Magma topp logo Til forsiden Econa

Lars Kolvereid er professor i entreprenørskap ved Siviløkonomutdanningen i Bodø, Høgskolen i Bodø. Han er siviløkonom fra BI (1978), og har en MBA fra Wisconsin (1979) og en Ph.D. fra Henley (1985). Kolvereid har publisert en rekke artikler i vitenskapelige journaler.

Entreprenørskap: Kan vi bli enige om hva vi er uenige om?

Kommentarer til innlegg av Olav R. Spilling i Magma nr. 1/2001

I Magma nr. 1/2000 hevdet jeg at Norge scorer lavt på tre ulike indikatorer på entreprenørskap: 1. Andelen av befolkningen som sier de foretrekker å være selvstendig næringsdrivende fremfor å være ansatt et sted, 2. andelen av befolkningen som forsøker å starte en ny bedrift, og 3. andelen av arbeidsstyrken som er selvstendig næringsdrivende.

Min analyse av situasjonen i Norge startet en debatt om entreprenørskap. I Magma nr. 2/2000 har professor Olav Spilling en artikkel der han innledningsvis hevder at ingen av mine mål er gode indikatorer på entreprenørskap, mens han senere i den samme artikkelen skriver at han har sans for to av målene, og er enig i at det sannsynligvis er en sammenheng mellom etableringsintensjoner, etableringsforsøk og de resultatene man oppnår.

I Magma nr. 3/2000 redegjør professor Paul Reynolds ved Babson College og London Business School for det målet på entreprenørskap som benyttes i det internasjonale forskningsprosjektet Global Entrepreneurship Monitor (GEM). GEM tar sikte på å samle inn årlige tall for entreprenørskap fra et stort antall land, studere sammenhengen mellom entreprenørskap og økonomisk vekst, samt kartlegge årsaken til at noen land scorer høyere på entreprenørskap enn andre. I artikkelen blir det konkludert med at vi vil få vite hvordan Norge scorer på entreprenørskap sammenlignet med andre land, når resultatene fra GEM2000 foreligger.

Den norske og den internasjonale GEM-rapporten ble offentliggjort 13. november 2000. Alle rapportene fra GEM2000-prosjektet som til nå er ferdige, kan lastes ned fra Internett på adressen http. For hvert av landene blir det beregnet en score på entreprenørskap ut fra intervju med minst 2000 tilfeldig utvalgte personer. Stikk i strid med hva jeg og de fleste andre forventet, scorer Norge i denne undersøkelsen høyt på entreprenørskap, faktisk høyest av alle andre europeiske deltakerland, og havner på en hederlig sjetteplass blant alle 21 GEM2000-landene. 1

I Magma nr. 1/2001 kommenterer professor Olav Spilling resultatene fra GEM2000-prosjektet. Han sier at GEM-prosjektet er interessant og konstruktivt, men stiller seg tvilende til den høye scoren for Norge og argumenterer for at det er bedre å måle entreprenørskap ved å benytte tall fra momsregisteret.

DAGENS SITUASJON

Den norske GEM-rapporten viser flere gledelige utviklingstrekk. I Norge er en relativt stor andel av populasjonen av bedrifter nyetablerte virksomheter, og mange forsøker å etablere nye bedrifter. Videre er det relativt mange uformelle investorer («business angels») i Norge. Det høye entreprenørskapsnivået skyldes kanskje først og fremst en god tilgang på forretningsideer og kapital. Holdningen til entreprenørskap i befolkningen er også svært positiv.

Fortsatt er det imidlertid slik at sammenlignet med andre land har Norge en mye lavere andel av arbeidsstyrken som er selvstendig næringsdrivende. Videre er det relativt få i Norge som sier at de foretrekker å være selvstendig næringsdrivende fremfor å være ansatt et sted. Mangel på motivasjon til å gå i gang er kanskje det viktigste problemet vi sliter med i dag. Vi synes det er positivt at andre tar initiativ til å starte bedrifter, men vil helst slippe å involvere oss selv. Som jeg hevdet i min første artikkel i Magma, tror jeg fremdeles at dette i stor grad skyldes Norges lover, regler og forskrifter, som gjør det vanskelig og lite attraktivt å starte for seg selv.

For en utenforstående kan det kanskje være vanskelig å finne ut hva Spilling og jeg egentlig er uenige om, og hvilken praktisk betydning det har. Jeg vil derfor forsøke å presisere de punktene jeg tror vi er enige om, for deretter å diskutere de områdene der vi synes å være uenige med hverandre.

HVA VI ER ENIGE OM

For det første: Entreprenørskap er viktig fordi det er relatert til regional utvikling, økonomisk vekst og økt sysselsetting. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at noe entreprenørskap er bra, og at enda mer entreprenørskap er enda bedre. Det kan godt tenkes (som vi senere skal se) at det finnes et optimalt nivå for entreprenørskap i et land.

For det andre: Det er en sammenheng mellom hvor mange som forsøker seg på å etablere bedrifter, antallet virksomheter som faktisk kommer i gang, og hvor mange innovative og vekstkraftige foretak som blir utviklet. En sentral policyimplikasjon av dette er at det er lurt å få så mange som mulig til å forsøke å etablere bedrifter. Ved at vi øker tilgangen på alle typer entreprenører, vil også tilgangen på innovative og vekstkraftige nye bedrifter øke.

For det tredje: Det er resultatene som teller. Det at vi får nye vekstkraftige bedrifter, er selvfølgelig viktigere enn intensjoner om etablering. Intensjoner er imidlertid egnet til å predikere etableringsforsøk, og etableringsforsøkene er igjen med på å bestemme hvilke nye bedrifter vi faktisk får. Det er således interessant å finne ut1 hva det er som får folk til å forsøke eller la være å forsøke å starte bedrifter, og2 hva det er som avgjør om etableringsforsøket lykkes eller ikke. Selv om det er resultatene vi til syvende og sist er mest interessert i, er det viktig å kunne forklare og predikere entreprenørielle resultater. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å forutsi resultatene hvis vi kun studerer dem som har fått det til. Kunnskapen fra slik forskning kan i neste omgang benyttes til å stimulere personer med de rette egenskapene til å forsøke seg og til å identifisere og støtte opp under de prosjektene som har størst potensial for å lykkes.

Og til slutt: Også intraprenørskap, dvs. utvikling av ny forretningsmessig virksomhet i bestående organisasjoner, er et viktig element i nyskapningsprosessen. Et godt mål på entreprenørskap bør inkludere intraprenørskap. Videre er entreprenørskap blant personer som allerede har etablert bedrifter (dvs. porteføljeentreprenører), et viktig bidrag til nyskapningsprosessen, og således også et fenomen som er viktig å stimulere.

HVA VI ER UENIGE OM

Selv om det er mye Spilling og jeg er enige om, har vi klart forskjellige oppfatninger om hva entreprenørskap faktisk er, og hvordan det best kan måles.

Spilling hevder at det er mest fruktbart å forholde seg til Schumpeters definisjon av entreprenørskap -- noe som avgrenser entreprenørskapsbegrepet til start av ny forretningsmessig virksomhet basert på en ny kombinasjon av ressurser. I Magma nr. 4/2000 har Gro Ladegård og Laura Mercer Traavik en artikkel der de påpeker en del merkelige utslag som valget av en slik definisjon gir. Den internasjonale lanseringen av den nye norske vodkaen «Heavy Water» representerer intet nytt, og er i henhold til Spillings definisjon således ikke entreprenørskap. Det andre eksempelet de benytter, er etableringen av et keramikkverksted. For å finne ut om en slik etablering er entreprenøriell eller ikke, må vi undersøke om etableringen representerer noe nytt, for eksempel i form av bruk av spesielle farger, en ny type leire, en ny måte å brenne på eller en ny design. Et konvensjonelt keramikkverksted som produserer «alminnelige» varer på en «alminnelig» måte, er i henhold til Spilling ikke en entreprenøriell virksomhet. Et par andre eksempler vil understreke hvilke merkelige utslag bruken av denne definisjonen gir: Barberhøvelen til Ruud & Rye tilfredsstiller ikke kravet til at noe skal være nytt, og i henhold til Spilling er derfor heller ikke Ruud og Rye entreprenører. En person som bygger et hotell på et sted der det ikke er hotell fra før, er opplagt en entreprenør fordi han eller hun bidrar med noe nytt, mens en som bygger hotell på et sted der det finnes hotell fra før, ikke er det.

Skillet mellom innovative entreprenører som bidrar med noe nytt, og de som kopierer allerede eksisterende tilbud, har utvilsomt teoretisk interesse. I empiriske undersøkelser er det imidlertid vanskelig å klassifisere etableringen som det ene eller det andre. De fleste etableringer har en nyhetsgrad som ligger et sted mellom «veldig høy» og «veldig lav», og det blir da mer eller mindre tilfeldig hvor man eventuelt velger å sette grensen for hva som skal regnes som entreprenørskap.

I motsetning til Spilling, som krever at resultatet skal være noe stort og nytt, velger jeg å definere entreprenørskap som vitenskapen om reelle opsjoner. For meg handler entreprenørskap om det å kunne identifisere lovende forretningsmuligheter, og det å realisere de lønnsomme mulighetene og skrinlegge de andre. For en nærmere diskusjon av dette perspektivet på entreprenørskap, se for eksempel McGrath (1997, 1999) og McGrath og MacMillan (2000).

Spilling er ikke enig i at andelen av selvstendig næringsdrivende i et land kan være en indikator på entreprenørskap. Han hevder at «en mer misvisende indikator skal man lete lenge etter» (Spilling 2000, s. 80). Likevel er det en kjensgjerning at mange anerkjente økonomer og entreprenørskapsforskere har benyttet nettopp denne variabelen i sine analyser (blant andre Acs, Audretsch, Blau, Kuznets, Lucas, Schaffner, Schultz, Thurik, Wennekers, og Yamada -- for å nevne noen få). Antallet selvstendig næringsdrivende eller antallet bedriftseiere i et land følger i stor grad landets industrielle utvikling. Det er naturlig at andelen av selvstendige avtar etter hvert som masseproduksjonen og storskalafordelene tiltar. Imidlertid finne det en stor mengde litteratur som beskriver en senere fase i et lands industrielle utvikling der antall bedriftseiere igjen øker. Dette fenomenet har flere forskere benyttet som indikator på entreprenørskap. Det er også blitt utviklet likevektsmodeller som skisserer en U-formet sammenheng mellom andelen av bedriftseiere og BNP per capita. I slike modeller forventer man lavere økonomisk vekst i land som har flere eller færre bedriftseiere enn det landets industrielle utviklingsstadium skulle tilsi. En vanlig konklusjon fra denne type analyser er at de skandinaviske landene har for få bedriftseiere, mens for eksempel Italia har for mange. I Norge har andelen av selvstendig næringsdrivende falt gradvis helt frem til 1996, for deretter å øke noe. Det er all grunn til å følge nøye med på om denne økningen fortsetter, for å se om vi etter hvert klarer å øke antallet bedriftseiere til et nivå som er mer optimalt for et land på vårt industrielle utviklingsstadium.

Spilling lanserer i sin siste artikkel på nytt ideen om at man får det beste målet på entreprenørskap ved å studere etableringsrater i momsregisteret. Jeg har ingen problemer med dette så lenge det er snakk om å studere variasjoner mellom regioner eller næringer i Norge. Problemet oppstår først når man ønsker å foreta longitudinelle studier (pga. endringer i registreringsrutinene) eller internasjonale sammenligninger (pga. forskjeller i registreringsrutiner mellom land). Forskere er selvfølgelig alltid på utkikk etter bedre mål på de fenomener de studerer, og konstruktive bidrag til forbedringer er derfor interessante.

Det er flere resultater fra det norske GEM2000-prosjektet som er vanskelige å forklare. Det kom som en stor overraskelse både på GEM-forskerne og på andre at Norge har fått en tredobling av antallet etableringsforsøk i løpet av de siste 3--4 årene. Det er også vanskelig å forklare hvorfor resultatene blir mye mer positive hvis vi spør et tilfeldig utvalg av befolkningen, enn hvis vi spør et utvalg av eksperter på entreprenørskap om de samme tingene. Spilling antyder at de uventede resultatene skyldes at utvalget er for lite. Han hevder videre at vårt anslag over antallet etableringer i 2001 på 48 000 nye bedrifter er «ganske dristig» og «ligger an til å bli skivebom». Jeg har ingen problemer med å slutte meg til dem som gjerne hadde sett at utvalget var større, men forskere er nødt til å forholde seg til de ressurser som er tilgjengelige. På det nåværende tidspunkt tror jeg ikke at de tall og estimater den norske GEM-rapporten presenterer på bakgrunn av befolkningsundersøkelsen, er feilaktige, selv om det kanskje kan være grunn til å frykte at krakket i IT-næringen og de innstramminger regjeringen nylig har foretatt, har fått noen gryende gründere til å gi opp.

Når alt kommer til alt, er Spilling og jeg bare uenige om to ting: hvordan entreprenørskap best kan defineres, og hvordan det best kan måles. Det finnes ikke noe fasitsvar på disse spørsmålene, og vi må kunne tåle at forskere innenfor samme fagområde velger forskjellige definisjoner og målemetoder.

  • 1: De 21 landene som deltok i GEM2000, var Argentina, Australia, Belgia, Brasil, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, India, Irland, Italia, Israel, Japan, Norge, Singapore, Spania, Storbritannia, Sør-Korea, Tyskland, og USA.
  • Kolvereid, L. 2000. Entreprenørskap i Norge.Magma, 3 (1), 40--47.
  • Kolvereid, L., Bullvåg, E. og Widding, L.Ø. 2000.Global Entrepreneurship Monitor. Entreprenørskap i Norge 2000. Siviløkonomutdanningen i Bodø, Høgskolen i Bodø.
  • Ladegård, G. og Traavik, L.M. 2000. Entreprenørskap -- en typologi og diskusjon.Magma, 3 (4), 73--83.
  • McGrath, R.G. 1997. A real options logic for initiating technology positioning investments.Academy of Management Review, 22 (4), 974--996.
  • McGrath, R.G. 1999. Falling forward: Real options reasoning and entrepreneurial failure.Academy of Management Review, 24 (1), 13--30.
  • McGrath, R.G. og McMillan, I.C. 2000. Assessing technology projects using real options reasoning.Research-Technology Management, 43 (4), 35--49.
  • Reynolds, P. 2000. Entreprenørskap: Sammenligninger mellom land.Magma, 3 (3), 88--92.
  • Spilling, O.R. 2001. Hvordan bør entreprenørskap måles?Magma, 4 (1), 115--119.
  • Spilling, O.R. 2000. Entreprenørskapsanalyse på blindspor.Magma, 3 (2), 78--82.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS