Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er advokat ved advokatfirmaet PricewaterhouseCoopers DA.

Ettervirkninger av bankkrisen -- fradrag for tapt preferansekapital

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var det som kjent en betydelig krise i den norske finansnæringen. Staten måtte bidra med betydelige beløp for å hindre at noen av våre største banker gikk over ende. I kjølvannet av dette har det gjennom flere år versert tvister med ligningsmyndighetene om de skattemessige konsekvensene av denne støtten. Høyesterett har i en dom slått fast at statens tilførsel av midler i form av preferansekapital ikke var å anse som skattepliktig inntekt for bankene, og at kapitaltilførselen var å anse som egenkapital som ikke medførte at bankene mistet retten til å fremføre underskudd.

av Per Helge Stoveland

Høyesterettsdommen, som ble avsagt 27. juni i år, gjaldt preferansekapital som Kreditkassen og Den norske Bank (DnB) ble tilført for å tilfredsstille de dagjeldende forskriftene om kapitalkrav for banker og finansinstitusjoner. Tilførselen av kapitalen skjedde på betingelse av at preferansekapitalen ble godkjent som kjernekapital i henhold til forskriften om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner. For at kapitalen skulle kunne godkjennes som kjernekapital, måtte den være fullt innbetalt, den måtte kunne nyttes til dekning av tap eller underskudd ved løpende drift, den skulle ikke gi avkastning uavhengig av det årlige driftsresultatet, og den kunne ikke betales tilbake uten ved avvikling. Bankenes betydelige tap medførte at preferansekapitalen måtte nedskrives som tapt etter at bankene hadde tapt den øvrige egenkapitalen.

I forbindelse med kapitaltilførselen og bortskrivningen av denne oppstod det to skatterettslige problemstillinger. For det første om kapitalen var å anse som skattepliktig inntekt. Spørsmålet da var om kapitaltilførselen kunne anses som en «fordel vunnet ved virksomhet», jf. tidligere skattelov § 42 første ledd. Selv om det ikke skulle være tilfellet, var det spørsmål om bortskrivningen av kapitalen kunne anses som en ettergivelse av gjeld, som reduserer adgangen til å fremføre underskudd fra tidligere år. Enten en anså kapitaltilførselen som en skattepliktig fordel, eller en så den som en gjeldsettergivelse, ville resultatet bli det samme ettersom bankene hadde betydelige fremførbare underskudd og begge betraktningsmåtene ville medføre at bankene raskere ville komme i skatteposisjon.

For DnB gjaldt saken et beløp på kr 2 188 800 000, mens saken for Kreditkassen gjaldt et beløp på kr 2 724 360 000. Den nominelle skatteeffekten av dette er (nominelt) hhv. kr 612 864 000 og kr 762 828 000.

Ligningsbehandlingen ble gjennomført av Sentralskattekontoret for storbedrifter i Moss. Ligningsnemnda kom til at tilførselen av preferansekapitalen var å anse som lån, og at nedskrivningen av preferansekapitalen var å anse som en gjeldsettergivelse som reduserte det fremførbare underskuddet krone for krone. Alternativt måtte tilførselen ses på som skattepliktig inntekt. Overligningsnemndas flertall mente at preferansekapitalen hadde karakter av betinget støtte, som representerte en skattepliktig fordel vunnet ved virksomhet. Byretten var enig med overligningsnemnda. Lagmannsretten kom derimot til tilskuddene ikke var skattepliktige, og at nedskrivningen heller ikke kunne anses som en gjeldsettergivelse som reduserte adgangen til å fremføre underskuddet.

Høyesterett var enig med lagmannsrettens resultat. Høyesterett foretok en konkret vurdering med hensyn til om preferansekapitalen hadde størst likhetstrekk med gjeld eller egenkapital. Høyesterett la særlig vekt på kapitalens tapsabsorberende evne, dvs. at kapitalen kunne benyttes til dekning av underskudd eller tap under den løpende driften. Dette skilte preferansekapitalen fra låneavtaler flest. Videre ble det lagt vekt på at kapitalen var rentefri og skulle betjenes av utbytte tilsvarende utbytte på vanlig aksjekapital. Det ble også lagt vekt på at fondene bare hadde rett til å kreve kapitaltilførslene tilbakebetalt ved avvikling, og at det ellers bare kunne fremmes krav om konvertering til aksjer. Det ble i denne forbindelse ikke lagt vekt på at bankene kunne møte et konverteringskrav med hel eller delvis innfrielse av det innskutte beløpet. Disse forholdene trakk etter førstvoterendes oppfatning sterkt i retning av at kapitalen hadde karakter av egenkapital. Dette inntrykket ble bekreftet av den omtalen som preferansekapitalen hadde i lover og forskrifter. Blant annet var det grunn til å forstå beregningsforskriften slik at det som etter forskriften var kjernekapital, også var egenkapital.

Høyesterett kom også til at preferansekapitalen ikke kunne anses som skattepliktig inntekt for bankene. Det ble da lagt vekt på at fondene fikk betydelige rettigheter i form av rett til å konvertere preferansekapitalen til aksjer, krav på utbytte og rett til kontroll med bankenes drift. I utgangspunktet var det dermed tale om gjensidige ytelser og et gjensidig forpliktende forhold. Det var dermed ikke grunnlag for å anse tilførslene som en fordel for bankene da preferansekapitalen ble tilført. Heller ikke nedskrivningen kunne anses som noen skattepliktig fordel. Det ble lagt vekt på at en konvertering til aksjekapital ikke ville medført noen fordel. Videre ble det bemerket at bortfallet av konverteringsplikten, plikten til å betale utbytte til fondene og fondenes kontroll med bankenes drift vanskelig kunne anses som en inntekt for bankene.

Dommens betydning utenfor den foreliggende saken er vanskelig å fastslå, bortsett fra når det gjelder andre finansinstitusjoner hvor staten gikk inn med tilsvarende kapitaltilførsler. Noen slike saker som ligningsmyndighetene har tatt opp, har ligget i ro i påvente av høyesterettsdommen. Utover dette vil dommen kunne ha betydning i forhold til andre typer kapitaltilførsler som har trekk både av egenkapital og lånekapital. Dommen vil da gi visse retningslinjer om hvilke momenter som må tillegges mest vekt ved avveiningen.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS