Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Forretningsmessige avtaler mellom selskap og aksjonær med videre

Aksjelovenes § 3-8 oppstiller nærmere krav til saksbehandlingen dersom det skal inngås avtaler mellom selskaper og deres aksjonærer, styremedlemmer og daglig leder samt andre som likestilles med disse. Dersom avtalene gjelder beløp over en viss minstestørrelse, må de vedtas av generalforsamlingen på bakgrunn av en nærmere angitt dokumentasjon. Ellers er avtalene ikke gyldige. Saksbehandlingsregelen gjelder imidlertid ikke forretningsmessige avtaler. I artikkelen rettes søkelyset mot forretningsmessige avtaler som faller utenfor saksbehandlingsregelen.

Aksjelovenes § 3-8 oppstiller særlige krav til saksbehandlingen for avtaler mellom selskaper og selskapenes aksjonærer. Saksbehandlingsregelen gjelder også for visse andre personer som likestilles med aksjonærene. Regelen i aksjelovenes § 3-8 ble noe endret i desember 2006. Med visse unntak gjelder den nå for alle slags avtaler mellom selskaper og deres aksjonærer med videre, mens den tidligere regelen bare gjaldt for avtaler om erverv (kjøp mv.).

Forutsatt at vederlagets verdi utgjør mer enn 5 prosent av aksjekapitalen i et ASA og mer enn 10 prosent av aksjekapitalen, minimum kr 50 000, i et AS, krever aksjelovene at avtalene skal vedtas i generalforsamlingen. For generalforsamlingens behandling av avtalene gjelder de vanlige reglene, men det må utarbeides en redegjørelse for avtalen. Redegjørelsen skal utarbeides eller bekreftes av revisor. Saksbehandlingsregelen gjør at avtalene kommer frem i lyset, noe som betyr at en avtale kan angripes av aksjonærer dersom den innebærer at aksjonærer eller andre tilgodeses i urimelig grad. Redegjørelsen som skal utarbeides, kan dessuten være av verdi for selskapets kreditorer dersom de skulle ønske å angripe avtalen. På den annen side innebærer saksbehandlingsregelen, herunder regelen om revisors redegjørelse, at kostnadene ved inngåelse av avtaler som omfattes av aksjelovenes § 3-8, blir større enn kostnadene ved andre av selskapets avtaler.

Loven gjelder selskapets avtaler med en rekke personer

Saksbehandlingsregelen i aksjelovenes § 3-8 gjelder ikke bare for selskapets avtaler med aksjonærene. Loven tar ifølge lovforarbeidene sikte på å ramme avtaler med «alle slags aktører som er i en posisjon hvor de kan sette sine personlige interesser foran selskapets». Det følger direkte av loven at saksbehandlingsregelen også gjelder dersom selskapet inngår en aktuell avtale med aksjonærens «nærstående», for eksempel aksjonærens familie og selskaper kontrollert av aksjonæren. Regelen omfatter også selskapets avtaler med «en aksjeeiers morselskap». Videre må avtaler med nærstående til en aksjonærs morselskap behandles i tråd med aksjelovenes § 3-8. Regelen kommer dessuten til anvendelse ved avtaler mellom selskapet og «et styremedlem eller daglig leder». Nærstående til styremedlemmer og daglig leder nevnes derimot ikke uttrykkelig. Endelig gjelder saksbehandlingsregelen for avtaler med «noen som handler etter avtale eller for øvrig opptrer i forståelse med» aksjonæren eller aksjonærens morselskap. Dette omfatter blant annet avtaler som inngås ved hjelp av fullmektig eller kommisjonær, avtaler hvor det brukes stråmenn med videre.

Tilfeller hvor saksbehandlingsregelen ikke må følges

Loven angir noen tilfeller hvor saksbehandlingsregelen i aksjelovenes § 3-8 ikke kommer til anvendelse.

Et unntak gjelder avtaler om lønn og godtgjørelse til daglig leder. Slike avtaler er særskilt regulert ved at de skal behandles av styret i møte. Heller ikke slike avtaler om lederlønninger som ifølge allmennaksjeloven § 5-3 og § 6-16a skal behandles i generalforsamlingen, må følge saksbehandlingsregelen i aksjelovenes § 3-8.

Vanlige forretningsavtaler

Det viktigste unntaket er nok likevel aksjelovenes § 3-8 (1) nr. 4 som gjelder avtaler som «inngås som ledd i selskapets vanlige virksomhet og inneholder pris og andre vilkår som er vanlige for slike avtaler». Unntaksbestemmelsen skal ifølge lovforarbeidene «i størst mulig grad fange opp slike avtaler som fremstår som ordinære og uproblematiske, og der hensynene bak bestemmelsen i mindre grad slår til». Vanlige avtaler som selskapet har behov for å kunne inngå som ledd i utøvelsen av sin virksomhet, skal være omfattet av unntaksbestemmelsen. Unntaket for forretningsavtaler er dermed i realiteten blitt hovedregelen for avtaler mellom selskapet og aksjonærer med videre. I forarbeidene fremheves det at «unntaket etter departementets syn [er] sentralt ved vurderingen av bestemmelsens hensiktsmessighet og berettigelse». Loven legger ikke opp til at næringslivet stadig skal føle seg tvunget til å treffe vedtak i generalforsamlingen og utarbeide dokumentasjon i henhold til aksjelovenes § 3-8 «for å være på den sikre siden».

Unntaksregelen gjør det for eksempel mulig for et selskap som har behov for en ordning for transport av sine varer, å kunne inngå en ordinær transportavtale med en av sine aksjonærer uten å måtte følge saksbehandlingsregelen. Og selskapet kan også på normale vilkår kjøpe råvarer fra en av sine aksjonærer. Selskapets muligheter for å inngå en ordinær ansettelsesavtale med en av sine aksjonærer begrenses heller ikke. I lovforarbeidene omtales denne typen avtaler som «vanlige forretningsavtaler».

Unntaket omfatter i hvert fall normalt avtaler som ligger innenfor daglig leders myndighetsområde. Verken lovteksten eller lovforarbeidene sier imidlertid at unntaksregelen er sammenfallende med daglig leders myndighetsområde. Unntaket kan derfor også rekke lenger.

Avtaler som er ledd i selskapets vanlige virksomhet

En konsekvens av unntaket for «avtale som inngås som ledd i selskapets vanlige virksomhet,» er at det som utgangspunkt ikke kreves at saksbehandlingsregelen følges for slike forretningsmessige avtaler mellom selskapet og en aksjonær som også kunne vært inngått med en utenforstående tredjemann. Det samme gjelder for selskapets konsulentavtaler med styremedlemmene. Selskapets kjøp av nye anleggsmidler til erstatning for gamle kan også være et typisk eksempel på avtaler som omfattes av unntaksregelen. Avtalen må imidlertid etter sin art være forretningsmessig begrunnet sett fra selskapets synsvinkel, og den må være egnet til gi selskapet en økonomisk vinning eller beskytte det mot tap. Situasjonen må også være at selskapet ville ha foretatt disposisjonen uten hensyn til aksjonærforholdet. Derimot kreves det ikke at avtalen ligger innenfor selskapets kjernevirksomhet. Ifølge lovforarbeidene omfattes «også andre ordinære avtaler enn de som har å gjøre med selskapets kjernevirksomhet».

Avtaler mellom selskaper i konsern

Et særlig spørsmål gjelder interne reorganiseringer i et konsern som skjer gjennom transaksjoner i flere ledd. I slike tilfeller kan det være slik at den enkelte transaksjon ikke fremstår som forretningsmessig, men at transaksjonsrekken som en helhet fremstår som klart forretningsmessig. Problemet er da om vurderingen av transaksjonen skal skje i forhold til det enkelte selskap, eller om målestokken er konsernet som helhet. Problemstillingen tangerer konsernrettens hovedspørsmål: Er konsernet en samling av enkeltselskaper, eller er det noe mer? Ordlyden i aksjelovenes § 3-8 tyder på at vurderingen ved interne reorganiseringer i et konsern må skje med utgangspunkt i det enkelte selskap i konsernet. Men om den konkrete transaksjonen omfattes av unntaket for forretningsavtaler, må avgjøres på bakgrunn av at avtalen gjelder mellom selskaper i samme konsern.

«Pris og andre vilkår som er vanlige»

Selv om det dreier seg om en «avtale som inngås som ledd i selskapets vanlige virksomhet,» må ytterligere ett vilkår være oppfylt for at unntaket kommer til anvendelse. Avtalen må inneholde «pris og andre vilkår som er vanlige for slike avtaler». På dette punktet kan loven neppe leses helt bokstavelig. Ut fra formålet med aksjelovenes § 3-8 gjelder ikke saksbehandlingsregelen for forretningsmessige avtaler som er mer gunstige enn det som er vanlig.

Ved avgjørelsen av om vilkårene er «vanlige», kan det ifølge lovforarbeidene ses hen til om avtalen er i overensstemmelse med eventuelle eksterne normer for fastsettelse av avtalevilkår på vedkommende område. Hva som i næringslivet er vanlig praksis for denne typen avtaler, må veie tungt. Saksbehandlingsregelen kommer dermed ikke til anvendelse på selskapets avtale med en advokat som også er aksjonær i selskapet, dersom advokatens honorar ligger innenfor det som må anses som markedspris for advokattjenester.

Finnes ikke slike eksterne normer, må det foretas en helhetsvurdering av om avtalen fremtrer som forretningsmessig begrunnet. Den økonomiske vinningen må være på nivå med andre, liknende eller alternative disposisjoner. Jo større økonomisk fordel selskapet vil ha av avtalen, desto større grunn er det til å anta at den ligger innenfor unntaket. Ved vurderingen har det betydning om det dreier seg om rent markedsmessig fastsatte prisforhold.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS