Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Etterkontroll av aksjelovene

Regjeringen la i april 2006 frem Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) Om lov om endringer i aksjelovgivningen mv. med forslag til en rekke endringer i aksjelovene. Forslagene, som i skrivende stund ennå ikke er behandlet av Stortinget, vil formentlig bli vedtatt uten større endringer.

De fleste forslagene i Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) har sin bakgrunn i at Stortinget da aksjelovene av 1997 ble vedtatt, uttrykte ønske om en generell etterkontroll av lovene innen fem år etter ikrafttredelsen. Proposisjonen inneholder imidlertid også forslag med annen bakgrunn enn Stortingets generelle ønske om etterkontroll. Det av disse forslagene man har fokusert mest på, gjelder fastsettelsen av lederlønninger hvor det legges opp til noen nye rutiner i forhold til de tidligere reglene som er omtalt i Magma nr. 2/2006.

Formålet med etterkontrollen

I Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) tas det utgangspunkt i at etterkontrollen i første rekke skal bestå i å kontrollere om regelverket virker etter sin hensikt, samt lokalisere eventuelle praktiske problemer som har sin bakgrunn i aksjelovene. Fordi formålet med etterkontrollen dermed har vært relativt begrenset, går proposisjonen ikke inn i en vurdering av spørsmål som ville forutsette mer prinsipielle og strukturelle endringer i aksjelovene. Dette innebærer f.eks. at mer grunnleggende spørsmål om aksjelovenes regler om kapitalbeskyttelse ikke har vært gjenstand for nærmere vurdering. Dette til tross for at det både nasjonalt og internasjonalt har vært atskillig faglig debatt når det gjelder om de tradisjonelle kapitalreglene er optimale for å tilfredsstille næringslivets behov. De fleste endringene angår derfor mer teknisk-juridiske forhold.

Bortsett fra forslaget til regler om retningslinjer for selskapets lederlønningspolitikk, inneholder proposisjonen heller ikke forslag som tar stilling til vedtatte eller forventede EU-initiativer på selskapsrettens område. Det synes å ha blitt vanlig praksis at norsk lovgivning tilpasses slike initiativer når de foreligger, og at man ikke bruker krefter på å posisjonere seg før det er helt nødvendig.

Endringene

I Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) finnes det forslag til større eller mindre endringer i aksjelovenes regler om bl.a. styrets handleplikt ved tap av egenkapital, kapitalforhøyelse, finansielle instrumenter, avtaler mellom selskap og aksjer m.v., konsernfusjon og konsernfisjon, aksjonærrettigheter ved aksjeovergang i allmennaksjeselskaper, forkjøpsrett, beregning av fri egenkapital ved avvikling av kreditt m.v., finansiell bistand i forbindelse med erverv av aksjer i selskapet, godtgjørelse fra andre enn eget selskap, lederlønninger, erstatningsansvar og sanksjoner ved overtredelse av aksjelovene. Noen sider ved enkelte av disse temaene vil bli omtalt i det følgende.

Avtaler mellom selskap og aksjonær

Aksjelovenes regler om avtaler mellom selskap og aksjonær har vist seg å være vanskelige i praksis. Reglene, som finnes i aksjelovenes § 3–8, ble omtalt i Magma nr. 4/2001.

Etter aksjelovenes § 3–8 skal avtaler om selskapets erverv av eiendeler, tjenester eller ytelser fra en aksjonær vedtas i generalforsamlingen med utgangspunkt i en nærmere angitt dokumentasjon dersom selskapets vederlag utgjør mer enn 10 prosent av aksjekapitalen i aksjeselskaper og 5 prosent av aksjekapitalen i allmennaksjeselskaper. Ellers er avtalen ikke bindende.

Dokumentasjonen som skal foreligge før generalforsamlingen kan vedta avtalen, skal være nokså omfattende, og den kan ikke utarbeides uten bistand fra revisor. Dermed blir det også kostbart å utarbeide denne dokumentasjonen.

Selv om avtalen gjelder selskapets erverv fra aksjonær, er det i visse tilfeller likevel ikke nødvendig å følge reglene om at avtalen skal vedtas i generalforsamlingen. Det viktigste unntaket gjelder «forretningsavtaler som ligger innenfor selskapets vanlige virksomhet og inneholder pris og andre vilkår som er vanlige for slike avtaler».

I Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) foreslås det flere endringer i aksjelovenes § 3–8. Bl.a. skal regelen heretter også gjelde for selskapets avtaler med styremedlemmer og daglig leder, og den skal ikke bare gjelde for selskapets erverv, men også for selskapets salg m.v. Dermed utvides regelens anvendelsesområde betraktelig.

Den viktigste endringen gjelder imidlertid unntaket for forretningsavtaler. Heretter skal det gjelde et unntak for «avtale som inngås som ledd i selskapets vanlige virksomhet og inneholder pris og andre vilkår som er vanlige for slike avtaler». Unntaket omfatter dermed vanlige avtaler som selskapet har behov for å inngå for å kunne utøve sin virksomhet. Realiteten er etter dette at alle normale forretningsavtaler mellom selskapet og aksjonærer m.v. kan inngås uten at det er nødvendig å følge prosedyren i aksjelovenes § 3–8. Mye av den kostbare dokumentasjon som har vært utarbeidet i de senere år for at man skulle «være på den sikre siden», blir dermed unødvendig.

Godtgjørelse fra andre enn selskapet

Aksjelovenes § 6–17 setter forbud mot at et styremedlem, daglig leder eller noen ansatt i selskapet kan motta godtgjørelse fra andre enn selskapet i anledning av sitt arbeid for selskapet. Regelen er nærmere omtalt i Magma nr. 6/2000.

Formålet med forbudet er å forhindre at styremedlemmer m.v. mottar godtgjørelse som kan true deres lojalitet mot eget selskap. Etter sin ordlyd rekker forbudet imidlertid svært langt, og det kan synes å ramme også fullt ut lojale disposisjoner som utvilsomt er i selskapets interesse, f.eks. når hovedaksjonæren betaler et styrehonorar som selskapet selv ikke har råd til å betale. Av denne grunn har det bl.a. vært hevdet at bestemmelsen måtte tolkes innskrenkende slik den bare rammer illojale godtgjørelser. Det har imidlertid vært omdiskutert om en slik tolkning kan være riktig.

I Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) foreslås det at forbudet i aksjelovenes § 6–17 heretter skal rette seg mot godtgjørelse fra andre i anledning av rettshandel for selskapet. Uttrykket «rettshandel», som nok ikke er særlig kjent utenfor juristenes krets, er valgt for at loven skal ha samme utforming som den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven av 1976. Dermed rammes godtgjørelse fra selskapets medkontrahent (returkommisjon, «smøring», mv.), men derimot ikke bl.a. arbeidsvederlag fra vedkommendes (hoved)arbeidsgiver som bl.a. skal dekke utførelse av arbeid eller verv i det aktuelle selskapet. Om en ansatt i morselskapet får lønnspålegg fordi han eller hun er styreleder i et datterselskap hvor det ikke utbetales styrehonorar, vil det ikke være omfattet av forbudsbestemmelsen. Dette er likevel ikke det samme som at det alltid er fritt frem for godtgjørelse fra andre enn selskapet. Hvorvidt godtgjørelser som ikke direkte er omfattet ordlyden, er lovlige, må vurderes ut fra prinsippet om selskapsledelsens lojalitetsplikt overfor selskapet, aksjelovenes inhabilitetsregel og forbudet mot misbruk av posisjon i selskapet 

Adgangen til å bruke visse finansielle instrumenter

Både aksjeloven og allmennaksjeloven har regler om lån som gir fordringshaveren rett til å kreve utstedt aksjer. Bare allmennaksjeselskaper har imidlertid hittil kunnet utstede tegningsrettsaksjer og frittstående tegningsretter. Bakgrunnen for at aksjelovene har hatt denne forskjellen, var dels at aksjeselskaper ikke ble ansett for å ha særlig behov for å gjøre bruk av tegningsrettsaksjer og frittstående tegningsretter, dels at finansieringsformene var nye med aksjelovene av 1997, og at det derfor kunne være en fordel å høste noe erfaring før aksjeselskaper eventuelt skulle få adgang til å utstede tegningsrettsaksjer og frittstående tegningsretter.

Det har imidlertid vist seg å være et behov for at også aksjeselskaper skal kunne utstede tegningsrettsaksjer og frittstående tegningsretter. Dette er bakgrunnen for at også aksjeselskaper heretter skal ha denne adgangen. Dermed reduseres behovet for at selskaper med en relativt beskjeden aksjonærkrets må velge allmennaksjeselskap fremfor aksjeselskap, som ellers ville være den naturlige selskapsformen.

Skillet mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper

Aksjelovene legger opp til at skillet mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal bero på om selskapet har liten eller stor aksjespredning. Allmennaksjeloven er skrevet med tanke på selskaper med stor aksjespredning, mens aksjeloven er skrevet med tanke på selskaper med liten aksjespredning.

De fleste forslagene i Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) synes å være godt tilpasset dette. I forbindelse med vurderingen av om aksjeselskaper skulle få adgang til å utstede tegningsrettsaksjer og frittstående tegningsretter, finnes det imidlertid en bemerkelsesverdig uttalelse i proposisjonen. Det heter her bl.a.:

«Departementets forslag om å innføre regler om frittstående tegningsretter og tegningsrettsaksjer bygger på grunnlag av høringen som nevnt på en antakelse om at noen aksjeselskaper kan ha et reelt behov for å bruke slike finansielle instrumenter. Departementet vil imidlertid samtidig fremheve at innføring av slike regler i aksjeloven medfører at en tidligere forskjell mellom aksjeloven og allmennaksjeloven blir borte, og at aksjeloven på denne måten blir mer lik allmennaksjeloven. Stortinget besluttet ved vedtakelsen av aksjeloven og allmennaksjeloven i 1997 at de to aksjeselskapsformene skulle reguleres i to forskjellige lover. Departementet ser det som en grunnleggende forutsetning for dette at de to selskapsformene skulle ha en egenart, og at det skulle være en reell forskjell mellom de to lovene og aksjeselskapsformene. Dersom man skal unngå at aksjeloven i fremtiden blir tilnærmet identisk med allmennaksjeloven, kan ikke argumentet om at aksjeselskaper av en viss størrelse kan ha behov for den samme rettslige reguleringen som allmennaksjeselskaper, trekkes for langt. En slik argumentasjon må i hvert fall i en viss utstrekning møtes med at et aksjeselskap med slike behov hører hjemme i allmennaksjeloven, og derfor bør omdannes til allmennaksjeselskap …»

En ting er at forslagene i Ot.prp. nr. 55 (2005–2006), bl.a. når det gjelder kapitalforhøyelse, innfører flere nye forskjeller mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper.

Viktigere er det at om uttalelsen gir uttrykk for en programerklæring fra lovgivers side, så er den nokså oppsiktsvekkende. Skal det være forskjellige regler for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, bør dette ha forankring i den grunnleggende forskjellen mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper; nemlig aksjespredningen. Legges det opp til forskjeller i regelverket som bare kan begrunnes i at reglene for aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper ikke bør være like, og uten at dette skyldes at behovene er forskjellige for de to selskapsformene eller at selskapsformene reelt sett er blitt så forskjellige at de krever ulike regler, virker det nokså meningsløst.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS