Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosial√łkonom og sjefanalytiker i Nordea Markets. Han er en av fem spaltister i Magma.

Eurokrisen tilbake for fullt

magma1204_aktuelt_img_016magma1204_aktuelt_img_016

I fjor sto eurolandene på randen av en full statsgjeld- og bankkrise. Renten på ti års lån til den spanske og italienske staten nærmet seg 7 prosent, nivåer som ikke regnes som bærekraftige over tid for land med stor og hurtig voksende gjeld. Det var på disse rentenivåene at eurolandene sammen overtok finansieringen av gresk, portugisisk og irsk statsgjeld. Om de øvrige eurolandene var villige til å garantere for eller gi lån også til Spania og Italia, var (og er) høyst usikkert. Frykten for at statene ikke ville være i stand til å betale tilbake lån som forfalt, steg.

Samtidig var markedet i ferd med å miste tilliten til bankene. Rentene på bankenes innlån steg, og enkelte banker var nærmest utestengt fra markedet. Også i Norge økte bankenes innlånskostnader, men beskjedent i forhold til i en del sør-europeiske land. Frykten for at bankene ikke ville være i stand til å betale tilbake lån som forfalt, steg. Bankenes og statenes problemer var nært knyttet sammen siden bankene var store långivere til statene, og siden statene indirekte er garantister for bankene.

Sentralbanken i Europa ble utsatt for et massivt press. De burde låne statene penger. Det ville også redde bankene ettersom bankenes dårlige statslån var en grunn til markedets mistillit til bankene. Men sentralbanken så det ikke som sin oppgave å finansiere statenes underskudd.

Å hindre en kraftig innstramning i kredittgivningen fordi bankene ikke fikk midler til å låne ut eller gikk konkurs, så de derimot på som sin oppgave. Bankene fikk derfor i to runder lån av sentralbanken til 1 prosent rente, med tre års horisont, så mye de ville, og med langt mindre krav til sikkerhet enn normalt. Bankene kunne dermed tilbakebetale lån som forfalt, med penger de lånte i sentralbanken. Den økte pengemengden bidro sammen med redusert risiko for bankkonkurser til at aksjemarkedet steg. Og det løste tilsynelatende også statenes problemer. Spanske og italienske banker brukte deler av de billige lånene i sentralbanken til å kjøpe statsobligasjoner som ga langt bedre rente. Dermed falt statsrentene i problemlandene.

Dessverre varte ikke gleden lenge. Nå er statsgjeldkrisen tilbake for fullt med oppgang i renten på spansk og italiensk statsgjeld. Bankene sliter også med å hente inn penger, selv om sentralbanklånene har redusert den akutte faren for bankkonkurser.

Det er flere mulige grunner til at krisen nå er tilbake. Det at økonomien i mange euroland rammes hardt av innstramninger på offentlige budsjetter, banker som er tilbakeholdne med å gi lån, og en generelle manglende tiltro til framtiden blant bedrifter og forbrukere er viktige grunner. Når veksten svikter, øker offentlig gjeld i forhold til verdien av landets produksjon. Det reduserer tilliten til at staten vil være i stand til å betale tilbake gjelden. Potensielle tap i banksektoren øker også fordi svakere vekst betyr flere arbeidsledige og flere konkurser.

Men svake vekstutsikter i euroområdet, og kanskje svakere enn fryktet, er ikke eneste grunnen til at krisen har tiltatt. I midten av juni skal det holdes nyvalg i Hellas. Kanskje vet dere mer om resultatet når dette leses. Uansett er frykten for at Hellas skal erstatte euroen med en ny egen valuta, stor.

Tenk deg følgende scenario. Grekeren velger en regjering som ikke godtar eurolandenes krav til innstramninger. Da stopper eurolandene utbetalinger til Hellas, og ingen andre vil gi Hellas lån. Hellas vil da ikke være i stand til å betale avdrag og renter på den eksisterende gjelden, og selv om landet skulle stoppe alle slike betalinger, har de fortsatt større utgifter enn inntekter slik at ikke alle offentlig ansatte vil få lønn. Fristelsen til å innføre en ny valuta er stor, og grekerne vil løpe i banken for å ta ut innskuddene sine i redsel for at de blir omgjort til en ny valuta som er dømt til å tape mye verdi. Bankene vil gå konkurs fordi kundene tar ut pengene, og bankene sitter på store lån til staten som staten ikke greier å betjene.

Myndighetene innfører kapitalrestriksjoner og innfører en ny valuta. Alle bankinnskudd blir omgjort til en ny valuta. Staten kan trykke penger som finansierer underskuddet, og skyte inn kapital i bankvesenet. Det er neppe tvil om at situasjonen blir kaotisk med store negative konsekvenser i alle fall på kort sikt. Men avhengig av hvordan greske og internasjonale myndigheter håndterer situasjonen, går det an å tenke seg at Hellas på lengre sikt er bedre tjent med denne løsningen enn dagens. For oss er det imidlertid mer avgjørende hva som skjer i resten av eurosonen.

Både offentlig og privat sektor i Hellas vil misligholde gjeld holdt av andre euroland, men tapene blir neppe store nok til å skape alvorlige problemer. Viktigere er spekulasjonene om at noe lignende kan skje i Spania, Italia, Portugal og Irland. Folk vil flytte innskudd fra disse landene til tryggere banker i Nord-Europa. Det er bedre å ha penger plassert et sted hvor faren snarere er at innskuddene blir omgjort til en valuta som vil stige i verdi, enn å ha dem i et land der faren for verdifall er stor. Frykten for bankkonkurser vil øke, og frykten for statlig mislighold av gjelden vil øke. Frykten kan fort bli selvoppfyllende

Hvordan disse smitteeffektene blir, er vanskelig å si og er avhengig av hvordan europolitikere og sentralbanken håndterer situasjonen. Går de langt i et felles ansvar både for statsgjeld og bankproblemer for eksempel i form av felles obligasjoner (eurobonds), blir antagelig smitteeffekten mindre. Jeg er langt fra sikker på at Tyskland er villig til det, men når det virkelig er krise, har politikere og sentralbanker strukket seg langt for å løse den.

Selv om Hellas skulle beholde euroene, er europroblemene langt fra over. En annen grunn til at problemene har blusset opp igjen, er den elendige forfatningen spanske banker er i. I Spania har en enorm eiendomsboble sprukket, og tapene i banksektoren kan bli store. Markedet vil ikke og staten har egentlig ikke råd til å skyte inn nødvendig kapital. Kanskje tvinges staten til å gjøre det, men da kan konklusjonen fort bli at spanske statsrenter øker så mye at Spania også må få hjelp av de andre eurolandene. Da kan markedet fort miste tillit til Italia. Må også Italia reddes, snakker vi om enorme beløp (Italia står for en fjerdedel av statsgjelden i euroområdet). Om de øvrige eurolandene vil garantere for lån til disse landene, er høyst usikkert. Da vil frykten for misligholdelse med tap av en helt annen størrelsesorden enn i Hellas stige. Spekulasjonen om at ett eller flere land vil forlate euroen, vil tilta.

Det er vanskelig å trekke noen sikker konklusjon om hvorledes eurokrisen vil forløpe, men å tro på en snarlig løsning virker optimistisk. Store endringer enten i retning av betydelig sterkere samarbeid eller en eller annen form for oppløsning vil trolig utløses av en akutt krise. Uansett har euroen som valuta fått seg et slag som neppe går over med det første. Før krisen vurderte en eurobasert investor en plassering i Spania og Tyskland ut fra de samme kriterier. Risikoen for det enkelte prosjekt ble veid mot forventet avkastning. Nå vet vi at investorene i tillegg tar hensyn til at plasseringer i Spania kan innbære et valutatap og motsatt ved en tysk plassering. Det betyr at euroen i realiteten ikke lenger 100 prosent kan sies å være én valuta, men har karakter av et fastkurssystem.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS