Magma topp logo Til forsiden Econa

Egil Bakke er cand.oecon. Han har arbeidet i flere departementer og i Norges Industriforbund. Han avsluttet sin karriere som direktør for Prisdirektoratet, senere Konkurransetilsynet. Han er nå engasjert som forsker på Senter for medieøkonomi på Handelshøyskolen BI.

EUs fremtid

Fedrelandenes Europa eller Europas Forente Stater?

EUs medlemsland er i ferd med å ta stilling til det foreliggende forslag til ny «konstitusjon», eller rettere sagt det foreliggende utkast til traktat om ny medlemsavtale. I de fleste medlemsland skal spørsmålet avgjøres av nasjonalforsamlingen, mens andre medlemsland tar sikte på å avholde folkeavstemninger om saken. Forslaget er nylig forkastet av folket i to av de opprinnelige medlemslandene, Frankrike og Nederland.

gen vet med sikkerhet hva det var som utløste det store nei-flertallet. De fleste kommentatorer synes å være enige om at det ikke var selve traktatutkastet som var irritasjonsmomentet. Det er så stort og utilgjengelig at det er få som har lest det. De fleste ser på det franske og nederlandske nei som en protest mot alt folk misliker: økt konkurranse fra utlandet, Irak-krigen, innvandrere – og politikere og politikk generelt.

Hvis dette er forklaringen på at traktatutkastet ble forkastet, er det ikke lett å se hva som kan gjøres for å få økt oppslutning om EU og utvidelsesprosessen. Det kan imidlertid være en annen forklaring på folkets motvilje: EU har gjennom mange år utviklet seg på en måte som har skapt avstand mellom EU-borgerne og de politiske lederne i Brussel. EUs utvikling har i lang tid vært preget av et underliggende ambisjonsnivå om å danne Europas Forente Stater. Dette har tydeligvis ikke oppslutning verken i Frankrike eller i mange andre medlemsland. Derimot er det fortsatt grunn til å håpe at det er en positiv oppslutning om et EU som i hovedsak er dannet for å etablere et felles europeisk marked, men som ikke bør ha andre ambisjoner enn å være et rasjonelt samarbeidsorgan mellom medlemslandene, et «fedrelandenes Europa».

I denne artikkelen vil det bli argumentert for at det siste alternativet. Å rendyrke EU som et samarbeidsorgan mellom medlemslandene på visse klart avgrensede områder, er av mange hensyn å foretrekke fremfor en «europeisk» stat med sin egen økonomiske politikk, sosialpolitikk, utenrikspolitikk og forsvarspolitikk og med tilsvarende marginalisering av nasjonalstatenes rolle.

Et felles europeisk marked

Romatraktaten tok primært sikte på å skape et felles europeisk marked for varer, tjenester og kapital. Det viktigste tiltaket for å oppnå dette var å avvikle de nasjonale tollsatsene og andre handelsreguleringer medlemslandene imellom, og å etablere felles ytre tollsatser og en felles handelspolitikk overfor andre land. Andre tiltak som ble ansett som nødvendige for å få det felles marked til å virke som tilsiktet, var å avvikle de enkelte medlemslandenes nasjonale støtteordninger og å innføre en felles konkurransepolitikk. Hvordan dette skulle skje, er presisert i Romatraktaten.

Begrunnelsen for å danne et europeisk fellesmarked var ikke primært at dette var økonomisk fordelaktig. Ideen var at dette ville være en garanti mot fremtidige konflikter mellom medlemslandene. Bakgrunnen var at Europa i løpet av kort tid hadde vært skueplassen for to voldsomme kriger, og formålet var å skape en form for økonomisk integrasjon som ville vanskeliggjøre eller umuliggjøre tilsvarende kriger i fremtiden.

Det er liten tvil om at EU i så måte har vært en stor suksess. Det er nesten umulig å forestille seg krigerske konflikter mellom medlemslandene, og EU virker, kanskje i første rekke nettopp av den grunn, som en magnet på andre europeiske land som ønsker å komme inn i EUs trygghetssone.

Kamp mellom pluralisme og sentralisering

Utover å presisere de tiltak medlemslandene må gjennomføre for å skape et felles europeisk marked, forutsatte Romatraktaten at det skulle utvikles en felles landbrukspolitikk og en felles transportpolitikk, samt at politikken på visse andre områder skulle samordnes eller harmoniseres «i den grad det er nødvendig for Fellesmarkedets funksjon» (Romatraktaten § 3).

Det har alltid vært en viss uenighet om hvor langt det er nødvendig å samordne EU-landenes politikk for at det felles markedet skal virke som tilsiktet. EUs historie synes å ha vært en forholdsvis varig kamp mellom et liberalistisk syn på den ene side, som går ut på å akseptere en betydelig grad av pluralisme, av individuelle nasjonale løsninger, og et mer sentraliserende eller dirigistisk syn, som ser på en felles europeisk politikk på de forskjellige områder som et mål i seg selv, på den annen side. Selv om EU ved visse anledninger har understreket betydningen av det såkalte subsidiaritetsprinsippet, som innebærer at ingen beslutning bør treffes på et høyere nivå enn nødvendig, så har EU i praksis i hovedsak valgt den sentraliserende linje. EU har presset på for å utvikle en felles politikk og felles europeiske reguleringer på områder som ikke nødvendigvis må samordnes for at det felles europeiske markedet skal kunne fungere bra.

Denne grunnleggende uenigheten er utmerket beskrevet av Margaret Thatcher i hennes memoarer, The Downing Street Years (London, 1993). I kapittel XVIII, Jeux Sans Frontières, som dekker hennes Europapolitikk for årene 1984–87, gir hun uttrykk for at det var i disse årene at Fellesskapet med små skritt utviklet seg fra å være et fellesskap for fri handel basert på frivillig samarbeid mellom medlemslandene til å bli en proteksjonistisk, statisk og sentralistisk organisasjon. I kapittel XXV, som dekker årene 1987–90, og som betegnende er kalt The Babel Express, beskriver hun sin tapende kamp mot de rådende sentraliseringstendensene. Disse hadde tilslutning fra mange hold, blant annet fra maktglade kommisjonsmedlemmer som så seg selv som en fremtidig regjering for et felles Europa. I sin tale i Brügge i 1988 demonstrerte hun sin uenighet i det som var i ferd med å skje. Hun så det som ironisk at mens de østeuropeiske land og Sovjetunionen nå var i ferd med å avvikle sitt mislykkede sentraliseringseksperiment, var EU i ferd med å utvikle seg i sentralistisk retning.

Det er interessant at det er den kritikk Margaret Thatcher ga uttrykk for, som nå på nytt trekkes frem for å forklare den underliggende velgermisnøyen med traktatforslaget til et utvidet EU. Hvis EU hadde valgt å være en pluralistisk organisasjon med betydelig nasjonal frihet til å innrette seg i samsvar med hvert enkelt lands tradisjoner, normer og reelle behov, ville det ha blitt utsatt for betydelig mindre uvilje i de europeiske befolkningene enn den som synes å gjøre seg gjeldende i dag. Det ville da også ha vært mulig å utforme en kortfattet, enkel og prinsipiell «konstitusjon» for et liberalt, pluralistisk EU.

Samordning og politisk uenighet

Selv om man tar sikte på at EU skal være en overbygning over et felles marked og bygge på samarbeid mellom selvstendige stater, er det klart at mange nasjonale lover og regler må avvikles og erstattes av felles regler. Av størst viktighet er det at nasjonale tollsatser erstattes av en felles ytre tolltariff. Det synes nesten like nødvendig å avvikle nasjonale preferanseordninger og insistere på at intet land diskriminerer og behandler borgere og selskaper fra andre medlemsland annerledes enn det behandler sine egne borgere. Alt dette er, som allerede nevnt, direkte foreskrevet i Romatraktaten.

Man skal ikke gå langt inn i andre politikkområder før det blir mindre klart hva som er nødvendig å samordne for at det felles markedet skal kunne virke. Ifølge Romatraktaten skulle det utvikles en felles landbrukspolitikk og en felles transportpolitikk. Det kan diskuteres hvorvidt dette egentlig er nødvendig. Det kan dessuten anføres at den landbrukspolitikk EU har utviklet, har vært svært dårlig. Den har vært proteksjonistisk og kostbar, skadelig for forbrukerne og for de underutviklede landene. Den kan være en illustrasjon på hvordan etablerte særinteresser har klart å bruke EU til sin egen fordel. På den annen side har EU til dels neglisjert Romatraktatens påbud om å utvikle en felles transportpolitikk. Foreløpig har nasjonale særinteresser preget dette politikkområdet.

I hvor stor utstrekning er det nødvendig å samordne eller harmonisere den økonomiske politikken og sosialpolitikken? Samordning av den økonomiske politikken kan være ønskelig av flere grunner. Derfor har samtlige av de opprinnelige medlemslandene i EU søkt å få til slik samordning ved drøftinger i internasjonale organisasjoner som OECD og i andre fora. Men samordning eller harmonisering av den økonomiske politikken eller sosialpolitikken synes bare i liten grad å være nødvendig for at det felles europeiske markedet skal kunne virke hensiktsmessig. Forsøk på å samordne vil nesten umiddelbart avdekke en underliggende reell politisk uenighet om hva slags samfunn EU skal være.

På det økonomiske politikkområdet er det spesiell stor uenighet om skatte- og avgiftspolitikken. Enkelte land med høye skatter og avgifter og en tilsvarende stor stat hevder at skatter og avgifter må samordnes. Det blir gitt uttrykk for at land med lave skatter og avgifter på den måten gir sine eksportbedrifter store konkurransefordeler, og at de også urettmessig tiltrekker seg næringsetableringer fra andre medlemsland. Dette argumentet er ikke overbevisende. Skatter og avgifter er bare en del av næringslivets konkurransegrunnlag. Like viktig er den generelle kompetanse, forholdet mellom produktivitet og nominell avlønning og de generelle sosiale velferdsordninger. Mange medlemsland, spesielt flere av de nye, er av forståelige grunner lite villige til å la seg presse til å tilpasse seg Tysklands eller Frankrikes økonomiske politikk og sosialpolitikk, særlig når de også ser de stivheter og den manglende omstillingsevne som preger Tyskland, Frankrike og andre høyskatteland.

Innføring av euro er et eget spørsmål. Dette var åpenbart ikke nødvendig for at EU skal kunne virke etter sin hensikt. Flere medlemsland har også valgt ikke å erstatte sine nasjonale penger med euro. Innføringen av euro var ledsaget av diverse økonomisk-politiske reguleringer, blant andre krav om en viss finanspolitisk balanse, den såkalte Stabilitetspakten. Det kan diskuteres om denne egentlig var nødvendig. Når Frankrike og Tyskland ikke klarer å oppfylle paktens betingelser, blir også reglene satt til side.

Generelt kan det anføres at en for sterk samordning av politikken landene imellom, både hva angår økonomisk politikk og andre politikkområder, innebærer at man da går glipp av den læring som kan vinnes ved at landene fører forskjellig politikk. Mangfold vil gi oss erfaring om hva slags politikk som lykkes best, både med hensyn til å skape vekst og omstillingsdyktighet, og om det vil være slik at en politikk som skaper vekst og stimulerer til omstillinger nødvendigvis må skape mer utrygghet eller større inntektsforskjeller.

Det er imidlertid på sosialpolitikkens område at EUs samordning har vært sterkest, og det er her at samordningen til dels synes å være presset igjennom på tvers av underliggende økonomiske og sosiale realiteter.

Da Romatraktaten ble til i 1957, var det ikke stor forskjell mellom de opprinnelige medlemslandene hva angår inntektsnivå, levestandard, helseforhold og utdanningsnivå. Men ved diverse utvidelser er de interne ulikhetene blitt mer markerte. Det er på bakgrunn av dette lett å forstå hvorfor det oppstår irritasjon når EU krever ensartede regler for maksimal arbeidstid, minstelønn, medbestemmelsesrett med videre i medlemslandene, og ikke lett å forstå at det er nødvendig å harmonisere sosialpolitikken for at det felles marked skal kunne virke. Etter hvert som velstanden øker, vil de sosiale reglene endres. Presser man igjennom sosiale reformer og standardforbedringer før det økonomiske grunnlaget er i orden, vil resultatet kunne bli stagnasjon og sviktende omstillingsevne. EUs Lisboa-erklæring fra 2000 tok tilsynelatende et oppgjør med den rådende eurosklerose og satte som mål å gjenvinne omstillingsevnen og vekstkraften i unionen. I praksis synes denne erklæringen allikevel å ha måttet vike for de tradisjonelle sosialpolitiske hensyn.

For mange politikere er det ønskelig at Europa kan tale med én stemme i utenrikspolitiske spørsmål, og at den europeiske utenrikspolitikk kan hvile på en troverdig europeisk militær styrke og politistyrke. På den annen side er det åpenbart at et EU med beslutningsmyndighet på disse områdene vil skape ytterligere grobunn for kritikk fordi EU svekker den nasjonale selvråderetten.

Det kan virke paradoksalt at de kontinentale politikerne som i ord støtter utviklingen mot Europas Forente Stater, i praksis ofte har vist stor uvilje mot å innrette seg etter de EU-vedtak som de er uenige i. Man kan derfor ikke se bort fra at når franske politikere har støttet tanken om å utvikle en felles europeisk utenrikspolitikk, er forutsetningen i realiteten at EUs politikk skal bli styrt av Frankrike. En rekke marginale EU-stater føler seg ikke komfortable ved tanken på at deres utenrikspolitikk skal styres av Frankrike og Tyskland. De vil foretrekke å utvikle en europeisk utenrikspolitikk og en europeisk aksjonsstyrke innenfor de europeiske og atlantiske samarbeidsorganisasjoner som allerede finnes.

Behov for forenkling

Et EU med 25 medlemmer og med flere medlemmer om noen år har et sterkt behov for å forenkle sin virksomhet. Antall kommisjonsmedlemmer må begrenses. Antall offisielle språk må begrenses, fortrinnsvis til ett (engelsk) eller to som i OECD (engelsk og fransk). Den politiske ledelsen av Rådet, som i dag roterer fra land til land hvert halve år, har åpenbart et sterkt behov for å effektiviseres. Disse og andre reformer må ha som formål ikke å bygge opp og ut, men å forenkle. EUs ambisjoner om å utvikle en felles europeisk sosialpolitikk, bør skrinlegges. Mye taler dessuten for at «det såkalte parlamentet» (som Margaret Thatcher omtalte det) bør ses på med et kritisk blikk, ikke bare fordi det tilsynelatende er en kontinental svinesti av økonomiske fordeler for parlamentarikerne, men mest fordi parlamentet, på grunn av den manglende interessen for parlamentsvalgene i alle land, i realiteten ikke gir EU noen demokratisk legitimitet. Det er gjennom arbeidet i Rådet at de nasjonale politikerne gir EU demokratisk legitimitet på grunnlag av den demokratiske legitimitet rådsmedlemmene selv måtte ha i sine hjemland.

Hvis man tar sikte på å utvikle EU til å bli en overbygning over fedrelandenes Europa, ikke på å skape Europas Forente Stater, burde en ny traktat kunne bli meget enkel og mer attraktiv for Europas borgere. Men ingen EU-traktat vil kunne mane bort den misnøyen velgerne føler når de i årevis er blitt vent til å tro at politikerne vil løse alle deres problemer og oppfylle alle deres ønsker, og de til slutt oppdager at ingen kan beskytte dem mot virkeligheten. Et ytterligere argument for å utvikle et mer pluralistisk europeisk samarbeid vil være at dette kanskje vil bidra til at folk bedre vil forstå at de ikke kan bebreide sine politikere, og at det er nødvendig å tilpasse seg de internasjonale økonomiske realiteter. Den franske motstanden mot «tjenestedirektivet» er i så måte illustrerende. EU er etablert for å skape et felles marked med fri utveksling av arbeidskraft, kapital, varer og tjenester. Tjenestedirektivet tok sikte på å realisere Romatraktatens direkte påbud om å skape et felles europeisk marked for tjenester. Men franske politikere som har store vyer om hva et felles Europa skal kunne utrette, nektet å godta de fundamentale forutsetningene for å skape et felles marked. Det er kanskje ikke så merkelig at traktatutkastet ble forkastet i Frankrike.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS