Magma topp logo Til forsiden Econa

Fradrag for tilskudd

figur-author

Den grunnleggende fradragsregelen i skatteloven § 6–1 går ut på at det gis fradrag «for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt». Bestemmelsen statuerer et tilknytningskrav mellom kostnaden og en skattepliktig inntekt eller et inntektserverv, for eksempel en virksomhet. Ved anvendelsen av tilknytningskravet er det sentralt hva som fremstår som skattyters formål med å pådra seg kostnaden. Hvis formålet er å erverve inntekt, vil kostnaden som utgangspunkt være fradragsberettiget, selv om det skulle vise seg at kostnaden er mislykket. På den annen side foreligger det ikke fradragsrett hvis formålet er å gi en gave eller å støtte opp om et veldedig formål. (Skatteloven har riktignok noen bestemmelser som i begrenset grad gir fradragsrett for rene tilskudd, men disse lar vi ligge her.) Hvis formålet er blandet, for eksempel både å gi støtte og å skape egne inntekter, er det avgjørende hva som er hovedformålet med å pådra seg kostnaden.

Skagen-dommen

Det er to høyesterettsdommer fra den senere tid som trekker opp grensene for når det foreligger fradragsrett for kostnader med et element av gave eller støtte. Den første er Skagen-dommen fra 2012. 2 Skagen AS, som er et fondsforvaltningsselskap, inngikk to avtaler med SOS-barnebyer om å overføre cirka fire millioner kroner til bruk i ulike prosjekter. Til gjengjeld skulle SOS-barnebyer profilere Skagen som hovedsponsor i organisasjonens kommunikasjonskanaler. Skagen fikk samtidig rett til å benytte SOS-barnebyers logo og annet mediemateriell i sin markedsføring av samarbeidet. I avtalen var ti prosent av beløpet betegnet som merverdiavgiftspliktig betaling for markedsførings- og eksponeringsrettigheter. Den øvrige del var betegnet som avgiftsfritt prosjektbidrag. En tilsvarende avtale ble inngått med Children At Risk Foundation (CARF) Norge, som fikk overført tre millioner kroner, hvorav fem prosent ble ansett for å være merverdiavgiftspliktig. Ved ligningen krevde Skagen fradrag for tilskuddene, under henvisning til at tilskuddene hadde god markedsføringseffekt for selskapet. Ligningsmyndighetene innrømmet bare fradrag for de merverdiavgiftspliktige andelene. Ligningen ble opprettholdt av Høyesterett. Fradragsnektelsen ble blant annet begrunnet med at avtalene brukte begrepet støtte. Videre var sponsoravgiften i fakturaen angitt som avgiftsfritt prosjektbidrag, mens en mindre del var angitt som sponsoravgift. Begge parter hadde dessuten også i eksterne kommunikasjonskanaler som presse og årsberetning omtalt bidragene som gaver. I tillegg ble det lagt vekt på at de veldedige organisasjonene ikke skulle yte noen motytelse som lot seg verdsette. Dermed ble tilknytning mellom kostnaden og en potensiell inntekt svært løs – om noen tilknytning overhodet.

Kverva-dommen

I Kverva-dommen av 24. september i år var Høyesterett mer imøtekommende overfor skattyter. Kverva AS er holdingselskap og eide aksjer i flere selskaper innenfor marin sektor, herunder SalMar ASA, som sysselsetter 550 personer i Frøya kommune. Kverva inngikk en samarbeidsavtale med kommunen og fylkeskommunen om å yte et tilskudd på 50 millioner kroner til bygging av en videregående skole og et kulturhus på Frøya. I beslutningsgrunnlagene og i brev til kommunen kom det frem at formålet med bidraget var å skape vekst i kommunen, sikre bosetting på Frøya og skape rekruttering til SalMar. Skattemyndighetene nektet fradrag, idet man mente at tilskuddet i hovedsak ble gitt for å ivareta samfunnsmessige interesser, og at tilskuddet ikke hadde tilstrekkelig sammenheng med selskapets inntekt eller inntektserverv.

Lagmannsretten hadde innrømmet fradrag på grunnlag av skatteloven § 6–1. Denne bestemmelsen gir som nevnt fradragsrett for kostnader til erverv av skattepliktig inntekt. Det spesielle her var at Kvervas inntekter utelukkende besto av aksjeinntekter fra datterselskaper, og slike inntekter er skattefrie etter den såkalte fritaksmetoden. Dermed kunne det hevdes at det ikke forelå fradragsrett etter § 6–1. Skatteloven § 6–24 gir imidlertid rett til fradrag for å erverve inntekt som er skattefri etter fritaksmetoden. Staten hevdet at tilknytningskravet kom i en annen stilling etter § 6–24 enn etter § 6–1, og mente at § 6–24 bare gjaldt såkalte eierkostnader, det vil si kostnader til å administrere aksjeporteføljen. Førstvoterende i Høyesterett la imidlertid til grunn at tilknytningskravet er det samme etter § 6–24 som etter § 6–1, og at § 6–24 også omfattet kostnader til å sikre og øke utbyttet fra datterselskapene.

Førstvoterende som var talsmann for flertallet, fant det klart at hovedformålet med tilskuddet var å tiltrekke, beholde og utvikle arbeidskraft og kompetanse for datterselskapenes virksomhet. At tilskuddet også hadde sidevirkninger i form av ivaretakelse av samfunnsmessige interesser, kunne ikke endre på dette. Dette formålet hadde tilstrekkelig tilknytning til inntektsgrunnlaget for en bedrift som var avhengig av jevn tilgang på arbeidskraft for å kunne operere. Ut fra de geografiske forholdene var en her avhengig av «en stedlig og varig bosetting som det antakelig vil være vanskelig å opprettholde uten de tiltakene det her er tale om». Det endret ikke på dette at man ved tilskuddet også sikret kompetanseutvikling utover de fagkretser Kverva skulle gjøre bruk av. For at folk skulle bli boende eller flytte til Frøya, var det viktig å kunne tilby et bredt og ikke ensidig utdanningstilbud. Fradrag kunne heller ikke nektes fordi tilskuddet også kom andre til gode som gratispassasjerer. Her ble det vist til en bindende forhåndsuttalelse fra Skattedirektoratet hvor et selskap hadde fått tilskudd til etablering av en broforbindelse som kom flere enn bidragsyteren til gode.

Staten ble heller ikke hørt på at fraværet av en motytelse gjorde tilskuddet til en gave som ikke er fradragsberettiget. Det ble gjort klart at krav om motytelse ikke var noe vilkår for fradrag. Det ble vist til at når manglende motytelse ble trukket frem i Skagen-dommen, hadde det sammenheng med at det i den saken var vanskelig å se hvilket grunnlag tilskuddet skulle gi for inntekt på giverens hånd.

Kverva-dommen er avklarende ved at det slås fast at det ved denne typen tilskudd ikke kan oppstilles noe krav om motytelse som vilkår for fradrag, slik det tilsynelatende ble stilt opp i Skagen-dommen. Det må foretas en konkret vurdering av hva som er formålet med tilskuddet. Tilskudd til skole og kulturhus vil neppe være fradragsberettiget i sin alminnelighet, men må ses i sammenheng med den enkelte bedrifts behov. Her var det hensynet til å sikre fremtidig kvalifisert arbeidskraft som var det sentrale. Dommen viser at det kan foreligge fradragsrett selv om tilknytningen mellom kostnadene og inntektservervet er indirekte og virkningene av kostnadene først vil vise seg over tid. Mindretallet (en dommer) kom til at fradragsrett måtte nektes fordi virkningen var for indirekte og diffus. Dommen avklarer også at samme type kostnad som vil være fradragsberettiget etter § 6–1, også vil være fradragsberettiget etter § 6–24 i tilfeller hvor kostnaden vil ha betydning for fremtidige skattefrie aksjeinntekter.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS