert på detaljerte regler for regnskapsføring, har spilt fallitt.

Før man trekker en slik konklusjon, er det viktig ikke å glemme at grunnen til problemene med regnskapet i Enron og Worldcom ikke primært var reglene, US GAAP, men at selskapene ikke fulgte dem. Det tok bare 2--3 uker fra det tidspunkt SEC (The Securities and Exchange Commission) kontaktet Enron til selskapet frivillig innrømmet at regnskapet var feil, og sendte inn korrigerte regnskaper for de siste tre årene.

Svikt i verdikjeden for regnskapsrapportering

Vi tror i større grad årsaken må tilskrives svikt i den verdikjeden som skal produsere, kontrollere og rapportere finansiell informasjon til markedet. En ledelse ladet med opsjoner, kombinert med liten kontroll grunnet mangel på et uavhengig styre og svake eiere, har vært en latent bombe.

For at en revisor skal kunne utføre sin rolle tilfredsstillende som en uavhengig aktør, er han eller hun avhengig av at også de andre aktørene i verdikjeden utfører sine roller tilfredsstillende. Dersom revisor primært arbeider med selskapets økonomidirektør, har historien vist at han dessverre under press har utviklet en sviktende vurderingsevne i gitte situasjoner.

Opsjonsordninger og kortsiktighet

På 90-tallet så vi utstrakt bruk av opsjonsordninger som insentiv og lønn til ledelse og ledende ansatte. Mange mente at når ledelsen hadde en egeninteresse i at børsverdien økte, ville det føre til at ledelsen oftere tok beslutninger som var til beste for aksjonærene. I ettertid ser man dessverre at disse ordningene i mange tilfeller kun sikret rikdom for opsjonsinnehaveren, og det innenfor en relativt kortsiktig tidshorisont. Og selskapene kan relativt lett tilpasse opsjonsplanene til regnskapsreglene for opsjoner, slik at regnskapet ikke viser «kostnaden» ved bruk av opsjoner.

Ledelsen i selskaper hvor den underliggende verdiskapning enten er blitt borte eller kanskje aldri har eksistert, kan dessverre bli fristet til å tenke kortsiktig og forsøke å tilpasse selskapets inntjening til opsjonenes levetid fremfor å tenke hva som er best for aksjonærene på lang sikt. Et annet vanlig grep er å øke den operasjonelle risikoen for å oppnå kortsiktig inntjening på bekostning av langsiktig inntjening med lavere underliggende risiko.

ER DETTE RELEVANT FOR NORGE?

Man kan stille spørsmålet om denne situasjonsbeskrivelsen er relevant for norske selskaper, revisorer og norske ledere. Mens man i USA har sett en strøm av eksempler der selskaper er blitt tvunget til å korrigere regnskapet, har vi sett få slike tilfeller i Norge.

Ledelse og belønningsstruktur

Administrasjonsstyrte selskaper der ledelsen har gode opsjonsordninger, finnes også i Norge, opsjonsordninger som ofte blir repriset hvis kursutviklingen ikke er tilfredsstillende (noe som ikke er så vanlig i USA fordi dette lettere fører til kostnader i resultatregnskapet). Det finnes sikkert også revisorer som har vanskelige arbeidsvilkår fordi verdikjeden for rapportering ikke fungerer.

Norske regnskapsprinsipper

Mange er av den oppfatning at prinsippbaserte regnskapsregler, slik norske regnskapsregler er, vil gi en helt annen trygghet for at regnskapene skal bli riktige. Denne type regnskapsregler angir typisk hvilke generelle prinsipper som skal legges til grunn for regnskapsføring, men overlater til aktørene i sin tolkning av reglene å utvise skjønn for å treffe det midtpunkt av mulige tolkninger som gir et mest mulig korrekt regnskap.

Men et slikt rammeverk gir aktørene og selskapet også mulighet til å legge seg i ytterkant i sin fortolkning, gjerne mot en uklar grense for hva som aksepteres som innenfor og utenfor prinsippet. Kombinerer man denne teknikken med å bevege seg mot den motsatte enden av hva som er akseptabelt når det «trengs», vil det gi mulighet for betydelig slingringsmonn. Dersom selskapet bruker dette bevisst for å få rapportert et resultat i tråd med markedsforventningene, ender man opp med et regnskap som kanskje ikke er feil, men som heller ikke er helt riktig. Uansett blir regnskapet lite nyttig for dem som analyserer det i et forsøk på å estimere videre trend for verdiskapning og kontantstrøm i selskapet, nettopp fordi tallene vil svinge i utakt med den underliggende verdiskapning.

Norske regnskaper er kanskje derfor sjelden fullstendig feil, men er man sikker på at de alltid er fullstendig riktig? US GAAP startet også som prinsippbasert. Men i et forsøk på å etablere et punkt for hva som er mest korrekt, har prinsippene blitt til regelbaserte standarder. Selskaper med europeisk opprinnelse har ofte kommentert at de opplever US GAAP som ubehagelig presist med få slingringsmuligheter eller lite rom for vurdering og skjønn.

Regnskap er ingen eksakt vitenskap. Regnskapets informasjonsverdi og bruksverdi er likevel etter vår oppfatning betydelig høyere hvis man kan sikre at to like transaksjoner blir presentert likt uansett hvilket selskap som tolker standarden og presenterer transaksjonen i sitt regnskap.

Tillit til offentliggjort informasjon

I norske aviser har det ved flere tilfeller blitt antydet at det kan være feil også i norske regnskaper. Disse påstandene har ofte blitt fremsatt i situasjoner der man i ettertid får informasjon som gjør at man stiller spørsmål ved korrektheten av regnskapet og ikke minst det skjønn som ble utvist ved avleggelsen av dette. Uansett hva konklusjonen blir, er det nok liten tvil om at mange norske investorer også har følt at de ikke har fått det fulle og hele bildet av selskapets situasjon og tilstrekkelig informasjon om evnen til fremtidig verdiskapning.

Vi tror det derfor er riktig å konkludere med at noen av de faktorer som utløste jordskjelvet i USA, også kan være til stede i Norge. At Oslo Børs har falt mer enn de amerikanske børsene, indikerer at norske investorer enten nå er mer usikre enn sine amerikanske søsken, eller at de tok mer feil da markedet var på det høyeste. Uansett hva man velger å tro er riktig, har vi også i Norge en jobb å gjøre for å gjenetablere tilliten til markedet og sørge for at investor får nødvendig informasjon til å kunne gjøre sine investeringsbeslutninger.

HVA NÅ? -- KRAV TIL VERDIKJEDEN FOR SELSKAPSRAPPORTERING

Verdikjeden for selskapsrapportering

Informasjon er livsnerven og et kritisk element i et velfungerende kapitalmarked. Investor trenger troverdig og korrekt informasjon til rett tid for å kunne ta riktige investeringsbeslutninger. Investor må kunne forvente at gevinster -- og tap -- på sine investeringer er et resultat av gode og dårlige investeringsbeslutninger og ikke et resultat av mangelfull eller misvisende informasjon.

Verdikjeden for selskapsrapportering (se figur 1) illustrerer hvilke roller de forskjellige individer og grupper har som er involvert i produksjon, utarbeidelse, kommunikasjon og bruk av selskapsinformasjon, og forbindelsen mellom disse aktørene. Noen av forbindelsene, mellom ledelsen og styret, trenger ingen forklaring. De har sammen ansvar for produksjon og godkjenning av den informasjon som selskapet rapporterer.

figur

Figur 1: Verdikjeden for selskapsrapportering

Andre aktører har følgende viktige roller:

  • Revisor er en uavhengig ekspert som utfører sine revisjonshandlinger for å kunne uttale seg i sin revisjonsberetning om et selskaps årsregnskap inneholder vesentlige feil eller mangler.
  • Informasjonsleverandører samler inn og videreformidler rapportert selskapsinformasjon. Denne gruppen inkluderer blant annet nyhetsmedier, internettsider og andre kommunikasjonsmedier som fortolker eller videreformidler informasjon fra eller om selskaper.
  • Analytikere evaluerer et selskaps resultater og fremtidige muligheter basert på informasjon fra regnskaper, andre eksternt tilgjengelig kilder og egne undersøkelser. En analytiker kan jobbe både for selger/utsteder og kjøper av verdipapirer. I denne artikkelen tenker vi først og fremst på analytikere som gjennom sitt virke i et meglerforetak gir sine anbefalinger til kunder om hvilke papirer de bør selge og kjøpe.
  • Investor og andre interessenter er sluttbrukerne av regnskapsinformasjonen. I begrepet investor inkluderer vi både nåværende, potensielle og fremtidige eiere. Andre interessenter inkluderer et mangfold av brukere av regnskapsinformasjon, som for eksempel ansatte i selskapet, samarbeidspartnere, leverandører og kunder. Andre grupper, som lokalsamfunnet på stedet bedriften er lokalisert, miljøgrupper etc., vil også ha interesser i selskapet.
  • Standardsettere er de organisasjoner som vedtar lover og hjemler som regulerer regnskapsrapportering og revisjon, samt regnskaps- og revisjonsstandarder. I tillegg til Stortinget som står for lovgivningen, er det i Norge Den norske Revisorforening (DnR) og Norsk Regnskapsstiftelse (NRS).Under begrepet standardsettere tenker vi også på alle organisasjoner, foreninger og industrigrupper som påvirker standardsettingen og lovgivningen.
  • Markedsregulatorer er først og fremst de organer som håndhever lover, forskrifter og regler for regnskapsrapportering. Kredittilsynet og Oslo Børs inkluderes i denne kategorien.
  • Meddistribusjonsteknologi mener vi først og fremst internett, som sammen med et dertil egnet sett av html-kode -- XBRL -- vil kunne muliggjøre vid distribusjon og bruk av regnskapsinformasjon både internt i selskaper og eksternt til markedet. Med teknologi refererer vi også til hardware og software utviklet for innhenting og analyse av regnskapsinformasjon.

ÅPENHET, ANSVARLIGHET OG INTEGRITET

For at markedet igjen skal funksjonere effektivt, må alle aktørene i verdikjeden gjenvinne investors tillit. For å få dette til må investor oppfatte hele verdikjeden for selskapsrapportering som pålitelig, det vil si ledelsen, styret, informasjonsdistributører, revisorer og analytikere. Vi må også nyttiggjøre oss ny teknologi for produksjon og konsumering av informasjon. Alle leddene i verdikjeden må fokusere på åpenhet, ansvarlighet og integritet.

Dette betyr atledelsen må fokusere mindre på å oppfylle markedets forventning til et kortsiktig finansielt måletall -- resultat. Det må ikke aksepteres at «strikken» om nødvendig tøyes for at selskapet skal kunne rapportere forventet perioderesultat. I det lange løp vil ledelsen være bedre tjent med en åpen rapportering, der fokus i mye større grad er på hva som driver verdien av selskapet, hvilke beslutninger som er tatt for å øke verdiskapningen, og resultat av nåværende og tidligere beslutninger.

Styret representerer eierne og bør gjennom sin sammensetning være uavhengig av selskapets administrasjon. Bare da kan det foretas en objektiv kvalitetssikring av informasjonen ledelsen produserer og distribuerer eksternt. Dette kan gjerne gjøres gjennom en undergruppe i styret, en såkalt «audit committee» (revisjonskomité). Styret bør også stille krav til både administrasjon og revisor for å forsikre seg om at de utfører sine plikter på en tilfredsstillende måte. Styrets medlemmer er etter norsk lov selv ansvarlig for at regnskapsformasjonen ikke er misvisende.

Revisor, på sin side, må sørge for at han gjennom sine handlinger fremstår som objektiv og uavhengig slik at markedet kan stole fullt og helt på bekreftelsen han gir. Revisor må fokusere på at han utfører sine tjenester for å sikre aksjonærenes interesser og ikke bare administrasjonens (som i praksis ofte innstiller ham for valg som revisor og betaler tjenestene). Han må derfor i større grad også kommunisere direkte med styret.

Analytikere må opptre på en slik måte at markedet oppfatter dem som uavhengige parter som gir åpne og objektive anbefalinger, og som ikke er farget av interessekonflikter i forbindelse med oppdrag utført av andre avdelinger for det analyserte selskapet. Analytikere bør også være konsekvent i ordbruken i sine anbefalinger, slik at hold virkelig betyr hold og ikke selg.

Til slutt måinvestorer og aksjonærer selv ta det endelige ansvaret for at de har fremskaffet, forstått og analysert tilstrekkelig informasjon før de gjør sine egne, personlige vurderinger om risiko og forventet avkastning og eventuelt investerer i selskapet. Investor kan ikke kreve at de andre leddene i verdikjeden tar mer ansvar uten selv å stå til rette for sine egne investeringer. I sin ytterste konsekvens betyr dette at investorer bør unngå investeringer i selskaper de selv ikke har nødvendig informasjon om og forståelse av, med mindre de bevisst ønsker å ta risikoposisjoner.

Håndhevelse av reglene

Historien har dessverre vist at for å få alle deltagerne i verdikjeden til å endre atferd som skissert ovenfor, må standardsettere og markedsregulatorer på banen. Selv om våre krav til åpenhet, ansvarlighet og integritet stort sett handler om den enkelte aktørs holdninger, trengs et regelverk som definerer hva den enkelte skal -- og ikke skal -- gjøre. Det kan diskuteres hvorvidt vi har et godt nok regelverk i Norge i dag. Men uten at et organ med tilstrekkelig makt, ressurser og midler er satt til å regulere markedet og håndheve reglene, er det vanskelig å se at man kan få til en dramatisk holdningsendring og atferdsendring hos samtlige aktører i verdikjeden.

FREMTIDENS MODELL FOR SELSKAPSRAPPORTERING

Kanskje det viktigste formålet med finansregnskapet er å gi aksjonærer, analytikere og investorer nødvendig informasjon for å kunne estimere verdien av et selskap. Vanligvis brukes estimert fremtidig kontantstrøm som en indikator på et selskaps potensielle verdiskapning innen de rammebetingelser som selskapet arbeider. For investor er det spesielt viktig å ha tilgjengelig nødvendig informasjon for å estimere trender og endringer i disse, og ikke minst hvilken operasjonell risiko som ligger til grunn.

Skal investor kunne forbedre sine analyser, er det ikke nok å gjenoppbygge investors tillit til den informasjonen som dagens historiske regnskap gir. Han trenger opplagt betydelig mer informasjon enn det dagens modell kan skaffe ham. Vi mener derfor det bør legges opp til en tretrinnsmodell for selskapsrapportering (som vist på figur 2). Meningen med denne modellen er ikke at selskaper skal rapportere informasjon på tre uavhengige nivåer. Først når selskapene integrerer informasjon fra alle nivåer i sin rapportering, slik at investor kan danne seg et enhetlig bilde av selskapet basert på markedsforhold, strategi og implementering av denne, verdidrivere og finansielt resultat, vil investorer og andre interessegrupper få full nytte av modellen.

figur

Figur 2: Modell for åpen selskapsrapportering

Nivå 1: Globale regnskapsprinsipper

I bunnen av regnskapsrapporteringen, og som første nivå i vår modell, bør det ligge et fyldig historisk regnskap basert på IFRS (International Financial Reporting Standards, tidligere kalt IAS).

Det er mange gode argumenter for å etablere et internasjonalt rammeverk i bunnen. Prisingen av norske børsnoterte selskaper påvirkes betydelig av prisingen av sammenlignbare europeiske selskaper, norske selskaper søker sekundærnoteringer i utenlandske kapitalmarkeder for å få tilgang på rimeligere kapital, og Oslo Børs åpner opp for samarbeid med utenlandske børser. Investor ønsker på sin side å investere i selskaper som gir høy risikojustert avkastning, uavhengig av hvilket land investeringsobjektet befinner seg i. Uten sammenlignbare regnskaper avlagt under et sett av regler som tolkes og håndheves likt for selskaper uavhengig av geografisk tilhørighet, vil investorer og analytikere vanskelig kunne sammenligne og korrekt prise selskaper fra forskjellige land.

I en driv for å gjøre IFRS så global som mulig, slik at flest mulig selskaper vil bruke dem, tror vi at IFRS og US GAAP til slutt vil smelte sammen i et sett av regler som vil helle i retning av US GAAP. For at man skal lykkes med IFRS, vil det være behov for regler som er detaljerte nok til at alle leddene i verdikjeden for selskapsrapportering vet når de er innenfor reglene og når de er utenfor, uten at dette båndet for hva som er akseptabelt, blir for bredt ved at for mye er overlatt til utøvelse av godt skjønn. Det må videre legges opp til en global håndhevelse av utvikling, tolkning og bruk av disse reglene, slik at reglene blir konsistent anvendt og tolket over landegrensene. Uten effektive og helt nødvendige globale håndhevingsmekanismer vil vi aldri engang komme opp på første nivå i pyramiden.

Først når samtlige av disse kriteriene er oppfylt og mekanismer for håndheving av reglene er på plass, vil informasjonen være troverdig nok til at investor ikke har høyere avkastningskrav for utenlandske investeringer (som en kompensasjon for usikkerhet i informasjonsgrunnlaget).

Nivå 2: Bransjespesifikke standarder

Selv det mest detaljerte og presise finansregnskap vil likevel kun være en plattform for den informasjon et selskap bør gi til kapitalmarkedet. Økende globalisering i de fleste bransjer gjør at selskaper i større og større grad sammenlignes med utenlandske konkurrenter. Konkurransearena, hvordan aktørene i bransjene skaper verdier for eierne, og hvilken kunnskap de trenger for å skape disse verdiene, varierer også sterkt fra bransje til bransje. Hva investor og andre interessenter krever av informasjon, både med hensyn til type informasjon og hvilke områder informasjonen skal dekke, varierer også sterkt mellom bransjer. For eksempel ønsker miljøverngrupper helt forskjellig informasjon om et oljeselskap (forurensning av ytre miljø) og en tekstilprodusent (for eksempel arbeidsvilkår i produksjonsenheter i den tredje verden). Andre nivå i vårt hierarki vil derfor være bransjespesifikke standarder for måling og rapportering av nødvendig tilleggsinformasjon.

Forskning utført av PricewaterhouseCoopers konkluderer også klart at drivere for verdiskapning er dramatisk forskjellig mellom bransjer. Bransjespesifikke standarder må derfor knyttes tett opp til hva som er viktig for verdiskapning i den enkelte bransje, for eksempel merkevarenavn, forskning, utvikling eller andre forhold.

Her starter utfordringen i dag. Selskaper som allerede rapporterer informasjon om verdiskapning, gjør dette på en uregelmessig måte fordi de mangler definisjoner, målemetoder og praksis for hvordan informasjonen bør rapporteres. Utvikling av globale, bransjespesifikke standarder er derfor avgjørende for at informasjonen blir konsistent og sammenlignbar fra selskap til selskap i samme bransje. Dette vil igjen være forutsetningen for at brukere så vel som selskapene selv skal kunne vurdere aktørene i samme bransje opp mot hverandre.

Nivå 3: Selskapsspesifikk tilleggsinformasjon

Selv etter at både globale regnskapsprinsipper og bransjespesifikke standarder er utviklet for rapportering av alle nøkkeltall, både av finansiell og ikke-finansiell karakter, vil investor og andre interessenter fremdeles trenge en betydelig mengde informasjon som er spesiell for hvert enkelt selskap.

Det siste og tredje nivå av informasjon har vi derfor kalt selskapsspesifikk tilleggsinformasjon. Dette er informasjon om hvordan ledelsen vurderer selskapets rammebetingelser, hvilken strategi som er valgt for å oppnå best verdiskapning innenfor disse rammebetingelsene, og hvilke unike verdidrivere selskapet har (som ikke dekkes av nivå 2) som er kritisk for å oppnå størst mulig verdiskapning. Ikke minst er det viktig med informasjon om hvilken risikoprofil ledelsen har valgt, og hvordan ledelsen styrer og kontrollerer risiko. Dette vil gjøre det lettere for investor å danne seg en forståelse for hvilken risiko selskapet har tatt for å oppnå sitt historiske resultat.

Nivå 3-informasjon bør være den samme informasjonen som ligger til grunn for selskapets interne styring og rapportering. Det er viktig og avgjørende med åpenhet og gjennomsiktighet mellom intern styring og ekstern rapportering.

Siden denne type informasjon pr. definisjon er unik for hvert enkelt selskap, kan man ikke utvikle standarder for denne type informasjon, men kun retningslinjer og krav til hvilket format slik informasjon skal rapporteres etter. Vi ønsker også å presisere at det ikke nødvendigvis er mengden informasjon som er viktigst, men at informasjonen som presenteres, er presis, relevant og selskapsspesifikk. For mye informasjon kan være like lite informativt som for lite.

NFFs retningslinjer for rapportering av ikke-finansiell informasjon er et godt eksempel på hvordan man kan etablere og utvikle krav til rapportering utover IFRS på andre og tredje nivå.

FRA INNHOLD TIL FORMAT

En analyse av selskapsrapportering vil ikke være fullstendig uten at man også ser på hvordan informasjon formidles. Selv den mest nøyaktige, relevante og fullstendige rapportering er dårlig beslutningsgrunnlag om den ikke er tilgjengelig for brukeren. Tradisjonelle regnskapsprinsipper har fokusert mye på innhold og lite på presentasjon av regnskapsinformasjonen. Ved innføring av modellen som er presentert ovenfor, bør det legges like mye vekt på formatet informasjonen presenteres i.

Bruk av eksisterende internetteknologi (kalt XBRL(r) -- Extensible Business Reporting Language) kan forbedre investors adgang til og bruk av informasjon på flere måter. Kvaliteten på informasjonen for investor vil øke fordi han ikke lenger må taste informasjonen manuelt inn i sine modeller, men kan overføre den elektronisk fra selskapets web-server. I tillegg til at muligheten for registreringsfeil fjernes, kan selskapet også legge inn koder som verifiserer at mottatt informasjon er korrekt og godkjent. Dermed trenger investor ikke lenger å bekymre seg for falsk informasjon som er lagt ut på nettet. Informasjon vil være mer tilgjengelig og også lettere å dele med andre.

XBRL vil også dramatisk øke hastigheten for innhenting av informasjon. Nødvendig informasjon kan hentes direkte inn i analyseverktøyet på sekunder over internett. Slike verktøy vil kunne finne og trekke ut informasjon, for eksempel inntektsføringsprinsipper, som vanligvis er begravet i en prinsippnote i et regnskap på 50 sider, og kun presentere den informasjon som investor ønsker å analysere. XBRL vil kunne brukes internt i selskapet for driftsrapportering så vel som eksternt.

Ved bruk av XBRL vil selskapet også kunne øke hyppigheten av sin rapportering. I ytterste konsekvens kan vi tenke oss et system som er online på internett hele tiden. Dette er neppe ønskelig for noen, men det illustrerer at selskapet vil ha fleksibilitet til å rapportere informasjon til rett tid for investor.

FREMTIDENS REVISJON OG REVISOR

Vi er av den oppfatning at revisor i tiden fremover må adressere de spørsmål og påstander som er blitt fremsatt med hensyn til kvaliteten og relevansen av hans arbeid.

Revisors rolle

I en tid da omverdenen forventer tilgang til samme informasjon som selskapets ledelse har, og i praksis på samme tidspunkt, stilles det strenge krav til selskapets internkontroll og rutiner for produksjon og rapportering av informasjon på alle rapporteringsnivåer. Som en del av anbefalingene i Sarbane-Oxly-vedtaket er det i USA nå etablert et lovmessig krav om at ledelsen kvartalsvis bekrefter at selskapet har gode internkontroller for rutiner for datainnsamling til regnskaper, noter og tilleggsinformasjon. Revisor skal årlig attestere dette.

Revisor bør også i Norge ta et proaktivt ansvar for at interne kontroller som skal sikre konsistent rapportering både internt og eksternt, er tilfredsstillende. Ved å kombinere sin kunnskap og forståelse om verdiskapning og hvordan man best kan identifisere, måle og rapportere selskapets verdiskapning, bør revisor fremstå som en fornyet ressursperson for selskapet.

Videre er vår hypotese at investor vil kunne ta bedre investeringsbeslutninger dersom mer relevant informasjon er tilgjengelig. Et slikt miljø vil redusere ledelsens insentiver for å gi så lite informasjon som mulig eller prøve å dekke over besværlige fakta. Dersom markedet belønner selskaper som raskt gir fullstendig og nøyaktig informasjon som godt beskriver selskapets utvikling, vil revisors rolle kunne skifte. Fra å være den som påser at selskapet følger regnskapsprinsippene, vil revisor kunne bistå selskapet med å sikre at den finansielle og ikke-finansielle informasjonen gir et korrekt og fullstendig bilde av selskapet.

Revisor må forstå hele bildet

Skal revisor lykkes i dette, må han ta et klart større ansvar for all informasjon selskapet offentliggjør og for hele bildet som skapes utad. For dagens finansielle informasjon gjelder dette kvartalsinformasjon, foreløpig regnskap, analytikerpresentasjoner og annen informasjon. Revisor må i større grad forstå bildet selskapet skaper, og dersom det eksterne bildet avviker fra det bildet som revisor kjenner fra innsiden, bør han ha handleplikt, i først omgang ved å informere selskapets styre.

Revisjonsberetningens innhold

I dag avgir revisjonsselskapene primært revisjonsberetning på finansiell informasjon fra det første nivået i vår modell for selskapsrapportering. Selv for dagens beretning er det forskjell på hva revisjonsberetningen egentlig betyr (en bekreftelse på at informasjonen er avgitt i samsvar med lov og forskrifter og gir et uttrykk for selskapets økonomiske stilling), og hva noen tror eller forventer at den betyr (vurdering om selskapet er sunt og friskt -- en slags helseattest).

Skal vi redusere dette forventningsgapet, trenger vi en revisjonsberetning for nivå 1-informasjon som dekker et videre område enn det som er tilfellet i dag. Dette kan for eksempel inkludere ledelsens estimater, muligheter for mislighold, risikofaktorer, likviditet og mulige fremtidsscenarier. Skal man kunne realisere intensjonen av en slik fremtidens revisjonsberetning, må man utvikle globale revisjonsstandarder (Global GAAS) for å sikre at nødvendig arbeid er gjort for å gjøre revisjonsberetningen troverdig. Men å bedre revisjonen av nivå 1-informasjon er ikke nok til å fjerne forventningsgapet. Skal man fjerne dette gapet, må også nivå 2- og nivå 3-informasjon revideres. Dette vil kreve at viktige juridiske problemstillinger med hensyn til ansvar for informasjon for både selskapet og revisor må løses.

AVSLUTNING

Den virkeligheten vi forsøker å skissere i denne artikkelen, er mye nærmere enn det mange norske selskaper liker å høre. I en undersøkelse nylig foretatt av PricewaterhouseCoopers i Europa, inkludert Norge og USA, svarte mer enn halvparten av de spurte styremedlemmene og topplederne i større konserner at selskapet deres må åpne seg mer i forhold til investorer og andre interessenter. Selv om 8 av 10 mente at selskapet deres allerede offentliggjør detaljert informasjon, sa 40 prosent at dersom de hadde vært en ekstern investor, ville de personlig krevd mer informasjon enn det som selskapet gir i dag.

Nesten alle var enig i viktigheten av åpenhet for deres respektive selskap. Ikke-finansiell informasjon, som evne til å beholde kunder og produktutvikling og informasjon om forretningsstrategi, topper listen av informasjon som kan forbedres, ifølge deltagerne i undersøkelsen.

  • DiPiazza Jr, S.A. og Eccles R.G:Building Public Trust -- The Future of Corporate Reporting. John Wiley & Sons, Inc. New York, 2002

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS