Magma topp logo Til forsiden Econa

Per Helge Stoveland er jurist og seniorrådgiver i Skattedirektoratet.

Fradragsrett for kostnader til å renvaske seg

Høyesterett har tatt stilling til fradragsretten for personer som pådrar seg kostnader til å forsvare seg mot beskyldninger som fremsettes av myndighetene og i media.

Skattelovens hovedregel er at det gis fradrag for «kostnad som er pådratt for å erverve, vedlikeholde eller sikre skattepliktig inntekt». Som hovedregel kreves det altså at kostnaden har en viss tilknytning til en inntekt for at det skal være fradragsrett. Det skal tilføyes at loven også har en del særregler som gir rett til fradrag, selv om det ikke foreligger noen slik tilknytning. Dette gjelder for eksempel fradragsretten for gjeldsrenter. På den annen side er det regler som innskrenker fradragsretten, selv om kostnaden har tilknytning til en inntekt. Kostnader til representasjon og kundepleie er for eksempel ikke fradragsberettiget, selv om det foreligger en klar tilknytning til inntektservervet. Hvor det ikke er slike særregler, gjelder prinsippet om tilknytning.

Løpende inntekt eller inntektskilden

Ved bedømmelsen av fradragsretten har det i rettspraksis og teori vært stilt opp et skille mellom kostnader som knytter seg til en løpende inntekt, og kostnader som har tilknytning til selve inntektskilden. Eksempelvis innrømmes det som hovedregel ikke fradrag for kostnader til såkalt grunnutdannelse, for eksempel kostnader til å oppnå en universitetsgrad eller en annen yrkestittel. Slike kostnader anses ikke å ha tilknytning til den løpende inntekt, men til selve inntektskilden. Kostnader til etterutdannelse for å kunne fungere i den stilling en har, er derimot fradragsberettiget siden slike utgifter knytter seg til den løpende inntekt. Ved arbeid på et bygg anses på tilsvarende måte påkostninger, det vil si endringsarbeider eller arbeid med å bringe bygget i en forbedret stand enn opprinnelig, ikke som fradragsberettigede kostnader. Slike kostnader må legges til kostprisen for bygget og kan da eventuelt komme til fradrag ved et senere skattepliktig salg. Vedlikeholdskostnader, det vil si kostnader til å opprettholde den standard bygget hadde da det var nytt, er derimot fradragsberettiget.

Tilsvarende problemstillinger oppstår hvor det rettes anklager mot en yrkesutøver og yrkesutøveren påføres utgifter for å forsvare seg mot anklagene. Det kan gjelde en oppsigelsessak eller andre forhold. Den senere tid har vi sett eksempler på at mediene er nådeløse overfor fremtredende politikere, næringslivsfolk og andre som (tilsynelatende) kan ha begått lovbrudd, opptrådt umoralsk eller på andre måter ikke har opptrådt slik det forventes av personer i de aktuelle posisjoner. Pressedekningen kan i noen tilfeller virke tendensiøs og kan bære preg av forhåndsdømming. Den tvil som knytter seg til om vedkommende har gjort noe galt, kommer ofte ikke ordentlig frem. Hvor de faktiske forhold eller rettsreglene er uklare, kreves det store ressurser hvis «offeret» ønsker å imøtegå beskyldningene.

Det har lenge vært uklart om kostnader som påføres i slike tilfeller, er fradragsberettiget, men en høyesterettsdom av 4. juni i år bidrar til en avklaring. Saken gjaldt en konsernsjef i et børsnotert selskap som hadde inngått en opsjonsavtale om kjøp av aksjer i arbeidsgiverselskapet. Opsjonsavtalen ble behørig omtalt i pressen, noe som førte til at Kredittilsynet iverksatte undersøkelser med tanke på om det forelå brudd på reglene om egenhandel i verdipapirhandelloven. Selskapets styre konkluderte med at det ikke forelå noe slikt brudd, men Kredittilsynet la til grunn at næringslivslederen ikke hadde adgang til å inngå opsjonsavtalen. Kredittilsynet sendte ut en pressemelding, hvor det ble gitt uttrykk for at tilsynet mente at det forelå brudd på verdipapirhandelloven. Kredittilsynets vurdering medførte at styret i selskapet anmodet konsernsjefen om å fratre sin stilling, noe han aksepterte. Kredittilsynet oversendte deretter saken til Økokrim for nærmere vurdering av mulige straffbare forhold. Kredittilsynet ga i oversendelsen uttrykk for at det «objektivt sett» forelå overtredelse av verdipapirhandelloven § 2a–2 første ledd første punktum og § 2a–3 annet ledd, og at det forelå allmenne hensyn som tilsa påtale. Saken ble etterforsket av Økokrim, men etter en tid ble saken henlagt som intet straffbart forhold. Henleggelsen ble opprettholdt etter klage fra Kredittilsynet.

Tapte i tingretten og lagmannsretten – fikk medhold av enstemmig Høyesterett

Den avgåtte konsernsjefen ble påført betydelige utgifter til juridisk bistand for å ivareta sine interesser overfor Kredittilsynet og i forbindelse med avviklingen av arbeidsforholdet. Han engasjerte også noen svenske professorer til å utrede spørsmål om prising av opsjonene med videre. I tillegg hadde han utgifter til medierådgivning. Disse utgiftene, som totalt beløp seg til kr 2 201 522, ble det krevd fradrag for ved ligningen. Oslo ligningskontor innrømmet kun fradrag for kr 250 000, som knyttet seg til sluttavtalen med arbeidsgiverselskapet. De øvrige kostnadene, som altså gjaldt medierådgivning og imøtegåelse av Kredittilsynets vurderinger og konklusjoner, ble nektet fradragsført. Dette resultatet ble opprettholdt av Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. Skattyteren fikk imidlertid medhold av en enstemmig Høyesterett.

Det var enighet mellom partene om at skattyterens inntektsmuligheter ville blitt dramatisk redusert om Kredittilsynets konklusjon hadde blitt stående, og at de kostnader som skattyteren hadde pådratt seg, var adekvate virkemidler i denne sammenheng. Staten anførte imidlertid at kostnadene måtte anses knyttet til inntektskilden, og de var dermed ikke fradragsberettiget. Dette var Høyesterett ikke enig i. Kredittilsynets anmeldelse medførte at skattyterens muligheter til å få en ny toppstilling som bedriftsleder ville bli dramatisk svekket. Omkostningene ble pådratt for å gjenopprette inntektsmulighetene. Det var her en klar parallell til fradragsretten for vedlikeholdskostnader. Staten anførte videre at fradrag måtte nektes fordi skattyterens siktemål med kostnadene ikke var å oppnå konkretiserte eller identifiserte arbeidsforhold. Denne argumentasjonen var Høyesterett heller ikke enig i. Noe slikt krav følger ikke av lovteksten, og det kunne heller ikke utledes av rettspraksis. Resultatet av et slikt standpunkt ville være at en fikk fradrag hvis en tok sikte på en stilling i et bestemt selskap, men ikke i et tilfelle som dette, hvor det var en liten gruppe uspesifiserte lederstillinger som kunne være aktuelle for skattyteren. Et slikt skille ville etter Høyesteretts oppfatning være tilfeldig og lite rimelig.

Subsidiært anførte staten at fradrag måtte nektes fordi hovedformålet med kostnadene ikke var å sikre skattyterens fremtidige inntektsevne, men at han skulle bli renvasket for beskyldningene om brudd på verdipapirhandelloven. Denne argumentasjonen bygget på den såkalte hovedårsakslæren. Hvis formålet med å pådra seg en kostnad både er relatert til inntektservervet og til andre formål, for eksempel private formål, er det avgjørende for fradragsretten hva som er hovedformålet med å pådra seg kostnaden. En slik betraktning kunne være aktuell hvor det gjelder en avveining mellom innbyrdes uavhengige formål. Hvor det derimot dreier seg om formål som er innbyrdes avhengige og overlappende, var en slik betraktningsmåte lite treffende. Det var lite fruktbart når staten anførte at ønsket om renvaskelse, i motsetning til for eksempel bedret inntektsevne, var det direkte formålet med kostnadene. Her måtte det være summen av de positive virkninger av henleggelsen som objektivt sett fremsto som formålet med kostnadene. I denne saken kunne det ikke være avgjørende om de økonomiske virkningene måtte antas å ha vært motiverende. Et slikt skille ville innebære at fradragsretten ville avhenge av hvilket formål skattyteren vurderte som høyest – følelsen av å bli renvasket eller de fremtidige inntektsmuligheter.

Formålet er det avgjørende

Som det fremgår ovenfor, ble resultatet at skattyteren ble renvasket for de beskyldninger som Kredittilsynet hadde rettet mot ham. Når det gjelder fradragsretten, kan denne neppe være avhengig av om resultatet blir vellykket. Fradragsrett ville ha foreligget selv om saken hadde endt med at skattyteren hadde blitt straffedømt. Det ville også ha foreligget fradragsrett om det hadde vært på det rene at det forelå lovbrudd, men hvor det påføres kostnader for eksempel til å nyansere det bildet som tegnes i media. Hovedsaken vil være om formålet med å pådra seg kostnadene er å erverve inntekt. Om resultatet blir mislykket, er ikke avgjørende.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS