Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er jurist og lovrÄdgiver iFinansdepartementet.

Fradrag for tap pÄ fordringer mot datterselskaper

Skatteloven stiller strenge krav for at et tap på en fordring skal være fradragsberettiget. Utenfor virksomhet er hovedregelen at et tap ikke er fradragsberettiget. For personer og selskaper som driver virksomhet, er det et vilkår at tapet er lidt «i virksomhet». Ut fra dette kriteriet har det vokst seg frem en omfattende rettspraksis for hvilken tilknytning det må være mellom virksomheten og den tapsbringende fordringen for at det skal kunne gis fradrag.

I en del tilfeller er det ingen tvil om at et tap knytter til virksomheten. Dette gjelder for eksempel tap på kundefordringer. Det samme gjelder hvis selskapet lider tap ved salg av varer eller driftsmidler. De vanskelige spørsmålene oppstår for tap på lån og garantier. Det er ikke uvanlig at et morselskap yter lån til datterselskaper og lider tap på disse. Her vil tilknytningsspørsmålet komme på spissen. Utgangspunktet er at morselskapet og datterselskapet er to forskjellige skattesubjekter og driver to forskjellige virksomheter. En aksjeinvestering anses i utgangspunktet som en kapitalplassering som er uavhengig av virksomheten i morselskapet. Hvis morselskapet yter lån til datterselskapet, vil lånet som utgangspunkt knytte seg til en kapitalplassering og vil ikke vedrøre selve næringsvirksomheten til morselskapet. Dermed vil tap ikke være fradragsberettiget. Fradragsrett har imidlertid blitt innrømmet hvor en står overfor en særlig og nær tilknytning mellom den virksomhet som morselskapet driver og den virksomhet som datterselskapet driver.

Når et selskap skal gå inn i risikoprosjekter, vil en ofte stå overfor valget mellom direkte investeringer og investeringer gjennom datterselskaper. En investering gjennom et datterselskap vil redusere risikoen for selskapet, sammenlignet med en direkte investering. På den annen side vil mulighetene for fradrag for tap være mindre ved investeringer gjennom datterselskaper, hvor det tilføres lånekapital. En høyesterettsdom fra september i år (Commercial Buildings AS) virker klargjørende med hensyn til hva som skal til for å få fradrag for tap på lån til datterselskaper.

Saken gjaldt et eiendomsselskap, som hadde til formål å kjøpe og utvikle eiendomsselskaper. I 1998 stod selskapet oppført som eier av 18 nærings- og boligeiendommer i Oslo og Bærum. På siste halvdel av 1980-årene innstilte selskapet sine nyinvesteringer i det norske markedet, idet en fryktet at det ville svikte. I stedet gikk selskapet inn i tre utviklingsprosjekter i Florida. Det ble etablert et holdingselskap i USA som så hadde tre datterselskaper, ett for hvert av de tre prosjektene som en gikk inn i. Likviditetsbehovet i datterselskapene ble løpende finansiert av morselskapet. Morselskapet led betydelige tap på disse investeringene, totalt ca. kr 100 mill. Selskapet krevde fradrag for tap, men ligningsmyndighetene nektet fradrag. Dette fordi ligningsmyndighetene mente at det ikke var tilstrekkelig tilknytning mellom fordringene og den virksomhet som morselskapet drev.

Høyesterett kom til at den nødvendige tilknytning forelå. Det ble lagt avgjørende vekt på at morselskapet drev en aktiv styring av datterselskapene. Det var ikke tale om noen passiv kapitalplassering. Bakgrunnen for at selskapet gikk inn i USA, var at en ikke fant det forsvarlig å fortsette investeringene i Norge. Man fortsatte i Florida, fordi en hadde større tro på markedet der. Dette talte for at morselskapet tok sikte på å være en aktiv eier. I tillegg ble det lagt vekt på at morselskapet stod for hele den daglige og overordnede styringen av datterselskapene.

I tidligere rettspraksis har det ofte vært avgjørende for oppfyllelsen av tilknytningskravet at datterselskapene skal tilføre morselskapet noe, for eksempel tilgang til råvarer, innpass på andre markeder og så videre. Skattyteren hadde i dette tilfellet påberopt seg at investeringen i Florida hadde til formål å tilføre morselskapet økt kompetanse. Høyesterett mente at dette var et svært perifert motiv for investeringen. Dette var likevel ikke avgjørende. Det kunne ikke stilles opp noe vilkår om at fradrag for tap på en fordring var betinget av at holdingselskapet kunne påvise at investeringen på en eller annen måte hadde hatt positiv effekt på selskapets øvrige drift. Høyesterett la også vekt på den utvikling som har funnet sted innen eiendomsbransjen, ved at det ikke er uvanlig at virksomheten drives ved at morselskapet etablerer en rekke datterselskaper – «single purpose»-selskaper. En kunne ikke se bort fra denne utviklingen og legge avgjørende vekt på om en står overfor en vertikal eller horisontal integrasjon. Det hadde jo ikke vært noen tvil om fradragsretten, hvis eiendomsinvesteringene hadde vært foretatt direkte av morselskapet. På denne bakgrunn ble det altså innrømmet fradrag, ut fra en betraktning om at virksomheten i datterselskapene utgjorde en integrert del av morselskapets virksomhet.

Dommen virker klargjørende når det gjelder mulighetene for fradrag på tap i såkalte single purpose-selskaper. Det kan ikke stilles opp noe vilkår om at virksomheten i single purpose-selskapet skal ha en direkte betydning for den virksomhet som morselskapet driver. Avgjørende synes å være at investeringen i datterselskapet utgjør en naturlig del av den virksomhet som morselskapet driver og som naturlig kunne vært drevet direkte av morselskapet.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS