Magma topp logo Til forsiden Econa

Frank Asche er professor ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging ved Universitetet i Stavanger (UiS). Han har hovedfag i samfunnsøkonomi (cand. polit.) fra Universitetet i Bergen og dr.oecon. fra NHH. Asche forsker på produktivitet, innovasjon, markedsetterspørsel og verdikjedeorganisering, med fokus på sjømat- og energisektoren. Han er knyttet til Centre for Innovation Research ved UiS/IRIS.

Kristin Helen Roll er førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi, risikostyring og planlegging ved Universitetet i Stavanger (UiS). Hun har master i økonomi og ressursforvaltning fra Landbrukshøgskolen på Ås (UMB) og PhD fra UiS. Roll forsker på produktivitet, innovasjon og verdikjedeorganisering, med fokus på sjømat- og petroleumssektoren. Hun er knyttet til Centre for Innovation Research ved UiS/IRIS.

Ragnar Tveterås er professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger (UiS) og leder Centre for Innovation Research ved UiS/IRIS. Han har hovedfag i samfunnsøkonomi (cand.polit.) fra Universitetet i Bergen og dr.oecon. fra NHH. Tveterås forsker på produktivitet, innovasjon, markedsetterspørsel og verdikjedeorganisering, med fokus på sjømat- og energisektoren.

FoU, innovasjon og produktivitetsvekst i havbruk

figurfigurfigurSammendrag

Den norske havbruksnæringen er en globalt ledende næring. Norge har et internasjonalt høyt kunnskapsnivå på mange kunnskapsområder, har internasjonalt ledende leverandører på flere teknologiområder og stor FoU-kapasitet. For å opprettholde veksten må imidlertid næringen løse en rekke utfordringer som har til felles at de krever høy kompetanse og innovasjon. I denne artikkelen vises det at produktivitetsveksten i lakseoppdrett har stagnert, og at dette i tid henger sammen med en reduksjon i FoU-intensiteten i næringen.

 

Historisk utvikling og strategier for fremtiden

Innledning

Sjømatnæringen, som består av både fiskerier og oppdrett, har vært en av de store vekstnæringene i den norske økonomien de siste ti årene målt i verdiskaping. I tiårsperioden 2000–2009 var den gjennomsnittlige årlige økningen i verdiskapingen for fiskeri og fiskeoppdrett på 5,5 prosent, mens hele landets verdiskaping (BNP) økte med 1,9 prosent og industriens verdiskaping med 1,5 prosent (Asche og Tveterås 2011). Sjømatnæringen er også svært eksportorientert med over 90 prosent av salget i utenlandske markeder. Lakseoppdrettsnæringen har vært den store vekstmotoren gjennom både produktivitetsvekst og en enorm volumvekst, mens fangstsektoren primært har økt sitt bidrag til verdiskapingen gjennom økte priser og produktivitetsvekst. Også i fremtiden vil oppdrettsnæringen måtte stå for volumveksten, mens fiskebestandene vil være en begrensende faktor for fangstsektoren, som må skape vekst gjennom verdiøkning og økt produktivitet.

Sjømatnæringen er spesiell i den forstand at det er en av de få næringene hvor Norge besitter globalt ledende kunnskapsmiljøer. I mange andre næringer adopterer vi i hovedsak innovasjoner fra andre land og innoverer lite selv, mens vi i sjømatnæringen på noen områder er verdensledende på kompetansemiljøer og innovasjoner. Petroleumsnæringen er en annen næring hvor vi på noen områder knyttet til offshore-aktiviteter innoverer mye selv, mens vi for eksempel innen en del IT-baserte tjenester hovedsakelig adopterer utenlandske teknologier.

Det store spørsmålet er om sjømatnæringens vekst kan fortsette. Hovedmotoren bak veksten de siste ti årene har vært lakseoppdrettsnæringen. En helt nødvendig forutsetning for å opprettholde veksten i verdiskaping er at vi klarer å øke volumet som produseres. En vekst i produksjonsvolum 

 

kan bare oppdrett gi, fordi bærekraftige fiskerier bare kan bidra til økt verdiskaping gjennom tiltak som hever den gjennomsnittlige realprisen på fisken, ikke volumøkninger. Gitt at mer av det fremtidige vekstpotensialet ligger i oppdrett, vil denne artikkelen fokusere mest på oppdrettssektoren. Men det vil være viktige lærdommer å hente fra oppdrettsbaserte verdikjeder som kan overføres til fiskeribaserte verdikjeder.

Sjømatnæringen generelt og oppdrettsnæringen spesielt har en rekke utfordringer som har til felles at de krever høy kompetanse, forskning og innovasjon. Næringen konkurrerer globalt, og i økende grad med oppdrett i land med lave lønnskostnader. Den må innovere videre på områder som automatisering slik at verdiskapingen per sysselsatt øker ytterligere og næringen er konkurransedyktig sammenliknet med lavkosteksportørene. Lakseoppdrettsnæringen må innovere for å løse alvorlige utfordringer knyttet til fiskesykdommer, lakselus og marin råstoffavhengighet i fôr som hindrer den i å vokse videre. Kommersielt oppdrett av andre arter i stor skala krever at næringen løser betydelige teknologiske, organisatoriske og markedsmessige flaskehalser.

Denne artikkelen fokuserer FoU, innovasjon og produktivitetsvekst i oppdrett. Når FoU-aktiviteter lykkes, gir de opphav til inkrementelle og radikale innovasjoner, som igjen er en kilde til produktivitetsvekst. Vi analyserer utviklingen i FoU, innovasjon og produktivitetsvekst i oppdrett siden 1980-tallet. Til slutt drøfter vi betingelser og strategier for å sikre en kunnskaps- og innovasjonsdrevet vekst i fremtiden. 1

Innovasjon og kompetansebygging i lakseoppdrett

 

Viktige kilder til produktivitetsveksten i lakseoppdrett har vært (1) innovasjoner på sentrale teknologiområder, (2) økt kompetanse i alle deler av næringen, og (3) bedre utnyttelse av stordriftsfordeler i flere ledd (Asche, Guttormsen og Tveterås 1999, Tveterås 2002, Tveterås og Heshmati 2002, Tveterås og Battese 2006, Asche, Roll og Tveterås 2007, 2009, Øglend og Tveterås 2009). Lakseoppdrettsnæringens enorme vekst de siste 30 årene skyldes i betydelig grad innovasjoner på en rekke områder, som for eksempel genetikk (avl), fiskefôr, fôringsutstyr, vaksiner, informasjonsteknologi og merder (Asche, Guttormsen og Tveterås 1999, Tveterås 2002, Asche 2008). Eksempler på innovasjoner i havbruksnæringen er vist i figur 1. Innovasjoner har bidratt sterkt til økt vekstrate for laksen, lavere dødelighet, høyere produktkvalitet og lavere produksjonskostnader.

Figur 1 Eksempler på inkrementelle og radikale innovasjoner i havbruksnæringen. (Kilde: Asche og Tveterås 2011)

figur

 

I «innovasjonssystemet» knyttet til fiskeoppdrett har den norske staten, spesielt Fiskeri- og kystdepartementet, vært en sentral aktør gjennom politikk, lovgivning og finansiering. Et teknologisk innovasjonssystem kan defineres som et dynamisk nettverk av aktører som samhandler i en sektor under en gitt institusjonell infrastruktur, og som er involvert i generering, spredning og utnyttelse av teknologi (Carlsson og Stankiewicz 1991, Freeman 1995). De private aktørene i havbruksnæringens innovasjonssystem omfatter blant annet oppdrettsselskaper, fiskefôrselskaper, utstyrs- og software-leverandører, farmasøytiske selskap, bearbeidingsbedrifter, fiskeeksportører, osv. Universitets- og høyskolesektoren (UoH) har også vært en sentral aktør som tilbyder av utdannet arbeidskraft og forskere, men også gjennom egen FoU. En annen viktig gruppe aktører er forskningsinstitusjoner som i hovedsak har vært offentlig finansiert.

Mange innovasjoner i havbruk har vært et resultat av FoU som i betydelig grad har vært offentlig finansiert. Dette er vist i figur 2, hvor vi ser at offentlig sektor i alle år unntatt 2009 har stått for over 50 prosent av finansieringen.

Figur 2 FoU-utgifter i havbruk fordelt på privat og offentlig finansiering. (Kilde: NIFU-Step)

 

figur

Den offentlige sektoren har spilt en betydelig rolle både i finansiering og utføring av FoU gjennom UoH-sektoren og offentlige forskningsinstitusjoner. I privat sektor har fiskefôr- og farmasøytiske selskaper spilt en viktig rolle i finansiering av FoU på fiskefôr, fiskehelse, vaksiner, osv. Som vist i figur 3 stod private selskaper for 53 prosent av FoU-finansiering i 2009, mens offentlig sektor finansierte de resterende 47 prosent av FoU. Privat sektor utførte omtrent 40 prosent av FoU-aktivitetene målt etter utgifter, og UoH- og instituttsektorene utførte de resterende 60 prosent.

Oppdrettsselskapene har historisk spilt en mindre viktig direkte rolle i utføring og finansiering av FoU. Opprinnelig var industrien dominert av små selskaper med begrensede finansielle og kompetansemessige ressurser. Oppdretternes rolle har ofte vært å adoptere innovasjoner som leverandørene til industrien stod bak, som fôrselskaper, utstyrsleverandører og farmasøytiske selskaper. Imidlertid har oppdrettsnæringen siden 1990-tallet utviklet en næringsstruktur som også omfatter større, også multinasjonale selskaper. Bedre adgang til finansmarkeder og spisskompetanse kan ha endret oppdrettsselskapenes forutsetninger for utføring og finansiering av FoU vesentlig. Samtidig er det gode argumenter for fortsatt betydelig offentlig finansiering grunnet vesentlig innslag av «klassisk» markedssvikt (Freeman og Soete 1999) i FoU også innen havbruk, i form av manglende mulighet til å appropriere gevinstene av FoU, skalaøkonomi i FoU og stor avkastningsrisiko av FoU-investeringer.

Jenssen mfl. (2007) skiller mellom to innovasjonsmoduser. Den ene modusen – Science, Technology and Innovation (STI) – er basert på produksjon og bruk av kodifisert vitenskapelig og teknisk 

 

kunnskap. Den andre – Doing, Using and Interacting (DUI) – er mer avhengig av mer uformelle læringsprosesser og erfaringsbasert kunnskap (know-how). Man kan finne en rekke eksempler på begge moduser i havbruk. Men det kan hevdes, som man også finner i næringslivet generelt, at STI-baserte innovasjonsprosesser har ført til mer radikale innovasjoner enn DUI-baserte innovasjonsprosesser. Dette gjelder for eksempel flere radikale innovasjoner på fiskefôr og vaksiner. Også i fremtiden kan vi forvente begge typer innovasjonsmodus. Men de mer radikale innovasjonene som næringen trenger for å øke produktiviteten og vokse videre, må ta utgangspunkt i STI-baserte prosesser, noe som innebærer et vesentlig innslag av FoU-prosjekter som må finansieres offentlig eller privat.

Figur 3 FoU etter utførende sektor og finansieringskilde i 2009. (Kilde: NIFU-Step)

figur

Produktivitetsvekst og FoU i lakseoppdrett

 

Vellykkede FoU-investeringer leder til innovasjoner og produktivitetsvekst. I dette avsnittet skal vi studere nærmere produktivitetsveksten i lakseoppdrett på produksjonssiden. På grunn av begrensede data på FoU og innovasjon kan vi ikke estimere effektene på produktivitet direkte gjennom statistiske analyser. Men vi vil gjøre dette indirekte ved først å måle produktivitetsvekst og deretter knytte dette til utviklingen i FoU-innsats.

Vi estimerer en såkalt langsiktig translog økonometrisk kostnadsfunksjon på 4 904 observasjoner av individuelle laksefirmaer i perioden 1985–2008. Disse representerer godt over 50 prosent av produksjonen i norsk lakseoppdrett og utgjør et representativt utvalg samlet inn av Fiskeridirektoratet. 2 Vi ønsker å gjøre en slik analyse for å separere effektene på produksjonskostnadene av endringer i priser på innsatsfaktorer, utnyttelse av skalaøkonomi og teknologisk endring (Tveterås 2002, Asche, Roll og Tveterås 2009). Translog-kostnadsfunksjonen er spesifisert som:

lnC = α0 + Σiαilnwi + 0.5ΣiΣjαijlnwilnwj + αylny + 0.5αyy(lny)2 (1)

+ Σiαiylnwilny + ΣtαtDt + ΣtΣiαitlnwi·Dt + Σtαytlny·Dt + u,

hvor C er inflasjonsjusterte produksjonskostnader, y er produksjonsvolum i kg, wi er inflasjonsjustert pris på innsatsfaktor i (i = fôr, arbeidskraft, kapital), Dt er en vektor med tidsdummyvariabler (t = 1986, …, 2008) for årene etter baseåret 1985, u er et stokastisk feilledd, og α parametre som skal estimeres. Kostnadsfunksjonen estimeres sammen med kostnadsandelsligningene Si = ∂lnC/∂lnwi for å forbedre den statistiske effisiensen til estimatene vha. Zellners (1962) «seemingly unrelated regression»-metode. Denne økonometriske kostnadsmodellen gjør det mulig å dekomponere teknologisk endring i tre komponenter (Tveterås 2002): (1) nøytral (ΣtαtDt), (2) faktorrelatert (ΣtΣiαitlnwDt), og (3) skalarelatert (Σtαytlny·Dt). Den teknologiske endringsraten (TC) med disse tre komponentene er gitt ved:

TC = (αt – αt–1) + Σi((αit·– αit–1)lnwi) + ((αyt·– αyt–1)lny). (2)

TC er vårt mål på i hvor stor grad innovasjoner påvirker produktiviteten. Hvis det er teknologisk 

 

fremgang i et år, så er TC-målet negativt. Fra den estimerte translog-kostnadsfunksjonen kan vi utlede en rekke andre elastisiteter som beskriver substitusjonsmuligheter og skalaøkonomi. Men her fokuserer vi på teknologisk endring, så vi nøyer oss med å presentere andre elastisiteter sammen med denne i tabell 1 uten å kommentere disse nærmere, men bare konstatere at de har verdier som ligger nær de som er gjort på eldre data. 3

Tabell 1 Utvalgsgjennomsnittsverdier for elastisiteter og teknologisk endring fra estimert translog-kostnadsfunksjon.*
VariabelGj.sn.St.avvik.Min.Maks.
RTS** 1,152 0,076 0,924 1,527
EFeed*** –0,155 0,045 –0,329 0,018
ELabor*** –0,387 0,210 –0,435 12,124
ECapital*** –1,062 0,052 –1,256 –0,913
TC –0,034 0,060 –0,257 0,247
*Antall observasjoner er 4 904, unntatt for TC (N=4 723) pga. utelatelse av observasjoner fra 1985. ** Mål på skalaøkonomi – Returns to scale: RTS = 1/(∂lnC/∂lny). ***Betinget egenpriselastisitet for faktor i: Ei = (αii + Si2 – Si)/Si (i = fôr, arbeidskraft, kapital).Den variabelen vi er primært interessert i – teknologisk endringsrate (TC) – har en estimert verdi på –0,034 i utvalget, dvs. at den årlige teknologiske fremgangen er på 3,4 %.

Figur 4 Den estimerte teknologiske endringsraten (TC) og observert gjennomsnittlig inflasjonsjustert produksjonskostnad i lakseoppdrett. (Kilde: Fiskeridirektoratet)

figur

Imidlertid varierer den estimerte teknologiske fremgangen mye over tid, noe som fremgår av figur 3, hvor TC plottes sammen med den inflasjonsjusterte produksjonskostnaden i oppdrett. Vi ser at den største teknologiske fremgangen var i årene 1987–1995, i gjennomsnitt 6,6 prosent per år. Etter 1995 har den teknologiske fremgangen målt ved vår økonometriske modell vært langt svakere, faktisk tilnærmet lik null i gjennomsnitt per år. Dette gjenspeiles også i utviklingen i realkostnadene per kilo produsert fisk, som sank raskt til midten av 1990-tallet, men som deretter stabiliserte seg på 18–20 kr per kilo.

Vi ser så nærmere på sammenhengen mellom vår estimerte teknologiske fremgang og FoU-intensiteten i havbruk. FoU-intensitet måles ofte ved forholdstallet mellom FoU-utgifter og salgsinntekter i prosent. Her måler vi også FoU-intensiteten ved FoU-utgifter i kroner per produsert kilo i lakseoppdrett. Figur 5 plotter indeks for teknologisk endring (TC) sammen med FoU-intensitetsmålene. Tidligere har vi sett i figur 2 at de totale realutgiftene til FoU i havbruk har økt fra 1989 til 2009. I denne perioden har næringens salgsinntekter blitt seks ganger større og produksjonen åtte ganger større enn i 1989. Som en konsekvens har FoU-intensiteten dermed sunket, som vist i figur 5. Vi ser også at den teknologiske indeksen, som er konstruert ut fra de økonometrisk estimerte TC-ratene, faller i den første perioden på grunn av teknologisk fremgang. Når FoU-intensiteten stabiliserer seg på et lavere nivå fra 1995, så stabiliserer også TC-indeksen seg. Det er en sterk korrelasjon mellom den teknologiske endringsraten TC og FoU-intensiteten over tid – korrelasjonen er på 0,93 mellom TC- og FoU-intensitet målt i prosent av salg, og 0,99 mellom TC- og FoU-utgifter per produsert kilo.

Figur 5 Indeks for teknologisk endringsrate (TC), FoU-intensitet og FoU-utgifter per produsert (kr per kg).

figur

Nå er det ikke nødvendigvis slik at FoU-intensiteten må opprettholdes på samme nivå som rundt 1990 for å sikre teknologisk fremgang som gir lavere produksjonskostnader. Det er ofte udeleligheter i FoU-resultater som gjør at disse kan fordeles på store volum uten merkostnader. Men det er mye mulig at innovasjoner som skal sikre produktivitetsvekst i fremtiden, vil kreve betydelig større FoU-investeringer, også større individuelle og mer langsiktige FoU-prosjekter. Videre er det slik at mye av FoU-investeringene utover på 1990- og 2000-tallet var i oppdrettsarter som man ikke har lykkes med å etablere i stor skala, som torsk, kveite, blåskjell, osv. Disse investeringene fortrengte FoU-investeringer på laksefisk og kan ha bidratt til stagnasjonen i produktivitet.

Det er urealistisk å forvente at FoU-intensiteten i havbruk skal øke til nivåer som den hadde rundt 1990: Det ville bety at FoU-utgiftene måtte økt fra 1,3 til rundt 2 milliarder kroner. Spørsmålet er snarere om det er mulig å øke effektiviteten av FoU-investeringene i form av økt innovasjonsrate og produktivitetsvekst. Her er det nødvendig å analysere kritisk en rekke aspekter ved FoU-innsatsen.

Fremtidige FoU-utfordringer

Oppdrettsnæringen står overfor betydelige utfordringer som krever innovasjoner fremover hvis den skal fortsette å vokse. Her kan kort nevnes blant annet følgende utfordringer (Asche og Tveterås 2011):

  • avhengigheten av marine fôrressurser
  • effekter på villaks av lakselus og oppdrettslaks som rømmer
  • ulike fiskesykdommer som bidrar til høy gjennomsnittlig dødelighet
  • stagnasjon i produksjonskostnader i matfiskoppdrett
  • produktutvikling i bred forstand som kan gi økt etterspørsel i «gamle» og «nye» markeder

For å innovere rundt disse utfordringene kreves det ofte store og risikable investeringer i FoU. Det er gjerne en samfunnsøkonomisk markedssvikt i denne FoU-en, da private aktører på de fleste områder ofte bare vil kunne appropriere en begrenset del av den økonomiske avkastningen av slike risikable investeringer. Unntakene her er delvis innovasjoner i vaksiner og til dels fiskefôr. På flere områder vil derfor private selskaper ikke ha økonomiske incentiver til å investere tilstrekkelig i FoU som er nødvendig for å muliggjøre innovasjoner. Det vil derfor fortsatt være nødvendig med betydelige felles investeringer i FoU fra hele eller deler av havbruksnæringen, og offentlig medfinansiering av FoU. Men med den konsolideringen som har funnet sted i oppdrettsnæringen, kan det forventes at næringens evne til selv å finansiere og gjennomføre FoU øker. Selskapene får gjennom konsolidering økte interne ressurser i form av både human kapital og finansiell kapital som gir økt innovasjonskapasitet. Man skal ikke forvente at oppdrettsselskaper bygger opp egne FoU-enheter slik man ser i fiskefôrselskaper og i farmasøytiske selskaper. Men det gir rom for å rekruttere folk med høyere utdanning, inkludert doktorgrad, og med erfaring fra FoU.

Veksten og konsolideringen i lakseoppdrettsnæringen fører likevel ikke til at næringen alene kan finansiere den FoU-infrastrukturen som den har behov for i form av forskningsinstitutter med tilstrekkelig store fagmiljøer og utstyrspark. Staten vil trolig fortsatt måtte spille en sentral rolle i å finansiere denne infrastrukturen.

Leverandørindustrien spiller en nøkkelrolle i innovasjon. Leverandørene er også ofte bindeleddet mellom oppdrettsselskapene og forskningsinstituttene. De gjennomfører gjerne FoU-aktivitet i samarbeid med både oppdrettsselskaper og forskningsinstitutter. Leverandørene leverer til dels investeringsvarer til næringen, som for eksempel fôringsutstyr, merder og overvåkningssystemer. Det er en betydelig utfordring at markedet for investeringsvarer til oppdrettssektoren er lite og syklisk, drevet av lakseprisen. De økonomiske konjunkturene i næringen gir derfor begrenset og svært varierende handlingsrom for FoU-aktivitet hos leverandørene av investeringsvarer. Derfor er finansiell medvirkning fra oppdrettsselskapene og staten trolig nødvendig for å sikre en tilstrekkelig FoU-aktivitet i fremtiden.

Trolig er det aller viktigste strategiske grepet den norske staten kan gjøre for sjømatnæringens videre utvikling – spesielt når det gjelder hvor attraktiv den fremstår overfor talenter – at den tillates å utvikle seg videre som en «normal» næring. Det betyr at myndighetene ikke griper inn og skal styre selskapsstruktur og lokalisering av virksomheter ut over det som hensyn til miljø og konkurranse tilsier, noe som innebærer at næringen skal reguleres ut fra «normale» standarder når det gjelder miljømessig bærekraft og konkurransepolitiske hensyn. Dette kan virke banalt, men det er et faktum at næringen historisk har vært gjenstand for en rekke reguleringer som har påvirket bedriftsstrukturen i flere dimensjoner, og som nok har gjort den mindre attraktiv for talenter.

Størrelsesstrukturen til bedriftene i næringen er en viktig dimensjon. Sjømatnæringen har vært preget av mange små selskaper, typisk med betydelig færre enn hundre ansatte, som ikke har hatt økonomisk rom til å bygge opp tilstrekkelig interessante arbeidsmiljøer og karrierestiger for høyt utdannet arbeidskraft. I mindre selskaper er det også slik at høykompetent arbeidskraft typisk har begrenset mulighet til å spesialisere seg, for eksempel mot mer utviklingsrelaterte arbeidsoppgaver som kan bidra til innovasjoner. I oppdrettsselskaper som har fått lov til å vokse seg store, som Salmar og Marine Harvest, ser vi at det i større grad skapes spesialiserte arbeidsoppgaver for høyt utdannet arbeidskraft, og muligheter for interessante arbeidsmiljøer.

Statens regulering av næringsstrukturen er viktig fordi det trolig er en sammenheng mellom næringsstruktur og næringens kompetansestruktur og FoU-struktur. Dette påvirker dermed næringens evne til å innovere og adoptere innovasjoner. Fremtidens næringsstruktur vil påvirke:

  • hvor dyktige medarbeidere og hvilke typer kompetanse selskaper i næringen rekrutterer, når det gjelder utdanningsnivå og fagområder, gjennom at det utvikles selskaper med attraktive arbeidsmiljøer og karriereveier
  • i hvilken grad det skapes stillinger i selskaper som gir rom for mer fokus på innovasjon og FoU
  • i hvilken grad selskaper i næringen selv klarer å finansiere FoU
  • hvor høy bestiller- og gjennomføringskompetanse selskapene har knyttet til FoU.

Sjømatnæringen skal fremdeles ha rom for mange små, lokalt forankrede bedrifter. Nye, små entreprenører er også helt nødvendig for innovasjonsnivået i næringen. Men det er viktig at næringen dereguleres tilstrekkelig, slik at den selv får bestemme strukturen den skal ha når det gjelder størrelsesfordeling, geografisk fordeling og vertikal integrasjon ut fra de skiftende utfordringer den møter fra primærproduksjon til det internasjonale markedet.

Konklusjoner

Regjeringens uttalte visjon er at Norge skal bli «verdens fremste sjømatnasjon». Dette er en realistisk visjon med de spesielle forutsetninger Norge har innen sjømat. Men for at denne visjonen skal bli virkelighet, er næringen helt avhengig av høy innovasjonsrate og produktivitetsvekst. Denne artikkelen har vist at produktiviteten i lakseoppdrettet har stagnert, og at dette henger sammen med en reduksjon og stagnasjon i FoU-intensiteten.

Staten må trolig i større grad tillate næringen å vokse på egne premisser, hvor myndighetene begrenser seg til å regulere næringen ut fra biologiske og miljømessige bærekraftshensyn. Det viktigste myndighetene kan gjøre, er å tillate næringen å utvikle en selskapsstruktur som gjør den mer attraktiv i arbeidsmarkedet, spesielt overfor talenter med høyere utdanning. Næringen trenger selskaper med mer attraktive faglige arbeidsmiljøer og karriereveier enn det den har i dag. Hvis næringen tillates å utvikle seg videre, vil selskapene selv kunne rekruttere flere talenter og bli bedre i stand til å finansiere, lede og gjennomføre FoU.

På viktige teknologiområder har staten i stor grad initiert, finansiert og gjennomført FoU. En fortsatt betydelig statlig rolle i finansiering er nødvendig av minst to grunner: (1) Det er en betydelig økonomisk risiko knyttet til FoU i form av betydelige investeringer som ofte ikke gir avkastning fordi de ikke leder til den innovasjonen man siktet mot, og (2) det er betydelige «kollektiv gode» problemer, dvs. at private selskaper som står bak FoU investeringer bare klarer å appropriere deler av den økonomiske gevinsten når de lykkes å få en innovasjon ut av disse, mens svært mye tilfaller kundene – vanligvis oppdretterne. Men hvis FoU-basert innovasjon skal bli mer effektiv, er det trolig nødvendig at selskapene spiller en mer direkte rolle når det gjelder finansiering og utføring. Større selskaper med tilstrekkelige muskler i form av human kapital og finansiell kapital har bedre forutsetninger for å ta en mer direkte rolle.

  • 1: Se BI-rapporten Asche og Tveterås (2011), «En kunnskapsbasert fiskeri- og havbruksnæring» fra prosjektet «Et kunnskapsbasert Norge» for en bredere analyse av kunnskap, FoU og innovasjon i sjømatnæringen.
  • 2: Se Fiskeridirektoratets (1985–2009) «Lønnsomhetsundersøkelse for matfiskanlegg: Laks og regnbueørret» for mer informasjon om datasettet.
  • 3: Se Guttormsen (2002), Tveterås (2002), Andersen mfl. (2008), Asche mfl.(2009) for mer om andre elastisiteter i translog-kostnadsfunksjon

Litteratur

  • Andersen, T.B., K.H. Roll, S. Tveteras (2008). The Price Responsiveness of Salmon Supply in the Short and Long Run. Marine Resource Economics , 23 :425–437.
  • Asche, F. (2008). Farming the Sea. Marine Resource Economics, 23 :527–547.
  • Asche, F., A.G. Guttormsen og R. Tveterås (1999). Environmental Problems, Productivity and Innovations in Norwegian Salmon Aquaculture. Aquaculture Economics and Management, vol. 3(1) :19–29.
  • Asche, F., H. Hansen, R. Tveteras og S. Tveteras (2009). The Salmon Disease Crisis in Chile. Marine Resource Economics, vol. 24(4) :405–412.
  • Asche, F., K.H. Roll og R. Tveterås (2007). Productivity Growth in the Supply Chain – Another Source of Competitiveness for Aquaculture. Marine Resource Economics, vol. 22 :329–334.
  • Asche, F., K.H. Roll og R. Tveterås (2009). Economic Inefficiency and environmental impact: An application to Aquaculture Production. Journal of Environmental Economics and Management, vol. 58 :93–105.
  • Asche, F., K.H. Roll og R. Tveterås (2011). Profiting from agglomeration? Working paper, University of Stavanger, March 2011.
  • Asche, F. og R. Tveterås (2011). En kunnskapsbasert fiskeri- og havbruksnæring. Et kunnskapsbasert Norge, rapport nr. 8, BI, juni 2011.
  • Carlsson, B. og R. Stankiewicz (1991). On the Nature, Function, and Composition of Technological systems. Journal of Evolutionary Economics, 1 :93–118.
  • Freeman, C. (1995). The «National System of Innovation» in historical perspective. Cambridge Journal of Economics, 19 :5–24.
  • Freeman, C. og l. Soete (1999). The economics of industrial innovation . Cambridge, Massachusetts: The MIT Press.
  • Guttormsen, A.G. (2002), Input Factor Substitutability in Salmon Aquaculture. Marine Resource Economics , 17 :91–102.
  • Jensen, M., B. Johnson, E. Lorenz og B.-A. Lundvall (2007). Forms of knowledge, modes of innovation and innovation systems. Research Policy, 36 :680–693.
  • Tveterås, R. (2002). Industrial Agglomeration and Production Costs in Norwegian Salmon Aquaculture. Marine Resource Economics, vol. 17 (1) :1–22.
  • Tveterås, R. og A. Heshmati (2002). Patterns of Productivity Growth in the Norwegian Salmon Farming Industry. International Review of Economics and Business, vol. IL (3) :367–393.
  • Tveterås, R. og G.E. Battese (2006). Agglomeration Externalities, Productivity and Technical Inefficiency. Journal of Regional Science, vol. 46(4) :605–625.
  • Tveterås, R. og R. Tveteras (2010). The Global Competition for Wild Fish Resources between Livestock and Aquaculture. Journal of Agricultural Economics, vol. 61(2) :381–397.
  • Zellner, A. (1962). An Efficient Method for Estimating Seemingly Unrelated Regressions and Tests for Aggregation Bias. American Statistical Association Journal, 58 :348–368.
  • Øglend, A. og R. Tveterås (2009). Spatial diversification in Norwegian aquaculture. Aquaculture Economics and Management, vol. 13(2) :94–111.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS