Magma topp logo Til forsiden Econa

Carl Julius Norstrøm er professor i bedriftsøkonomi ved Norges Handelshøyskole, med bedriftsøkonomiens historie som ett av sine spesialområder. Han var i perioden 1996--98 rektor ved NHH.

Eugen Schmalenbach -- den tyske læremester

Eugen Schmalenbach regnes som den mest betydelige av grunnleggerne av tysk bedriftsøkonomi etter at de første handelshøyskolene ble etablert rundt 1900. Han er trolig også den ikke-skandinav som har betydd mest for utviklingen av faget bedriftsøkonomi i Skandinavia. Formålet med denne artikkelen er å gi en kort beskrivelse av Schmalenbachs liv og virke, hans forskning og hans betydning for utviklingen av bedriftsøkonomien i Skandinavia.

figur

LIV

Eugen Schmalenbach ble født i 1873 i landsbyen Schmalenbach like ved byen Halver i Westfalen. Schmalenbachs far utdannet seg som blikkenslager eller finsmed og drev en liten fabrikk som produserte jernvarer. Eugen gikk gjennom folkeskole, realskole og de to første år av gymnaset uten problemer, men måtte i 1890 avslutte sin skolegang uten studenteksamen fordi faren hadde økonomiske vanskeligheter. Med sikte på å gå inn i farens bedrift gikk han i et års tid i lære i maskinkonstruksjon og tre år som lærling innen handel i en annen bedrift. Deretter gikk veien til forskjellige avdelinger i farens bedrift fra 1894.

Etter et års militærtjeneste vendte Eugen i 1897 tilbake til farens bedrift, nå som avdelingsleder med ansvar blant annet for bokføring og kalkulasjon. I dette arbeidet ble han stilt overfor praktiske bedriftsøkonomiske problemer. Prisene ble for eksempel beregnet ved at man la 20 prosent til kostnadene. Kruk 3 anser det sannsynlig at S. var misfornøyd med det tilfeldige i denne fremgangsmåten. Hvorfor 20 prosent og ikke 17 eller 25 prosent? I alle tilfeller ønsket han å studere ved handelshøyskolen i Leipzig, som ble etablert i 1898 som den første i Tyskland. Dette gikk imot farens ønsker. Han hadde håpet at sønnen ville fortsette sitt arbeid i familiebedriften. Løsningen ble at sønnen fikk starte sine studier mot at han i det første semesteret hjalp faren i bedriften inntil en erstatter ble funnet.

FRA STUDENT TIL PROFESSOR

Eugen Schmalenbach begynte som elev ved handelshøyskolen i Leipzig våren 1898. Det er bemerkelsesverdig at hele syv av studentene i det første kullet senere ble professorer, deriblant Heinrich Nicklish (Mannheim, Berlin) og Fritz Schmidt (Frankfurt), som sammen med Schmalenbach regnes blant bedriftsøkonomiens grunnleggere i Tyskland.

Begrepet bedriftsøkonomi var på dette tidspunkt ikke etablert. Det handelsmessige hovedemnet ble kalt «Handelsteknikk». Hva emnet omfattet i studiet i Leipzig, er ikke oppgitt i mine kilder, men ved handelshøyskolen i Köln 1903--05 inngikk følgende emner: bokføring, handelskorrespondanse, handelslære, sjekk- og vekselhandel, handelsregning og vekselregning. 4

Læreren i handelsteknikk var Richard Lambert (1846--1926). I likhet med de fleste av de første lærerne i handelsteknikk hadde Lambert ingen utdannelse innen handelsfag. Han hadde studert matematikk og naturvitenskap, men hadde gjennom sin kjøpmannsmessige praksis ervervet seg kunnskaper innen handelslære. Både Schmalenbach og andre studenter har uttalt seg positivt om Lambert både som lærer og menneske. Men Schmalenbach fikk ifølge Kruk ikke gjennom sine studier svar på de spørsmål han hadde stilt seg i sitt praktiske arbeid. Slik kunnskap fantes ennå ikke.

I sitt første år som student begynte derfor Schmalenbach å lete etter egne svar på disse spørsmålene. Han hadde i 1898 skrevet noen artikler om forskjellige emner i fagtidsskriftet «Deutsche Metall-Industrie-Zeitung», et ukentlig tidsskrift med praktisk orientering. Våren 1898 publiserte han her en rekke artikler om bokføring og kalkulasjon. Noen av disse artiklene ble diskutert av Lambert i forelesningene uten at denne visste at forfatteren satt i auditoriet. Det styrket Schmalenbachs faglige selvsikkerhet at professoren ikke fullt ut hadde forstått problemstillingene.

Schmalenbach fullførte sitt studium ved handelshøyskolen i Leipzig i 1900. Meningen hadde vært at han nå skulle gå tilbake til farens forretning. I mellomtiden hadde det imidlertid blitt klart at denne virksomheten gikk mot slutten. Den unge Schmalenbach måtte finne seg noe annet å gjøre. Hans økonomiske situasjon ble forverret da han ønsket å gifte seg med den jødiske Marianne Sachs. Foreldrene til Schmalenbach var sterkt imot dette ekteskapet med en jødisk kvinne og ville etter dette ikke ha mer med sønnen å gjøre. Schmalenbach fikk en stilling som assistent og bibliotekar for Karl Bücher, professor i samfunnsøkonomi ved universitetet i Leipzig i begynnelsen av 1901. Senere samme år giftet han seg med Marianne Sachs. Paret fikk sitt første barn, en datter døpt Marianne etter sin mor, i desember 1902. Sønnen Fritz ble født i 1909.

Med ansettelsen hos Karl Bücher fikk Schmalenbach en liten, men forutsigbar inntekt. Han supplerte denne med fortsatt å publisere artikler i tidsskriftetDeutsche Metall-Industrie-Zeitung. I perioden 1898 til 1907 publiserte han i alt 130 artikler om de forskjelligste emner. Schmalenbach benyttet muligheten som hans stilling hos Bücher ga, til å fortsette sine samfunnsøkonomiske studier. Etter en tid med vanlig assistent- og bibliotekararbeid ble han høsten 1902 betrodd undervisningen i bokføring. Samtidig arbeidet han med sine to avhandlinger. (I Tyskland er kravet til å bli professor at en har skrevet to avhandlinger, en mindre som benevnes «Promotion», og en større om et annet emne som benevnes «Habilitation».) Den minste avhandlingen omhandlet jernvarehandel og bygget på artikler Schmalenbach hadde publisert iDeutsche Metall-Industrie-Zeitung. Den større avhandlingen omhandlet bokføring for industribedrifter og bruken av denne ved økonomisk forvaltning og prissetting. Dette var problemstillinger han hadde møtt i praksis i sitt arbeid i farens fabrikk.

I desember 1902 ble det ved handelshøyskolen i Köln ledig en stilling, og studiedirektøren der henvendte seg til Bücher og Lambert for å høre deres mening om Schmalenbach Begge ga svært gode uttalelser, og etter at hans «Habilitation»-avhandling var blitt godkjent, ble Schmalenbach ansatt som «Privatdozent» i Köln. Han begynte å undervise høsten 1903 i handelsteknikk med særlig vekt på handelsregning. Hans forelesninger ble etter hvert sterkt etterspurt. Richard Lambert, som nå var professor i Frankfurt am Main, var imidlertid interessert i å rekruttere Schmalenbach til sitt lærested. Dette førte til bekymring i Köln og gjorde at Schmalenbach i 1906 ble utnevnt til professor der. I løpet av oppsiktsvekkende kort tid hadde han dermed tatt skrittet fra vitenskapelig assistent til professor.

ETABLERTE EGET TIDSSKRIFT

Samme år etablerte Schmalenbach tidsskriftetZeitschrift für handelswissenschaftliche Forschung (ZhfF). (Tidsskriftets tittel i dag erSchmalenbachs Zeitschrift für betriebswirtschaftliche Forschung, (ZfbF)). Dette tidsskriftet ble det sentrale talerør for Schmalenbach. Første utgave av flere av hans bøker ble også publisert her.

De første årene etter at han var blitt professor, la han ned mye arbeid i å skape grunnlaget for god undervisning. Et viktig prinsipp for ham var at undervisningen skulle være relevant og ha nær tilknytning til praksis. Sammen med andre etablerte han i 1909 aksjeselskapet «Treuhand-AG», som skulle drive med forvaltning og revisjon, «for å tjene bedriftsøkonomien som en klinikk tjener legevitenskapen». Dette aksjeselskapet, som først ble lagt ned etter Schmalenbachs død, kom til å bety mye både for hans forskning og undervisning. I tillegg til å undervise skrev Schmalenbach en lang rekke faglige artikler, i alt over 70 frem til 1914, de fleste i ZhfF.

Som lærer var Schmalenbach både fryktet og elsket. Han stilte meget store krav til sine studenter, men ga dem også en undervisning som for mange betydde svært mye for deres senere virke. Mange av studentene følte seg sterkt knyttet til ham, noe som i 1933 førte til grunnleggelsen av en forening av hans tidligere studenter. Denne foreningen har i dag navnet «Schmalenbach-Gesellschaft» (og er åpen for flere enn tidligere elever). Her møtes ledende forskere innen bedriftsøkonomi og ledende næringslivsfolk for å drøfte aktuelle bedriftsøkonomiske og næringslivsrelaterte problemstillinger.

Etter utbruddet av 1. verdenskrig ble Schmalenbach innkalt til tjeneste i 1914. Etter søknad ble han imidlertid flyttet tilbake til Köln, hvor han utførte en del kontorarbeid. I 1915 benyttet han en lengre permisjon til å skrive sin første bok,Finanzierungen (Finansiering). I mars 1916 ble han foreløpig fritatt for videre militærtjeneste på grunn av sine sivile plikter. Dette fritaket viste seg å bli gjeldende til krigens slutt. På grunn av krigen var pliktene ved handelshøyskolen redusert, og Schmalenbach benyttet tiden godt. Han hadde i lang tid tenkt og arbeidet med problemer innen finansregnskap. Nå samlet han dette stoffet i to lengre artikler som kom ut i ZhfF i 1919 under tittelen «Grundlagen dynamischer Bilanzlehre» (Grunnlaget for dynamisk balanselære). Disse artiklene blir regnet som første utgave av boken med samme navn. Boken har kommet ut i alt i 13 utgaver på tysk (de fleste med tittelenDynamische Bilanz) og er blitt oversatt til japansk, spansk, engelsk og fransk etter 2. verdenskrig. Høsten 1918 startet Schmalenbach arbeidet med sin tredje bok,Selbstkostenrechnung (Kostnadsregning). Denne ble også først publisert i form av to artikler i ZhfF i 1919. Senere har den kommet ut som bok i en rekke utgaver under tittelenSelbstkostenrechnung und Preispolitik (Kostnadsregning og prispolitikk). Senere utgaver av begge disse bøkene er vesentlig utvidet i forhold til førsteutgavene. Ifølge Schmalenbach selv vekket bøkene liten oppmerksomhet i begynnelsen. Men senere kom de til å få stor faglig betydning i Tyskland så vel som i andre land, ikke minst i Skandinavia.

EKTE INTERESSE FOR PRAKSIS

I 1919 ble handelshøyskolen i Köln gjort om til et universitet, og handelshøyskolen ble et fakultet ved universitetet. Schmalenbach likte dette dårlig. Han hadde fått flere tilbud om stilling som professor andre steder, blant annet fra Handelshögskolan i Stockholm og handelshøyskolen i Berlin. Dette førte til forhandlinger som sluttet med at han fikk betydelig bedre betingelser. På senere tidspunkter vurderte han å gå fra stillingen for å gå ut i næringslivet. Dette førte heller ikke til noe. Hans interesse for praksis var imidlertid ekte. Allerede i 1912 satte han i gang en mindre fabrikk i sin hjemby (som ble nedlagt under 1. verdenskrig), og han var aktiv i flere forretningsmessige aktiviteter i tiden etter 1920. Driften av Treuhand-AG hadde også forretningsmessige sider hvor han var sterkt aktiv. Han var dessuten i flere år revisor for en større tysk bedrift, Leonard Tietz AG, i Köln.

Det kan kanskje sees som en kuriositet at Schmalenbach hadde sine vitenskapelig sett mest produktive år under 1. verdenskrig. Noe av skylden for dette var de store oppgavene han ble pålagt etter fredsslutningen. Han var dekan ved universitetet i to perioder i 1920-årene og hadde en rekke offisielle utredningsoppgaver og styreverv, blant annet om kulldrift. Et hovedområde for hans aktivitet i 1920-årene var problemstillinger knyttet til den sterke inflasjonen i Tyskland etter 1. verdenskrig. Både Schmalenbach selv og hans elev, professor Walter Mahlberg, la her ned et betydelig arbeid med sikte på å knytte regnskapene opp mot en stabil pengeenhet. BokenGoldmarkbilanz ble publisert i 1923. Dette arbeidet var nyskapende, men fikk ikke nevneverdige konsekvenser i praksis.

Ved siden av sin undervisning og mange administrative verv var han også forskningsmessig aktiv. Det kom ut nye og sterkt utvidede utgaver avDynamische Bilanz ogSelbstkostenrechnung und Preispolitik. I 1927 bleDie Kontenrahmen (på norsk kjent som Schmalenbachs kontoplaner) publisert, først som to artikler i ZfhF og senere samme år som bok. Publiseringsvirksomheten fortsatte med en rekke artikler om forskjellige emner. BokenKapital, Kredit und Zins in betriebswirtschaftlicher Beleuchtung, som kom ut i 1933, tok opp mer samfunnsøkonomiske problemstillinger.

I perioden fra 1920 til 1933 sto Schmalenbach frem som en av de ubestridt ledende vitenskapsmenn innen bedriftsøkonomi i den tyskspråklige verden, trolig som den ledende. I januar 1933 overtok Adolf Hitler makten i Tyskland. Da Schmalenbach hadde en jødisk hustru, kom dette til å bli et avgjørende skille i hans liv. I april vedtok Riksdagen boikott mot jøder. I mai søkte han avskjed fra sin stilling, 60 år gammel. I likhet med de fleste familier med en jøde i familien ble Schmalenbach og hans hustru utsatt for en rekke trakasseringer i årene som fulgte. I noen grad virker det som de kom noe bedre ut av det enn mange andre, da en del av Schmalenbachs elever eller tidligere venner var medlemmer av nazistpartiet. Det kan virke som om noen av dem grep inn til hans fordel. Dette gjelder også under krigsårene. I 1944 ble imidlertid presset større, og ekteparet Schmalenbach bestemte seg for å flykte fra Köln. Fra september og frem til kapitulasjonen bodde de fordekt hos familien til en tidligere elev i landsbyen Godesberg ved Rhinen.

I 1945 vendte Schmalenbach, 72 år gammel, tilbake til Köln. Her tok han igjen opp sin undervisning og forskning. Forskningsmessig hadde han ikke vært helt uvirksom i perioden 1933--45. I 1947 og 1948 kom to bøker om styring av bedrifter ved hjelp av interne priser. Men kreftene tok etter hvert slutt. Undervisningen ble begrenset til et seminar i 1947 og avsluttet fullstendig i 1949.

I 1953 fylte Schmalenbach 80 år. Schmalenbach-Gesellschaft innbød i den anledning til en feiring i et hotell i Köln med stor deltagelse. Han ble i løpet av sitt liv gjenstand for en rekke æresbevisninger: æresdoktor ved en rekke universiteter, æresformann i Verband der Hochschullehrer für Betriebswirtschaft, æresmedlem i revisorforeningen, utnevnt til æresborger av handelshøyskolen i Leipzig og æressenator ved universitetet i Köln. Han mottok ved sin 80-årsdag «das große Verdienstkreuz».

RÅDGIVEREN

Den første handelshøyskolen i Norden, Handelshögskolan i Stockholm, startet undervisningen høsten 1909. Et av hovedproblemene til den nye rektoren; Carl Hallendorf, var å finne en velegnet lærer i bedriftsøkonomi, eller «handelsteknik», som faget het i Sverige på dette tidspunkt. Som hjelp til å finne en egnet person til denne stillingen vendte Hallendorf seg i 1908 til Schmalenbach for å finne en god kandidat fra Tyskland. Schmalenbach var villig til å hjelpe, og det utspant seg en omfattende brevveksling mellom de to. Tilbudet ble også gitt til Schmalenbach selv med en lønn som langt oversteg lønnen til de øvrige professorene ved høyskolen. Etter hvert festet man seg ved Ernst Walb, en tidlige elev av Schmalenbach Han begynte sin undervisning høsten 1909 og ble professor i 1910. I 1911 vendte Walb imidlertid tilbake til Tyskland som professor i Köln. Denne gang lyktes det å overtale en svenske til å søke, Oscar Sillén. Det ble ansett som en klar fordel at han hadde studert under Schmalenbach i Köln (i årene 1903--05). Etter å ha publisert flere faglige arbeider ble Sillén i 1915 utnevnt som professor. Schmalenbach var et av de tre medlemmene i bedømmelseskomiteen.

Ved opprettelsen av Handelshögskolan i Göteborg hadde man igjen problemer med å skaffe en egnet hovedlærer i bedriftsøkonomi. Igjen ble Schmalenbach trukket inn i rekrutteringsprosessen, og igjen falt valget på en tidligere elev, Walter Mahlberg. Schmalenbach var medlem i bedømmelseskomiteen sammen med Oscar Sillén og en næringslivsrepresentant. Etter at Mahlberg reiste tilbake Tyskland i 1926 ble Albert ter Vehn professor i Göteborg. Han var utdannet av Fritz Schmidt, men hadde gode kunnskaper om Schmalenbachs bidrag til bedriftsøkonomien.

Den første professor i bedriftsøkonomi ved Handelshøjskolen i København var Julius Hirsch. Også han hadde en tilknytning til Schmalenbach Julius Hirsch var utdannet som samfunnsøkonom, men var en periode knyttet til handelshøyskolen i Köln som foreleser. I begynnelsen var det ikke noe ledig kontor, og han fikk et skrivebord i Schmalenbachs kontor. Det oppsto et faglig fellesskap mellom de to som senere ble forsterket ved samarbeid i flere statlige utredningsoppgaver. Julius Hirsch var en tysk jøde, som begynte som gjesteforeleser ved høyskolen i 1933 og ble professor i 1935. Han flyktet til USA etter utbruddet av 2. verdenskrig.

VITENSKAPELIGE ARBEIDER

I 1912 publiserte to samfunnsøkonomer en bok hvor de hevdet at det nye faget handelsteknikk («Privatwirtschaftslehre») ikke kunne bli en vitenskap så lenge man tok sikte på å løse praktiske problemer i bedriftene. Boken ledet til en sterk debatt om hvorvidt dette faget var en vitenskap eller ikke. Spørsmålet opptok også Schmalenbach som hadde som naturlig mål å gjøre faget mer vitenskapelig. Ved et eventuelt valg mellom vitenskapelighet og praktisk nytteverdi valgte han imidlertid det siste. For ham kunne faget utvikle seg til en kunstlære («Kunstlehre»). Denne sterke vektlegging av praktisk nytteverdi og god kontakt med praksis er en bærebjelke i hans vitenskapelige produksjon.

Schmalenbach tar også opp formålet med faget i bokenDynamische Bilanz. Hovedformålet med bedriftsøkonomien er etter hans oppfatning ikke å hjelpe bedrifter til å tjene penger, men å tjene samfunnet ved at den praktiske ledelsen av bedrifter blir bedre. Oppfatningen at bedriftsøkonomiens hovedformål var å tjene samfunnet, kommer til uttrykk i flere av Schmalenbachs skrifter og taler.

Schmalenbachs skriftlige produksjon, var som det vil ha gått frem ovenfor, meget omfattende. Fremstillingen her blir begrenset til de arbeidene som har fått særlig stor betydning for bedriftsøkonomien i Skandinavia, nemlig bøkeneDynamische Bilanz,Selbstkostenrechnung und Preispolitik ogDer Kontenrahmen. 6 Disse bøkene kom ut i en rekke utgaver og ble sterkt utvidet (titlene ble også forandret). Jeg har valgt å legge hovedvekten på førsteutgavene avDynamische Bilanz ogSelbstkostenrechnung. Det er to årsaker til dette. For det første tror jeg at det er her Schmalenbachs ideer kommer klarest frem. For det annet er det av interesse å kartlegge hans syn på et tidlig tidspunkt i forhold til andre forfattere.

«DYNAMISCHE BILANZ»

I forholdet mellom balanse og resultatregnskap argumenterer Schmalenbach klart for det siste. Det viktigste er at retningen i utviklingen av lønnsomheten kommer frem. Dermed blir det en viktig oppgave å gi en hensiktsmessig og vitenskapelig begrunnet definisjon av gevinsten (resultatet) til et foretak. Aksjerettens definisjon av gevinst er for dette formål uegnet etter hans mening. Alle relevante kostnader -- og bare de -- må her trekkes inn. Man må videre ta hensyn til forandringer og svingninger (midlertidige forandringer) i inntektene på grunn av skiftende markedsforhold. En viktig egenskap for regnskapene er sammenlignbarhet med andre bedrifter, men først og fremst utviklingen over tid i egen bedrift.

Schmalenbach skiller mellom totalgevinsten over levetiden til en bedrift og gevinsten i en periode. For kortsiktige forretninger vil totalgevinsten være tilstrekkelig, men forretninger som strekker seg over flere år, gjør det nødvendig å beregne gevinsten for hver periode. Ved beregningen av periodemessige gevinster må man ta hensyn til kontinuiteten, slik at summen av de kortsiktige gevinstene blir lik totalgevinsten. Han begrunner hvorfor året er en hensiktsmessig regnskapsperiode.

Ved beregning av gevinsten er det nødvendig å definere visse bedriftsøkonomiske grunnbegreper. Schmalenbach har derfor med et avsnitt der han presenterer forløperen til den tyske versjonen av våre begreper inntekt, innbetaling, kostnad, utgift og utbetaling. Som kjent fikk vi i Norge disse begrepene fra Tyskland. Den tyske versjonen er imidlertid noe mer omfattende enn den norske, blant annet skilles det mellom kostnader i gevinstberegning og for kalkulasjonsformål og mellom to former for inntekt.

Det er interessant å merke seg hvordan Schmalenbach tar hensyn til prisforandringer som følgende eksempel viser. En bedrift kjøper materialer for 1 000 mark i 1910. I løpet av 1911 synker gjenanskaffelsesprisen til 900 mark. Materialene brukes i 1912. Han belaster da 1911 med en kostnad på 100 mark og 1912 med 900 mark. Han bruker gjenanskaffelseskost i resultatberegningen, noe som gir et bedre bilde av utviklingen av lønnsomheten i de to periodene enn en belastning av produksjonen i 1912 med 100 mark.

Avsnittet om avskrivning behandler lineære, degressive og progressive avskrivninger samt avskrivning etter forbruk, for eksempel ved gruvedrift. Særlig interessant er behandlingen av den degressive avskrivning etter saldometoden. Schmalenbach viser her gjennom et eksempel at de årlige avskrivninger etter noen år konvergerer mot omtrent samme verdi uavhengig av avskrivningssatsen dersom de årlige fornyelseskostnader blir aktivert.

Med den sterke vekten på gevinsten (resultatet) får balansen hos Schmalenbach mindre betydning. Aktiva og passiva oppstår hos han på grunn av forskyvninger i tid mellom inntekter, innbetalinger, kostnader, utgifter og utbetalinger. Noen eksempler vil illustrere dette. Råvarer på lager eller anlegg kan oppfattes som utgift nå, kostnad senere; fordring på kunde er inntekt nå, innbetaling senere.

De senere utgavene avDynamische Bilanz er vesentlig lengre enn førsteutgaven. Mens førsteutgaven var på 97 sider, var 7. utgave fra 1939 330 sider. Deretter sank omfanget igjen. Utvidelsen i de senere utgaver består dels i nytt stoff (deriblant en del historikk), dels i flere eksempler. De viktigste ideene synes allikevel å være de samme som i førsteutgaven.

Ifølge Schmalenbach selv vakte boken til å begynne med liten oppmerksomhet blant fagkolleger. Etter hvert ble imidlertid boken gjenstand for heftig kritikk, særlig mot behandlingen av balansen. Andre tyske bedriftsøkonomer på denne tiden prioriterte at balansen skulle vise riktig verdi (den statiske balanse). Fritz Schmidt søkte å kombinere et riktig resultat og en riktig balanse i bokenDie organische Tageswertbilanz (1. utgave i 1921, 3. utvidete utgave i 1929). Han antesiperte dermed mange av ideene i den banebrytende bokenThe Theory and Measurement of Business Income av amerikanerne Edgar O. Edwards og Philip W. Bell fra 1961. Diskusjonen om fordeler og ulemper med den dynamiske, statiske og organiske balanse fortsatte i tredveårene. En professor, Wilhelm Rieger, publiserte i 1936 en egen bok med kritikk avDynamische Bilanz. Oppfatningen i Tyskland i dag synes å være at denne diskusjonen, til tross for at ingen endelig konklusjon er blitt truffet, har vært verdifull for bedriftsøkonomien.

«SELBSTKOSTENRECHNUNG»

En av de viktigste oppgaven for bedriftsøkonomien er å lære opp folk til å kunne gjennomføre bedriftsøkonomisk korrekte resonnementer. I mange tilfeller er dette en evne som følger av alminnelig sunt skjønn ervervet gjennom allmenn utdanning og praksis. Det finnes dog noen unntak. En vanlig oppfatning blant kjøpmenn er at de under prisstigning fortsatt kan selge billig så lenge de har varer innkjøpt til gammel pris. Dette resonnementet er feil. Det samme gjelder for spekulanter som ikke vil selge sine aksjer på grunn av tap. For å kunne resonnere riktig er det videre nødvendig å etablere en hensiktsmessig bedriftsøkonomisk terminologi. Denne terminologien startet Schmalenbach å klargjøre gjennom bokenDynamische Bilanz. Han fortsetter dette arbeidet i Selbstkostenrechnung.

Schmalenbach skiller mellom kjøpmannsbokføring og bedriftsbokføring. Kjøpmannsbokføring omhandler vesentlig forholdet til omverdenen, det vil si til leverandører, kunder og likvide midler. Bedriftsbokføringen har som oppgave å sørge for at bedriftens ressurser utnyttes på en best mulig måte.

Bedriftsbokføringen består av fire hoveddeler:

  • Lønnsberegning
  • Beregning av materialkostnader
  • Beregning av selvkost
  • Inntektsregning

Lønnsberegning og beregning av materialkostnader krever nøyaktig og punktlig arbeid, men har en rutinemessig karakter. Beregning av selvkost og inntektsregning er av en annen karakter. Her kreves det også bedriftsøkonomisk innsikt og vurdering. Det finnes grenser for hvor nøyaktig man skal gjennomføre beregninger av kostnader og inntekter. Den økonomiske verdien av bedre økonomisk informasjon må avveies mot kostnadene ved å fremskaffe informasjonen. (I moderne terminologi kalles dette en kostnad--nytte-analyse.)

Begrepet kostnader i bedriftsøkonomien kan ikke defineres fritt. Innholdet i begrepene blir bestemt gjennom de formål man skal bruke dem til. Terminologien kan derfor ikke utledes av vanlig språkbruk. Kostnader er videre ikke det samme som pengeforbruk. Kostnader er forbruk av innsatsfaktorer målt i penger. Han skiller mellom ordinære og ekstraordinære kostnader. Dersom en dampkjel eksploderer i en liten bedrift, er det en ekstraordinær kostnad, men dersom den eksploderer hos storkonsernet Krupp, er det en ordinær kostnad.

Som nevnt tidligere finnes det i tysk terminologi forskjellige begreper for kostnader i kostnadsberegning «Kosten» og i resultatregnskapet «Aufwand». De to begrepene overlapper for en stor grad, men det finnes også «Aufwand» som ikke er «Kosten» (tap ved salg av eiendel som har større bokført verdi enn salgsverdi), og «Kosten» som ikke er «Aufwand» (rente på egenkapital, avskrivning av eiendel som allerede er helt avskrevet).

Verdien av en eiendel er avhengig av omstendighetene. Dersom det er knapphet på en produksjonsfaktor, regnes bortfallet av gevinst ved beste alternative bruk med i verdien av produksjonsfaktoren. I moderne litteratur gjenkjennes dette som alternativkostnadsresonnement. Det gis også et eksempel på korrekte kostnadsresonnementer ved koblingsproduksjon, det vil si når en råvare benyttes til produksjon av to eller flere produkter (fordeling av felleskostnader).

Det gis en grundig diskusjon av hvordan kostnadene avhenger av produksjonskvantum. Schmalenbach beskriver her praktiske situasjoner hvor kostnadene er tilnærmet proporsjonale, hovedsakelig faste, degressive og progressive. Degressive kostnader kjennetegnes ved at gjennomsnittskostnadene er synkende. I diskusjonen bruker han ikke begrepet marginalkostnad, men foretar en oppsplitting av kostnadene slik at de proporsjonale kostnadene i hvert produksjonsintervall blir lik marginalkostnadene. Dette medfører at de faste kostnadene varierer fra et produksjonsintervall til et annet. De økonomiske konklusjoner han trekker i forskjellige beslutningssituasjoner, blir imidlertid korrekte, da hans proporsjonale kostnader er lik marginalkostnadene. Han advarer mot feilaktig bruk av gjennomsnittskostnader i beslutningssituasjoner. Interessant er også en diskusjon omkring valg mellom maskiner med forskjellig kapasitet, et eksempel på forholdet mellom gjennomsnittskostnadene på kort og lang sikt som i dag inngår i standard mikroøkonomi.

I diskusjonen om kostnad og pris tar Schmalenbach utgangspunkt i de østerrikske samfunnsøkonomene Böhm-Bawerk og Wieser. Ved perfekt konkurranse dannes prisen ved likevekt mellom tilbud og etterspørsel. I praksis vil imidlertid forutsetningene for denne modellen være oppfylt. Han påpeker likevel at dersom kostnadene er degressive, vil marginalkostnaden (Schmalenbachs proporsjonale kostnad) være lavere enn gjennomsnittskostnaden. I slike tilfeller vil konkurransen kunne føre til priser basert på marginalkostnaden som er lavere enn gjennomsnittskostnaden og dermed resulterer i tap. Dette vil gi sterke insitamenter til dannelse av karteller, noe som i sin tur vil svekke den frie konkurransen. Prissetting i praksis vil være basert på selvkost med et tillegg. Tillegget til selvkost vil bedriften kunne justere når den får mer erfaring om etterspørselen. Han avslutter med å konstatere at de to viktigste formålene med kostnadsregningen er prissetting og økonomisk forvaltning av bedriftens ressurser.

Så langt bygger fremstillingen i dette avsnittet på førsteutgaven avSelbstkostenrechnung og gir dermed et bilde av Schmalenbachs syn i 1919. De senere utgaver har et vesentlig større omfang. Dels skyldes dette at de tema han tar opp i førsteutgaven, blir grundigere behandlet. Av nye tema i utgaven av 1934 er en drøfting av de forskjellige arter kostnader som materialer, lønn og lignende, kontrollen av kostnadene ved forskjellige kostnadssteder og de forskjellige former for kalkulasjon som divisjonskalkyle og tilleggskalkyle.

«DER KONTENRAHMEN»

Den første utgaven av denne boken ble også først publisert i ZhfF i form av to artikler i 1927 på til sammen 60 sider. 5. utgave fra 1937 omfatter 102 sider. Boken ble oversatt til russisk i 1928 og til japansk i 1953.

En person som for første gang skal prøve å sette seg inn i regnskapet til en stor bedrift, vil ha store vanskeligheter, hevder Schmalenbach. Personer som har erfaring fra tidligere arbeid med slike regnskaper har det mye enklere. En god systematikk over de forskjellige konti vil imidlertid øke oversiktligheten og gjøre tilgjengeligheten lettere både for den uøvde og den erfarne bruker. Dette er bakgrunnen for arbeidet med å utvikle en kontoplan («Kontenrahmen»). Bruk av kontoplan vil dessuten bidra til en mer ensartet systematikk i regnskapene og dermed redusere denne delen av arbeidet for hver enkelt bedrift.

Schmalenbach tar iDer Kontenrahmen sikte på å utvikle en kontoplan som er fleksibel nok til å kunne benyttes ikke bare av industribedrifter, men også handelsbedrifter, banker og lignende. Den omfatter både finansregnskap og kostnadsregnskap og skal gi en helhetlig oversikt over bedriften. Schmalenbach lister opp en rekke egenskaper som det er viktig å ha i regnskapet. Den som kjenner det dobbelte bokholderi, er også klar over de kontrolltekniske fordeler dette regnskapet medfører. Pålitelig og oppdatert informasjon er viktig for den moderne bedrift, og Schmalenbach anbefaler månedlige regnskapsoversikter. Årsakene til avvik i lønnsomhet må kunne finnes tidlig, slik at man får utnyttet de kontrolltekniske fordeler dette regnskapet medfører. I kostnadsregnskapet er det viktig å skille de faste og variable kostnadene, særlig på grunn av prissetting. Regnskapet må legges om slik at det er mulig å føre kontroll med den enkelte avdeling og det enkelte kostnadssted. Regnskapet bør videre kunne brukes til å sammenligne egen bedrift med andre bedrifter.

Schmalenbachs kontoplan omfatter ti klasser av konti:

  • hvilende konti
  • finanskonti
  • nøytrale utgifter og inntekter
  • kostnadsarter som ikke tilhører andre grupper
  • material og lønn
  • fri klasse
  • hjelpeavdelinger
  • hovedavdelinger
  • kostnadsbærere
  • salgskostnader, inntekter og månedsavregning

Boken gir en grundig beskrivelse av de forskjellige typer konti og viser anvendelsen av den gjennom 17 omfattende eksempler.

AVSLUTNING

Eugen Schmalenbach døde i 1955. Hans betydning for skandinavisk bedriftsøkonomi kan inndeles i tre deler:

  • påvirkningen gjennom å utdanne de første professorene i bedriftsøkonomi og ved rekrutteringen av disse
  • den direkte påvirkningen ved egne vitenskapelige arbeider
  • påvirkningen gjennom arbeidene til elever og skandinaviske lærere som fikk sin grunnleggende utdanning ved å lese hans bøker
  • 1: Skildringen av Schmalenbachs liv bygger i alt vesentlig på boken av Kruk, Potthof og Sieben (2). En omfattende bok om Schmalenbach på engelsk er Forrester (1). Tyske kolleger som Walther Busse von Colbe, Klaus Brockhoff, Jürgen Hausschildt og Lothar Müller-Hagedorn har bidratt meget til mitt kjennskap til tysk bedriftsøkonomi. Flere av mine forskningsopphold i Tyskland har vært finansiert gjennom tyske Ruhrgas-stipend. En oversiktsartikkel om den tyske innflytelsen på skandinavisk og norsk bedriftsøkonomi skrevet på tysk er Norstrøm (3).
  • 2: Fremstillingen i dette avsnitt bygger i hovedsak på Kruk, Potthoff, Sieben (2).
  • 3: Kruk, Potthoff og Sieben (2), s. 12--13.
  • 4: Wallerstedt (8), s. 86.
  • 5: Fremstillingen i dette avsnittet bygger på Wallerstedt (8).
  • 6: Blant de mange arbeider som ikke blir omtalt, er Schmalenbachs arbeider med gullindeksregulert bokføring (her var også Mahlbergs arbeider viktige), finansiering, organisasjon og internprising.
  • Forrester, D.A.R.:Eugen Schmalenbach and German Business Economics, Garland Publishing, Inc. New York and London, 1993.
  • Kruk, M., E. Potthof und G. Sieben:Eugen Schmalenbach Der Mann -- Sein Werk -- Die Wirkung, Schäffer GMBH KG, Stuttgart, 1984.
  • Norstrøm, C.J.: «Die Entwicklung der Betriebswirtschaftslehre in Norwegen unter besondere Berücksichtigung des deutschen Einflusses»,ZfbF, Heft 5, Mai 1995, s. 408--424.
  • Schmalenbach, E.: «Grundlagen dynamischer Bilanzlehre»,ZfhF, 13. Jahrgang, 1919, s. 1-- 60, 65--101.
  • Schmalenbach, E.:Dynamic Accounting, ARNO PRESS, New York, 1980. Translated from German by G.W. Murphy and K. S. Most.
  • Schmalenbach, E.: «Selbstkostenrechnung I»,ZfhF, 13. Jahrgang, 1919, s. 257--299, 321--356.
  • Schmalenbach, E.:Der Kontenrahmen, 5. Auflage, G.A. Gloekner, Verlagsbuchhandlung in Leipzig, 1937.
  • Wallerstedt, E.:Oskar Sillén, Professor och Praktiker, ACTA UNIVERSITAS UPSALIENSIS, Studia Oeconomiae Negotiorum 30, Uppsala 1988.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS