Magma topp logo Til forsiden Econa

Tor Steig er sjeføkonom i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Han er cand.oecon fra Universitetet i Oslo.

Er det så farlig om industrien dør?

Spørsmålet om industriens betydning for samfunnsøkonomien dukker opp med jevne mellomrom i vår hjemlige debatt om økonomisk politikk så vel som mer spesifikk næringspolitikk. Jeg mener at størrelsen på norsk industri i første rekke bestemmes av vår evne til å holde orden i makroøkonomien. Ingen næringspolitikk kan bøte på de negative effektene av en budsjett- og/eller pengepolitikk som på varig basis svekker Norges kostnadmessige konkurranseevne.

Forholdet mellom størrelsen på konkurranseutsatt sektor og skjermet sektor har vært et sentralt tema i forbindelse med bruken av oljeinntektene innenlands. Allerede på midten av syttitallet ble det i offentlige dokumenter advart mot å bruke oljerikdommen til å blåse opp innenlands etterspørsel så sterkt at industri og annen konkurranseutsatt virksomhet ble for mye fortrengt som følge av svekket kostnadsmessig konkurranseevne.

I perioder med høy oljepris har imidlertid advarselen fortatt seg og blitt erstattet av utsagn om at vi heller bør satse på tjenesteyting fremfor industri. Maset om konkurranseevne er ikke så viktig når oljen gjør landet så rikt.

Sårbar envareøkonomi

Men med jevne mellomrom faller oljeprisen, og vår sårbarhet som envareøkonomi, kommer til syne i form av underskudd i utenrikshandel og statsfinanser. Da blir fokus rettet inn mot å få forbedret konkurranseevnen igjen for å hindre for sterk nedbygging av industrien. Med kjent norsk skippertaksmentalitet har vi til nå stort sett klart å rette opp konkurranseevnen ved hjelp av inntekstpolitiske tiltakspakker. Det såkalte solidaritetsalternativet på begynnelsen av nittitallet var et eksempel på en slik kostnadsoppretting der hensynet til de industriansatte fikk en hel nasjon til å godta lav lønnsvekst uansett om vi jobbet i privat eller offentlig sektor; i industri eller tjenesteytende virksomhet. Industriens kostnadsmessige tåleevne var normen for lønnsveksten i hele samfunnet.

Ved inngangen til det nye tusenåret har vi igjen hatt høye oljepriser og et betydelig politisk press på å øke innenlandsk bruk av oljerikdommen. Den forrige Stoltenberg-regjeringen hevdet, og sikkert med rette, at det ikke lenger var mulig å føre en nøktern finanspolitikk tilpasset hensynet til kapasiteten på arbeidsmarkedet. Vi fikk handlingsregelen for årlig bruk av statens del av oljeinntektene som skulle tilsvare avkastningen av Statens petroleumsfond. Konjunkturstyringen skulle overlates til Norges Bank som skulle bruke renten til av avpasse etterspørselen til kapasiteten i økonomien. Samtidig ble målet om inflasjonsstyring tydeligere enn det tidligere hadde vært tradisjon for i Norge. Følgelig ble hensynet til kronekursen nedtonet sterkt selv om det fremdeles var omtalt i forskriften.

Effektene av denne nyorienteringen i utformingen av den økonomiske politikk lot ikke vente lenge på seg. Handlingsregelen ga finanspolitisk stimulans, etterspørselen etter arbeidskraft økte sterkt, lønnsveksten tiltok med fare for økt inflasjon, og Norges Bank satte opp renten ved flere anledninger.

Problemene oppstod når sterk lønnsvekst ble møtt med renteøkninger som viste seg å være særnorske. Økende renteforskjeller til utlandet ga kapitaltilstrømming til Norge som drev opp prisen på vår valuta så sterkt at vi fikk en dramatisk og meget sterk svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. I norske kroner falt prisen på en euro med en hel krone. Det mest alvorlige ved situasjonen var nok at det ble skapt forventninger om at dette var en situasjon som var av varig karakter. Det var også helt urealistisk å tro at mer enn ti prosent svekkelse av konkurranseevnen kunne rettes opp ved lønnsdannelsen alene. Ti prosent lønnsnedslag ville ikke bli akseptert. Det ble nedsatt et offentlig ekspertutvalg (Holden 2-utvalget) som skulle vurdere konsekvensene av de nye retningslinjene for finans- og pengepolitikken. Jeg hadde selv gleden av å være med i utvalget.

Betalingsbalansenæringene

Holden-utvalget kom til at den industrinedbygging vi så konturene av ved inngangen til tusenåret, var for sterk i forhold til en bærekraftig næringsstruktur på lang sikt. Vår evne til å betale importregningen med eksport utover olje- og gasseksport var i ferd med å bli for liten i et langsiktig perspektiv. Størrelsen av det som kan betegnes som betalingsbalansenæringene, var i ferd med å krympe for mye og for fort. Med betalingsbalansenæringer menes eksportnæringer og norske næringer som konkurrerer med import. Dette blir også kalt konkurranseutsatt sektor og omfatter flere næringer enn det som i statistikken går under næringskoden industri. For eksempel inngår reiselivsnæringen i K-sektor.

Handlingsregelen for bruk av oljeinntekter krevde heller ikke en så omfattende nedbygging av konkurranseutsatt sektor som vi så tilløpet til i 2002 og 2003. Forutsatt at Handlingsregelen ble holdt, var det tilstrekkelig med litt høyere pristigning i Norge enn i andre land; ca. et halvt prosentpoeng per år, slik inflasjonsmålet innebar. Dermed slo utvalget fast at kronekursøkningen annet halvår av 2002 var unødvendig sterk selv i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse i økonomien.

Med dette svarer Holden-utvalget på hvor stor industri vi har behov for. Det industriomfang vi får ved å svekke konkurranseevnen med i gjennomsnitt en halv prosent per år, er tilstrekkelig ut fra hensynet til handelsbalansen på lang sikt. Hvis vi klarer det, er jeg langt på vei enig i det at utvalget advarer mot behovet for å supplere med støttetiltak til enkeltbransjer og enkeltvirksomheter. Men konklusjonen bygger på at industrien også i fremtiden skal være normdannende for lønnsdannelsen i resten av arbeidsmarkedet, den såkalte frontfagsmodellen. Dersom vi ikke klarer disse økonomisk-politiske styringsutfordringer, er jeg imidlertid redd for at det vil bli svært vanskelig å rette opp situasjonen med avbøtende næringspolitiske og distriktspolitiske tiltak. Vi har i hvert fall ikke klart det tidligere. Også i fremtiden kan det vise seg å være behov for skippertak med jevne mellomrom, slik situasjonen har vært de seneste 30 år med oljeøkonomi.

Globalisering

Den viktigste styringsutfordringen i Norge, også av hensyn til næringsutviklingen, er etter min mening uløselig knyttet til hvordan vi som nasjon, håndterer oljeøkonomien. Likevel er det viktig å ha et sammenhengende og helhetlig grep på de andre politikkområdene innenfor det man kan kalle den store næringspolitikken. Globaliseringen gjør landegrensene stadig mindre viktige som rammer for økonomisk og handelsmessig samhandling. I forhold til verdiskapingsutfordringene for Norge er nok fri flyt av kapital den viktigste. Spesielt vil den økte internasjonalisering av egenkapitalmarkedene føre til forsterket kapitalavkastningskrav.

Både norske og utenlandske eiere, privat og statlig, vil forlange høyere avkastning enn før. Dette fører til at bedrifter og investeringer vil flytte dit hvor avkastningen er best, for å forsvare et høyere avkastningskrav. Vi må bare erkjenne at bedrifter og investeringer ikke lenger er nasjonale, men at vi i økende grad har fått rotløse bedrifter. I et slikt perspektiv er det viktig at politikken konsentreres om å tilrettelegge og utvikle gode rammevilkår for verdiskaping i Norge. Gjør vi ikke det, flytter bedriftene ut i et omfang som vil kunne skade samfunnsøkonomien.

Det fremgår av en analyse, foretatt av SNF i Bergen, at mens de 30 største industrikonsernene i Norge i 1980 hadde ca. 10 000 sysselsatte i utlandet, er antallet nå økt til omtrent 120 000. Sysselsettingen i disse selskapene har økt samlet sett, men gått noe ned i Norge. Økt tilførsel av statlig eller privat egenkapital til disse bedriftene ville neppe ha forrykket dette forholdet. Derimot ville lavere lønnskostnader, en noe svakere krone eller økt offentlig satsing på for eksempel forskning, kompetanse og god infrastruktur kunne økt den norskbaserte delen av bedriftenes samlede verdiskaping. Det er bedriftenes lønnsomhetsvurderinger som bestemmer deres investerings- og lokaliseringsbeslutninger. Parallelt med globaliseringen ser vi at det også nasjonalt foregår endringer i arbeidsdelingen mellom bedrifter, bransjer og næringer.

Spesialisering

Næringslivets økonomibarometer, der 1500 av NHOs medlemsbedrifter spørres to ganger i året, viser at stadig flere bedrifter organiserer sin aktivitet og verdikjede på tvers av landegrensene for å utnytte lokale komparative fortrinn. Verdikjeder brytes opp, etableringer i utlandet er økende, og nye underleverandører, norske så vel som utenlandske, erstatter gamle. Industribedrifter setter deler av produksjonen ut på anbud til aktører som kan levere nye og mer kostnadseffektive løsninger. På denne måten gir konkurransen nasjonalt og internasjonalt stadig endringer i næringslivets lokaliseringsgeografi så vel som endringer i næringsstrukturen.

Regional spesialisering fører til at bedrifter velger å dele opp aktiviteten og fordele den til de regioner og land som gir best resultater. Bedriftene spesialiserer seg for å beholde og videreutvikle sine konkurransefortrinn. Gjennom kontinuerlig forbedring og satsing på kompetanse ligger de beste bedriftene i forkant på sitt område. Det er gledelig å registrere at aktiviteten ved norske skipsverft nå er meget høy og lønnsomheten betydelig bedre enn for noen få år siden. Sveising av skipsskrog gjøres imidlertid ikke i Norge lenger. Skrogverftene ligger nå i Romania og andre lavkostland, mens den mer kompetansekrevende delen av produksjonen gjøres ved norske monteringsverft. Slik kan globaliseringen utnyttes offensivt til beste for norske og østeuropeiske arbeidstagere.

Bedriftene vil i økende grad sammenlikne lokaliseringsbetingelser når de tar beslutninger om investeringer og strategi. Ved hjelp av bedriftsvurderinger, internasjonale og nasjonale studier, er det mulig å peke på de betingelser som i særlig grad er avgjørende for bedriftens lokaliseringsvalg.

Det er viktig å erkjenne at svært mange av lokaliseringsbetingelsene lar seg endre gjennom nasjonal politikkutforming. Norge bør derfor utvikle en oversikt over sterke og svake sider i forhold til andre nasjoner. NHO har gjort dette gjennom sitt Konkurranseevnebarometer. Men også myndighetene bør gjennomføre jevnlige målinger som grunnlag for å utforme en politikk som gjør det attraktivt både å foreta nyetablering og videreutvikling av eksisterende virksomhet i Norge. Ikke fordi vi skal ha ambisjoner om å være best på alle områder, men fordi vi trenger det som et redskap for hvordan samspillet mellom stat og marked kan påvirkes. Dessuten kan målinger være nyttige for å kartlegge områder der det vil oppstå store omstillingsbehov dersom vi velger å ikke følge den internasjonale utviklingen i rammebetingelsene. I så fall bør vi ha en beredskap i næringspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og distriktspolitikk for å gjøre omstillingene så lite smertefulle som mulig.

I 1997 lå Norge på en femteplass når konkurranseevnen ble målt av IMD (Institute for Management Development). I 2004 har vi falt til 17.-plass. Dette skyldes både en forverring av vår egen situasjon og en forbedring av andres. Faktorer som påvirker norsk konkurranseevne negativt, er blant annet utfordringer knyttet til høye lønnskostnader og et stramt arbeidsmarked, for lite satsing på samfunnsøkonomisk lønnsom infrastruktur, for lite privat eierskap og utilstrekkelig forskning og utvikling i bedriftene.

Mer kunnskapsintensiv virksomhet

Evnen til å utvikle og forvalte kunnskap er den enkeltfaktoren som i størst grad er bestemmende for et samfunns verdiskaping og velferdsutvikling. Overgangen fra arbeidsintensiv virksomhet til mer kapital- og kunnskapsintensiv virksomhet bør fortsette. På grunn av en relativt flat lønnsstruktur har Norge bedre konkurranseevne med hensyn til spesialkompetanse og høyt utdannet arbeidskraft enn flere andre vestlige land. Denne fordelen må vi utnytte bedre og mer offensivt enn i dag.

De mest arbeidsintensive delene av verdikjeden vil imidlertid ha dårlige kår i Norge. Derfor er det viktig å omstille til mer kapital- og kunnskapsintensiv produksjon. Tradisjonelle produksjonsbedrifter som vil lykkes i Norge, må robotisere den norskbaserte delen av produksjonen. De arbeidsintensive delene som ikke lar seg robotisere, bør overlates til mer kostnadseffektive underleverandører i lavkostland. Tradisjonelle produksjonsbedrifter som lykkes, øker kunnskaps- og tjenesteinnholdet i produktene og i produksjonsprosessene. Stadig mer av verdiskapingen i den norske delen av verdikjeden vil ventelig være produksjon av kunnskapstjenester.

Tradisjonelt har utviklingen i industriproduksjonen vært brukt som en indikator på landets konkurranseevne. Nå må fokus flyttes til hele verdikjeden. Utviklingen i industrirelaterte tjenester blir like viktig å overvåke som tradisjonell industriproduksjon. Rent statistisk kan vi fort bli lurt. Når deler av det som tidligere var en del av egenproduserte hjelpetjenester nå kjøpes inn fra tjenesteproduserende selvstendige bedrifter, går industriproduksjonen ned mens tjenesteproduksjonen går opp. Dermed kan vi bli lurt til å tro at det har gått dårligere enn det i virkeligheten har gjort dersom vi bare overvåker statistikken over industriproduksjonen. Det er viktig å ha fokus på hele verdikjeden inklusive ringvirkninger, slik at en ikke dømmer industrien nord og ned som følge av de omorganiseringer som kommer av økt profesjonalisering og ny arbeidsdeling mellom bedrifter innenfor og på tvers av landegrenser.

Politikkområdene må henge sammen

Den store næringspolitikken må ha en helhetstilnærming, der økonomisk politikk, skattepolitikk, kompetansepolitikk, forskningspolitikk og mer tradisjonell næringspolitikk gjensidig må understøtte hverandre.

Det hjelper lite å føre en nærings- og distriktspolitikk for å styrke konkurranseutsatt næringsliv hvis det samtidig føres en politikk der den offentlige utgiftsveksten presser opp kostnadsnivå, renter og kronekurs. Det fører ikke frem hvis det, gjennom markedsbaserte næringsnøytrale virkemidler i forsknings- og innovasjonspolitikken, stimuleres til nye kunnskaper innen for eksempel dypvannsteknologi og marinbiologi, og det samtidig føres en statlig utdanningspolitikk som ikke leverer den realfagkompetanse som markedet har behov for.

Det synes å være bred faglig enighet om at bedrifter investerer for lite i forskning og utvikling. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er større enn den bedriftsøkonomiske fordi kunnskapen følger de ansatte, og den ansatte er mobil og kan derfor ta med seg kunnskapen til andre bedrifter og benytte den der. Det er ok for samfunnet, men ikke for den opprinnelige bedriften, som derfor investerer mindre enn ønsket i forskning. Det er god næringspolitikk å stimulere bedriftenes forsknings- og utviklingsvirksomhet. Forsvinner den norske industrikompetansen, blir det svært vanskelig å bygge opp industrien igjen når oljealderen fases ut.

Det er ikke lett å konkretisere hvilke produksjons- og tjenesteområder vi som nasjon, bør satse på. Det å prioritere noen næringsspesifikke områder innebærer dessuten at en samtidig prioriterer bort andre. De konkrete forretningsmessige valg bør derfor overlates til markedet. Selv om næringspolitikken i utgangspunktet bør være generell og nøytral i forhold til ulike næringer og forretningsområder, vil det likevel vise seg at markedet har foretatt sine prioriteringer. Virkemidler som er markedsbaserte og næringsnøytrale i sin utforming, vil gi resultater som bygger videre på dagens næringsstruktur. Markedets prioriteringer vil med stor grad av sannsynlighet ekspandere og foreta nyinvesteringer i randsonen av de næringsklynger der vi allerede er sterke. Næringsnøytralitet ex ante vil gi næringsskjevhet ex post dersom valgene er overlatt til markedsbaserte systemer. Derfor er det ingen motsetning mellom næringsnøytralitet og ønsket om å ha en politikk som understøtter Norges næringmessige sterke sider. Vi må unngå denne utpregede misforståelsen i det næringspolitiske ordskiftet.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS