Magma topp logo Til forsiden Econa

Forbrukerne avgjørende for om det blir krisepakke

figur-author

Siden sommeren 2014 er oljeprisen halvert. Olje og gass utgjorde før prisfallet halvparten av norsk eksport og 20 prosent av norsk BNP. Hvis en ikke tror at oljen er en forbannelse som gjør oss betydelig latere og mer ineffektive, vil lavere oljepris før eller senere bety lavere forbruksmuligheter. Men den såkalte oljefondsmekanismen bidrar til at vi sannsynligvis ikke får et brått og ubehagelig kutt i levestandarden. Med skattesats offshore på 78 prosent tilfaller mye av oljeinntektene staten. Fallet i statens inntekter vil i første omgang slå ut i lavere sparing i pensjonsfondet, og ikke i kutt i offentlig forbruk eller økning i skattene. Men lavere pensjonsfond vil på sikt gi lavere offentlig forbruk eller høyere skatter.

Men selv om staten på kort sikt ikke vil redusere aktiviteten, vil norsk økonomi likevel også på kort sikt merke fallet. Lavere oljepris vil påvirke sysselsettingen og arbeidsledigheten. Hvor mye ledigheten vil øke, blir avgjørende for om oljeprisnedgangen blir oppfattet som krise, og om den krever spesielle mottiltak eller krisepakker.

Bare litt over én prosent av de sysselsatte i Norge jobber direkte i oljebransjen (mens altså verdiskapningen er på 20 prosent). Resten, med unntak av noen sjøfolk, jobber i det vi kaller fastlandsøkonomien. Hvordan oljeprisfallet rammer sysselsettingen, er dermed et spørsmål om hvordan det rammer fastlandsøkonomien.

Lavere oljepris betyr at oljeselskapene vil redusere etterspørselen etter varer og tjenester fra fastlandsøkonomien. Fokuset på kostnadskutt i oljenæringen betyr svakere utvikling og kanskje fall i leveranser til den daglige driften, til vedlikehold og til reparasjoner. Men det er først og fremst investeringene oljeselskapene kan kutte i. Oljeinvesteringene utgjør åtte–ni prosent av fastlands-BNP. I år kan oljeinvesteringene falle med anslagsvis 15–20 prosent. Tar en hensyn til at det også vil ramme utenlandske leveranser, vil det kunne redusere etterspørselen mot fastlandbedriftene med om lag én prosent. Neste år vil investeringen trolig falle videre, men fallet blir mindre, kanskje på ti prosent. Selv med oljepris på dagens nivå er mange prosjekter lønnsomme, blant annet det store Sverdrup-feltet.

Den direkte effekten av lavere etterspørsel fra oljesektoren er lavere vekst i fastlandsøkonomien og noe høyere arbeidsledighet, men etterspørselen faller neppe nok til at ledigheten vil øke dramatisk, og neppe nok til at det fortjener betegnelsen krise. Det er ringvirkningen av lavere aktivitet i oljerelaterte næringer, lavere oljepris og inntjening i de oljerelaterte næringene som blir avgjørende.

Privat forbruk utgjør om lag 50 prosent av produksjonen i fastlandsøkonomien, og hvordan forbrukerne reagerer, er helt avgjørende for veksten i fastlandsøkonomien. Oljeprisfallet og økende usikkerhet om de økonomiske utsiktene kan bety at forbrukerne blir mer forsiktig og i større grad prioriterer sparing framfor forbruk. Effekten er vanskelig å tallfeste, men kanskje ikke veldig stor utover de områder som blir hardest rammet, som Stavanger-regionen. Viktigere er sannsynligvis at oljeprisfallet vil bremse veksten i inntektene. Ikke bare vil veksten i antallet som mottar lønn. bremse opp – veksten i de ansattes lønninger vil også avta.

Oljerelaterte bransjer har, siden oljeprisoppgangen startet tidlig på 2000-tallet, vært lønnsledende næringer. Med kraftig vekst i oljeinvesteringer har behovet for arbeidskraft vært stort. Samtidig har stigende oljepris økt lønnsevnen. Det har dratt opp lønnsveksten i hele økonomien, dels som følge av konkurranse om arbeidskraften, men også gjennom de sentrale lønnsoppgjørene. Den såkalte frontfagsmodellen betyr at industrien har satt standarden i oppgjørene, og der har lønnsevnen vært god. At offentlig sektor har krevd og fått kompensasjon for gode lokale tillegg for høyutdanningsgrupper i industrien, har også dratt opp lønnsveksten.

Situasjonen er den motsatte nå. Inntjeningen og dermed lønnsevnen i oljerelaterte næringer er kraftig redusert, samtidig som konkurransen om arbeidskraften avtar. Ledige ingeniører i oljerelaterte næringer får kanskje jobb andre steder, men lønnsnivået er lavere. I tillegg er det stor enighet i LO industri og NHO om at vi trenger lav lønnsvekst. Målet er at de ledige ressursene i oljerelaterte næringer i størst mulig grad tas i bruk i annen konkurranseutsatt virksomhet. Etter år med lønnsvekst godt over konkurrentlandene er det da viktig at lønnsveksten minst kommer ned på linje med den i andre land.

Årets sentrale lønnsoppgjør og situasjonen på arbeidsmarkedet tilsier at lønnsveksten i år ender mye lavere enn vi er vant til, et sted mellom 2½ og 3 prosent. Det er så vidt nok til å sikre positiv reallønnsvekst.

Lavere lønnsvekst er bra for konkurranseutsatte bedrifter, men det tar tid før det monner og slår ut i større markedsandeler og dermed økende aktivitet. På kort sikt er effekten på privat forbruk viktigere. Lavere lønnsvekst betyr lavere inntektsvekst. Hvor hardt kombinasjonen lavere reallønnsvekst, økende arbeidsledighet og økende makroøkonomisk usikkerhet rammer forbruket, er vanskelig å si noe sikkert om. Men det blir helt avgjørende for hvordan fastlandsøkonomien blir rammet, og hvor mye ledigheten stiger.

Det er forhold som tilsier at effekten ikke blir så kraftig. Økende kamp om markedsandeler mellom banken og noe som ser ut til å bli to–tre rentekutt fra Norges Bank, betyr at utlånsrenten har falt og vil falle videre. Innskuddsrenten har også falt, men i sum betyr lavere renter høyere løpende inntekter for forbrukerne. Lavere renter har også bidratt til bra vekst i boligprisen. Stigende boligpriser er normalt bra for forbruket og kan også gi fart til boligbyggingen. Et mer usikkert arbeidsmarked tilsier at boligprisveksten avtar, men for landet som helhet tror jeg lave renter sørger for at boligprisene ikke faller. Hvis da ikke regjeringen, for å bremse oppgangen, tar for hardt i med innstramninger i regler for utlån, kapitalkrav og skatteendringer

At krona siden sommeren i fjor handelsvektet har svekket seg med ti prosent, bidrar også til å holde veksten og sysselsettingen oppe. Riktignok demper høy vekst i prisen på importerte konsumvarer veksten i forbrukernes kjøpekraft. Men forbruket dreies i retning av norskproduserte varer og tjenester. En bedring nærmest over natten av eksportbedriftenes konkurranseevne på ti prosent vil også øke aktiviteten i denne delen av industrien. Svak krone hjelper også oljeleverandørindustrien.

Mest sannsynlig stå vi derfor overfor en moderat nedkjøling av norsk økonomi med en forsiktig økning i ledigheten. Men mye kan gå galt, kuttene i oljeselskapenes etterspørsel kan bli kraftigere, forbrukerne mer forsiktige eller krona styrke seg mye.

I så fall kan Norges Bank kutte renten mer, noe som i alle fall vil bidra til å holde krona svak. Men med en styringsrente når dette skrives på 1,25 prosent, er rommet i pengepolitikken tross alt begrenset. Skulle arbeidsledigheten øke raskere enn det jeg ser for meg framover, vil regjeringen, som så langt har nøyd seg med å følge «nøye med», definere situasjonen som krise. Med netto offentlig finansiell formue på 218 prosent av BNP er det liten tvil om at regjeringen kan og vil trå til med en større krisepakke. Det er derfor vanskelig å se for seg en langvarig kraftig nedgang i norsk økonomi.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS