Magma topp logo Til forsiden Econa

Fintech og regulatoriske rammevilkår

figur-author

Sammendrag

Artikkelen gir en innføring i regulatorisk status for fintech. Det gis en oversikt over eksisterende relevant regelverk og regelverksinitiativ. Hovedtrekkene er at omfanget av spesifikk fintech-regulering foreløpig er begrenset. Samfunnets behov for å regulere fenomenet for å sikre finansiell stabilitet, forbrukervern og personvern må balanseres i forhold til samfunnsnytten av ny teknologi. I den forbindelse poengteres det at man må skille både mellom fintech brukt av tradisjonelle aktører kontra nye typer aktører, og ikke minst også mellom små fintechs og store bigtechs. Mens gjennomføring av nødvendige regelverksendringer tar tid, så går fintech-utvikling stadig raskere. Dessuten er det umulig å forutsi behovet for regulering av potensielle, og nødvendigvis ukjente fremtidige innovasjoner. Artikkelen forsøker derfor å skissere grunnleggende forutsetninger for en hensiktsmessig regulering av dette området.

Formålet med denne artikkelen er å gi en kort innføring i de regulatoriske rammebetingelsene for fintech samt samfunnets behov for å regulere fenomenet. Artikkelen forsøker dessuten å skissere grunnleggende forutsetninger for en hensiktsmessig regulering av dette området.

Innledningsvis i artikkelen gjennomgås bakgrunnen og behovene for regulering av finansbransjen. Artikkelen prøver deretter å dekomponere fintech-begrepet i regulatorisk sammenheng, herunder forskjellen på fintech brukt av tradisjonelle aktører kontra nye typer aktører. Videre redegjøres det for behovet for særskilt regulering av fintech med utgangspunkt i både potensialet og risikobildet, før det gis en oversikt over eksisterende relevant regelverk og regelverksinitiativ. På bakgrunn av dette forsøkes det oppstilt grunnleggende krav til en hensiktsmessig regulering av fintech, også illustrert med et konkret eksempel (folkefinansiering). Avslutningsvis gjøres et forsøk på å skissere en mulig vei fremover for en hensiktsmessig regulering av fintech-fenomenet.

Fintech-utvikling går raskt, og stadig raskere. Regelverksendringer tar tid. Kravene til grundig utredning og demokratiske prosesser tilsier at regelverk ikke kan endres like raskt og smidig som teknologi. Det representerer en potensiell risiko for samfunnet, både med hensyn til finansiell stabilitet og med hensyn til forbruker- og personvern.

Hvorfor reguleres finansbransjen i så stor grad?

Finansbransjen har en meget viktig samfunnsrolle. Et moderne samfunn er helt avhengig av finansbransjen for å fungere og for å skape den vekst og utvikling som våre forventninger til levestandard og trygghet innebærer. På samme vis som velutviklede, rike land er også fattige land avhengige av en velfungerende finansbransje for å forbedre befolkningens levekår. Og nettopp i fattige land har vi sett en rekke spennende eksempler på hvordan fintech faktisk kan bidra til å skape et velfungerende og relevant tilbud av finansielle tjenester til befolkningen. Den mobilbaserte, filialløse banktjenesten M-Pesa er et slikt eksempel. M-Pesa tilbyr betalingsformidling og mikrofinansiering, og driver i Kenya, Tanzania, Kongo, Egypt, Ghana, Lesotho og Mosambik (Vodafone). Et annet eksempel er det mobilbaserte mikroforsikringsselskapet BIMA, som tilbyr sine tjenester i en rekke land i Afrika, Asia og Latin-Amerika (BIMA). En stor andel av befolkningen i slike land har ingen bankkonto, men «alle» har en mobiltelefon.

All finansiell virksomhet innebærer risikotaking. Risikotaking kan medføre tap, også for store tap. Historien er full av eksempler på finanskriser, fra tulipankrisen i Nederland via børskrakket i 1929 til bankkrisen i Norge, Asia-krisen på slutten av 1990-tallet og finanskrisen i 2008. En dysfunksjonell finansbransje vil innebære store samfunnsøkonomiske kostnader. Derfor reguleres da også finansbransjen i omfattende grad. Hovedfor­målet med regulering er å sikre finansiell stabilitet.

Men i et moderne samfunn går formålene med regulering av finansbransjen lengre enn som så. Maktforholdet mellom finansbransjen og finansbransjens kunder kan ofte være skjevt, i form av forskjeller i både kunnskaper om produktene og informasjon om den underliggende risikoen. Derfor øker omfanget av reguleringer som skal skape forbruker-, kunde- og investorbeskyttelse. I tillegg har hensynet til finansiell inkludering blitt en viktig del av formålene med å regulere bransjen. Uten tilgang til en bankkonto og grunnleggende betalingstjenester kan man knapt nok være en aktiv deltager i samfunnet. Derfor er blant annet den såkalte kontraheringsplikten en del av regelverket.

Fintech i regulatorisk sammenheng

Fintech-begrepet bør nyanseres og presiseres noe i regulatorisk sammenheng. For det første er det vesentlig å skille mellom ny teknologi som anvendes av de tradisjonelle aktørene i finansbransjen, og ny teknologi som utgjør grunnlaget for eller forretningsideen til nye aktører i finansbransjen.

Et annet viktig skille går mellom små, innovative fintech-firmaer som representerer spennende fornyelse og brysom konkurranse for den etablerte finansbransjen, og de potensielt mer revolusjonerende nyhetene som for eksempel en verdensomspennende stablecoin (kryptovaluta med stabil verdi). Dessuten må vi ikke glemme at også bigtech-firmaene er en del av dette bildet, der de med sin størrelse og teknologi kan representere en viktig trussel for den etablerte finansbransjen. I kombinasjon med disruptiv nyskaping kan de sistnevnte være en større bekymring med tanke på den finansielle stabiliteten og behovet for å regulere nye aktører. BIS er et av de regulatoriske organene som peker på både fordeler og risikoer ved bigtechs inntreden i finans (BIS, 2019). Mindre fintechs vil i overskuelig fremtid bidra til økt konkurranse, men neppe true finansiell stabilitet.

Fintech: Potensial, risiko og reguleringsbehov

Internasjonalt har fintech fått stadig større oppmerksomhet fra regulatoriske organer. De har nedlagt et betydelig arbeid for å følge med på og forstå utviklingen. Både Financial Stability Board (FSB), Baselkomiteen (BIS) og European Banking Authority (EBA), for å nevne noen, har de senere årene regelmessig publisert ulike analyser og anbefalinger relatert til temaet fintech og regulering. EBA har sin egen fintech-side (https://eba.europa.eu/financial-innovation-and-fintech). Her er det blant annet en egen oversikt over alle relevante publikasjoner fra EBA. Oversikten starter med en advarsel til forbrukerne fra 2013 mot virtuelle valutaer, og foreløpig siste dokument er en rapport om regulatorisk status. Oversikten gir også et potensielt bilde av regulators perspektiv når det gjelder fintech. Publikasjonene omfatter primært temaer som virtuelle valutaer, utnyttelse av data og fintechs betydning for risiko og forretningsmodellene til de tradisjonelle aktørene.

Både FSB, BIS og EBA erkjenner at fintech kan forbedre effektivitet og konkurranse. EU-kommisjonen har etablert en egen handlingsplan for å fremme en mer konkurransedyktig og innovativ finansiell sektor i Europa (EU-kommisjonen, 2018). Handlingsplanen omfatter finansregulatoriske initiativ så vel som andre tilretteleggingstiltak. Men samtidig representerer fintech også potensielt nye risikoer. Alle de regulatoriske organene påpeker dette. I en rapport fra 2018 peker BIS på at de viktigste risikoene forbundet med fintech-utviklingen er strategisk risiko, operasjonell risiko, cyber-risiko og risiko for manglende regelverksetterlevelse (BIS, 2018). I tillegg pekes det på utfordringer relatert til personvern, forbrukerbeskyttelse, konkurranse og hvitvasking eller terrorfinansiering.

EBA publiserte nylig en rapport om regulering av fintech-foretak i EU. Rapporten konkluderer med at det er liten nasjonal regulatorisk aktivitet rettet mot fintech-foretak. Med unntak av betalings- og konto­informasjonstjenester og folkefinansiering, samt delvis også kryptovaluta, er fintech et uregulert område (EBA, 2019a). Dette bekreftes også av en rapport fra Verdensbanken (The World Bank Group, 2019). I et hørings­notat i 2017 hevdet EBA at cirka 1 500 foretak i EU oppfylte definisjonen på et fintech-foretak (EBA, 2017). På basis av et utvalg på 282 av disse foretakene oppsummerte EBA at 31 prosent av foretakene var uregulert, 20 prosent var regulert av betalingstjenestedirektivet (PSD), 11 prosent av verdipapirmarkedsdirektivet (MiFID), 9 prosent av kapitalkravdirektivet (CRD) og 7 prosent av e-pengedirektivet. De øvrige 22 prosent var underlagt nasjonale regelverk eller uidentifiserte regelverk.

For bruken av fintech hos de tradisjonelle aktørene i finansbransjen er behovet for ny regulering begrenset. Virksomheten er dekket av eksisterende tillatelser. De omfattende kravene for å få og beholde disse tillatelsene håndterer i stor grad relevante risikoer. Men utviklingen gir opphav til noen nye potensielle risikoer. Ny teknologi med begrenset historisk erfaring medfører potensielle nye teknologirisikoer. Det foreligger imidlertid allerede i dag et omfattende sett med krav og forventninger til finansbransjen hva gjelder både bruk av og implementering av ny teknologi. Rett anvendt er behovet for flere detaljreguleringer på feltet trolig begrenset.

Den nye teknologien medfører dog potensielle nye trusler relatert til forbrukerbeskyttelse, personvern og lignende. Også på slike områder foreligger det i dag et omfattende sett med krav og forventninger gjennom GDPR (personopplysningsloven), markedsførings­loven og annen lovgivning. Eksisterende krav til forbrukerbeskyttelse i finansavtaleloven, finansforetaksloven og verdipapirhandelloven har også fortsatt relevans, selv om disse kanskje primært er skrevet for en tid med manuell, ikke digital, kundeinteraksjon. På slike områder kan det derfor være behov for veiledning om hvordan eksisterende bestemmelser og prinsipper forventes anvendt og tillempet i den nye verden. På området anti-hvitvask kan det tenkes at kunder med uærlige hensikter føler seg mer anonyme, og dermed tryggere, når de kommuniserer med banken utelukkende gjennom digitale flater. Men bankens evne til å avdekke slike forhold blir ikke nødvendigvis dårligere med økt digitalisering. Kanskje tvert om!

Når det gjelder det andre anvendelsesområdet for fintech, nemlig nye aktører basert på nye forretningsmodeller, er det grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig disse nye aktørene? Kan de på en hensiktsmessig måte klassifiseres inn under én eller flere av de eksisterende tillatelseskategoriene? Eller er det behov for et genuint nytt regelverk? Og selv om de kan klassifiseres inn under de eksisterende kategoriene, er det eksisterende regelverket tilpasset og dekkende for de nye aktørene og de nye forretningsmodellene? For de aller fleste tilfellene er nok bekymringene mer relatert til personvern, forbrukerbeskyttelse og IT-sikkerhet enn finansiell stabilitet. For bigtechs inntreden i finansbransjen er selvsagt også finansiell stabilitet et potensielt meget sentralt tema.

Teknologiutviklingen går stadig raskere. Innovasjonstakten er økende. Myndighetenes utfordring er at den regulatoriske utviklingen alltid vil henge etter den teknologiske utviklingen. Kravene til grundig saks­utredning og en demokratisk lovgivningsprosess er en årsak. At det i praksis er umulig å forutse fremtidige innovasjoner, er en annen naturlig årsak. Regulerende myndigheter har dessuten en annen utfordring i den digitale verden. Regulerende myndigheter jobber innenfor hver sine jurisdiksjoner, som typisk følger geografiske grenser. Den digitale filialen kjenner ikke på samme måte som den fysiske filialen de geografiske grensene. Regulering av fintech fordrer derfor i langt større grad internasjonal harmonisering.

Så skal man heller ikke glemme at det ikke er en enveistrafikk, i den forstand at teknologisk utvikling skaper behov for regulatorisk utvikling. Det er også slik at regulatorisk utvikling legger til rette for forretningsutvikling og dermed behov eller muligheter for teknologisk utvikling. PSD2 er langt på vei et eksempel på dette.

Relevant regelverk og relevante regulatoriske initiativ

I sitt veikart for fintech (EBA, 2018) vektlegger EBA overvåking av regulatorisk status, overvåking av trender, kunnskapsdeling, sikring av beste tilsynspraksis for cybersikkerhet og rammeverk for testing av cybersikkerhet, håndtering av forbrukerspørsmål samt identifikasjon og vurdering av hvitvaskings-/terrorfinansieringsrisiko. I tillegg har EBA etablert sin FinTech Knowledge Hub.

Den kanskje mest kjente fintech-relaterte reguleringen er PSD2. Den grunnleggende ideen bak PSD2 er økt konkurranse på betalingstjenestemarkedet og bedre forbrukerbeskyttelse. Med andre ord legger reguleringen til rette for nye fintech-aktører. PSD2-direktivet er supplert med ulike retningslinjer fra EBA og offisielle avklaringer på mer detaljerte problemstillinger reist av en egen arbeidsgruppe for API-er.

Også annen eksisterende regulering har relevans for fintech. IKT-forskriften stiller krav til anvendelse av teknologi. Videre har EUs banktilsynsorganisasjon EBA relativt nylig publisert retningslinjer for utkontraktering, herunder bruk av skybaserte tjenester.

Det er dog foreløpig få rene, konkrete fintech-relaterte regelverksinitiativ. Et viktig fintech-initiativ på regulatorisk front er EUs forslag til et overnasjonalt regelverk for crowdfunding, eller folkefinansiering (EU-kommisjonen, 2018b). Flere land, også innenfor EU, har etablert et eget regelverk på området. EU-regelverket er ment for folkefinansieringsvirksomheter som ønsker å tilby grensekryssende tjenester. Nasjonale virksomheter skal fortsatt være underlagt det nasjonale regelverket der dette foreligger. Forslaget inneholder blant annet krav om tillatelse, kapitalkrav, styring og kontroll, klagebehandling, interessekonflikter, investorinfor­masjon, utkontraktering, håndtering av klientmidler, kunnskapstest og vurderinger av kundens evne til å bære tap. Gjennom forslag til endring i MiFID II presiseres det at virksomheter regulert av folkefinansierings­reguleringen er unntatt fra bestemmelsene i MiFID II.

Også norske myndigheter arbeider med et nasjonalt regelverk for lånebasert folkefinansiering. For det første er finansforetaksforskriften allerede endret gjennom innføringen av en unntaksbestemmelse fra kravet om tillatelse for kredittgivning. Det regnes nå ikke som finansieringsvirksomhet å yte lån gjennom plattformer for lånebasert folkefinansiering dersom långivers samlede utlån gjennom plattformene ikke overstiger én million kroner per år. Finansdepartementet har dessuten hatt på høring et forslag fra Finanstilsynet til regelverk for lånebasert folkefinansiering (Finanstilsynet, 2018). Forslaget legger opp til at slike plattformer må ha tillatelse fra Finanstilsynet. Videre inneholder forslaget blant annet regler om styring og kontroll, krav til klagebehandlingsordning samt krav til hensiktsmessighetstesting. Slike plattformer foreslås dessuten underlagt IKT-forskriften.

EU har etablert en egen ekspertgruppe som jobber med kunstig intelligens (AI). Dette arbeidet er ikke begrenset til finansbransjen, men er i høyeste grad relevant for finans. Denne ekspertgruppen lager ikke forslag til regelverk, men har utarbeidet to anbefalinger. Den første anbefalingen er et forslag til etiske retningslinjer for pålitelig kunstig intelligens (HLEG, 2019a). De etiske retningslinjene bygger på tre sentrale komponenter: (1) lovlig, (2) etisk og (3) robust, og syv sentrale krav: (1) menneskelig ansvar og oversikt, (2) teknisk robusthet, (3) personvern og datasikkerhet, (4) transparens, (5) mangfold, ikke-diskriminerende og rettferdighet, (6) miljømessig og sosial trivsel, og (7) ansvar. Den andre anbefalingen (HLEG, 2019b) er mer omfattende og tar blant annet for seg hva regulerende myndigheter bør ta tak i på området, og hvordan. Hva gjelder det rent regulatoriske gis det til sammen 31 ulike anbefalinger. Essensen er at myndighetene må bygge på en risiko­basert tilnærming og sikre et hensiktsmessig regelverk. Bak dette ligger det blant annet anbefalinger om at reguleringen på AI-området bør være prinsippbasert, ikke detaljert og preskriptivt. I tillegg er det behov for å gjennomgå eksisterende regelverk på en lang rekke områder for å påse at også eksisterende regelverk er tilpasset en verden med økende bruk av AI. Det bør ikke overraske om EU lanserer et regulatorisk initiativ basert på anbefalingene til etiske retningslinjer.

EBA har publisert en temarapport om betydningen av teknologiutvikling på betalingstjenesteområdet. På regelverksfronten oppsummerer eller konkluderer EBA slik:

From a regulatory perspective, the EBA will continue working towards a balanced regulated approach that protects financial stability and consumers while embracing innovation and being sufficiently flexible for future developments. (EBA, 2019b)

Kravene til den fremtidige reguleringen (1): Fra «Holdbar til» til «Best før, men ikke dårlig etter»

Som jeg har forsøkt å dokumentere ovenfor, så har regulerende myndigheter en betydelig utfordring dersom regelverksutviklingen kontinuerlig skal klare å holde tritt med utviklingen i marked, forretningsmodeller og teknologi. Jo mer detaljert man ønsker å regulere, jo mer krevende blir det å sikre at reguleringen til enhver tid er relevant. Det er imidlertid en mulig løsning. Ved å gjøre reguleringen prinsippbasert og ikke detalj­basert, øker man reguleringens potensielle levetid.

I tillegg er det selvsagt helt essensielt at regulatoriske myndigheter løpende følger utviklingen, gjennomfører relevante risikovurderinger og raskt agerer dersom utviklingen og vurderingene tilsier de. Det som har skjedd nylig på den internasjonale arenaen i relasjon til Libra-saken er et relevant eksempel på dette. Libra er forslaget om en virtuell valuta for å lette betalingstransaksjoner, og der valutaens verdi skulle være sikret med bakenforliggende verdier. Facebook var en av de mest sentrale initiativtakerne til Libra-prosjektet.

Formålet med regulering av finansiell sektor er primært å sikre finansiell stabilitet. I tillegg er kunde- og investorbeskyttelse viktige formål. Men slik regulering har også stor betydning for de konkurransemessige rammevilkårene. Regulatoriske krav har kostnader og kan medføre virksomhetsbegrensninger. Samtidig tilrettelegger fintech-utviklingen for nye forretnings­modeller og nye virksomhetsformer. Man kan derfor ikke snakke om at reguleringen må regulere lik virksomhet likt. Derimot er det sentralt at lik risiko reguleres likt.

Kravene til den fremtidige reguleringen (2): Et konkret case – folkefinansiering

Folkefinansiering er en av de mest kjente og utbredte formene for fintech-virksomhet. Folkefinansiering forekommer i flere former, men i denne sammenhengen er det relevant å drøfte lånebasert og egenkapitalbasert folkefinansiering. Det at vi har nettopp disse to formene, gjør fenomenet folkefinansiering til et relevant eksempel for å drøfte utnyttelse av eksisterende regulering kontra behovet for ny regulering.

En folkefinansieringsplattform er en mellommannsfunksjon, som mye annen finansiell virksomhet. En folkefinansieringsplattform benytter ikke egen balanse til å bære risiko eller avlaste investor for risikoen, slik bankene gjør. Plattformene har en ren formidlingsfunksjon. En lånebasert folkefinansieringsplattform har derfor mange likhetstrekk med de tradisjonelle låneformidlingsforetakene. De egenkapitalbaserte plattformene har på sin side en tilsvarende stor likhet med verdipapirforetakenes tilretteleggervirksomhet. Men i hvilken grad er eksisterende regulering tilpasset disse nye forretningsmodellene?

Verdipapirforetakene er underlagt en omfattende og relativt moderne regulering i form av MiFID II (verdipapirhandelloven i Norge). Det kan kanskje argumenteres for at ikke alle krav passer like godt på en plattform som formidler relativt små emisjoner i små foretak, når de tradisjonelle verdipapirforetakene på sin side typisk gjennomfører emisjoner for de store, børsnoterte virksomhetene. På den annen side er behovet for informasjon, trygghet og investorbeskyttelse minst like stort for investorer i illikvide aksjer i små selskaper med begrenset offentlig oppmerksomhet og mediedekning. Det fremstår derfor som fornuftig å trekke samme konklusjon som norske myndigheter, nemlig at egenkapitalbaserte folke­finansieringsplattformer må ha konsesjon som verdipapirforetak. Det innebærer dermed at de må følge de generelle kravene til god forretningsskikk, investorbeskyttelse, IKT-sikkerhet, anti-hvitvasktiltak og så videre.

Den tradisjonelle låneformidleren er i svært begrenset grad regulert. Dette kan være fornuftig. En slik låneformidler vil kanalisere lånetilbud fra banker og andre finansieringsforetak, som på sin side igjen er gjenstand for en omfattende regulering, noe som sikrer ivaretagelse av kravene til forretningsskikk, investorbeskyttelse, anti-hvitvasktiltak og så videre. Den plattformbaserte låneformidleren, derimot, formidler lån direkte mellom ikke-profesjonelle aktører. Da er ikke risikoene på tilsvarende måte regulert. Det er derfor et større behov for å regulere den folkefinansieringsbaserte låneformidleren enn den tradisjonelle låneformidleren. Det må stilles krav til plattformene hva gjelder god forretningsskikk, forbruker-/investorbeskyttelse, IKT-sikkerhet, anti-hvitvasktiltak, sikkerhet mot svindel og så videre. Samtidig er det viktig å innse at folkefinansieringsplattformen representerer noe genuint nytt, og ikke nødvendigvis kan underlegges alle de samme reglene som de tradisjonelle aktørene. Men lik risiko må fortsatt reguleres likt. Norske myndigheter har da også kommet frem til at det bør være et eget regelverk for slike lånebaserte folkefinansieringsplattformer her i landet, jevnfør den ovenfor omtalte høringen.

Veien videre og myndighetenes utfordringer

Myndighetenes utfordring er hurtigheten og nyhetsgraden i den teknologiske utviklingen på området, og dermed også innovasjonstakten hva gjelder nye forretningsmodeller og nye virksomhetsformer. Men også de tradisjonelle aktørene innenfor finans tar i bruk ny teknologi for å lansere nye tjenester, nye produkter og nye måter å interagere med kundene på. Dette bør ønskes velkommen. Det gir grunnlag for både kostnadseffektivisering og økt konkurranse. Samfunnet tjener på begge deler. Men utviklingen gir også nye risikoer som bør reguleres, og ulikheter i konkurransevilkår. Manglende eller uklar regulering kan hemme innovasjonstakten og implementeringen fordi markedsaktørene ikke er trygge nok på hva som er lovlig. Reguleringene av finansbransjen må derfor tilpasses utviklingen. Omfanget av reguleringer som tar sikte på å håndtere fintech-utviklingen, må forventes å øke. For å være relevant og holdbar, krever dette både en tett oppfølging av utviklingen og et raskt reaksjonsmønster fra myndighetenes side samt et prinsippbasert heller enn detaljert, preskriptivt regelverk. Dette har enkelte internasjonale regulatoriske organer selv påpekt. På andre, mer tradisjonelle områder har trenden de senere årene dessverre vært en voldsom økning i regelverkenes detaljeringsgrad. Bruken av regulatoriske sandkasser er en mulig vei å gå. Da kan nye løsninger testes ut i et mer begrenset omfang, og både markedsaktørene og regulerende myndigheter kan vinne erfaringer også knyttet til behovet for regulatorisk tilpasning. EBA har den på sin dagsorden, og også i Norge er dette et aktuelt tema.

Samtidig erkjennes det at enkelte utviklingstrekk kan få dramatiske konsekvenser for finansiell stabilitet dersom noe går galt. En kryptovaluta som får stor global utbredelse, er ett eksempel på dette. Det er nok derfor lanseringen av Libra har fått betydelig og rask oppmerksomhet fra regulatoriske myndigheter. La oss håpe at det ikke krever nok en finanskrise for å få etablert et hensiktsmessig regelverk for de vesentlige sidene ved fintech og bigtech.

  • BIMA (2019). BIMA operations around the world. Hentet 31.10.2019 fra http://www.bimamobile.com/about-bima/where-we-operate/
  • BIS (2018). Sound Practices. Implications of fintech developments for banks and bank supervisors. Basel Committee on Banking Supervision.
  • BIS (2019). BIS Annual Economic Report 2019. Basel Committee on Banking Supervision.
  • EBA (2019a). EBA report on regulatory perimeter, regulatory status and authorization approaches in relation to fintech activities. London: European Banking Authority.
  • EBA (2019b). EBA report on the impact of fintech on payment institutions’ and e-money institutions’ business models. London: European Banking Authority.
  • EBA (2018). The EBA’s Fintech roadmap: Conclusions from the consultation on the EBA’s approach to financial technology (fintech). London: European Banking Authority.
  • EBA (2017). Discussion Paper on the EBA’s approach to financial technology (fintech). EBA/DP/2017/02. London: European Banking Authority.
  • EU-kommisjonen (2018). Fintech action plan: For a more competitive and innovative European financial sector. EU-kommisjonen.
  • EU-kommisjonen (2018b). Proposal for a REGULATION OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL on European Crowdfunding Service Providers (ECSP) for Business. EU-kommisjonen.
  • Finanstilsynet (2018). Forslag til regler om lånebasert folke­finansiering. Høringsnotat. Oslo: Finanstilsynet.
  • HLEG (2019a). Ethics guidelines for trustworthy AI. High-Level Expert Group on Artificial Intelligence. Brussel: European Commission.
  • HLEG (2019b). Policy and investment recommendations for trustworthy AI. High-Level Expert Group on Artificial Intelligence. Brussel: European Commission.
  • The World Bank Group (2019). Regulating alternative finance: Results from a global regulatory survey. The World Bank Group.
  • Vodafone (2019). 12 years of M-Pesa. Hentet 31.10.2019 fra https://www.vodafone.com/what-we-do/services/m-pesa

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS