Magma topp logo Til forsiden Econa

Mathilde Fasting arbeider som idéhistoriker og prosjektleder i Civita. Hun er siviløkonom fra NHH, har en bachelor- og mastergrad i idéhistorie fra Universitet i Oslo og er dr.rer.pol. fra Universitetet i Erfurt. Hun har arbeidserfaring innen strategi og business development fra Orkla og Storebrand, og fra drift av egne virksomheter innenfor eiendom og handel.

Etterlyser nytenkning i økonomifaget

Fasting_Mathilde_SHFasting_Mathilde_SHFasting_Mathilde_SHI 2011 kunne Norges Handelshøyskole (NHH) feire sitt 75-årsjubileum, og økonomiske og administrative fag er i vinden som aldri før. 108 600 personer søkte høyere utdanning i 2011, og mange av dem velger studier innen økonomi og administrasjon. NHH er landets mest ettertraktede økonomistudiested, men er ikke alene om å tilby høyere økonomisk utdanning. Økonomi kan man studere fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør.

Hva er det som møter en fersk økonomistudent i dag? Hvordan læres økonomifaget, hvordan blir studenter introdusert for teorier, hvilke sammenhenger settes de inn i, og hvordan har faget i mange tiår preget alle dem som har studert økonomi ved universiteter og høyskoler?

Ifølge professor Dani Rodrik ved Harvard lider økonomisk undervisning på lavere nivå av forenklinger – studentene lærer om effektive markeder, om komparative fordeler, om usynlig hånd – mens den virkelige verdens forviklinger og nyanser er godt skjult i alle forutsetningene som tas for å rendyrke modellene. Hvor er rommet for de kritiske diskusjonene av det som er minst like viktig som kurvene og ligningene?

Økonomi må settes inn i en helhet, også på bachelornivå. Tverrfaglighet og perspektiver på eget fagområde må ikke bare forbeholdes forskere, men må også introduseres i den ordinære utdanningen. Som idéhistoriker er det lett å vise til tidligere tider, da fagskillene ikke eksisterte på samme måte som i dag. Da kunne man enkelt hoppe fra disiplin til disiplin, hente inn argumenter fra forskjellige fagområder som sosiologi, statsvitenskap, politisk filosofi, moral og psykologi. Slik kom flere perspektiver og sammenhenger frem, og, ikke minst, man ble seg bevisst usikkerhet og hadde evnen til å stille kritiske spørsmål. Dessuten var historisk kunnskap viktig, og dagens debatter om finans- og gjeldskriser viser at flere tyr til historien for å se hva som har blitt sagt og gjort tidligere. Selv om historien ikke alltid gjentar seg, kan historisk kunnskap bidra til å klargjøre hvorfor for eksempel kriser oppstår.

Vi behøver ikke å gå utenfor landets grenser for å finne eksempler på økonomer med helhetsperspektiv. På 1800-tallet hadde Norge flere viktige «nasjonale strateger» som tok samfunnsutvikling og samfunnsansvar på alvor. Disse var gjerne både jurister, historikere og økonomer. Den mest kjente av dem var Anton Martin Schweigaard, men etter ham kom Torkel Aschehoug. Aschehoug brukte de siste syv årene av sitt liv til å skrive over 2000 sider om økonomi. Arbeidet viser bredde, men også dybde. Schweigaard og senere Aschehoug stod overfor et enklere økonomifag, men de realøkonomiske utfordringene var store og komplekse – økonomiske kriser, tolldiskusjoner, skipsfarten som gikk fra seilskip til dampskip, elektrisiteten og betydningen av den for industriell utvikling og dessuten utviklingen av velferdsordninger var virkeligheten før og etter 1900. Økonomene evnet å kombinere kunnskap fra ulike fag og benytte dem i praktisk politikk. Dessuten var de opptatt av å forstå historien.

Økonomisk historie (og idéhistorie) var et ikke-tema hos Ragnar Frisch og hans disipler. På Blindern var økonomisk historie en spesialitet for historikerne rundt Francis Sejersted, som var mer tiltrukket av NHHs økonomiske tenkning enn av Frisch, og som foretrakk Schumpeter fremfor Keynes, skriver professor Rune Slagstad i en omtale av Elisabeth Bjørsvik og Yngve Nilsens bok Norges Handelshøyskole i 75 år. Dersom Rodriks tese om undervisning holder for universitetet og handelshøyskolen i dag, er økonomisk historie og idéhistorie ikke høyest prioritert.

Jeg tror at økonomifaget trenger impulser og kunnskap fra ulike hold, selv om samarbeid over faggrensene til en viss grad skjer i flere miljøer, og flere forskere har nye og fruktbare perspektiver på økonomiske problemstillinger. Mari Rege ved UiS, Karine Nyborg ved UiO og nylig Ingvild Almås fra NHH er eksempler på forskere som tenker nytt innen sine deler av økonomifaget. På lavere utdanningsnivåer kan bredden sikres av et mer sammensatt undervisningsmiljø, eller økonomiutdannelsen kan bygges ut til å inkludere andre fagområder.

Spørsmålet er om man mister dybde hvis man tillater mer bredde? Hvis man med dybde mener mer kompliserte teoretiske sammenhenger, vil man likevel ikke bli kvitt usikkerhetsmomenter. Har man derimot bredde, blir man også mer oppmerksom på alle de faktorene det ikke lar seg gjøre å regne på. Om bredden er borte allerede fra bachelornivå, om økonomiundervisningen reduseres til teknikker og metoder for forenklede problemstillinger, sikres ikke tilfanget av gode forskere lenger opp i utdanningsløpet, og alle som går ut i samfunnet som økonomer, har med seg en verktøykasse med et innhold som fungerer dårlig.

Økonomi og økonomisk forståelse er viktig, og mange velger økonomisk utdannelse. Derfor er det nødvendig at økonomer evner å se ikke bare eget fags muligheter, men også eget fags begrensninger. Jeg etterlyser en debatt om hvor veien går videre. Hvordan skal økonomifaget se ut i fremtiden?


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS