Magma topp logo Til forsiden Econa

Asle Rein Henriksen er rådgiver i KPMG, Sustainability Advisory Services, Oslo. Han er cand. agric. fra Norges Landbrukshøgskole og MA fra Westminster University i London. Han har også studert filosofi og internasjonal politikk ved Universität Freiburg i Tyskland og Universitetet i Oslo.

Etikk og lønnsomhet

I løpet av de senere år har det nasjonalt og internasjonalt vært en økning i antall virksomheter som utgir bærekraftighets- og samfunnsrapporter. 1 Børs og katedral har vært ansett for å være diametrale motsetninger med hensyn til verdisyn og målsetninger, men næringslivet tar i stadig større grad inn over seg at ansvaret går utover det å utelukkende tilfredsstille investorene med maksimalt finansielt utbytte.

Drivkrefter bak denne utviklingen er nasjonalt og internasjonalt lovverk samt forventninger og krav fra virksomhetens interessenter. I denne artikkelen vil jeg belyse hva ikke-finansiell rapportering er, hva det innebærer for virksomhetene, og hvordan fokus på ikke-finansiell måloppnåelse kan påvirke bedriftens lønnsomhet.

DEN TREDELTE BUNNLINJEN

Den tredelte bunnlinjen står sentralt når en virksomhet skal opparbeide seg en troverdig, åpen og langsiktig profil. At bunnlinjen er tredelt, innebærer at selskapet rapporterer om den økonomiske, miljømessige og sosiale status. Rapportering av kvantifiserte resultat skal støtte opp under de visjoner og verdier som virksomheten kommuniserer. Hvilke og hvor mange parametere som rapporteres, vil avhenge noe av bransje, interessentenes ønsker og virksomhetens ambisjoner. Interessenter er bl.a. ansatte, investorer, leverandører, kunder, lokalbefolkning, fagforeninger, naturvern- og menneskerettighetsorganisasjoner, nasjonale og internasjonale myndigheter. Det er grupper virksomheten kommuniserer med gjennom sin rapportering.

Ved å undersøke hva interessentene er opptatt av, vil virksomheten kunne innhente den informasjonen som interessentene ønsker, og på bakgrunn av dette kunne prioritere innsatsen for å forbedre de ikke-finansielle resultatene. Det er interessentene, og ikke virksomhetens ledelse, som setter standarden for hva virksomheten bør rapportere om.

Finansiell rapportering har primært til hensikt å informere ledelsen og aksjonærene om virksomhetens lønnsomhet. De parameterne som rapporteres underøkonomi i bærekraftighets- og samfunnsrapporten, går lenger, og har til hensikt å belyse hvordan virksomheten økonomisk påvirker sine interessenter. Relevante parametere kan være betalte skatter og avgifter samt effekter på sysselsetting og lokalt næringsliv. Her kan også bidrag til kultur, idrett og veldedige formål bli beskrevet.

Undermiljø rapporteres parametere som beskriver virksomhetens påvirkning på økosystem, landskap, luft og vann. Dette omfatter gjerne råvareforbruk, energi- og ressursforbruk, transport, utslipp til luft og til vann, avfallshåndtering, type og mengde helse- og miljøfarlige kjemikalier som inngår i produktene, avfall som genereres når produktene kasseres, påvirkning av biodiversitet, samt investeringer som er foretatt ut fra miljøhensyn. Spesielt interessant er det å rapportere om innsatsfaktorer og utslipp pr. produsert enhet, ellereco-efficiency, slik World Business forum for Sustainable Development kaller det.

Densosiale dimensjonen i bærekraftighets- og samfunnsrapporten beskriver hvordan virksomheten påviker sine interessenter sosialt. Dette omfatter gjerne informasjon om de ansattes vilkår, herunder om sykefravær, arbeidsulykker, innsats for å forbedre arbeidsmiljøet samt informasjon om ansatte og ledelse fordelt på kjønn og etnisk bakgrunn. For virksomheter som har enheter i utlandet, eller som har utenlandske leverandører, bør rapporteringen tilpasses de lokale forhold. Eksempler på dette kan være informasjon om barnearbeid, minstelønn, korrupsjon og andel ansatte som er organisert.

Det er ingen internasjonalt akseptert standard for hvilke parametere som skal rapporters, og hvordan informasjonen skal organiseres. Den standard som det likevel er hyppigst referert til, erGlobal Reporting Initiativ (GRI). Denne er utviklet i samarbeid mellom representanter fra næringsliv, revisjon, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner, fagforeninger og forskere, og institusjonen er nå en offisiell samarbeidspartner med FN. I regi av GRI utvikles det stadig nye bransjespesifikke standarder.

Interessentene forventer gjerne kontinuerlig forbedring i arbeidet. GRI-standarden legger derfor opp til at parameterne skal vise historisk utvikling, og at det skal defineres mål for hver av dem. Nå er det naturligvis utfordringer forbundet med å sammenlikne spesifikke parametere over tid. Selskapet kan endre produksjonen, kan kjøpe opp eller bli solgt, måle- og beregningsrutinene kan bli endret og nye parametere kan komme til. Slikt bør eventuelt bli forklart i noter til regnskapet. At parametere viser en positiv utvikling over tid, vil kunne tyde på at ledelsen og de ansatte legger ned ressurser og arbeid for å forbedre prestasjonene. Å definere målsetninger for hver parameter kan også by på utfordringer. Likevel, definerte målsetninger for et antall parametere vil tolkes som offensivt av interessentene. At målene nås, vil kunne tyde på god kommunikasjon i selskapet og at tankegangen er integrert i hele organisasjonen.

VERIFISERING

Foreløpig er det ingen formelle krav til verifisering av ikke-finansiell informasjon, men KPMGs globale undersøkelse om bærekraftighetsrapportering fra 2002 viste at trenden internasjonalt går i retning av at dette blir mer vanlig. At en uavhengig tredjepart verifiserer de ikke-finansielle resultatene, vil kunne forsikre interessentene om at virksomhetene «walk like they talk».

Både i Norge og internasjonalt er det relativt få virksomheter som kan plasseres i kategorien «eksempel til etterfølgelse» når det gjelder slik rapportering. Årsaken til dette er nok at det er ressurskrevende å tallfeste og sette mål for de ovennevnte parametere. KPMGs erfaring er at det blant dem som tar dette mest alvorlig, er en overhyppighet av multinasjonale konsern som har vært eller står i fare for å bli utsatt for negativ omtale.

Nå er det heller ikke slik at omfattende rapportering av de økonomiske, miljømessige og sosiale resultatene i seg selv gjør virksomheten bærekraftig. Bærekraftighet forutsetter i første rekke finansiell avkastning over tid. Spørsmålet er om virksomheter med en troverdig, åpen og langsiktig profil har fordeler i markedet.

Den norske regnskapsloven av 1998, § 3-3, pålegger virksomheter med regnskapsplikt at det i styrets beretning

... skal gis opplysninger om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Det skal opplyses særskilt om sykefravær, skader og ulykker.

Det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene.

Det skal gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.

En undersøkelse foretatt av Universitetet i Oslo viser likevel at kun 30 prosent av Norges største virksomheter, målt etter omsetning i 2001, kan sies å oppfylle regnskapslovens pålegg om opplysninger om påvirkning av det ytre miljø.

LØNNSOMHET

Lønnsomhets- og verdiskapingsbegrepet får utvidet innhold når vi snakker om virksomheter som har institusjonalisert bærekraftighet og samfunnsansvar i bedriftskulturen. Ved siden av investorer vil de ansatte kunne bli belønnet med bedre arbeidsmiljø, nærmiljøet med mindre lokal forurensing, samfunnet med færre sosiale utgifter og god omtale når norske virksomheter er flinke i utlandet, og jordkloden med lavere ressursforbruk og mindre global forurensing.

En rekke av de parametrer som rapporteres under miljø, er sterkt knyttet til bedriftens lønnsomhet, og kan ikke betraktes som «noe nytt» eller utelukkende motivert ut fra samfunnsansvar og miljøvennlighet. Energiøkonomisering og økt utnyttelse av råvarer er eksempler på tiltak hvor både økologiske og økonomiske gevinster kan realiseres. Det samme gjelder tiltak for å effektivisere transporten og for å redusere avfallsmengden generelt og mengden usortert avfall spesielt. Ressursforbruk pr. produsert enhet,eco-efficiency, vil bli gjenspeilet også på den finansielle bunnlinje.

En rekke virksomheter er underlagt myndighetsstilte utslippskrav, og har allerede iverksatt tiltak for å redusere utslippene og opparbeidet gode rutiner for måling av disse. Det lønner seg å unngå bøter, sanksjoner og negativ omtale. De proaktive virksomhetene går lenger enn å tilfredsstille myndighetsstilte krav. Ved å ligge i forkant vil man kunne få fordeler av strengere lover og forskrifter. For eksempel venter vi at det i 2005 blir innført kvotehandel av klimagasser i EU og Norge. Bedrifter som faller inn under ordningen, og som allerede har redusert sine utslipp, vil da kunne selge kvoter.

I 2007 blir bedrifter i enkelte bransjer pålagt å rapportere og redusere sine utslipp av flyktige organiske forbindelser (VOC). Slike forbindelser kan gi luktulemper i nabolag rundt utslippskildene og reagere med nitrogenoksider (NO) og danne bakkenær ozon under påvirkning av sollys. Utslippskravene kan oppfylles gjennom installering av renseutstyr eller omlegging til mer miljøvennlig produksjon.

Det synes altså som det er fordeler knyttet til årvåkenhet i forhold til fremtidige lover og forskrifter. Ved å ignorere slike hensyn vil man kunne få en kraftig økonomisk smell, for eksempel gjennom pålegg om å rense opp forurenset grunn eller å erstatte skader forårsaket av helse- eller miljøskadelige produkter.

De store naturvern- og menneskerettighetsorganisasjonene utøver en betydelig makt. Vi har flere eksempler på at slike organisasjoner har presset multinasjonale virksomheter til å endre atferd. Ved å ikke ta hensyn til disse vil virksomheten stå i fare for å få negativ omtale i media, noe som igjen kan påvirke kundenes preferanser.

Sykefravær og arbeidsulykker kan også, om enn kynisk, bli betraktet som kostnader for bedriften. Gjennom tiltak for å redusere fravær vil bedriften kunne spare penger, de ansatte blir fornøyde og samfunnet blir mindre belastet. Aktuelle tiltak kan være målrettet bruk av bedriftshelsetjeneste og trivselsundersøkelser samt omskolering av personell eller midlertidig omplassering til mindre belastende arbeid.

TROVERDIG PROFIL

Det er også bedrifter som er sitt ansvar bevisst når de opererer i utviklingsland, for eksempel gjennom støtte til demokratiseringsarbeid og utvikling av individuelle plikter og rettigheter. Dette kan gjøres gjennom bidrag til lokale utdanningsinstitusjoner og tilføring av kompetanse gjennom opplæring og ansettelse av lokalt personell. Andre elementer er negativ holdning til korrupsjon, samt høy HMS-standard ved produksjonsenhetene. Slik innsats vil kunne komme virksomheten til gode ved at de ansatte arbeider bedre, lokalbefolkningen blir fornøyd og menneskerettighetsorganisasjonene tilfredsstilt.

Ved å opparbeide seg en troverdig, åpen og langsiktig profil vil virksomheten kunne kommunisere de «riktige» verdiene og dermed bygge opp sin integritet ogbrand value. Vi har eksempler på at dette har vært avgjørende i oppkjøpsprosesser og under kontraktinngåelse om leveranse til multinasjonale foretak som har drevet med dette over flere år, og som har klare retningslinjer forsupply chain management. Gjennom å kommunisere slike verdier vil man dessuten kunne tiltrekke seg unge talenter med et bevisst forhold til miljø og samfunnsansvar.

Virksomheter som har institusjonalisert bærekraftighet og samfunnsansvar i bedriftskulturen, har mindre sannsynlighet for å gjøre feil, ikke bare på de ikke-finansielle områdene, men sannsynligvis også når de gjør forretninger. Årsaken til dette er at ledelsen og de ansatte er bedre rustet til risikovurderinger. I sin søken etter fremtidige, bærekraftige forretningsområder er det også grunn til å tro at denne type virksomheter er bedre rustet, nettopp fordi tankegangen er integrert i organisasjonen.

Hvis noe skulle tale imot innsats for å rapportere og forbedre de ikke-finansielle prestasjonene, måtte det være at resultatene ikke nødvendigvis kommer på kort sikt, at det krever ressurser og kompetanse for å implementere organisasjonens interne kontrollsystem, og at fallhøyden øker i takt med virksomhetens profilering av ikke-finansiell måloppnåelse.

FORVALTERNES STYRING

Det er eksempler på virksomheter som har hatt både økonomiske oppturer og nedturer etter å ha fokusert på bærekraftighet og samfunnsansvar. Slike enkelteksempler kan være interessante, men sier ikke noe om generelle tendenser ved virksomheter som fokuserer på ikke-finansielle verdier. Dessuten er det ofte problematisk å isolere effekten av slikt fokus versus effekten av andre faktorer som valutakurser, rentenivå, skatter og generell markedsutvikling.

Når private og offentlige finansforvaltere som pensjonsfond, banker og forsikringsselskap nasjonalt og internasjonalt likevel velger å innføre etiske og miljømessige kriterier for sine investeringer, så er det av flere årsaker: Det er en oppfatning av at virksomheter som er gode på ikke-finansiell måloppnåelse, også er gode på andre ting. Videre er det en oppfatning av at det er lavere risiko knyttet til å investere i virksomheter som er gode på ikke-finansiell måloppnåelse, enn i dem som ikke er det. Dessuten kan forvalterne, ved å styre betydelige beløp bort fra virksomheter som ikke tilfredsstiller kravene, og inn i virksomheter som gjør det, bidra til en bærekraftig utvikling og samfunnsansvar. Forvalterne kan derigjennom bidra til produksjon av tilleggsgoder. De finansforvaltere som har en slik profil, vil dessuten kunne oppnå positiv oppmerksomhet i markedet.

Det er flere måter finansforvalterne kan definere etiske kriterier for sine investeringer på. I hovedsak skilles det mellompositiv ognegativ screening. Positiv screening innebærer å velge ut kun de beste virksomhetene i hver sektor med hensyn til ikke-finansiell måloppnåelse. Negativ screening innebærer å luke ut de virksomhetene i hver sektor som ikke tilfredsstiller de etiske og miljømessige minstekravene. I USA blir 1 av 8 USD forvaltet etter en eller annen form for slike kriterier. I Norge og Europa har en rekke tunge finansforvaltere operert med slike kriterier i flere år. Petroleumsfondet vurderer nå å utvide de etiske kriteriene fra kun å omfatte brudd på folkeretten, til også å omfatte økonomiske, sosiale og økologiske forhold.

Forsikringsbransjen har på internasjonalt nivå registrert en økning i såkalte naturskadeutbetalinger, noe som man mener har sin årsak i globale klimaendringer. Forsikringsbransjen har derfor interesse av å bidra til reduksjon i utslippet av klimagasser gjennom sine investeringer. For at en slik investeringspolitikk skal ha effekt på det globale klimaet, må mange tunge finansforvaltere samkjøre sine retningslinjer. I regi av UNDP 2 er det tatt slike initiativ. Også virksomheter som fremstiller helseskadelige produkter, slik som for eksempel tobakk, blir i større grad ekskludert fra forsikringsselskapenes porteføljer.

AKTIVT EIERSKAP

Investorer og forvaltere kan også utøve de eierrettigheter som følger med aksjer, såkalt aktivt eierskap. Ved å ta del i stemmegivningen under generalforsamlinger, og ved å fremme nye eller alternative forslag, kan virksomheten dreies i ønsket retning. Dette kan være et alternativ til å ekskludere virksomheter fra porteføljen.

Men heller ikke finansforvaltere kan leve av god vilje og fagre intensjoner. Det er således gjort en rekke forsøk på å sammenlikne avkastningen i porteføljer hvor det stilles krav til bærekraftighet og samfunnsansvar, versus porteføljer hvor dette ikke gjøres. Slike sammenlikninger forutsetter imidlertid at sammensetningen av virksomheter med hensyn til bransje er lik i den «etiske» porteføljen som i referanseindeksen. Det var for eksempel en periode hvor de såkalte miljøfondene gjorde det svært godt fordi investeringenes tyngdepunkt lå på IT- og telekommunikasjon; en bransje som ble ansett for å være miljøvennlig, og som samtidig hadde en eventyrlig verdistigning.

I april 2003, etter å ha sammenliknet virksomheter fra FTSE 250 3, leverte UK's Institute of Business Ethics sterke bevis for at virksomheter med klare etiske retningslinjer på lang sikt gjorde det finansielt bedre enn bedrifter som ikke hadde slike retningslinjer. Den generelle konklusjonen er nok likevel at avkastningen foreløpig har vist seg verken bedre eller dårligere i såkalte etiske fond, i forhold til globale referanseindekser. Men så er tidsperspektivet også lengre enn til den neste finansielle kvartalsrapporten.

  • 1: Begrepene bærekraftighets- og samfunnsrapport vil i denne artikkel bli brukt synonymt fordi begge gir rom for å formidle den tredelte bunnlinjen.
  • 2: United Nation Development Program
  • 3: FTSE, Financial Times Stock Exchange, indeks for Londonbørsen. FTSE 100 inneholder de 100 største selskapene målt etter markedsverdi. FTSE 250 inneholder de 250 neste, målt etter markedsverdi.
  • Ruud, Audun og Larsen, Olav Mosvold.Miljørapportering i større norske foretak: Fungerer regnskapsloven etter intensjonen? Rapport nr. 5/03. Universitetet i Oslo.
  • www.globalreporting.org
  • www.sft.no
  • www.wbcsd.org
  • www.klp.no
  • www.storebrand.no

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS