Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Fastsettelse av lederlønninger, bonuser og syntetiske opsjoner i allmennaksjeselskaper

Debatten om de syntetiske opsjonene til ledelsen i Norsk Hydro har avdekket betydelig usikkerhet om reglene om fastsettelse av lederlønninger, bonuser og annen aksjeverdibasert godtgjørelse til ledere i allmennaksjeselskaper. Reglene, som er nye i norsk rett, ble vedtatt ved lov nr. 88/2006 om etterkontroll av aksjelovene. De trådte i kraft 1. januar 2007. Særspørsmålene som ble reist i Hydro-saken i sammenheng med statens eierskapspolitikk, faller utenfor rammene for denne artikkelen.

Lønn og annen godtgjørelse, herunder bonuser og aksjeverdibasert godtgjørelse («syntetiske opsjoner») til daglig leder og andre ledende ansatte i allmennaksjeselskaper må behandles i tråd med reglene i allmennaksjeloven § 5–6 (3) og § 6–16a. Aksjeloven har ikke tilsvarende regler.

Hydros opsjonsprogrammer er et eksempel på en aksjeverdibasert godtgjørelse som beror på kursutviklingen for selskapets aksjer. For opptjente «opsjoner» som innløses, får rettighetshaveren rett til et kontantvederlag basert på forskjellen mellom en på forhånd fastsatt inngangsverdi og aksjekursen ved innløsningen. Det utstedes ikke aksjer fra selskapet. Realiteten er at den syntetiske opsjonen fungerer som en slags bonus, beregnet ut fra kursutviklingen på selskapets aksjer.

EUs rekommandasjon om lederlønninger

EU-kommisjonen har utarbeidet en rekommandasjon av 14. desember 2004 om lederlønninger i børsnoterte selskaper (Recommendations on director’s remuneration), se Magma 02/2006 s. 10–11. Bakgrunnen for rekommandasjonen var Kommisjonens Action Plan fra 2003 («Modernising Company Law and Enhancing Corporate Governance in the European Union – A Plan to Move Forward»).

Rekommandasjonen stiller opp ikke-bindende anbefalinger til statene om å «treffe alle egnede tiltak» for at børsnoterte selskaper skal ta hensyn til anbefalingene. Ifølge rekommandasjonen bør reglene ta utgangspunkt i at fastsettelse av lederlønninger hører under selskapene og deres aksjonærer. Selskapenes lederlønnspolitikk bør legge til rette for å rekruttere og beholde ledere som har de kvaliteter som kreves for å lede et selskap. Samtidig bør aksjonærenes interesser ivaretas, noe som blant annet kan skje ved at de får tilstrekkelig informasjon om avlønningssystemet i selskapet.

EU-rekommandasjonen anbefaler at selskapene skal pålegges å offentliggjøre en redegjørelse om lederlønninger, bonuser, syntetiske opsjoner med videre bestående av to hovedelementer.

For det første skal redegjørelsen omhandle selskapets lederlønnspolitikk for det kommende regnskapsåret. Redegjørelsen skal fremlegges for aksjonærene. Selskapets policy når det gjelder lederlønninger og enhver betydelig endring i disse, bør være et eget punkt på dagsorden for den ordinære generalforsamlingen. Dette utelukker imidlertid ikke at de nærmere beslutningene om ordningen treffes av styret, der dette er i overensstemmelse med nasjonale tradisjoner.

Ifølge rekommandasjonen bør generalforsamlingen som utgangspunkt stemme over redegjørelsen. Avstemningen kan være rådgivende. Det bør kreves godkjennelse fra generalforsamlingen for godtgjørelse i form av aksjer, aksjeopsjoner eller andre rettigheter til å anskaffe aksjer eller motta godtgjørelse på grunnlag av bevegelser i aksjekursen (syntetiske opsjoner). Godkjennelsen bør være knyttet til selve ordningen og ikke til den enkelte godtgjørelsen som gis i henhold til den godkjente ordningen.

For det andre er redegjørelsen en beskrivelse av hvordan selskapets lederlønnspolitikk er blitt gjennomført i det foregående året.

Formålet med de norske reglene

Allmennaksjelovens regler bygger på EU-kommisjonens rekommandasjon om lederlønninger. Reglene er således ingen «oppfinnelse» gjort av norske politikere, men er tilnærmet en ren EU-tilpasning.

Ifølge lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 55 (2005–2006) s. 79 flg.) bygger allmennaksjelovens regler om fastsettelse av lederlønn på prinsippene for god corporate governance, og de skal bidra til økt aksjonærinnflytelse, åpenhet og innsyn i prosessene rundt lederlønnsfastsettelsen. Reglene skal også legge til rette for at selskapet kan foreta langsiktige og prinsipielle vurderinger om sin lederlønnspolitikk. I den grad aksjonærene selv ønsker det, skal reglene gi aksjonærene et redskap for innflytelse på lederlønnspolitikken. Siktemålet har imidlertid ikke vært at lovgiver skal regulere selve størrelsen på lederlønningene eller bruken av ulike former for godtgjørelse, bonuser, opsjoner etc.

Hvem omfattes av reglene?

Allmennaksjelovens regler om lederlønn med videre gjelder for daglig leder og andre ledende ansatte i norske allmennaksjeselskaper. Godtgjørelse til styret og bedriftsforsamlingen omfattes derimot ikke. Grunnen til dette er at styrets og bedriftsforsamlingens godtgjørelse normalt fastsettes direkte av generalforsamlingen (allmennaksjeloven § 6–10, § 6–38 (3)). Behovet for økt aksjonærinnflytelse og innsyn gjør seg derfor ikke gjeldende på samme måte. Forarbeidenes begrunnelse stemmer riktignok ikke helt for selskaper med bedriftsforsamling, ettersom det der er bedriftsforsamlingen som fastsetter styrets godtgjørelse. Styregodtgjørelse omfattes imidlertid likevel ikke av reglene om lederlønn med videre.

Som begrunnelse for at reglene ikke gjelder bare for daglig leder, men også for ledende ansatte, sier lovforarbeidene at det ville vært «for snevert om reglene bare skal omfatte daglig leder. Det vil gi aksjonærfellesskapet større innsyn og innflytelse, og offentligheten et mer fullstendig bilde, dersom også den øvrige ledelsen i selskapet er omfattet av kravet til godtgjørelseserklæring».

Loven sier ikke hvem som skal anses som ledende ansatte, men uttrykket skal ifølge lovforarbeidene forstås på samme måte som i regnskapsloven § 7–26 og § 7–31b. Reglene om lederlønninger omfatter dermed foretakets toppledergruppe og ofte også øverste leder for virksomhetsområder (produkter, geografisk plassering) som ikke er skilt ut som eget foretak.

Retningslinjer for lederlønn i det påfølgende regnskapsåret

Selskapets styre skal utarbeide en erklæring som inneholder retningslinjer for fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til selskapets ledelse for det påfølgende regnskapsåret (allmennaksjeloven § 6–16a (1) og (2)). Redegjørelsen skal sendes til aksjonærene senest én uke før generalforsamlingen (allmennaksjeloven § 5–6 (4)). Har selskapet bedriftsforsamling, skal retningslinjene sendes bedriftsforsamlingen senest én uke før saken skal behandles her (allmennaksjeloven § 6–37 (3)).

Erklæringen med retningslinjer omfatter for det første vanlig lønn, naturalytelser og bonuser. For det annet omfattes alle typer godtgjørelser som er knyttet til aksjer eller aksjekursen (opsjoner, syntetiske opsjoner med videre) i selskapet eller selskaper innenfor samme konsern. Og for det tredje omfattes pensjons- og etterlønnsordninger, samt alle former for variable elementer i godtgjørelsen eller særskilte ytelser som kommer i tillegg til basislønnen.

Det heter i loven at retningslinjene bør angi hovedprinsippene for selskapets lederlønnspolitikk. Om disse hovedprinsippene skal omtales i erklæringen, og hva som i så fall skal anses som «hovedprinsipper», må bestemmes av styret og generalforsamlingen. Siden loven stiller detaljerte krav til omtalen av naturalytelser, bonuser, syntetiske opsjoner med videre (se nedenfor), vil denne delen av retningslinjene først og fremst være relevant for basislønnen, det vil si den faste delen av godtgjørelsen. Hovedprinsippene vil typisk angå generelle forhold vedrørende basislønnens størrelse og forholdet mellom den ikke-variable og den variable delen av godtgjørelsen. Loven utelukker ikke at selskapet legger seg på en «minimumslinje» hvor retningslinjene får et så generelt innhold at de i realiteten ikke gir nærmere føringer for fastsettelsen av den enkelte leders godtgjørelse. Kravet om at retningslinjene bør angi hovedprinsippene for selskapets lederlønnspolitikk, innebærer dermed bare et frivillig rammeverk for aksjonærinnflytelsen.

Videre skal retningslinjene angi om det skal kunne gis godtgjørelse i tillegg til basislønn, og om det skal gjelde beløpsmessige eller andre rammer, og om vilkår for bruken av ulike godtgjørelsestyper som naturalytelser, bonuser, aksje- og aksjeverdibaserte ordninger, pensjonsordninger og etterlønnsordninger med videre, og i så fall hvilke. Denne delen av retningslinjene er obligatorisk.

Ettersom loven ikke skal gripe inn i selve lønnsfastsettelsen, kreves det imidlertid ikke at retningslinjene skal stille opp bestemte rammer og vilkår for bruken av slike ytelser. Det vil være opp til styret og generalforsamlingen i det enkelte selskap å vurdere om slike forhold skal reguleres i retningslinjene. Allmennaksjeloven inneholder heller ikke noe forbud mot bruk av bonuser, syntetiske opsjoner med videre.

Selskapene kan bestemme at det ikke skal gjelde generelle rammer og vilkår med videre i forbindelse med lederlønnsfastsettelsen. Men i så fall må det fremgå av retningslinjene at selskapet ikke har fastsatt slike generelle rammer og vilkår. Retningslinjenes bestemmelser om dette må gjøres til gjenstand for drøftelse og avstemning på generalforsamlingen (se nedenfor).

Retningslinjene skal også vise eventuelle tildelingskriterier og andre ytelseskriterier for naturalytelser, bonuser, aksje- og aksjeverdibaserte ordninger, pensjons- og etterlønnsordninger med videre. I saken om Hydro-«opsjonene» ble det antatt at dette kravet gjaldt opplysninger om den ekstraordinære avviklingen av den aksjeverdibaserte bonusordningen.

Loven krever imidlertid ikke at selskapet skal ha tildelings- og ytelseskriterier som er fastsatt på forhånd. Kravet er bare at kriteriene skal angis dersom selskapet på forhånd har oppstilt slike kriterier.

Rapport om lederlønnspolitikken i det foregående regnskapsåret

Styret skal også utarbeide en rapport over selskapets lederlønnspolitikk i det foregående regnskapsåret. Plikten til å utarbeide en slik tilbakeskuende rapport gjelder første gang for ordinær generalforsamling i 2008. Rapporten vil nok normalt bli presentert i samme dokument som retningslinjene for lederlønnspolitikken for det kommende år.

Gjennom rapporten skal aksjonærene få informasjon om hvilken lederlønnspolitikk som har vært ført, og om hvordan styret har overholdt retningslinjene. Begrunnelsen for at aksjonærene må gis denne informasjonen, er at dette kan disiplinere styret til lojalt å etterleve retningslinjene og gjøre det enklere for aksjonærene å ta stilling til hvilke endringer de ønsker i selskapets lederlønnspolitikk og i retningslinjene for denne.

Loven stiller ikke opp særlig detaljerte krav til rapportens innhold. Ifølge lovforarbeidene kan hva redegjørelsen bør inneholde, variere fra selskap til selskap, og i de enkelte selskap også over tid. Det er ikke nødvendig å innta i rapporten en oversikt over de samlede kostnadene ved ytelsene til selskapets ledere, ettersom slike opplysninger ifølge regnskapsloven skal fremgå av selskapets regnskaper.

Når det gjelder avtaler som i det foregående regnskapsåret faktisk har vært inngått med ledelsen om naturalytelser, bonusordninger, opsjonsordninger og lignende, etterlønns- og pensjonsordninger med videre, må rapporten imidlertid inneholde en angivelse av virkningene for selskapet og for aksjonærene (allmennaksjeloven § 6–16a (3) og (4)). Det samme gjelder for avtaler om slike godtgjørelsesordninger som er blitt endret i regnskapsåret. Loven skal her sikre at aksjonærene får innblikk i virkningene av slike avtaler, uansett om retningslinjene oppstiller særskilte rammer eller vilkår. Et eksempel på virkningene for aksjonærene kan være mulige utvanningseffekter i forbindelse med aksjebaserte godtgjørelsestyper. Virkningene for selskapet kan for eksempel være de fremtidige kostnadene knyttet til de avtalene om denne typen tilleggsytelser som er inngått. Kravet til denne delen av rapporten kommer i tillegg til opplysningskravene etter regnskapsloven § 7–31 og § 7–31b, jf. § 5–9a og § 7–11a. Rapporten skal bidra til at aksjonærene får mer tilgjengelig informasjon om slike godtgjørelsesordninger. Når det gjelder den utvanningseffekten som aksjebaserte godtgjørelsesordninger kan ha for aksjonærene, går allmennaksjeloven her lenger enn regnskapsloven, som ikke krever at det skal redegjøres for dette.

Generalforsamlingens behandling av retningslinjene og rapporten

Styrets erklæring med retningslinjer og rapport om lønn og godtgjørelse skal hvert år behandles på selskapets ordinære generalforsamling (allmennaksjeloven § 5–6 (3) første pkt.). Saken kan behandles uten hensyn til om den er angitt i innkallingen (allmennaksjeloven § 5–14 (2) nr. 1). Har selskapet bedriftsforsamling, kan den uttale seg (allmennaksjeloven § 6–37 (3) tredje punktum). Bedriftsforsamlingens uttalelse skal gjøres kjent for generalforsamlingen (allmennaksjeloven § 5–6 (4)).

Når saken kommer opp på generalforsamlingen, skal generalforsamlingen avholde en rådgivende avstemning over styrets retningslinjer for lederlønnsfastsettelsen for det kommende året. En slik rådgivende avstemning er prinsipielt enestående i norsk aksjelovgivning. Når generalforsamlingens avstemning over retningslinjene i utgangspunktet bare er rådgivende, er det formelt opp til styret om det vil holde seg til retningslinjene eller fravike dem. Styret kan også velge om det vil fremlegge et endret forslag til ny avstemning på generalforsamlingen. Regelen om den rådgivende avstemning har ifølge lovforarbeidene sin bakgrunn i «hensynet til at styret bør beholde nødvendig handlingsrom og fleksibilitet til å ivareta selskapets interesser i en omskiftelig verden». Lovforarbeidene antar dessuten at «det uansett skal mye til før et styre vil gå imot resultatet av en rådgivende avstemning». Bare det at styrets erklæring skal legges frem for generalforsamlingen, slik at generalforsamlingen gis anledning til å drøfte retningslinjenes innhold, legger til rette for økt aksjonærinnflytelse. Når det holdes avstemning over retningslinjene, blir det tydelig for styret om retningslinjene har aksjonærflertallets støtte eller ikke.

I forbindelse med den rådgivende avstemningen kan aksjonærene ta opp spørsmålet om retningslinjene burde vært mer utfyllende. Skulle generalforsamlingen treffe et vedtak om at retningslinjene burde gitt flere opplysninger, vil dette være bindende for styret (allmennaksjeloven § 5–1). Styret må da ta dette i betraktning, slik generalforsamlingen har bestemt.

Omhandler retningslinjene «tildeling av aksjer, tegningsretter, opsjoner og andre former for godtgjørelse som er knyttet til aksjer eller utviklingen av aksjekursen i selskapet eller i andre selskaper innenfor det samme konsernet», er lovens utgangspunkt at retningslinjene skal godkjennes av generalforsamlingen.

Generalforsamlingens vedtak er bindende for styret, og avtaler som styret har inngått i strid med retningslinjene, kan etter omstendighetene være uforpliktende for selskapet. Det er dermed flertallet på generalforsamlingen som bestemmer retningslinjene for aksje- og aksjeverdibaserte ordninger. Bakgrunnen for at slike former for godtgjørelse er satt i en særstilling, er ifølge lovforarbeidene at aksjonærflertallet bør gis det avgjørende ordet når det gjelder «ordninger som kan innebære en verdioverføring fra aksjonærfellesskapet til ledelsen».

Regelen er imidlertid mindre streng enn den tilsynelatende kan gi inntrykk av. Som nevnt ovenfor er det opp til generalforsamlingen i hvilken grad den vil kreve at retningslinjene skal regulere hvilke rammevilkår med videre som skal gjelde i forbindelse med bruk av ulike former for godtgjørelse, herunder aksje- og aksjeverdibaserte godtgjørelser, og hvilken fleksibilitet styret skal ha i den forbindelse. Ønsker ikke aksjonærene detaljerte retningslinjer, vil realiteten i generalforsamlingens bindende vedtak være svært beskjeden. Det kan imidlertid også tenkes at aksjonærene ønsker detaljerte retningslinjer om rammer og betingelser for bruk av aksje- og aksjebaserte godtgjørelsesordninger, men at retningslinjene bare skal være helt eller delvis veiledende for styret. Loven åpner for at vedtektene kan bestemme dette. Friheten til å fastsette særlige vedtektsbestemmelser om virkningen av generalforsamlingens vedtak går imidlertid også i motsatt retning. Ønsker aksjonærene at retningslinjene skal være bindende i større grad enn lovens normalregel, for eksempel også for etterlønnsordninger, kan dette bestemmes i vedtektene.

Når det gjelder styrets redegjørelse for den lederlønnspolitikken som har vært ført i det foregående regnskapsåret og virkningene av denne, så kreves det derimot ikke avstemning over denne. Dette skyldes at denne redegjørelsen vil ha preg av en rapportering.

Avvikling av aksjeverdibaserte godtgjørelser

Hvis en ordning med aksjeverdibaserte godtgjørelser skal avvikles før tiden, er det et spørsmål om saken kan avgjøres av styret alene, eller om den må forelegges for generalforsamlingen. Dette var ett av de juridiske hovedspørsmålene i Hydro-saken.

Som nevnt foran følger det direkte av loven at «tildeling av […] godtgjørelse som er knyttet til […] utviklingen av aksjekursen i selskapet eller i andre selskaper innenfor det samme konsernet», må besluttes i generalforsamlingen. Lovteksten sier derimot ikke noe om avvikling, og den gir dermed holdepunkter for at en ren avvikling av en aksjeverdibasert godtgjørelse ikke må behandles i generalforsamlingen. Styret kan derfor som utgangspunkt treffe avgjørelsen selv.

Gis rettighetshaveren i forbindelse med avviklingen andre og bedre vilkår enn etter den opprinnelige ordningen, ble det i saken om de syntetiske opsjonene i Hydro lagt til grunn at loven krever at saken forelegges for generalforsamlingen. EUs rekommandasjon om lederlønninger gir muligens en viss støtte for en slik lovtolkning:

Alle vesentlige endringer i vilkår og betingelser for de nevnte ordninger bør også være underlagt godkjenning av aksjeeiere ved en resolusjon på generalforsamlingen før de vedtas.

Synspunktet må i tilfelle være at når rettighetshaveren gis andre og bedre vilkår, er det snakk om en ny avtale.

En avgjørende forutsetning for at behandling i generalforsamlingen kan være nødvendig, er at endringene i vilkår og betingelser har sammenheng med «tildeling av […] godtgjørelse som er knyttet til […] utviklingen av aksjekursen i selskapet». Dette kan forstås slik at det omfatter enhver endring i vilkår og betingelser i den opprinnelige avtalen. En slik forståelse er imidlertid direkte i strid med lovens ordlyd, og den passer dårlig med formålet med regelen om generalforsamlingens godkjennelse. Ifølge lovforarbeidene skal reglene om godkjennelse av retningslinjene legge «til rette for at aksjonærfellesskapet skal foreta en langsiktig, bevisst og prinsipiell vurdering av slike ordninger i forkant av at det eventuelt kommer forslag om å benytte slike godtgjørelsesordninger i konkrete tilfeller». Behovet for behandling i generalforsamlingen er imidlertid klart mindre ved avvikling enn når ordningen skal løpe videre. De nærmere vilkårene for en avtale om avvikling som skal inngås med de berettigede, egner seg dessuten dårlig for behandling i generalforsamlingen.

Det følger videre klart av loven at styret uavhengig av generalforsamlingen kan beslutte å gi bonuser. Det er derfor mer nærliggende å forstå loven slik at det bare er ved endringer der rettighetshaveren i forbindelse med avviklingen får andre og bedre vilkår knyttet opp mot utviklingen av aksjekursen i selskapet, at det kan være nødvendig med behandling i generalforsamlingen. I så fall vil lovens krav om behandling i generalforsamling få ytterst beskjeden betydning ved avvikling av aksjeverdibaserte godtgjørelser. Endringer i vilkår og betingelser i forbindelse med avvikling vil sjelden være knyttet til utviklingen av aksjekursen i selskapet. Gis rettighetshaveren noe annet eller mer enn etter den opprinnelige avtalen om aksjeverdibasert godtgjørelse, vil det være mest nærliggende å anse dette som en bonus.

Selv om det skulle være snakk om slike endringer i vilkår og betingelser i forbindelse med avviklingen at de omfattes av generalforsamlingens eksklusive myndighet, kan det likevel ikke være nødvendig å fremlegge enhver endring i vilkårene for generalforsamlingen. I saken om Hydro-bonusene var det enighet om dette. Både bestemmelsen i allmennaksjeloven § 6–12a (4) om at styret i den tilbakeskuende rapporten skal redegjøre for «avtaler om godtgjørelse som […] er […] endret det foregående regnskapsåret» og EU-rekommandasjonen gir holdepunkter for dette. I EU-rekommandasjonen heter det som nevnt at «vesentlige endringer» bør godkjennes i generalforsamlingen. Først når avviklingen skjer på vilkår som gir mottakeren en klart bedre ytelse enn etter den opprinnelige avtalen, må saken derfor avgjøres i generalforsamlingen. Et sentralt spørsmål i Hydro-saken var derfor om mottakeren fikk en klart bedre ytelse enn den som fulgte av den opprinnelige avtalen.

Ved vurderingen av om mottakeren får en klart bedre ytelse enn den som fulgte av den opprinnelige avtalen, bør nok både arten og de økonomiske konsekvensene av de nye vilkårene tas i betraktning. Vurderingen må skje i lys av at det skal skje en avvikling av den aksjeverdibaserte godtgjørelsen.

Styrets fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder

Det er normalt styret som foretar den konkrete fastsettelsen av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder.

Styrets fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til daglig leder, skal skje i møte. Dette gjelder for både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper (aksjeloven/allmennaksjeloven § 6–19 (1)). Aksjelovens hovedregel om at styret kan treffe beslutning utenom møte, kommer altså ikke til anvendelse når styret skal fastsette lønn med videre til daglig leder. Det samme gjelder dersom styret fastsetter lønn og godtgjørelse til andre ledende ansatte.

Velger styret å fravike retningslinjene som generalforsamlingen har truffet et rådgivende vedtak om, må begrunnelsen for styrets beslutning protokolleres i styreprotokollen (allmennaksjeloven § 6–16a (2) sjette pkt.). Når loven her krever at vedtaket må begrunnes, stiller den strengere krav til styreprotokollen enn normalt. I lovforarbeidene begrunnes regelen med at «[d]ette vil legge til rette for at styret har en bevisst holdning til fravik fra retningslinjene, også der disse bare er av veiledende art. Departementet mener at en slik protokolleringsplikt er nødvendig for å sikre at styret har spørsmålet fremme i bevisstheten når beslutningen tas. Det vil være uheldig om man kan nøye seg med å skrive en begrunnelse året etter, når årsberetningen blir utarbeidet».

Fastsettelse av lønn og annen godtgjørelse til andre ledende ansatte

Selv om retningslinjer for lønn og annen godtgjørelse skal behandles på generalforsamlingen, kan daglig leder fastsette den enkelte ledende ansattes lønn og annen godtgjørelse, med mindre det enkelte selskap skulle ha bestemt noe annet.

Daglig leder kan imidlertid ikke fravike eventuelle veiledende retningslinjer som generalforsamlingen har fastsatt med tanke på ledende ansatte. Lovforarbeidene antar at det å fravike de veiledende retningslinjene om fastsetting av lederlønninger vil være en sak av «uvanlig art eller stor betydning», som etter allmennaksjelovens ordinære regler faller utenfor daglig leders kompetanse. Det er derfor nødvendig med et styrevedtak for å fravike de veiledende retningslinjene. Lovforarbeidene påpeker også at dersom daglig leder kunne inngå avtaler som fraviker retningslinjene, «ville dette frata styret noe av muligheten til å føre en konsekvent lederlønningspolitikk i forhold til generalforsamlingens retningslinjer».


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS