Magma topp logo Til forsiden Econa

Agnar Sandmo er professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole.

Fantasi og teori: Kommentar til Stiglers «An academic episode»

George J. Stigler (1911-91) ble særlig omtalt for sine banebrytende arbeider om regulerings- og informasjonsøkonomi da han fikk nobelprisen i økonomi i 1982. Han var også en ledende ekspert på økonomisk idéhistorie.

Hva er en klassisk artikkel? Definisjonene varierer, men artikkelen bør vel i alle fall være så godt kjent at man stadig treffer på andre som også har lest den, eller som i alle fall har hørt om den. Jeg beklager å måtte si at jeg her i Norge aldri, og utenfor Norge nesten aldri, har truffet noen som har lest denne lille perlen av en artikkel. For å få den inn i rammen for denne serien må jeg derfor endre klassikerdefinisjonen lite grann: Manburde stadig treffe på andre som har lest den. Og når den nå har stått på trykk iMagma, regner jeg med at det også faktisk kommer til å være tilfellet. Heldigvis vil leserne også ha gleden av å lese artikkelen i sin originale språkdrakt. For Stigler var en fin stilist; det viser seg ikke minst i hans mer uhøytidelige bidrag, som de artiklene som er samlet i boken som dette essayet er hentet fra,The Intellectual and the Market Place and other Essays (1963).

EN SATIRISK FANTASI

Som en som har blandede erfaringer med å prøve å være morsom i det offentlige rom, vil jeg gjerne si tydelig fra at dette er ment som en morsom artikkel. Men den har også et seriøst budskap. Den handler om utformingen av effektivitetsfremmende belønningssystemer i universitetene, noe som er et spesielt aktuelt tema nå når vi debatterer Mjøsutvalgets innstilling om reformer innenfor høyere utdannelse og forskning. Men den har også relevans for andre organisasjoner, både private og offentlige, der man ønsker å utforme et incitamentsystem som gjør det lønnsomt for den enkelte å fremme organisasjonens overordnede mål.

Handlingen er lagt til et uidentifisert latinamerikansk land, der Seguira gjennom et statskupp finansiert av hans far blir rektor for et ledende universitet. Seguira har tydeligvis oppdaget at det vitenskapelige nivå ved universitetet er for dårlig, og han begynner å utforme et incitamentsystem som skal rette på forholdet ved å gjøre det attraktivt og lønnsomt for den enkelte ansatte å engasjere seg i forskning. Den første reformen gir mange av de ønskede virkningene, men også en god del negative bivirkninger. Seguira innfører derfor en ny reform som retter opp disse svakhetene, men som dessverre skaper noen nye. Enda en runde med reformer blir innført, og igjen dukker det opp uheldige og uforutsette komplikasjoner. Det er utvilsomt mye å lære av Seguiras eksperimenter. La meg - med overhengende fare for å virke latterlig pedantisk - se på noen av dem.

DET OBJEKTIVT BASERTE FORFREMMELSESSYSTEM

Seguiras første reform går ut på at man hvert år i juni kan utfordre en person på nivået over sitt eget til en slags akademisk mannjevning. I norske termer kan altså en førsteamanuensis utfordre en professor, og hvis han vinner, blir han selv den nye professor, mens professoren overtar hans førsteamanuensisstilling - og risikerer å gå ytterligere et trinn ned neste juni. Tilsynelatende er dette en genial idé: Den gir en spore til høy akademisk aktivitet hos de unge og begavede samtidig som de intellektuelt akterutseilte fjernes fra toppstillingene. De første virkninger av dette tiltaket viser seg da også å være meget positive, og det virker som en spore til økt innsats både for de yngre, som vil ha opprykk, og for de eldre, som vil holde på jobben. Men svakheten ved systemet er åpenbart at det for en person på et visst nivå blir like mye å vinne ved å hindre folk på nivået under i å gjøre det godt, som å gjøre det bedre selv. Det skaper uvilje mot å dele informasjon og innsikt med andre, noe som blant annet gir seg utslag i at doktorgradsutdanningen blir stadig mer irrelevant.

Når man leser om Seguiras nye reformer med sikte på å rette opp disse skjevhetene, må man ha klart for seg at han er en sterk tilhenger av objektive systemer for forfremmelse - her skal det ikke være noen skjønnsmessige vurderinger! Hans første tiltak er derfor at hver fast ansatte lærer får ekstrapoeng (fem av maksimalt 100 poeng) for hver ny doktorand som vinner en stillingskonkurranse. En annen skjevhet som han må gjøre noe med, er tendensen til at doktorgradsstudentene reiser til amerikanske universiteter for å bli undervist av de professorene som med stor sannsynlighet vil sitte i bedømmelseskomiteene for konkurransene. Seguiras mottiltak er å gjøre komiteenes sammensetning til et resultat av en tilfeldig trekning fra en populasjon av professorer fra fem forskjellige land. Men hvert av de nye tiltakene har sine egne utilsiktede bivirkninger.

Den aller mest uheldige bivirkning av Seguiras nye system i dets forskjellige utforminger er utvilsomt at konkurransene bare tester kunnskaper uten å være basert på konkurrentenes egen produktivitet. Følgen er at hans universitetslærere leser mye, men skriver lite. Siden han faktisk er interessert i å stimulere til forskning, må han utvide kriteriene, slik at folk også kan skaffe seg poeng ved å publisere forskningsresultater. Igjen ser vi Seguiras tro på faste regler og poengberegningssystemer: Det skal gis to poeng for en publisert artikkel og sju poeng for en bok, og disse poengene blir lagt til poengscoren ved konkurransen. Folk regner og regner på disse poengene, som selvsagt vil bli konvertert til penger i det øyeblikk forfremmelsen er et faktum. Hva lønner seg best, veiledning av en doktorand eller publisering av en artikkel? Bør jeg fortsette med bokprosjektet, som vil gi meg sju poeng, eller bør jeg stykke det opp til artikler, som vil gi flere poeng hvis jeg får publisert minst fire av dem? For hver ny regel Seguira innfører, oppstår nye bivirkninger med til dels absurde konsekvenser. Til slutt får Seguira et nytt tilbud for sin egen del og trekker seg som rektor, desillusjonert og konservativ.

Det interessante er hva som skjer med systemet etter Seguira. Det blir innført én ny regel: Etter instituttstyrerens skjønn kan en person få et hvilket som helst antall poeng i tillegg på grunnlag av et tilbud fra et annet universitet. Dette sparker selvsagt bena under alle tidligere regler og representerer det frie akademiske arbeidsmarkeds - og markedsliberalisten Stiglers - triumf. Her slutter også hans satire.

FANTASIENS RELEVANS

Er dette noe mer enn en fantasi? Jeg tror det er opplagt at når vi oppfatter historien som så underholdende, er det fordi den minner oss om andre situasjoner som vi har lest eller hørt om, eller som vi har opplevd i vår egen yrkessituasjon, hvor feildesign av incitamenter har ledet til uheldige og kanskje komiske konsekvenser. La meg først se på noen aspekter av de økonomiske incitamenter i vårt norske akademiske system. Jeg minner om at Mjøsutvalget har dokumentert at produktiviteten i norsk forskning er relativt lav i forhold til land som vi naturlig sammenligner oss med, og at et lavt publiseringsvolum ser ut til å gå sammen med relativt lavt intellektuelt gjennomslag, målt ved siteringsfrekvens, per publikasjon. Et naturlig tiltak for å stimulere til mer og bedre forskning er å lage et lønnssystem som i større grad enn nå belønner både kvantum og kvalitet i forskningen.

Men hvordan skal man konstruere et slikt system? Her må det understrekes at det norske akademiske system alltid har belønnet forskning, men måten det har vært gjort på har endret seg nokså vesentlig i løpet av de siste par tiår. Tidligere var det ikke uvanlig at man kunne bli professor - i alle fall på det økonomisk-administrative fagområdet - med et minimum av publikasjoner hvis bedømmelseskomiteen anså at et stort volum av upubliserte arbeider vitnet om tilstrekkelig stor begavelse. I de senere år er det i praksis blitt slik at man legger langt større vekt på publiserte arbeider, særlig i ledende internasjonale tidsskrifter. Etter min mening er den økte vektleggingen av kvalitet i forhold til volum positivt for utviklingen av norsk forskning. Men det nye systemet har noen trekk felles med Seguiras. Selv om det ikke formelt er innført noe poengsystem, kan oppfatningen blant yngre forskere lett bli at bedømmelseskomiteene faktisk bruker et implisitt poengsystem, slik at et visst antall internasjonale publikasjoner «automatisk» gir professorkompetanse. Hvis det er riktig, kan systemet gjøre yngre forskere mer interessert i publisering som sådan enn i betydningsfull forskning. De blir med andre ord mer interessert i antall publikasjoner enn i deres kvalitet og gjennomslagskraft i forskersamfunnet. For å ivareta helhetsperspektivet må man enten ha bedømmelseskomiteer som gjør nettopp det, eller man må - som i det amerikanske systemet - ha en markedsevaluering av forskerne som reflekterer en helhetsvurdering av deres forskningsmessige produktivitet.

Er historien av relevans utenfor det akademiske liv? Det er ikke vanskelig å finne eksempler på innføring av incitamentssystemer som har slått feil på grunn av utilsiktede bivirkninger. En slik illustrasjon er at noen banker i slutten av 80-årene, da bankkrisen bygde seg opp, gav bonuser til ansatte som var dyktige til å «selge» lån for dermed å bidra til vekst og økte markedsandeler for banken. Dette var et incitament som gav resultater, men også uønskede bivirkninger gjennom at risikoen i utlånsporteføljen økte, noe som var med på å utløse krisen. En annen sektor som også har rikelig med illustrasjoner av denne problemstillingen, er sykehusene, hvor myndighetene i mange land har eksperimentert med innføring av markedslignende inntektssystemer, altså prissystemer som prøver å imitere en tenkt markedsmekanisme. Slike inntektssystemer må nødvendigvis være basert på indikatorer som er mer eller mindre korrelert med produksjonen av det noe vage begrepethelse. Indikatoren «liggedøgn» vil stimulere til å ha mange pasienter på sykehuset, men ikke nødvendigvis til å gi dem riktig og intensiv behandling. Indikatoren «antall utførte operasjoner» vil stimulere til mange enkle operasjoner, mens de kompliserte operasjonene vil gi liten lønnsomhet for sykehusene.

FANTASI OG TEORI

Stiglers artikkel er ikke formalisert økonomisk teori. Derimot kan den leses som et forvarsel om teori som skulle bli formelt utviklet atskillige år senere. På ett plan er historien et eksempel på det vi nå kaller prinsipal-agent-problemer. Universitetet (prinsipalen) ønsker å få forskerne (agentene) til i egeninteresse å handle på en slik måte at universitetets ønske om mer og bedre forskning blir fremmet, og forfremmelses- og poengsystemet kan ses på som kontrakten mellom prinsipalen og agenten. Men prinsipal-agent-teori fokuserer på asymmetrisk informasjon ved at prinsipalen ikke kan vite om agentens prestasjoner kan tilskrives hans egen innsats eller utenforliggende forhold, f.eks. konjunktursituasjonen. Hos Stigler er problemet derimot at prinsipalen har valget mellom en rekke imperfekte indikatorer på den aktiviteten som han egentlig ønsker å fremme. Her illustrerer artikkelen et annet teoretisk poeng som i de senere år særlig har vært understreket innenfor teorien om eksterne virkninger, f.eks. i dens anvendelser på miljøpolitikk. Incitamenter må i størst mulig grad målrettes mot den aktiviteten man tar sikte på å påvirke. Dette målrettingsprinsippet er i den engelskspråklige litteratur kjent under betegnelsen «the principle of targeting». Men perfekt målretting er i mange situasjoner vanskelig å oppnå, og istedenfor å bruke ett enkelt, perfekt målrettet virkemiddel må myndighetene (eller organisasjonen/bedriften) bruke flere virkemidler, hvorav ingen er perfekt målrettet, og da blir det vanskelig å unngå at de ikke kommer opp i en eller annen variant av Seguiras problem.

Hva er moralen? En banal, men ikke desto mindre viktig konklusjon er at utformingen av belønningssystemer krever omtanke - det er lett å gjøre feil av Seguiras type. En annen mulig konklusjon for universiteter, sykehus og andre offentlige institusjoner er å privatisere virksomheten og overlate løsningen av disse problemene til markedet, slik er det naturlig å lese den siste setningen i Stiglers artikkel. Men jeg tror den konklusjonen er forhastet. Heller ikke markedets incitamentssystemer oppstår av seg selv, og som bankeksempelet viser, kan også de bli utformet på en uheldig måte (selv om markedet i sterkere grad enn den offentlige sektor har en innebygd tendens til å korrigere sine egne feil). Også for den private sektor gjelder altså denne hovedkonklusjonen: Det gjelder å tenke seg om. La meg føye til enda en konklusjon: En skolering i økonomisk tenkning er til god hjelp i denne prosessen.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS