Magma topp logo Til forsiden Econa

Kåre Hagen er statsviter fra Universitetet i Oslo og førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

Fremtidens pensjonssystem: Klarer politikerne de vanskelige valgene?

13. januar 2004 januar la pensjonskommisjonen frem sitt forslag til en modernisert folketrygd. Med demografiske og økonomiske argumenter foreslår kommisjonen radikale endringer i dagens regelverk. I denne artikkelen argumenteres det for at disse forslagene er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. En serie vanskelige politiske valg gjenstår. Norge står i dag i en situasjon hvor det er nødvendig med et sterkt politisk lederskap i pensjonspolitikken, samtidig som fristelsene til å feie problemene under teppet også er stor.

For første gang siden folketrygden ble innført i 1967, har Norge nå fått en egentlig pensjonsdebatt. Riktignok har pensjoner stått øverst på politikernes dagsorden en god stund, men da som et spørsmål om levekårene tildagens pensjonister. Hevingen av minstepensjonen med tusen kroner mer i måneden i 2001 og den årlige striden om reguleringen av de løpende pensjonene for vel 800 000 eldre og uføre, er uttrykk for dette. Fremskrittspartiet har vokst frem som et interesseparti for dagens eldre. Først nå, og i kjølvannet av to store offentlige utredninger, har våre politiske beslutningstakere vendt blikket mot kårene tilmorgendagens eldre. I NOU 1998:10 («Fondering av folketrygden?») ble spørsmålet om folketrygdens bærekraft i møte med en forutsigbar befolkningsutvikling reist i sin fulle bredde. Et bredt ekspertutvalg, ledet av tidligere sentralbanksjef Torstein Moland, la frem argumentene: Når de unge blir færre og de gamle lever lenger, vil innebygde vekstelementer i dagens folketrygd lede til et fremtidig finansieringsbehov som vil kunne sprenge alle realøkonomiske rammer. I 2002 ble det politikernes tur: Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen, sammen med representanter for alle de politiske partiene, ble bedt om å foreslå de nødvendige endringene - eller rettere, å komme frem til en tverrpolitisk enighet om reformer.

Ønsket var åpenbart å kopiere Sverige. Der hadde det politiske systemet klart å bli enig om en radikal reform og vedta den i Riksdagen lenge før velgerne fikk summet seg. I januar 2004, vel en uke før Johnsen-kommisjonen kom med sin utredning (NOU 2004:1 «Modernisert folketrygd»), ga statsminister Bondevik uttrykk for et håp om at Stortinget kunne vedta en pensjonsreform innen utgangen av året. I dag er det neppe noen som deler denne optimismen.

I stedet har vi fått en serie tunge politiske og prinsipielle stridsspørsmål opp på dagsordenen: Hvordan skal pensjonssystemet forsikre medisinsk uførhet? Hvordan skal forholdet være mellom den offentlige ordningen og tjenestepensjonene? Bør et pensjonssystem ta hensyn til forskjeller mellom menn og kvinner i arbeidsmarkedsadferd og levealder? Og hvilken rolle kan, bør og eventuelt skal statens oljeformue spille? En bærekraftig pensjonsreform krever at politikerne makter å besvare disse spørsmålene. Klarer vi å kopiere Sverige, eller er vi på vei inn i samme situasjon som Frankrike og Tyskland - hvor nødvendige reformer blokkeres av politisk strid? Først noen ord om de viktigste forslagene fra Johnsen-kommisjonen.

REFORMFORSLAGENE

Dagens folketrygd er et livsforsikringssystem, et såkalt ytelsesbasert system: Ut fra arbeidsinntekten i de 20 årene med høyest inntekt har alle rett på en pensjon dersom uførhet oppstår før fylte 67 år og til en alderspensjon fra 67 år. Ordningen er en ren inntektsoverføring. De generelle skattene som betales, går til å finansiere pensjonistenes inntekt. Jo flere eldre det er, jo mer må skattene øke. Kommisjonen foreslår at dette systemet endres kraftig i retning av en spareordning, til et såkalt innskuddsbasert system: Alle skal betale 17 prosent av sin arbeidsinntekt i skatt til pensjon. Den enkelte kan selv velge når han eller hun vil gå ut av arbeidslivet (etter fylte 62 år), og vil få høyere pensjon jo lenger vedkommende har arbeidet (det vil si betalt inn til systemet). Og omvendt: Vi får en rett til å gå av tidlig, men altså med lavere pensjon. Det foreslåtte systemet skiller seg likevel fra en ren individuell pensjonssparing på to punkter: Den innbetalte pensjonsavgiften skal fortsatt være en generell offentlig inntekt, og den pensjonen man har opparbeidet ved pensjoneringen, vil betales med samme beløp så lenge man lever. Forslaget om å omdanne folketrygden fra en forsikrings- til en (modifisert) spareordning bidrar til at de samlede pensjonsutgiftene vil dempes - og ikke som nå økes, om den forventede levetid som pensjonist fortsetter å øke. Håpet er at de økonomiske insitamentene for den enkelte til å utsette pensjoneringen skal øke livsarbeidstiden.

Den andre viktige reformen som foreslås, er noe teknisk i sin natur, men er samtidig også det grepet som har størst utgiftsdempende virkning. Det innføres et «delingstall»: Når en person velger å pensjonere seg ved en bestemt alder, såfordeles hans eller hennes totale innbetaling til systemet på det forventede antallet gjenværende leveår ved pensjoneringstidspunktet. Beregningene foregår ikke på individnivå, men for alle i samme årskull. Dette betyr enkelt sagt at hvert fødselskull betaler sin egen pensjon, men hver enkelt person innen årskullet vil ha en forsikring mot å leve svært lenge betalt av dem i det samme årskullet som dør tidlig. Delingstallet er et sentralt element i reformforslaget, fordi dette er den mekanismen som demper pensjonsutbetalingene dersom (det vil si når) levealderen øker. Delingstallet er de yrkesaktives vern mot at skattenivået øker som en direkte følge av at det blir flere eldre.

Delingstallet har også den fordel at det er en vitenskapelig entydig størrelse som ikke lar seg manipulere eller gjøres til gjenstand for politisk spill. Jo mer den forventede levealderen øker, og jo lavere pensjoneringsalderen er, jo større blir delingstallet fordi det da blir flere «pensjonistår» som skal ha sin årlige pensjon. I andre halvpart av 1900-tallet økte den gjennomsnittlige levealderen med ett år per tiår. I dag antar mange demografer at levealderen faktisk vil kunne øke enda raskere. Bruken av et delingstall betyr at systemet sier: Denne økningen i levealder må de gamle selv bære, og ikke som i dag velte en økt skattebyrde over på de unge.

Prinsippene om livslang opptjening og delingstall er de viktigste forslagene. I tillegg foreslås det at ved arbeidsfravær ved fødsel skal den hjemmeværende behandles som om vedkommende hadde arbeidsinntekt (det vil si at staten betaler pensjonssparingen). Statens petroleumsfond foreslås slått sammen med dagens folketrygdfond og omdøpes til et Statens pensjonsfond øremerket til pensjoner. I sum innebærer ingen av disse forslagene noen som helst dramatiske endringer i den velferdsstatlige sikringen av hele befolkningen. Det skal fortsatt være en minstepensjon for dem uten opptjente rettigheter. Pensjonene i fremtiden blir relativt sett mindre enn ved en fortsettelse av dagens system, samtidig som alle morgendagens pensjonister vil ha en vesentlig større kjøpekraft enn dagens eldre. Reformen vil grovt sett frigjøre de ressurser som antas å være nødvendige for å dekke andre utgiftsbehov som også følger med befolkningens aldring, særlig innen helse- og omsorgssektoren.

Alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, er prinsipielt enige om de overnevnte forslagene. FrP har fremmet en egen modell, med en arbeids- og inntektsuavhengig minstepensjon, lik for alle. Sosialistisk Venstreparti har et eget forslag som gir noe større pensjon til lavinntektsgrupper, men som likevel ikke bryter med de grunnleggende reformene som foreslås. I så måte burde forutsetningene for en bred reform av folketrygden være til stede. Men for å lykkes med en samlet reform gjenstår noen harde valg.

UFØREPENSJONEN

Alle pensjonsreformer som innfører en sterk sammenheng mellom yrkeskarriere og pensjonsutbetaling, kommer opp i samme problem: Hvordan sikre dem som av helsegrunner har et åpenbart behov for å slutte å jobbe, uten at dette samtidig også undergraver insitamentene til å forlenge yrkeskarrieren? En god velferdsstat må ha en uføreforsikring. Noen er født uføre. Alle kan rammes brått av ulykker og sykdom som gjør at vi ikke kan arbeide. Noen blir utslitt av tunge yrker. Kravet om en god uføreforsikring står også moralsk sterkt, dels fordi alle kan rammes tilfeldig, men også fordi dårlige arbeidsforhold går sammen med lav inntekt og utdanning.

I Europa er det to tradisjoner for utforming av uførepensjon: I den ene er uførepensjon konstruert som en fortsettelse av sykelønn. I den andre er uførepensjon definert som et tidlig uttak av alderspensjon. Tidlig på 1960-tallet gikk vi i Norge fra «blinde- og vanførehjelpen» til en moderne uførepensjon modellert etter alderspensjonen. Dagens ordning gir rett til full pensjon ved 50 prosent medisinsk uførhet, og beregner en inntektsutvikling for den uføre «som om» vedkommende hadde arbeidet frem til fylte 67 år. Det er med andre ord en meget god ordning, sett også i det lys at mange uførepensjonister slutter i lavt lønnede jobber og dermed oppnår en relativt høy pensjon (60-70 prosent av tidligere inntekt), uavhengig av hvor mange år de har arbeidet.

Vi har nå godt over 300 000 uførepensjonister, og den årlige veksten er stabilt høy. Over 10 prosent av yrkesbefolkningen er nå ufør. I et par tiår nå har alle regjeringer klaget over den høye uførepensjoneringen. Nå forsøker det korporative systemet å gjøre noe, gjennom avtalen om et Inkluderende Arbeidsliv. Men at «alle» er enige om at noe må gjøres, garanterer ikke for handling. Landsorganisasjonen (LO) er, og ikke uten grunn kanskje, redd for at pensjonsutredere og akademikere (med lang utdanning, gode jobber og sen uttreden i arbeid) skal være ufølsomme for de yrkesbelastninger som ofte rammet de som gikk rett ut i tungt arbeid etter grunnskolen. Godt organiserte grupper av funksjonshemmede mønstrer sterke argumenter for at uflaks i livets lotteri ikke skal føre til en svakere inntektssikring i velferdsstaten. Og alle politikere vil slåss for krav fra svake grupper.

Johnsen-kommisjonen drøfter ikke uførepensjonering direkte, men overlater spørsmålet til et nytt utredningsbehov. Det er fordi kommisjonen erkjenner at dens forslag til tettere kobling mellom arbeidsår og pensjonsinntekt ikke kan sameksistere med dagens regler for uførepensjon. Om så skjer, vil en person i begynnelsen av 60-årene ha et valg mellom å gå av frivillig til lav pensjon eller (forsøke å) motta en uførepensjon som er vesentlig høyere. Om alderspensjonen reformeres, mens uførepensjonen består, får vi et samlet system med sterke insitamenter for personer til å komme inn under en medisinsk diagnose. Dermed stimuleres en tendens til å medikalisere sosiale og yrkesmessige problemer som alle ellers er opptatt av å bekjempe.

Med dette utgangspunktet kan våre politikere gjøre tre ting: For det første kan man forsøke å tette tilgangen til uførepensjon ved strengere medisinske vilkår for trygd. Dette ble forsøkt på 1990-tallet, uten virkning. Dels skyldes dette at de vesentligste grunner til uførepensjonering er «diffuse lidelser» som ikke er fagmedisinsk entydige, dels at legestanden forutsigbart vil motsette seg at politikerne blander seg inn i hvordan de gjør sin jobb. Det er en inngrodd legeetisk norm at legen er til for pasienten, ikke for trygdesystemet. Det andre man kan gjøre, er å utsette de harde valgene. Det er det som gjøres nå. Det tredje og harde valget er a) å frikoble retten til uførepensjon fra alderspensjonen og b) å innføre en helt ny uføreforsikring som har innslag av aktuariske prinsipper, og som ikke under noen omstendighet må kunne bli høyere enn en (alternativ) alderspensjon. Dette er også den eneste reformstrategi for uføreforsikring som kan understøtte målene om få et bærekraftig, samlet, pensjonssystem.

TJENESTEPENSJONENE

Da folketrygden ble innført, var det en politisk ambisjon å gjøre den offentlige pensjonsordningen så god at ingen grupper hadde behov for pensjonsforsikring knyttet til arbeidskontrakten. Målet var å fortrenge det systemet som hadde etablert seg i første halvpart av 1900-tallet, nemlig at sterke grupper hadde gode inntektsforsikringer i jobben, mens andre hadde lite eller intet. Typisk nok var det de statsansatte som (i 1917) hadde den beste ordningen: en garantert alderspensjon på 2/3 av tidligere inntekt etter 30 års tjeneste i staten. I 1947 fikk de kommunalt ansatte samme ordning. Tilsvarende ordninger finnes blant funksjonærgrupper i store deler av privat sektor, mens lavlønnsgrupper i mange tilfeller ikke har noen tjenestepensjon.

De typiske tjenestepensjonene er såkalte brutto-ordninger. Det betyr at de er forsikringsordninger som garanterer den ansatte en på forhånd bestemt pensjon, uavhengig av hva som skjer med vedkommendes rettigheter i folketrygden. Tjenestepensjonen dekker altså mellomlegget mellom utbetalingen fra folketrygden og den pensjonen som er garantert i arbeidskontrakten. Dette har den (historisk ikke-intenderte) effekt at grupper med slike tjenestepensjoner er immune mot innstramninger i folketrygden. Derfor kan vi også observere at ansatte i offentlig sektor aksepterer endringene i folketrygden, og i stedet setter sine politiske ressurser inn på å forsvare tjenestepensjonene. Et nytt argument har kommet opp i debatten, nemlig at den gode pensjonsforsikringen for offentlig ansatte bør, ifølge fagorganisasjonene, oppfattes som en kompensasjon for at de historisk har hatt lavere lønn enn tilsvarende grupper i privat sektor. Også i privat sektor har interessen økt for tjenestepensjoner. Grupper som ikke har dette godet, krever å få det, og i skrivende stund streiker journalistene for økt innflytelse på utformingen av tjenestepensjonene.

Det som nå skjer i Norge, er velkjent fra utviklingen i andre velferdsstater: Når sterke grupper taper rettigheter i en offentlig ordning, forsøker de å sikre seg gjennom avtaler i arbeidsmarkedet. Om dette kan man mene to ting: Enten, som finansminister Foss har antydet, at dette er uproblematisk fordi rasjonelle bedriftsledere ikke vil gå med på større pensjonskrav enn det de vet bedriften kan tåle. Eller, siden det er den samme befolkningsstrukturen som skal understøtte pensjonsordningene, og uavhengig av om de er offentlige eller private, at ingenting er vunnet om de eldres krav på produksjonsinntekten bare skifter fra en offentlig- til en privatrettslig juridisk forankring. Poenget med en pensjonsreform er jo å få redusert de kommende eldres automatiske krav på fremtidens inntekt.

Det første argumentet virker besnærende, men er tvilsomt. Når en bedrift inngår en pensjonsavtale med sine ansatte, er dette i realiteten ikke noe annet enn at bedriften stifter gjeld. Hvor stor denne gjelden egentlig er, vet bare den bedriftsleder som kjenner levetiden til dagens ansatte. Og det er vel neppe noen bankmann som ikke vil se behovet for å vurdere sine mulige låntakere ut fra den antakelse at ingen fornuftige mennesker låner mer enn de kan tilbakebetale. I tilfellet med de offentlige tjenestepensjonene blir det tvilsomt om statens skattekompetanse kan likestilles med en bedrifts markedsinntekt. All erfaring viser at i land med et desentralisert system av tjenestepensjoner er strid om pensjoner en evig kilde til konflikt og til uforutsette arbeidskraftskostnader (pensjonspremier). Det andre argumentet kan derimot utvikles videre. Tjenestepensjoner kan også konstrueres som rene spareordninger (innskuddsbasering), hvor pensjonsavtalen i realiteten ikke er noe annet enn en avtalt tilbakeholdelse av lønn. Bedriften får full forutsigbarhet for sine utgiftsforpliktelser, mens den ansatte må bære usikkerheten om den endelige pensjonens størrelse. Mens pensjonspremiene til en forsikringsordning bestemmes av den dødsrisiko som forsikres, og derfor er uavhengig av bedriftens svingende markedsinntekt, kan innskuddene i en spareordning utmerket godt variere over tid, i takt med bedriftens økonomiske stilling. I forhold til det samlede pensjonssystemets bærekraft er det derfor uproblematisk hvis tjenestepensjonene er innskuddsbaserte. Om de derimot er ytelsesbaserte, kan vi få en situasjon hvor innsparinger over de offentlige budsjettene motsvares av utbetalinger fra bedriftene. Og da er vi like langt.

Dette betyr at en reform av det offentlige pensjonssystemet er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for et fremtidig bærekraftig pensjonssystem. I tillegg må tjenestepensjonene endres fra dagens system med garanterte pensjonsnivåer livet ut til et sparebasert system hvor utbetalingen fra tjenestepensjonen kommer som en selvstendig ytelse, uavhengig av beregningsreglene for den offentlige pensjonen.

Også denne ballen sparker pensjonskommisjonen over til det politiske systemet. Politikerne på sin side har ikke villet plukke den opp og har i stedet skjøvet spørsmålet ut i fremtiden. Det er for så vidt forståelig at ingen ønsker en kamp som i realiteten betyr å legge seg ut med de ansatte i offentlig sektor - men det betyr ikke at dette ikke er nødvendig. På dette punktet er det en viktig forskjell fra Sverige. Her var tjenestepensjonene for de sterke lønnstakergruppene innskuddsbaserte spareordninger helt fra starten. Dermed ble ikke tjenestepensjonene noe stridstema i pensjonsreformen.

LIK BEHANDLING AV MENN OG KVINNER

Dersom sammenhengen mellom yrkesår, inntektsnivå og pensjon gjøres tettere, vil dette nødvendigvis være til fordel for grupper med lang yrkesinnsats og høy lønn. Johnsen-kommisjonens forslag kan derfor, og med rette, hevdes å være mer til fordel for menn enn for kvinnerdersom dagens kjønnsforskjeller i yrkeskarriere antas å holdes ved like også 20-30 år inn i fremtiden. Likestillingsdirektøren har på dette grunnlag karakterisert Johnsen-kommisjonens forslag som kvinnefiendtlig. Dermed oppstår to konfliktfylte spørsmål: Det ene er om en pensjonsreform bør ta hensyn til kjønnsforskjeller slik de faktisk er i dag, eller om den bør utgå fra et langsiktig mål om full likestilling. Det andre spørsmålet er enda mer betent, fordi det i denne sammenheng er høyst relevant om forskjellene mellom menns og kvinners adferd er selvvalgt eller ikke.

Det er et sentralt poeng i alle teorier om rettferdighet at ingen har krav på å bli kompensert for ulemper man selv har valgt å utsette seg for. Mange ønsker å være hjemme med barn lenger enn perioden med pensjonsgivende omsorgslønn, mange velger å arbeide deltid, og noen går ut av yrkeslivet fordi fritid verdsettes høyt. I alle tilfeller er kvinner i flertall blant dem som foretar slike valg. Slik adferd vil rammes med lavere pensjon om Johnsen-kommisjonens forslag vedtas. Om derimot disse tilpasningene skyldes manglende jobbmuligheter, kan man hevde at det er urettferdig at pensjonssystemet rammer nettopp dem som har størst problemer i arbeidsmarkedet.

I prinsippet er det et empirisk spørsmål om en bestemt arbeidsmarkedsadferd er frivillig eller tvungen. I praksis er det svært vanskelig å avgjøre dette. To individer kan ha samme adferd med ulik begrunnelse. Et pensjonsregelverk må nødvendigvis forholde seg til konkrete og målbare uttrykk for en persons yrkesliv, ikke til personers motivasjoner. Dermed kommer vi ikke utenom at Stortinget må ta stilling til om pensjonsreglene skal legge til grunn dagens kjønnsforskjeller, eller om reglene skal legge til grunn at kvinners og menns arbeidsmarkedskarrierer i fremtiden blir så like at ingen rammes for annet enn sine frie valg.

OLJEFONDET SOM PENSJONSFOND

Innledningsvis pekte jeg på den demokratiske politikkens problemer med å skille mellom levekårene til dagens pensjonister og pensjonssystemet som bestemmer de eldres inntekter en generasjon frem i tid. Befolkningens aldring betyr også at det er flere stemmer å hente blant de pensjonerte, langt flere enn hos de ennå ufødte. Pensjonskommisjonen foreslår å omdanne statens finanssparing til et pensjonsfond og mønstrer mange og gode fagøkonomiske argumenter for dette. Utfordringen er å finne det regelverk rundt et slikt fond som sikrer at det faktisk blir stående urørt til den store eldrebølgen treffer oss om et par tiår. Uten effektive institusjonelle garantier mot at det spises av lasset, vil kortsynte demokratiske majoriteter lett falle for fristelsen til å anvende fondsmidler til andre og mer umiddelbart populære formål. Den upopulære langsiktighet har trange kår når kampen om velgerne spisses til.

Ingen land med store naturrikdommer har klart å finne en god løsning på dette spørsmålet. Det vanlige er at kampen om å komme dypest ned i honningkrukken fortrenger hensynet til at det skal være noe igjen til andre. Norge har så langt faktisk klart seg bedre enn de aller fleste andre land. En mulig løsning er en fullstendig individualisering av formuen, og hvor staten setter reglene for hvordan den enkelte kan forvalte sin spesifiserte andel. Moralfilosofene vil si at vi som lever akkurat nå, ikke har noen rett til å dele naturrikdommen oss imellom, og at formuen derfor bør forvaltes som en kollektiv eiendom. Der står vi.

KLARER POLITIKERNE DE VANSKELIGE VALGENE?

I denne artikkelen har jeg pekt på hvor mye som egentlig gjenstår før Norge får et pensjonssystem som kan tåle møtet med en forutsigbar aldring av befolkningen. I en viss forstand kan det hevdes at vi har gode forutsetninger for å mislykkes: Hensynet til svake grupper i arbeidsmarkedet gjør det lett å få oppslutning om å skjerme dagens ordninger for tidlig pensjonering. Premiering av dem som arbeider lenge, kan fremstilles som straff av dem som har slitt ut helsa i de tyngste jobbene. Fra fortiden arver vi et tjenestepensjonssystem som skjermer de sterkeste gruppene fra tilstramninger i den offentlige ordningen - og som, nettopp fordi de er sterke, har store muligheter for å hindre nødvendige reformer av tjenestepensjonene.

Det er umulig å se for seg en pensjonsreform som sikrer økt bærekraft og samtidig også er kvinnevennlig i den betydning av begrepet som i dag dominerer. Petroleumsfondets verdier, store i tall, men likevel små sammenliknet med statens pensjonsforpliktelser, ligger der som en konstant kilde til argumenter om at dagens problemer må løses før vi tenker på morgendagen. Og som om dette ikke var nok, Norge mangler den kontekst av synlige økonomiske problemer som i andre land har fremskyndet en bred bevissthet om at noe må gjøres med pensjonssystemet. Pensjonsreformatoren risikerer å få mot seg en allianse av de svake, de syke, de sterke, kvinnene og opportunistene. De gjenværende er neppe tallrike nok til å vinne noe stortingsflertall.

Nå er det ingen grunn til å tro at det skal gå så ille. Norge har tross alt en lang tradisjon i å få til brede kompromisser i velferdspolitikken. De aller fleste av oss er i stand til, gjennom viten og overtalelse, å skjønne poenget med å forberede seg på fremtiden gjennom små ofre i nåtiden. Det nye er egentlig at også det norske samfunnet oppdager at sosialpolitiske reformer er mye mer konfliktfylte, og tar mye lengre tid, enn det vi historisk har vært vant til. At valg er vanskelige, betyr ikke at det er umulig å gjøre kloke valg. Det er i realiteten heller ikke så stor uenighet mellom partiene i synet på hva man bør gjøre med den offentlige ordningen. Problemene oppstår når man ikke samtidig formidler til befolkningen at dette bare er et første nødvendig skritt. Å reformere det samlede pensjonssystemet kan bare gjøres med en serie reformer. Politisk lederskap i dag betyr å synliggjøre alle de nødvendige reformene og stable dem i riktig rekkefølge.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS